Psykisk sykdom hos kjæreste.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 20.25):

Har en samboer som har slitt psykisk en del år, men først siste tiden det har eskalert. Han er en person som aldri har vært voldelig, men siste tiden har han hatt en mer utfordrende atferd. Han har blitt søkt inn på opphold på dps. Nå i mellomtiden har det skjedd noe akutt, å han er innlagt på akutt-post i påvente av overflytting til dps. 
 

Uansett, så blir jeg utrolig forvirret. En dag har han forståelse for ting, en annen dag tar han offer-rollen. Jeg har vært tydelig med han at nå må han fikse seg selv, å så må han bli bra. Jeg kjenner at for første gang på flere år, så har jeg senkende skuldre her hjemme. Jeg slipper å ta hensyn til hva han tenker og mener. Siste halvåret har vært ekstremt tøft, der jeg har gått på eggeskall. Jeg får også så vannvittig dårlig samvittighet, for at jeg har det bedre uten mannen jeg faktisk er forlovet med, å bryllupet er planlagt til neste år… 

Han sier at han vil ha hjelp, men er det mulig? Jeg kjenner at jeg er helt forvirret å rådløs egentlig 

Anonymkode: 4cb82...37e

Men har han en psykisk lidelse eller sliter han psykisk? For ja det er nemlig to forskjellige ting. Om man har en diagnose å forholde seg til så kan det hende at man kan kan bruke medisin for å holde lidelsen sjakk, man kan prøve behandling som er mere rettet mot den spesifikke lidelsen og det kan gjøre det noe enklere for pårørende når de kan lese seg opp på sykdommen og skaffe seg mere kunnskap sånn at man kanskje kan være til litt mere hjelp for partneren og man slippe noen av disse eksplosive episodene hvor pårørende står igjen som spørsmålstegn som du gjør nå. det kan også hjelpe om pårørende kjenner igjen litt av varselsignaler som den syke selv ikke alltid fanger opp. Og nei jeg mener selvsagt ikke at pårørende skal være behandlere og det er selvsagt viktig at pårørende også tar hensyn til seg selv.

Anonymkode: 0e918...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det var kun den medisinen som gjorde han voldelig? Så du lever nå med en mann som ikke lenger utøver vold mot deg? 

Hører du ikke selv hvor vilt dette hørtes ut? Din mann ER voldelig. Ikke skyld på en tablett og tro at din elskede nå vil være pusekatt resten av livet. 

Anonymkode: 555f6...dcc

Tror ikke du har så mye kunnskap om medisinering og bivirkninger, spesielt på antidepressiva og antipsykotika. Det kan i aller høyeste grad ha utløst en endret personlighet med voldelig adferd. 

 

Anonymkode: e76b9...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 20.25):

Jeg kjenner at for første gang på flere år, så har jeg senkende skuldre her hjemme. Jeg slipper å ta hensyn til hva han tenker og mener. Siste halvåret har vært ekstremt tøft, der jeg har gått på eggeskall.

Mange tror at det ikke kan være psykisk vold fordi han er psykisk syk. Men det stemmer ikke. Han er psykisk syk ja, men han behandler deg også dårlig.

At du har endret din atferd over år (!!) viser hvor destruktivt forholdet har vært. Det jeg har sitert er typisk hvordan det er for den andre ved psykisk vold

Dere kan ikke gifte dere neste år. Han må bli frisk før dere kan tenke på det.

Og barn er seriøst HELT uaktuelt for dere nå. 

Anonymkode: 5d8ff...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ansvaret ligger hos offeret. Man kan og bør forvente av en partner at h*n jobber med sine traumer, og ikke lar det gå utover parforholdet. Dine problemer, skal ikke bli partners problemer.

Hilsen noen som er diagnotisert med PTSD og tilbakevendende depressiv lidelse

Anonymkode: 7c628...47a

Takk og lov har jeg en partner som nummer en ikke ser på meg som et offer og som nummer to er der for meg når jeg trenger det på lik linje som jeg er der for partneren min.  Å nei det betyr ikke at jeg legger alt ansvaret over på min partner og nei det betyr heller ikke at min partner fungerer som en terapeut for meg.

Hilsen noen som er diagnostisert med K-PTSD med sekundær dissosiativ lidelse,anoreksi og ocd.

Anonymkode: 0e918...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Det var kun den medisinen som gjorde han voldelig? Så du lever nå med en mann som ikke lenger utøver vold mot deg? 

Hører du ikke selv hvor vilt dette hørtes ut? Din mann ER voldelig. Ikke skyld på en tablett og tro at din elskede nå vil være pusekatt resten av livet. 

Anonymkode: 555f6...dcc

Jeg er ikke vedkommende du siterte, men det er lov å bruke før man kaster seg over tastaturet.

Anonymkode: 0e918...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja tenk om livet var så enkelt at man bare kunne bestemme seg for å ikke bli syk🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 0e918...f20

Poenget er vel at når man er såpass psykisk syk er kanskje ikke et forhold det man skal bruke tid på. 

Anonymkode: e1572...f6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Poenget er vel at når man er såpass psykisk syk er kanskje ikke et forhold det man skal bruke tid på. 

Anonymkode: e1572...f6b

Hva du mener om å være forhold når man er psykisk syk eller ikke er revnende likegyldig og har ingen kontekst i forhold til den kommentaren jeg svarte på.

Anonymkode: 0e918...f20

[MizzVic]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ja tenk om livet var så enkelt at man bare kunne bestemme seg for å ikke bli syk🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 0e918...f20

Du forstår tydeligvis ikke poenget mitt.

TS er IKKE syk, og trenger derfor ikke få sitt liv ødelagt av denne mannen det er snakk om.

HAN er syk, og er en enorm belastning for sine omgivelser. Heldigvis har vi helsepersonell, men TS er ikke det.

TS sliter allerede, og mannen har bare blitt dårligere.

Derfor mener jeg at TS ikke lenger bør bo med han.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Det var kun den medisinen som gjorde han voldelig? Så du lever nå med en mann som ikke lenger utøver vold mot deg? 

Hører du ikke selv hvor vilt dette hørtes ut? Din mann ER voldelig. Ikke skyld på en tablett og tro at din elskede nå vil være pusekatt resten av livet. 

Anonymkode: 555f6...dcc

Det har verken skjedd før han startet eller etter han sluttet, så dette vet jeg mer om enn deg. Heldigvis😊

Anonymkode: fa348...f4b

[Purple_Pixiedust]

Hvis det er utsikter til bedring så kan det være verdt å bli. Hvis ikke bør du nok beskytte deg selv og dra din vei. Selv om det blir vondt for dere begge. 

Han gjør ikke ting med vilje, men du kan ikke risikere å ende opp syk du også. 

[exictence]

Du må beskytte og tenke på deg selv. det er vondt og ønskelig å bryte giftermål nå. Men enda verre senere. Har du det vondt allerede nå, kommer du til å oppleve mye av det med ham. 

Han trenger hjelp fra profesjonelle. 

[AnonymBruker]

MizzVic skrev (På 9.10.2025 den 13.15):

Du forstår tydeligvis ikke poenget mitt.

TS er IKKE syk, og trenger derfor ikke få sitt liv ødelagt av denne mannen det er snakk om.

HAN er syk, og er en enorm belastning for sine omgivelser. Heldigvis har vi helsepersonell, men TS er ikke det.

TS sliter allerede, og mannen har bare blitt dårligere.

Derfor mener jeg at TS ikke lenger bør bo med han.

Det er jo tydeligvis du som ikke forstår når du svarer på noe helt annet enn det jeg siterte deg på første gangen.

Anonymkode: 0e918...f20

[AnonymBruker]

TS her. Takk for engasjement 😅🫶 

 

Han har ingen diagnose. Men jeg har lest meg opp å jeg har komt over borderline, ocd, adhd, autisme og bipolar som aktuelle diagnoser, selv om jeg er ingen lege 😌 

Han selv tror at det er noe ocd inni bildet.. Han har selv sagt at til mer press det er på han om oppussing, bryllup, barn osv så har han mistet det helt. Han takler ikke at det skjer mye ting. Han sier at når alt er i orden rundt han, ting har sin faste plass osv så fungerer han greit. Han er vokst opp i ett veldig strengt hjem. Der dem hadde faste plasser, nåde dem om dem satte seg i stolen til faren 😳. Alt hadde sin faste plass, var ikke rom for utskeielser. Mat i sofaen er uhørt, alle måltider SKAL spises ved kjøkkenbordet. 
 

En ting er at han selv er slik, men han pålegger alle andre å skal ha samme struktur som han. Han sier selv at skal han klare å bo med meg, må jeg bli mer ryddig å strukturert. Han har plutselig funnet ut at han ikke vet om han vil fortsette med meg, han må se om jeg er villig til å endre meg først.. (her ringer mine alarmbjeller). Har spurt litt spørsmål rundt dette, å han sier at han har blitt mer bevist på ting nå som han er innlagt. 
 

For øvrig syns jeg at det er merkelig opplegg på psyk. Der er en del opplegg, men han blir ikke med på noe av det. Han sitter på rommet sitt å gamer hele dagen, en samtale innimellom. Jeg har vært med på 2 legevisitter, der jeg skal fortelle litt om han å hvordan jeg har opplevd det. På kvelden går han 15 min til nærmeste butikk å fyller på med snacks og brus. Han sier til meg at han er for dårlig til å bli med på opplegget der. Men han klarer fint å dra på butikken, søsteren var der i helgen å tok han med på shopping og resturang. Han snakker om at han vil ha seg noen dager med perm, å da har han en hel liste med ting han må få gjort. Jeg føler nesten at han er der på «ferie». Skikkelig stygge tanker jeg har. 
 

Om det blir for mye positivt prat, da blir jeg påmint om at jeg må huske på hvorfor han er her, å jeg må huske på at jeg kunne mistet han den dagen han ble lagt inn. 
 

Jeg føler nå at han fucker med mitt hode. 

Anonymkode: 4cb82...37e

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

TS her. Takk for engasjement 😅🫶 

 

Han har ingen diagnose. Men jeg har lest meg opp å jeg har komt over borderline, ocd, adhd, autisme og bipolar som aktuelle diagnoser, selv om jeg er ingen lege 😌 

Han selv tror at det er noe ocd inni bildet.. Han har selv sagt at til mer press det er på han om oppussing, bryllup, barn osv så har han mistet det helt. Han takler ikke at det skjer mye ting. Han sier at når alt er i orden rundt han, ting har sin faste plass osv så fungerer han greit. Han er vokst opp i ett veldig strengt hjem. Der dem hadde faste plasser, nåde dem om dem satte seg i stolen til faren 😳. Alt hadde sin faste plass, var ikke rom for utskeielser. Mat i sofaen er uhørt, alle måltider SKAL spises ved kjøkkenbordet. 
 

En ting er at han selv er slik, men han pålegger alle andre å skal ha samme struktur som han. Han sier selv at skal han klare å bo med meg, må jeg bli mer ryddig å strukturert. Han har plutselig funnet ut at han ikke vet om han vil fortsette med meg, han må se om jeg er villig til å endre meg først.. (her ringer mine alarmbjeller). Har spurt litt spørsmål rundt dette, å han sier at han har blitt mer bevist på ting nå som han er innlagt. 
 

For øvrig syns jeg at det er merkelig opplegg på psyk. Der er en del opplegg, men han blir ikke med på noe av det. Han sitter på rommet sitt å gamer hele dagen, en samtale innimellom. Jeg har vært med på 2 legevisitter, der jeg skal fortelle litt om han å hvordan jeg har opplevd det. På kvelden går han 15 min til nærmeste butikk å fyller på med snacks og brus. Han sier til meg at han er for dårlig til å bli med på opplegget der. Men han klarer fint å dra på butikken, søsteren var der i helgen å tok han med på shopping og resturang. Han snakker om at han vil ha seg noen dager med perm, å da har han en hel liste med ting han må få gjort. Jeg føler nesten at han er der på «ferie». Skikkelig stygge tanker jeg har. 
 

Om det blir for mye positivt prat, da blir jeg påmint om at jeg må huske på hvorfor han er her, å jeg må huske på at jeg kunne mistet han den dagen han ble lagt inn. 
 

Jeg føler nå at han fucker med mitt hode. 

Anonymkode: 4cb82...37e

Høres ikke bra ut for deg dette her. Skal ikke si du må forlate han, men det er flere ting som må bli bedre. 

Jeg har for øvrig vært svært mye innlagt og hadde aldri fått lov til å sitte og game hele dagen uten å delta på noe. Verken på DPS eller på akutt. Selv ved alvorlig depresjon hvor jeg har vært tvangsinnlagt har de pushet meg til å komme litt ut i stua i hvertfall. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

TS her. Takk for engasjement 😅🫶 

 

Han har ingen diagnose. Men jeg har lest meg opp å jeg har komt over borderline, ocd, adhd, autisme og bipolar som aktuelle diagnoser, selv om jeg er ingen lege 😌 

Han selv tror at det er noe ocd inni bildet.. Han har selv sagt at til mer press det er på han om oppussing, bryllup, barn osv så har han mistet det helt. Han takler ikke at det skjer mye ting. Han sier at når alt er i orden rundt han, ting har sin faste plass osv så fungerer han greit. Han er vokst opp i ett veldig strengt hjem. Der dem hadde faste plasser, nåde dem om dem satte seg i stolen til faren 😳. Alt hadde sin faste plass, var ikke rom for utskeielser. Mat i sofaen er uhørt, alle måltider SKAL spises ved kjøkkenbordet. 
 

En ting er at han selv er slik, men han pålegger alle andre å skal ha samme struktur som han. Han sier selv at skal han klare å bo med meg, må jeg bli mer ryddig å strukturert. Han har plutselig funnet ut at han ikke vet om han vil fortsette med meg, han må se om jeg er villig til å endre meg først.. (her ringer mine alarmbjeller). Har spurt litt spørsmål rundt dette, å han sier at han har blitt mer bevist på ting nå som han er innlagt. 
 

For øvrig syns jeg at det er merkelig opplegg på psyk. Der er en del opplegg, men han blir ikke med på noe av det. Han sitter på rommet sitt å gamer hele dagen, en samtale innimellom. Jeg har vært med på 2 legevisitter, der jeg skal fortelle litt om han å hvordan jeg har opplevd det. På kvelden går han 15 min til nærmeste butikk å fyller på med snacks og brus. Han sier til meg at han er for dårlig til å bli med på opplegget der. Men han klarer fint å dra på butikken, søsteren var der i helgen å tok han med på shopping og resturang. Han snakker om at han vil ha seg noen dager med perm, å da har han en hel liste med ting han må få gjort. Jeg føler nesten at han er der på «ferie». Skikkelig stygge tanker jeg har. 
 

Om det blir for mye positivt prat, da blir jeg påmint om at jeg må huske på hvorfor han er her, å jeg må huske på at jeg kunne mistet han den dagen han ble lagt inn. 
 

Jeg føler nå at han fucker med mitt hode. 

Anonymkode: 4cb82...37e

Dette hadde jeg styrt unna. Det er for mye å forholde seg til, for mange unaturlige "regler", og kun du som skal måtte endre deg... Høres for slitsomt ut i lengden.

Anonymkode: fa348...f4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 20.25):

Har en samboer som har slitt psykisk en del år, men først siste tiden det har eskalert. Han er en person som aldri har vært voldelig, men siste tiden har han hatt en mer utfordrende atferd. Han har blitt søkt inn på opphold på dps. Nå i mellomtiden har det skjedd noe akutt, å han er innlagt på akutt-post i påvente av overflytting til dps. 
 

Uansett, så blir jeg utrolig forvirret. En dag har han forståelse for ting, en annen dag tar han offer-rollen. Jeg har vært tydelig med han at nå må han fikse seg selv, å så må han bli bra. Jeg kjenner at for første gang på flere år, så har jeg senkende skuldre her hjemme. Jeg slipper å ta hensyn til hva han tenker og mener. Siste halvåret har vært ekstremt tøft, der jeg har gått på eggeskall. Jeg får også så vannvittig dårlig samvittighet, for at jeg har det bedre uten mannen jeg faktisk er forlovet med, å bryllupet er planlagt til neste år… 

Han sier at han vil ha hjelp, men er det mulig? Jeg kjenner at jeg er helt forvirret å rådløs egentlig 

Anonymkode: 4cb82...37e

Uansett hva som feiler din kjære, så skal du ikke finne deg i alt. Du skal heller ikke ha dårlig samvittighet. Du har stått i noe svært krevende hjemme, og ikke kunnet slappe av hjemme det siste halvåret. 

Det er umulig for oss å si om han kan bli bedre. Det avhenger jo av diagnose og prognosen for den, samt hand personlighet og hans ressurser og øvrige helse. Vet duom det kan være norn grunn til at den negative atferden har eskalert det siste året? 

Anonymkode: dd3ca...2ce

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (3 timer siden):

Høres ikke bra ut for deg dette her. Skal ikke si du må forlate han, men det er flere ting som må bli bedre. 

Jeg har for øvrig vært svært mye innlagt og hadde aldri fått lov til å sitte og game hele dagen uten å delta på noe. Verken på DPS eller på akutt. Selv ved alvorlig depresjon hvor jeg har vært tvangsinnlagt har de pushet meg til å komme litt ut i stua i hvertfall. 

Ts her. Ja, jeg har selv vært innlagt for mange år siden selv. Faktisk 20 år siden. Men da var det ut på tur, gruppe-terapi, oppfordringer til felles aktiviteter osv.. 

Anonymkode: 4cb82...37e

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ts her. Ja, jeg har selv vært innlagt for mange år siden selv. Faktisk 20 år siden. Men da var det ut på tur, gruppe-terapi, oppfordringer til felles aktiviteter osv.. 

Anonymkode: 4cb82...37e

Ja, det er det på mitt DPS ennå..

[HMK]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 20.25):

Har en samboer som har slitt psykisk en del år, men først siste tiden det har eskalert. Han er en person som aldri har vært voldelig, men siste tiden har han hatt en mer utfordrende atferd. Han har blitt søkt inn på opphold på dps. Nå i mellomtiden har det skjedd noe akutt, å han er innlagt på akutt-post i påvente av overflytting til dps. 
 

Uansett, så blir jeg utrolig forvirret. En dag har han forståelse for ting, en annen dag tar han offer-rollen. Jeg har vært tydelig med han at nå må han fikse seg selv, å så må han bli bra. Jeg kjenner at for første gang på flere år, så har jeg senkende skuldre her hjemme. Jeg slipper å ta hensyn til hva han tenker og mener. Siste halvåret har vært ekstremt tøft, der jeg har gått på eggeskall. Jeg får også så vannvittig dårlig samvittighet, for at jeg har det bedre uten mannen jeg faktisk er forlovet med, å bryllupet er planlagt til neste år… 

Han sier at han vil ha hjelp, men er det mulig? Jeg kjenner at jeg er helt forvirret å rådløs egentlig 

Anonymkode: 4cb82...37e

Emosjonelle ustabil pf. De lider, men jeg tror pårørende lider vel så mye. Jeg hadde gått uten å se meg tilbake. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker vel at det er vanskelig å skille personlighet fra sykdom av og til. Min eksmann var bipolar- Han var aldri offer, eller voldelig, eller noe lignende. Han kunne bli veldig selvsentrert i perioder der han slet. Jeg hadde ikke søkt opp noen aktivt med en psykisk sykdom, på lik linje med fysisk sykdom, men samtidig så skremmer det meg ikke, så lenge de har lært seg å takle sykdommen og er moden, smart og oppgående ellers. Men her er det jo ikke noe diagnose, og han må lære seg å leve med dette, forstå hva det er..som kan ta mange år. Du er sliten og usikker, og han er usikker. Han irriterer deg ...Nei, jeg tenker du skal benytte sjansen til å sette en stopper for dette. Dere har ikke barn, og blir han så irritert av ditt rot, så kan du tenke deg med barn. 

Anonymkode: d0b1f...5a8