Psykisk sykdom hos kjæreste.

[AnonymBruker]

Har en samboer som har slitt psykisk en del år, men først siste tiden det har eskalert. Han er en person som aldri har vært voldelig, men siste tiden har han hatt en mer utfordrende atferd. Han har blitt søkt inn på opphold på dps. Nå i mellomtiden har det skjedd noe akutt, å han er innlagt på akutt-post i påvente av overflytting til dps. 
 

Uansett, så blir jeg utrolig forvirret. En dag har han forståelse for ting, en annen dag tar han offer-rollen. Jeg har vært tydelig med han at nå må han fikse seg selv, å så må han bli bra. Jeg kjenner at for første gang på flere år, så har jeg senkende skuldre her hjemme. Jeg slipper å ta hensyn til hva han tenker og mener. Siste halvåret har vært ekstremt tøft, der jeg har gått på eggeskall. Jeg får også så vannvittig dårlig samvittighet, for at jeg har det bedre uten mannen jeg faktisk er forlovet med, å bryllupet er planlagt til neste år… 

Han sier at han vil ha hjelp, men er det mulig? Jeg kjenner at jeg er helt forvirret å rådløs egentlig 

Anonymkode: 4cb82...37e

[AnonymBruker]

Går han på noe medisiner, noe han har startet med nylig som han kan ha fått en ekkel reaksjon på? Min samboer fikk voldelige tendenser av en antidepressiva, så den kuttet han selvsagt ut. Ellers har han slitt med depresjon det siste året av og på, og er sånn som du beskriver. Veldig av og på. Han går i behandling nå, og er mye mer zen nå enn han var før han startet. Hvis din sliter med depresjon så kan det være årsaken til adferden. Ikke ha dårlig samvittighet. Å leve med noen som sliter psykisk, og er varm/kald, varm/kald, føkker også med hodet ditt. Jeg tenker at det er unntaksstilstand og at hvis han får hjelp, så kommer det forhåpentligvis til å bedre seg. Det kan dessverre bli verre før det blir bedre, sånn ble det her. Men nå er han altså en helt annen mann enn før han startet og mens oppstart på behandling var. 

Anonymkode: fa348...f4b

[AnonymBruker]

Min har forresten fått påvist ADHD også, og har gjennomgått kurs og veiledning ifht til det.

Anonymkode: fa348...f4b

[AnonymBruker]

Har tenkt adhd selv. Har selv adhd, å kjenner han igjen i mye av meg selv. Men tror også at det ligger noe mer bak. Han får jo hjelp nå heldigvis, men det virker som han tror nå at ved ett opphold på psyk, så er han frisk 😬

Anonymkode: 4cb82...37e

[AnonymBruker]

Kjæresten min har psykisk sykdom, men vi bor ikke sammen og jeg tror det gjør det «lettere». Har ikke så mange råd annet enn at du bør ta vare på deg selv også. Finnes det tilbud for pårørende som du kan delta på? Vet for eksempel at dps tilbyr samtaler der pårørende kan være med.

Her også går humøret (kanskje mest energien) hans mye opp og ned. Jeg forstår veldig godt at dette er vanskelig for deg ❤️

Anonymkode: ad09d...ab0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 20.25):

Har en samboer som har slitt psykisk en del år, men først siste tiden det har eskalert. Han er en person som aldri har vært voldelig, men siste tiden har han hatt en mer utfordrende atferd. Han har blitt søkt inn på opphold på dps. Nå i mellomtiden har det skjedd noe akutt, å han er innlagt på akutt-post i påvente av overflytting til dps. 
 

Uansett, så blir jeg utrolig forvirret. En dag har han forståelse for ting, en annen dag tar han offer-rollen. Jeg har vært tydelig med han at nå må han fikse seg selv, å så må han bli bra. Jeg kjenner at for første gang på flere år, så har jeg senkende skuldre her hjemme. Jeg slipper å ta hensyn til hva han tenker og mener. Siste halvåret har vært ekstremt tøft, der jeg har gått på eggeskall. Jeg får også så vannvittig dårlig samvittighet, for at jeg har det bedre uten mannen jeg faktisk er forlovet med, å bryllupet er planlagt til neste år… 

Han sier at han vil ha hjelp, men er det mulig? Jeg kjenner at jeg er helt forvirret å rådløs egentlig 

Om han har opplevd mye vondt tidligere, som ikke var hans skyld, så kan det manifestere seg som sinne som må ut. De nærmeste får det først. Trenger ikke bli voldelig av den grunn, men menn er jo fysisk sterke, så de er potensielt farligere og vurderes annerledes. At han er ambivalent kan skyldes at det er berettiget sinne der, som han egentlig føler skam over,  men noen gjort ham vondt, så er han også et offer. Det er egentlig helt umulig å tolke ham, men kanskje han er i en prosess hvor han kjenner på alt og sliter med å håndtere det. Han sliter kanskje fordi det er en bakenforliggende grunn til det, og ikke har bearbeidet det godt nok. Men igjen: kun spekulasjoner... 

Anonymkode: d60e5...4b8

[MizzVic]

Tenker du nå endelig kan innse at ditt liv blir bedre uten han.

Psykisk sykdom er komplekst, og mange blir verre med alderen. 

Han vil ikke bli frisk.

Så nå har du sjansen. Avlys giftermål, og si han må bo for seg selv. 

Han er syk. Du trenger ikke bli syk i tillegg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 20.25):

Har en samboer som har slitt psykisk en del år, men først siste tiden det har eskalert. Han er en person som aldri har vært voldelig, men siste tiden har han hatt en mer utfordrende atferd. Han har blitt søkt inn på opphold på dps. Nå i mellomtiden har det skjedd noe akutt, å han er innlagt på akutt-post i påvente av overflytting til dps. 
 

Uansett, så blir jeg utrolig forvirret. En dag har han forståelse for ting, en annen dag tar han offer-rollen. Jeg har vært tydelig med han at nå må han fikse seg selv, å så må han bli bra. Jeg kjenner at for første gang på flere år, så har jeg senkende skuldre her hjemme. Jeg slipper å ta hensyn til hva han tenker og mener. Siste halvåret har vært ekstremt tøft, der jeg har gått på eggeskall. Jeg får også så vannvittig dårlig samvittighet, for at jeg har det bedre uten mannen jeg faktisk er forlovet med, å bryllupet er planlagt til neste år… 

Han sier at han vil ha hjelp, men er det mulig? Jeg kjenner at jeg er helt forvirret å rådløs egentlig 

Anonymkode: 4cb82...37e

Har en mor som er psykisk lidende (sier alt hun teker og føler), og ble tvangsmedisinert på fontex (kompleks tvangsproblematikk, som lett kan forveksles med schizofreni)

Hvis det ikke er autisme - og det burde du tenker litt over, og forsikre deg det ikke er - så vil medisinering funker veldig bra.

Anonymkode: 9ec30...11b

[AnonymBruker]

MizzVic skrev (2 timer siden):

Tenker du nå endelig kan innse at ditt liv blir bedre uten han.

Psykisk sykdom er komplekst, og mange blir verre med alderen. 

Han vil ikke bli frisk.

Så nå har du sjansen. Avlys giftermål, og si han må bo for seg selv. 

Han er syk. Du trenger ikke bli syk i tillegg.

Plutselig er det du som blir psykisk syk etter f eks vold eller overgrep, eller traumer fra krig.. Vi får håpe du ikke møter deg selv i døra. Psykisk sykdom kommer ikke av seg selv som regel, som regel påført av ondskapsfulle andre.

Anonymkode: d60e5...4b8

[MizzVic]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Plutselig er det du som blir psykisk syk etter f eks vold eller overgrep, eller traumer fra krig.. Vi får håpe du ikke møter deg selv i døra. Psykisk sykdom kommer ikke av seg selv som regel, som regel påført av ondskapsfulle andre.

Anonymkode: d60e5...4b8

Nei, jeg kommer aldri til å slite med psykisk sykdom i mange år.

TS sin kjæreste har slitt i flere år, og er nå verre.

Ikke skyld på andre for egen oppførsel.

Jeg er voksen, og selvfølgelig, vil det skje meg noe forferdelig i krig, og jeg ikke vil fungere, vil det være en stor belastning for andre.

En kjæreste skal ikke behøve leve med dette!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Plutselig er det du som blir psykisk syk etter f eks vold eller overgrep, eller traumer fra krig.. Vi får håpe du ikke møter deg selv i døra. Psykisk sykdom kommer ikke av seg selv som regel, som regel påført av ondskapsfulle andre.

Anonymkode: d60e5...4b8

Ansvaret ligger hos offeret. Man kan og bør forvente av en partner at h*n jobber med sine traumer, og ikke lar det gå utover parforholdet. Dine problemer, skal ikke bli partners problemer.

Hilsen noen som er diagnotisert med PTSD og tilbakevendende depressiv lidelse

Anonymkode: 7c628...47a

[AnonymBruker]

Jeg har vært i forhold med noen hvor den psykiske sykdommen startet som mild depresjon. Dette utviklet seg, var betydelig flere problemer under overflaten og var et helvete og leve med. 

Jeg prøvde et liv med noen som er psykisk syk og det gjør jeg aldri igjen. Hen oppsøkte selvsagt hjelp men det førte ikke frem til noe spesielt godt tilbud eller oppfølging over tid som faktisk hjalp. Ting gikk i bølge daler og en dag fikk jeg nok. Beste avgjørelsen jeg har gjort for meg selv. 

Vet at hen har vært lagt inn ved flere anledninger i ettertid men dette blir ikke borte. Hadde vi fortsatt levd sammen ville jeg måttet stå i dette konstant og hatt denne sykdommen som styrte hverdagen. Psykisk sykdom kan ikke sammenlignes med fysisk sykdom da det påvirker hverdagen og de nærmeste på en helt annen måte.

Eneste jeg er villig til å være pårørende til og holde ut med gjennom psykisk sykdom vil være eget barn. Håper for guds skyld jeg slipper, unner ikke noen å måtte slite med sykdom.

Anonymkode: ccff9...426

[AnonymBruker]

Jeg var gift i flere år med en som etterhvert trengte mer og mer hjelp innenfor psykiatrien. Kombinert med alkoholisme.  

Det er umulig i lengden å være pårørende.  Jeg trodde ALDRI at jeg skulle bli syk selv. Men, det ble jeg gitt.  Det vekslende humøret var utrolig slitsomt å leve med. Man går på nåler for å ikke si eller gjøre noe som førte til at han ble lei seg, irritert etc.

Han var overhodet ikke voldelig. Men psykisk syke blir ofte fryktelig egoistiske. Det er gjerne alle andre sin feil at ting blir slik eller slik. 

Jeg opplevde at jeg strakk mine egne grenser for at han skulle ha det bra. Og det føles utrolig feil å kjenne på at man aksepterer ting man egentlig er helt imot. 

Så glatter man over overfor familie og venner. Hvite løgner for hvorfor det ikke passer å få besøk eller dra på besøk. 

Det er bare ufattelig slitsomt i lengden. Man må ha vært gjennom det selv for å forstå. 

I dag er vi separert.  Det går ikke bra med han, men jeg har det bedre enn på flere år. All sympati til TS.

Anonymkode: ed402...f8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Ansvaret ligger hos offeret

Det finnes straffelov for dette, og voldsoffererstatning. For eks. Krigsdomstoler. Ansvaret ligger hos den som har påført andre skade, politiet og domstolen. Så får offeret, forhåpentligvis med støtte og hjelp av sine nærmeste, bearbeide sine traumer og forhåpentligvis komme seg videre.  Men at offeret selv må gjøre jobben med å fungere normalt igjen, er uten tvil.  Den som sier noe annet eller har en holdning om at "jeg blir syk selv" er pingler... helt til de opplever det selv, og noen vender ryggen fordi de ikke takler traumer godt nok. Gud bevares.

Anonymkode: d60e5...4b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 20.25):

Han sier at han vil ha hjelp, men er det mulig? Jeg kjenner at jeg er helt forvirret å rådløs egentlig 

 

Svaret er ja: det er mulig. Gå sammen i terapi. Da får du jobbet med den dårlige samvittigheten din også, den kommer fordi du handler mot verdiene dine, som jeg tolker det er å svikte noen du er glad i som har det vanskelig.  Du ble sammen med vedkommende helt frivillig. Dere er to om dette.

Anonymkode: d60e5...4b8

[katties]

Det er ikke greit at man allerede begynner der at du har det bedre uten han. Se heller på det som en heldig sjanse som viste deg at dette forholdet kanskje ikke er rett ting å velge. Du skal ikke måtte ofre din velvære for å hjelpe en annen person når det gjør deg syk. Du må ikke føle at du skylder han noe - det er faktisk veldig sjeldent at man skylder noen sitt eget liv, og en person som er glad i deg vil ikke ønske å sette deg i en slik situasjon. 

Du føler allerede at giftemål stresser deg pga dette. Legg ideen om giftemål helt bort akkurat nå - INGEN skal føle at de gifter seg mot egen vilje (du skjønner jo at å tvangsgifte seg på egen initiativ er crazy), og ekteskap kan gjøre det MYE vanskeligere å bryte ut. 

Endret 8. oktober av katties

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 20.25):

Han sier at han vil ha hjelp, men er det mulig? Jeg kjenner at jeg er helt forvirret å rådløs egentlig

Blir veldig engasjert her... jeg har erfaring med en jeg gjorde slutt med, og han tok sitt eget liv. Uansett så er forvirring bra, fordi da må du tenke nytt. Det er ikke nå du skal ta avgjørelser, men sånn som du gjør nå: tester ut andres meninger på et anonymt forum. Du kan få 50 ulike meninger, alt avhengig av hvilken situasjon andre er i og hvilken erfaring de har. Hva skjer med økonomien om dere skiller lag? Ingen over her som kjenner til den, men som enkelt kan be deg forlate ham. Hvordan er jobbsituasjonen din? Det er enkelt å gi råd når man ikke har kunnskap og erfaring, har det fint og greit og fyrer løs noe på tastaturet uten å tenke langsiktige konsekvenser. Det er kun du som har svaret.  Et valg du skal leve med resten av livet. 

Anonymkode: d60e5...4b8

[AnonymBruker]

Så lenge dere ikke bringer barn inn i dette, så får du bare gjøre som du vil.

Anonymkode: 07779...385

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 20.33):

Min samboer fikk voldelige tendenser av en antidepressiva, så den kuttet han selvsagt ut.

Det var kun den medisinen som gjorde han voldelig? Så du lever nå med en mann som ikke lenger utøver vold mot deg? 

Hører du ikke selv hvor vilt dette hørtes ut? Din mann ER voldelig. Ikke skyld på en tablett og tro at din elskede nå vil være pusekatt resten av livet. 

Anonymkode: 555f6...dcc

[AnonymBruker]

MizzVic skrev (2 timer siden):

Nei, jeg kommer aldri til å slite med psykisk sykdom i mange år.

TS sin kjæreste har slitt i flere år, og er nå verre.

Ikke skyld på andre for egen oppførsel.

Jeg er voksen, og selvfølgelig, vil det skje meg noe forferdelig i krig, og jeg ikke vil fungere, vil det være en stor belastning for andre.

En kjæreste skal ikke behøve leve med dette!

Ja tenk om livet var så enkelt at man bare kunne bestemme seg for å ikke bli syk🤦🏼‍♀️

Anonymkode: 0e918...f20