Jeg har borderlinediagnose. Hva er det beste for henne?

[AnonymBruker]

Takknemlig hvis kun dere som er kjent med diagnosen Borderline svarer meg.

Er så heldig å ha en venninne jeg verdsetter høyt og hun har ikke så mange andre enn meg. Jeg er veldig  glad i henne bare for å ha sagt det.

Men, relasjonen er dypt overskygget av min diagnose som går hardt utover henne. Det vil si at jeg merker hun blir påvirket i negativ grad.

Eksemplene er mange. Jeg kan lett se at hun blir stresset når jeg har dårlige dager som videre går utover hennes hverdag og syslerier. Ofte lei seg på grunn av mine "kuler" og klandrer seg selv. Mitt sorte syn på verden, at jeg fort kan dømme og svartmale andre mennesker -  har påvirket henne sånn at hun også dessverre har adoptert denne usunne måten å se ting på. Hun klandrer som sagt seg selv for at det blir turbulens, noe som ikke er sant i det hele tatt. Det er jeg som skaper konflikt hver gang, det er jeg som har et problem. Prøver å si det til henne og få henne til å forstå at hun har null skyld, men det er ikke lett. 

I min kamp for å bli friskere er det hun som får gjennomgå mest, og jeg synes det er så vanskelig. Den dårlige samvittigheten gnager på meg. Hun fortjener så absolutt ikke det.

Har gjort noen forsøk på å legge dette frem for henne, for eksempel ved å foreslå å skape en noe sunnere avstand mellom oss som ikke er så tett. Da blir hun på sin side fortvilet og redd for å miste meg. Hun ønsker ikke avstand men at ting skal være som før. Jeg forstår jo at hun er redd for ensomhet, at hun antagelig har såpass lav selvfølelse at hun tror hun ikke fortjener bedre. At dette er det beste hun får og at det er normalt å bli behandlet så dårlig.

Legger jeg all egoisme til side burde vi egentlig ikke ha kontakt i det hele tatt, jeg unner henne bedre. Jeg unner henne en krets som har en positiv påvirkning på henne og som drar henne opp, ikke ned. Hun er et vakkert menneske med så mye potensiale som nesten ingen får se. Hun hevder hardnakket at jeg drar henne opp, men stol på meg - min oppførsel i dårlige tider er et virkelig slit for de som står meg nær. Jeg er skamfull og flau over hvordan jeg blir. Det er mine stille tanker om hva jeg mener er best for henne i det lange løp. Det blir så mye dramatikk, splid, tårer, og det er vondt for meg at det er hun som rammes hardest.

Har forsøkt meg på rolige samtaler i fredstid hvor jeg legger dette frem for henne, men hun ser det ikke sånn. For meg blir det en ond sirkel hvor det blir bra og stabilt en stund, før jeg igjen får dårlige perioder som går utover de jeg er mest glad i. Ny runde med ekstremt dårlig samvittighet, repeat repeat.

Jeg hadde fått mer fred med meg selv hvis hun gikk videre uten vennskapet vårt. Men hun vil ikke høre snakk om det. Så sitter jeg her igjen med dårlig samvittighet og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. 

Så spørsmålet mitt blir vel; ville dere fortsatt å kjempe for dette vennskapet, eller bør jeg trekke meg ut for hennes del? Hvordan er i så tilfelle den beste måten å gjøre det på? Er fullstendig i villrede. Det viktigste for meg er å få vite hva som er best for henne.

Setter pris på alle svar 🩶

 

Anonymkode: 4c732...997

[AnonymBruker]

Jeg har ikke så mange råd å komme, annet enn at du tydeligvis kjenner på at du må ta grep og litt avstand for hennes skyld. 

Det er veldig voksent og vitner om en innsikt i eget sykdomsbilde som mange med din diagnose ikke har. 

Jeg har selv måtte kutte ut ei i nær slekt, da jeg etter å ha blitt voksen innså hvor helseskadelig hun var. Dette var et menneske uten selvinnsikt, som fra barndommen har hatt foreldre som sydde puter under armene hennes. Ingen sammenligning forøvrig til deg der ts.

Lykke til på din ferd med utvikling og kontroll på symptomer. Du virker å være et godt stykke på vei, bare ved å innse hvor du må jobbe med deg selv og hvilken effekt du har på dine nærmeste. 💜

Anonymkode: 2b6be...e3b

[AnonymBruker]

Har nylig avsluttet et vennskap med en med borderline. Savner henne. Har ikke mange andre venner, og hun var en venn som gav meg mye tilbake selv om hun var vanskelig å forholde seg til. Jeg måtte til slutt sette grenser for hvordan jeg orket å bli behandlet og snakket til. Dette ble oppfattet som kritikk, noe det jo også forsåvidt var, og som hun takler dårlig, jeg ble fienden og skyld i alle hennes problemer osv osv. Det er sikkert grusomt å ha borderline. Jeg syns synd på dere. Men skulle ønske dere kunne klare, av og til, å sette andres behov først. Vi skal forstå og forstå i det uendelige. Dere forklarer og forklarer, det er drama og unnskyldninger, vi skal liksom bare være til støtte og forståelse og underholdning og gi likes hjerter og oppmerksomhet og fylle deres konstante behov for bekreftelse. Hvor vanskelig er det å se at andre også kan ha dårlig selvfølelse, være slitne og irritable og ha dårlige dager? Du ser jo disse tingene hos din veninne, hva med å faktisk klare å ta mer hensyn? Spare henne for dramaet? Har som sagt avsluttet mitt vennskap og kommer ikke til å fortsette det om hun kommer krypende tilbake, så kan vel ikke gi råd egentlig. Den manglende empatien og forståelsen for omgivelsene blir for uforståelig for meg. Det blir for enveis. Men skulle ønske det ikke trengte å være sånn. Prøv å sette andres behov først, er mitt råd, men det er vel ønsketenkning og naivt. 

Anonymkode: 39fa7...03f