Autisme diagnose i voksen alder

[AnonymBruker]

Er det noen her som har fått autisme diagnose i voksen alder? Og hva førte til at du fikk en slik utredning? Hvordan opplever du deg annerledes i forhold til andre? Merket du at noe var annerledes med deg etter du fikk barn?
 

jeg personlig har merket hvor mye jeg sliter med en del ting etter jeg fikk barn, men har ikke turt å ta steget for videre henvisning enda.
Men når jeg leser meg opp på (non stereotypical autism) kjenner jeg meg helt igjen. Jeg ser også nå at barnet mitt har de samme følelsemessige tendenser jeg slet med som barn.

Anonymkode: b9640...4f0

[AnonymBruker]

Skal rimelig mye til for å få utredning i det offentlige som voksen hvis du har jobb og fungerer sånn noenlunde ok. 

Anonymkode: 0395d...84e

[AnonymBruker]

Ja, jeg ble utredet og diagnostisert i en alder av 42.

Ba om henvisning fordi jeg skjønte at autisme var sannsynlig etter å ha lært mer om diagnosen fordi et av barna mine er autist. 

Jeg har alltid opplevd meg annerledes enn mange. 

Anonymkode: 3070d...3fc

[AnonymBruker]

Jeg fikk beskjed om at voksne ikke utredes offentlig med mindre de har veldig store funksjonsnedsettelser som ikke kan forklares av noe annet. I praksis betyr det at voksne ikke utredes her jeg bor. 

De utreder primært gutter med funksjonssvikt, eller som spesialisten beskrev det, «de som sitter og skaller hodet i veggen». 

Jeg er temmelig sikker på at jeg er autist, men det er dyrt å utredes privat. Utad er jeg normal, men rar. Har aldri passet inn noe sted. 

Anonymkode: 7cc74...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg fikk beskjed om at voksne ikke utredes offentlig med mindre de har veldig store funksjonsnedsettelser som ikke kan forklares av noe annet. I praksis betyr det at voksne ikke utredes her jeg bor. 

 

Anonymkode: 7cc74...8a8

Omtrent det trodde fastlegen min også. Jeg ba om henvisning til en DPS jeg har hørt er god på voksne kvinner med autisme og ble tatt inn der. Skrev et eget vedlegg til henvisningen.

Anonymkode: 3070d...3fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Omtrent det trodde fastlegen min også. Jeg ba om henvisning til en DPS jeg har hørt er god på voksne kvinner med autisme og ble tatt inn der. Skrev et eget vedlegg til henvisningen.

Anonymkode: 3070d...3fc

Her er det en egen avdeling som utreder autisme, de svarte det selv det jeg skrev i innlegget mitt. Kan man henvises til andre dps enn den som er nærmest? Feks i en helt annen del av landet?

Anonymkode: 7cc74...8a8

[AnonymBruker]

Jeg fikk autismediagnosen som voksen. Jeg møtte veggen, og havnet på dps, som snappet det opp, og henviste meg videre. Jeg hadde fra før av ADHD-diagnose. Felles for begge diagnosene er at jeg er typisk «kvinnelig» utgave av disse. Maskerer mye, lært meg mange av de sosiale spillereglene, forsvinner litt i mengden, før jeg kollapser helt. 

Jeg har høyere utdannelse, og har vært i jobb (jobb innen helse), men har klare utfordringer. Av hva jeg hører fra andre så skal det en del til før en blir utredet som voksen. Ofte må en knekke sammen, eventuelt at en har barn som får diagnosen(e) og en sånn bli snappet opp. 

Jeg har litt sosiale utfordringer. Blir fort overstimulert, og tar inn veldig mye. Jeg får ofte høre at jeg er god på å forstå andre, og se og tilrettelegge for ulike behov. Jeg trenger mye hvile. Jeg er heller ikke den beste til å forstå baktanker og intensjoner, selv om jeg er god på å forstå sammenhenger, og tar det utrolig raskt. Jeg har selv ofte lite baktanker, men blir ofte møtt med at folk tror jeg mener noe annet enn jeg sier, fordi folk flest gjerne gjør det, mens jeg sier det som det er. Det har det blitt litt kluss med blant enkelte helsepersonell. Ikke opplevd samme problematikk med familie og venner, men har blant annet en psykolog som selv etter flere år forventer at jeg mener noe helt annet enn det jeg sier. 

Det er også en utfordring at jeg ikke kjenner det er nok før det faktisk er forbi nok, og når jeg sier jeg ikke klarer mer, så blir jeg møtt med at jeg skal pushes til mer. Dette er veldig typisk for disse diagnosene. Ofte må vi kollapse før folk skjønner alvoret, og en del ender jo også opp med diagnose nettopp på grunn av en kollaps. 

Anonymkode: 14f32...f15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her er det en egen avdeling som utreder autisme, de svarte det selv det jeg skrev i innlegget mitt. Kan man henvises til andre dps enn den som er nærmest? Feks i en helt annen del av landet?

Anonymkode: 7cc74...8a8

Ja. Det er i utgangspunktet fritt valg, men de kan nedprioritere pasienter fra andre områder dersom de har veldig stor pågang. 

Jeg bor sentralt på Østlandet og har mange DPS-er i nærheten, den jeg søkte meg til ga en reisevei på en drøy time og var absolutt verdt det. 

Anonymkode: 3070d...3fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Omtrent det trodde fastlegen min også. Jeg ba om henvisning til en DPS jeg har hørt er god på voksne kvinner med autisme og ble tatt inn der. Skrev et eget vedlegg til henvisningen.

Anonymkode: 3070d...3fc

Så bra!

 

Jeg ble avvist av dps. 

Anonymkode: 0395d...84e

[tussi84]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 8.42):

Er det noen her som har fått autisme diagnose i voksen alder? Og hva førte til at du fikk en slik utredning? Hvordan opplever du deg annerledes i forhold til andre? Merket du at noe var annerledes med deg etter du fikk barn?
 

jeg personlig har merket hvor mye jeg sliter med en del ting etter jeg fikk barn, men har ikke turt å ta steget for videre henvisning enda.
Men når jeg leser meg opp på (non stereotypical autism) kjenner jeg meg helt igjen. Jeg ser også nå at barnet mitt har de samme følelsemessige tendenser jeg slet med som barn.

Anonymkode: b9640...4f0

Auteisme er jo et bredt spekter, men jeg fikk diagnosen da jeg var 33 år. Jeg tok nevrologisk undersøkelse da jeg gikk på aap i den perioden, og det var slik de fant det ut. Etter jeg fikk diagnosen så forstod jeg hvorfor jeg hadde vært som jeg var under oppveksten, hvorfor jeg hele livet har slitt sosialt og hvorfor jeg blir så mye fort utmattet en de fleste andre. Alt i livet gav på en måte mening.

Vår eldste sønn har nylig fått diagnosen barneauteisme. Han er 5 år bare, og foreløbig ser det ut til at han har venner i bhg og fungerer greit bortsett fra språk som han henger langt etter. Jeg er mer spent på hvordan skoleårene kommer til å gå. Jeg tror fordelen min er at jeg kanskje kan kjenne meg igjen i ting han kanskje kommer til å oppleve, og derfor forstå han veldig godt. 

Når det derimot gjelder meg som mamma, så orker jeg ikke like mye som kanskje andre foreldre. Jeg orker ikke at det skal skje noe hele tiden, eller aktivisere barna hele tiden. Noen ganger er jeg med og leker, andre ganger får barna leke selv mens jeg sitter i sofaen og slapper av. Og høyt lydnivå orker jeg ikke over lang tid.  Det tapper meg for energi ganske fort. Jeg trenger også litt mer avlastning enn normalen, slik at jeg ikke blir for utmattet av alle sanseinntrykk som kommer med barn + hverdagen ellers.

Målet mitt er å være tilstede for barna når vi er sammen. De skal ha en mamma som gir oppmerksomhet, kjærlighet og som har overskudd til å gjøre noe positivt med dem. Og for å klare det, så Må jeg få tid til å være helt alene inne i mellom. 

[Anciol]

Ja fikk asperger diagnosen for 10 år siden når jeg var 32,  etter noen sammenbrudd og angstanfall, endte hos psykiater, og full utredning, tok diagnosen min helt greit, familien min støtter meg 110%

[AnonymBruker]

tussi84 skrev (14 minutter siden):

Auteisme er jo et bredt spekter, men jeg fikk diagnosen da jeg var 33 år. Jeg tok nevrologisk undersøkelse da jeg gikk på aap i den perioden, og det var slik de fant det ut. Etter jeg fikk diagnosen så forstod jeg hvorfor jeg hadde vært som jeg var under oppveksten, hvorfor jeg hele livet har slitt sosialt og hvorfor jeg blir så mye fort utmattet en de fleste andre. Alt i livet gav på en måte mening.

Vår eldste sønn har nylig fått diagnosen barneauteisme. Han er 5 år bare, og foreløbig ser det ut til at han har venner i bhg og fungerer greit bortsett fra språk som han henger langt etter. Jeg er mer spent på hvordan skoleårene kommer til å gå. Jeg tror fordelen min er at jeg kanskje kan kjenne meg igjen i ting han kanskje kommer til å oppleve, og derfor forstå han veldig godt. 

Når det derimot gjelder meg som mamma, så orker jeg ikke like mye som kanskje andre foreldre. Jeg orker ikke at det skal skje noe hele tiden, eller aktivisere barna hele tiden. Noen ganger er jeg med og leker, andre ganger får barna leke selv mens jeg sitter i sofaen og slapper av. Og høyt lydnivå orker jeg ikke over lang tid.  Det tapper meg for energi ganske fort. Jeg trenger også litt mer avlastning enn normalen, slik at jeg ikke blir for utmattet av alle sanseinntrykk som kommer med barn + hverdagen ellers.

Målet mitt er å være tilstede for barna når vi er sammen. De skal ha en mamma som gir oppmerksomhet, kjærlighet og som har overskudd til å gjøre noe positivt med dem. Og for å klare det, så Må jeg få tid til å være helt alene inne i mellom. 

Sånn er det da for de aller fleste av oss, uavhengig av diagnose eller ei.

Anonymkode: a0ab9...bc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Skal rimelig mye til for å få utredning i det offentlige som voksen hvis du har jobb og fungerer sånn noenlunde ok. 

Anonymkode: 0395d...84e

Jeg fikk det og fikk diagnosen som 35-åring. Fikk store problemer etter jeg fikk barn, var det som tippet lasset for min funksjonsevne. Har maskert og fungert hele livet. Nå måtte arbeidslivet vike for mammarollen. 

Det jeg gjorde ts, var å lage en tidslinje med symptomer helt fra jeg var barn som jeg tok med til fastlegen. Hun henviste og sendte med tidslinjen. Fikk time til utredning bare 1 mnd etterpå.

Er ufør nå.

Anonymkode: 7ee88...6b7

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som ble diagnostisert med autisme i en alder av 19 år. Hun følte seg alltid annerledes, men klarte ikke helt å forstå hvorfor. Hun ble først feildiagnostisert med OCD og fikk medisiner som ikke hjalp.

Anonymkode: 5590d...4d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg fikk autismediagnosen som voksen. Jeg møtte veggen, og havnet på dps, som snappet det opp, og henviste meg videre. Jeg hadde fra før av ADHD-diagnose. Felles for begge diagnosene er at jeg er typisk «kvinnelig» utgave av disse. Maskerer mye, lært meg mange av de sosiale spillereglene, forsvinner litt i mengden, før jeg kollapser helt. 

Jeg har høyere utdannelse, og har vært i jobb (jobb innen helse), men har klare utfordringer. Av hva jeg hører fra andre så skal det en del til før en blir utredet som voksen. Ofte må en knekke sammen, eventuelt at en har barn som får diagnosen(e) og en sånn bli snappet opp. 

Jeg har litt sosiale utfordringer. Blir fort overstimulert, og tar inn veldig mye. Jeg får ofte høre at jeg er god på å forstå andre, og se og tilrettelegge for ulike behov. Jeg trenger mye hvile. Jeg er heller ikke den beste til å forstå baktanker og intensjoner, selv om jeg er god på å forstå sammenhenger, og tar det utrolig raskt. Jeg har selv ofte lite baktanker, men blir ofte møtt med at folk tror jeg mener noe annet enn jeg sier, fordi folk flest gjerne gjør det, mens jeg sier det som det er. Det har det blitt litt kluss med blant enkelte helsepersonell. Ikke opplevd samme problematikk med familie og venner, men har blant annet en psykolog som selv etter flere år forventer at jeg mener noe helt annet enn det jeg sier. 

Det er også en utfordring at jeg ikke kjenner det er nok før det faktisk er forbi nok, og når jeg sier jeg ikke klarer mer, så blir jeg møtt med at jeg skal pushes til mer. Dette er veldig typisk for disse diagnosene. Ofte må vi kollapse før folk skjønner alvoret, og en del ender jo også opp med diagnose nettopp på grunn av en kollaps. 

Anonymkode: 14f32...f15

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Spesielt det med å bli misforstått, ofte forstår jeg ikke hva de misforstår, heller, det er veldig slitsomt. 

Begge barna mine har autisme og jeg er kliss lik dem, men jeg får likevel ikke utredning. Fordelen er at barna og jeg forstår hverandre veldig godt. 

Anonymkode: 7cc74...8a8