Å støtte andre som har mistet, når man selv er i sorg og har nok med seg selv

[AnonymBruker]

Jeg mistet samboer til kreft, og sliter med det.

Har i tiden etterpå hatt nok med meg selv, og har ikke klart å involvere meg i venners sykdommer eller problemer, og dette har jeg sagt ifra om at jeg ikke klarer.

Nå har jeg en litt perifer veninne som i dette stund sitter på dødsleiet til sin gamle mor, og hun tekster/ringer meg sent og tidlig for å snakke og gråte.

Jeg synes veldig synd i henne og skulle ønske at hun ikke måtte oppleve dette, og prøver så godt jeg kan å være der for henne, men kjenner at det er for tidlig for meg å være sjelesørger og støtte i hennes mors død.

Jeg blir kvalm, begynner å svette, og tanker og følelser blir forsterket i kroppen min.

Jeg opplevde selv at mange trakk seg unna når jeg stod i mine verste dager / uker på dødsleiet til samboer, og ønsker ikke å være den selv som gjør det, men kjenner at jeg må beskytte meg, samtidig som jeg ønsker å være et medmenneske for henne.

Hun har familie rundt seg , men ikke mange veninner.

Har dere noen gode råd?

Anonymkode: 38ed0...0a6

[000VF000]

Du må prioritere deg selv. 

[firetoen]

Jeg tenker at du må si det rett ut. Hennes sorg trigger en traumerespons i deg. Det er helt fair, og er hun en god vennine så vil hun forhåpentligvis også forstå.

[AnonymBruker]

000VF000 skrev (1 minutt siden):

Du må prioritere deg selv. 

Jeg kan ikke si når hun ringer gråtkvalt fra sin mors dødsleie at jeg ikke kan snakke med henne.

Hun sitter sammen med andre i familien, men skjønner godt at hun er knust av sorg og føler seg alene.

Ts

 

Anonymkode: 38ed0...0a6

[AnonymBruker]

Huff. Har man antenner så forstår man jo hvem man skal lene seg på i gitte situasjoner. Man ringer heller ikke sin ufrivillig barnløse venninne for å klage over graviditetsplager... Så dette er ganske taktløst av henne. 

Jeg har ikke annet råd enn det du allerede har fått. Du må passe på deg selv, si i fra, la være å ta telefonen... Jeg vet hvordan det å bare stå i det, som du nå gjør, kan spise deg helt opp. Har også mistet noen nære, alt for tidlig, og da klarer man ikke å være nær støtte for noen som mister en eldre besteforelder. 

Anonymkode: c81c1...3db

[AnonymBruker]

La være å ta telefonen når hun ringer.

Anonymkode: 33700...3a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg kan ikke si når hun ringer gråtkvalt fra sin mors dødsleie at jeg ikke kan snakke med henne.

Hun sitter sammen med andre i familien, men skjønner godt at hun er knust av sorg og føler seg alene.

Ts

 

Anonymkode: 38ed0...0a6

Du har et valg og du velger å stille opp for henne når du svarer på telefonen. 

Synes du høres ut som en god person, hva med å si fra til denne perifere vennen din at det blir for mye for deg? Dere er jo ikke nære, så hvis hun blir sur, so what? 

Anonymkode: 460a9...c25

[AnonymBruker]

Hun tenker sikkert at du er den eneste som vet hvordan hun har det. Er det lenge siden din samboer gikk bort? Jeg tenker du må gjøre henne oppmerksom på hvilken belastning dette er for deg, på en måte som hun forstår. Det vil si du må møte hennes følelser før du prater om egne behov. Her er et forslag: 

Jeg vil bare si at jeg tenker på deg og vet at du står i noe utrolig tungt nå med moren din. Jeg skulle så gjerne hatt mer overskudd til å være der for deg på den måten du fortjener, men jeg må også være ærlig , etter at jeg mistet XXX kjenner jeg at jeg har veldig lite krefter. Når vi snakker om sykdom og døden, merker jeg at det setter i gang mye i meg som jeg fortsatt prøver å bearbeide.

Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg , tvert imot, jeg ønsker deg alt godt og tenker ofte på deg. Jeg håper du har noen rundt deg som kan støtte deg tett nå, og jeg vil gjerne holde kontakt, men i litt mindre og tryggere porsjoner for meg.

Jeg håper du forstår 💛

Anonymkode: e7012...ed6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg opplevde selv at mange trakk seg unna når jeg stod i mine verste dager / uker på dødsleiet til samboer, og ønsker ikke å være den selv som gjør det, men kjenner at jeg må beskytte meg, samtidig som jeg ønsker å være et medmenneske for henne.

Hun har familie rundt seg , men ikke mange veninner.

Har dere noen gode råd?

Anonymkode: 38ed0...0a6

For det første vil jeg kondolere, både med tapet av din kjære og de som forsvant når du regnet med at du kunne lene deg på de. Det er mye verre å stå i en sånn sorg når de man kunne lene seg på, forsvinner. Det har jeg selv opplevd, dobbelt tap blir det.

Du gjør ikke det mot henne når du forklarer henne at ja, hun trenger å snakke med noen og støtte seg på noen, men det kan ikke være deg for tapet og sorgen din er så rå enda. 

Anonymkode: 8a846...972

[Knocks]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg kan ikke si når hun ringer gråtkvalt fra sin mors dødsleie at jeg ikke kan snakke med henne.

Hun sitter sammen med andre i familien, men skjønner godt at hun er knust av sorg og føler seg alene.

Ts

 

Anonymkode: 38ed0...0a6

Hei. Har dere noen felles venninner som du kan snakke med? Kanskje de kan komme på banen. 

Som noen påpeker her kan det hende hun nettopp ringer deg fordi du har stått i ting før. Kanskje hun tenker det er godt for deg å trøste og ikke bare få trøst.

Husk at du ikke trenger å komme med noen svar eller løsninger til henne, bare lytte og bekrefte at du skjønner.  Hvis du ikke orker det så kanskje la være å ta den, sende en sms om at du har det litt tungt akkurat nå, men at du tenker på henne masse.  Jeg tror ikke jeg hadde gått inn i en lang forklaring i første omgang. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har et valg og du velger å stille opp for henne når du svarer på telefonen. 

Synes du høres ut som en god person, hva med å si fra til denne perifere vennen din at det blir for mye for deg? Dere er jo ikke nære, så hvis hun blir sur, so what? 

Anonymkode: 460a9...c25

Vi har vært gode venninner for flere år siden, men hun kuttet meg plutselig ut da jeg var i en livskrise, fordi hun mente jeg var sutrete.

For halvannet år siden ble hun skilt og tok plutselig kontakt med meg igjen (fordi hun sa hun følte seg alene) og beklaget seg for at hun 10 år tidligere  kuttet meg ut, fordi hun ikke forstod hvor alvorlig min situasjon hadde vært.

Hun har nok alltid sett på meg som en nærere venninne enn jeg har sett på henne, og jeg har hatt litt problemer med å forholde meg til henne etter at hun tok kontakt igjen, men tenker at jeg må være et bedre menneske nå enn hva hun var da hun kuttet meg ut.

Jeg sa til henne sent i går kveld at hun heller måtte være sammen med sine søsken/familie inne hos moren, enn å kaste bort tiden på å snakke/ tekste med meg når moren lå på det siste.

Ts

Anonymkode: 38ed0...0a6

[AnonymBruker]

Knocks skrev (1 time siden):

Hei. Har dere noen felles venninner som du kan snakke med? Kanskje de kan komme på banen. 

Som noen påpeker her kan det hende hun nettopp ringer deg fordi du har stått i ting før. Kanskje hun tenker det er godt for deg å trøste og ikke bare få trøst.

Husk at du ikke trenger å komme med noen svar eller løsninger til henne, bare lytte og bekrefte at du skjønner.  Hvis du ikke orker det så kanskje la være å ta den, sende en sms om at du har det litt tungt akkurat nå, men at du tenker på henne masse.  Jeg tror ikke jeg hadde gått inn i en lang forklaring i første omgang. 

Vi har ikke felles venninner.

Hun ringer meg fordi hun trenger å snakke med noen, og liker å snakke med meg.

Skal gi beskjed til henne om at jeg må sette litt grenser for meg selv, hvis hun ønsker mer av meg enn hun gjør nå.

ts

Anonymkode: 38ed0...0a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vi har vært gode venninner for flere år siden, men hun kuttet meg plutselig ut da jeg var i en livskrise, fordi hun mente jeg var sutrete.

For halvannet år siden ble hun skilt og tok plutselig kontakt med meg igjen (fordi hun sa hun følte seg alene) og beklaget seg for at hun 10 år tidligere  kuttet meg ut, fordi hun ikke forstod hvor alvorlig min situasjon hadde vært.

Hun har nok alltid sett på meg som en nærere venninne enn jeg har sett på henne, og jeg har hatt litt problemer med å forholde meg til henne etter at hun tok kontakt igjen, men tenker at jeg må være et bedre menneske nå enn hva hun var da hun kuttet meg ut.

Jeg sa til henne sent i går kveld at hun heller måtte være sammen med sine søsken/familie inne hos moren, enn å kaste bort tiden på å snakke/ tekste med meg når moren lå på det siste.

Ts

Anonymkode: 38ed0...0a6

Oi, hun er en sånn ja, som kaster bort folk når de ikke er nyttig for henne. Og henter dem inn når hun behøver dem. Selvsentrert. 

Her skal du ikke ha dårlig samvittighet for å sette grenser. Hun burde selv forstå at du ikke er rette person å belaste når du står midt oppe i tungt sorgarbeid selv. Iallefall ikke uten at du spesifikt har sagt at du stiller opp på den måten. 

Bare si noe om at du står midt oppe i tungt sorgarbeid selv, så du har ikke kapasitet til å være stor støtte for noen annen andre som går igjennom dødsfall enda. Det treffer for nærme egen sorg, og virvler opp masse tunge følelser for deg. 

Var hun særlig støtte for deg rett før og etter din samboer gikk bort? 

Kondolerer ❤️

 

Anonymkode: f96b6...9d2

[Daisy-love]

Sett grenser 💚 Kondolerer så mye, og det er lov å ivareta seg selv først når en trenger det. Er noe med å først ta på egen oksygenmaske, og om du ikke klarer å stå i det med henne, så er det helt i orden. 

Jeg støtter den med å sende henne en sms. Det høres ut som hun faktisk har andre, som i søsken, og da er hun ikke alene. Det er ikke uvanlig at ene parten i et vennskap føler seg nærmere enn den andre gjør, som det her høres ut som. Du har likevel lov til å sette de grensene for å ivareta deg selv. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er ufølsomt å sende en SMS. Det er så egnet til å misforstå, uansett hva som står der. Det føles kaldt og knapt.

Ved å snakke sammen kan man sette ord på ting, få med seg reaksjonen, tilpasse budskapet, og få større forståelse begge veier. 

(dette gjelder egentlig de fleste situasjoner i livet... med mindre budskapet er "kjøp melk") 

Anonymkode: c81c1...3db

[BobbySocks]

Spørsmålet er jo; hvor mye stilte hun opp når du mistet samboeren din? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Vi har vært gode venninner for flere år siden, men hun kuttet meg plutselig ut da jeg var i en livskrise, fordi hun mente jeg var sutrete.

For halvannet år siden ble hun skilt og tok plutselig kontakt med meg igjen (fordi hun sa hun følte seg alene) og beklaget seg for at hun 10 år tidligere  kuttet meg ut, fordi hun ikke forstod hvor alvorlig min situasjon hadde vært.

Hun har nok alltid sett på meg som en nærere venninne enn jeg har sett på henne, og jeg har hatt litt problemer med å forholde meg til henne etter at hun tok kontakt igjen, men tenker at jeg må være et bedre menneske nå enn hva hun var da hun kuttet meg ut.

Jeg sa til henne sent i går kveld at hun heller måtte være sammen med sine søsken/familie inne hos moren, enn å kaste bort tiden på å snakke/ tekste med meg når moren lå på det siste.

Ts

Anonymkode: 38ed0...0a6

Hun er da ikke ei venninne. Hun bruker deg jo bare. Du kan bare unlate å ta telefonen når hun ringer, omså bare blokkere henne. 

Anonymkode: e5ee7...365

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg kan ikke si når hun ringer gråtkvalt fra sin mors dødsleie at jeg ikke kan snakke med henne.

Hun sitter sammen med andre i familien, men skjønner godt at hun er knust av sorg og føler seg alene.

Ts

 

Anonymkode: 38ed0...0a6

Jo, du kan det. Du kan si nei. Du behøver ikke å gi et avslag som er et slag i ansiktet. Men du kan gi et avslag. Hva ser du ellers som neste steg? At hun støtter deg sent og tidlig under ditt sammenbrudd? (Ville hun ha gjort det? Var hun til stede sent og tidlig for deg?)

Anonymkode: 5c092...9d7

[punkyB]

Jeg tenker jo man bør prøve å stille opp for gode venner uansett sin egen livssituasjon - men hun er kanskje ikke noen du er / ønsker å være god venn med  ? 

Er man i sorg selv bør man jo prøve å ikke legge for mye vekt på det når man prater med andre - men er jo veldig viktig at man føler man får støtte fra de rundt seg. Går man altfor mye inn i sorgen kan det være slitsomt for andre å støtte og man trekker seg kanskje unna.  

Du føler folk trakk seg unna - vet ikke da hvorfor men kan det da være at folk tenkte som du tenker nå at man holder seg til sine nærmeste ?  Jeg mener som sagt at gode venner skal og bør være der - og da må de også få slippe til. 

Jeg tenker jo det er litt forskjell på å miste en (eldre) forelder enn å miste en samboer som da sanns. fremdeles er forh. ung , men man må jo jobbe for å komme seg videre i livet.   Hvis ikke hun bare prater om moren og eller seg selv og alle problemer - så synes jeg jo kanskje du burde prøve å være der for henne som en venninne. 

 

Legger til litt her - ser du skriver " Jeg kan ikke si når hun ringer gråtkvalt fra sin mors dødsleie at jeg ikke kan snakke med henne." 

Akkurat det synes jo jeg er samtale hun bør ha med nærme familie eller gode venner - evnt. ikke forvente at det skal alle stille opp på i det uendelige. Litt forskjell på hvor ofte det skjer og hvor lenge hun skal øse ut av seg.  Du har ingen plikt til å være venninne med henne - kanskje bare fase henne litt ut og ikke svare/respondere når hun tar kontakt

 

 

Endret 3 timer siden av punkyB
la til mer info

[AnonymBruker]

Jeg har også nylig mistet mannen min, og føler virkelig med deg! ❤️ 

Jeg deltok i ei sorggruppe og syntes det var nyttig å snakke med andre i samme situasjon. Nå er det riktignok mye verre å miste samboer/mann enn en forelder (jeg har opplevd begge deler), men kanskje dere kan dele noe der? Hun bør selvfølgelig sette seg inn i din situasjon også, og ikke bare kreve, men dere har jo litt til felles med sorgarbeidet.

Litt stygt å si det kanskje, men jeg skulle faktisk ønske at noen rundt meg også hadde mistet noen, så jeg hadde hatt flere som hadde skjønt meg. Derfor godt å delta i sorggruppen, selv om jeg ikke kjente noen fra før av der.

 

Anonymkode: a41b6...d02