Omsorgstrett

[AnonymBruker]

Skjemmes over å skrive dette, men må sette følelsene ned et sted...

Jeg og min mann er gift og vi har 2 (felles) barn på 19 og 15. Eldste går på skole på annen kant av landet, og klarer seg generelt veldig bra. Han har hatt en fritidsinteresser som har krevd mye involvering av oss foreldre, i mange år. Ekstremt mye kjøring over lengre avstander, flere ganger per uke.

Yngste er i sin verste 'hormonfase' nå, og det har vart en stund. Følelsesliv som en berg og dalbane! Enhver forelder som har prøvd det, vet hvor slitsomt det kan være, men det er en fase man må regne med når man får barn. Det har imidlertid vært en del ekstra pga psykiske utfordringer. (Møter på skole, Bup mm).

I tillegg til mange travle år med oppfølging av unger, så har vi i alle år hatt hund og katt. Hunden har fulgt oss i 14 år, katten i 19. Nå som de er gamle, så krever de mye mer enn før. (Begge er undersøkt av dyrlege og funnet friske). Hunden har fått veldig følsom mage og må tidvis mye ut på nattertid. Han har mistet hørselen og blitt veldig opptatt av å ha kontroll på hvor jeg til enhver tid befinner meg. Det blir mye mas, for går jeg ut så vil han være med, og bjeffer til han hentes, men vil helst at vi går inn igjen hvor det er varmt og godt. 

Katten er begynt å mjaue veldig høylytt, og flere ganger per natt vekkes vi av at han skal inn eller ut. Han gir seg ikke før service blitt gitt.

Jeg elsker disse dyrene, og tro meg; de har svært gode liv. Alle i familien er så glad i dem. MEN: Jeg tar meg selv stadig i å se frem til den dagen de ikke er mer. Savner rett og slett litt ro i livet; å få lov til å sove gjennom natten og slippe stress og mas på dagtid. 

Får så dårlig samvittighet! Dyrene har vært og er til enorm glede i hverdagen, og de er til stor trøst når ting er tøft. Tror jeg rett og slett er litt omsorgstrett.

Måtte bare få det ut! 

Anonymkode: 33fc9...d75

[AnonymBruker]

Samme her. Katt, gamme hund..og ungdommer. Jeg kjente på det samme. Men NÅ har de flyttet ut, ungdommene altså. Hunde har vi nok bare ett år til. Katten er bare 2 år...men min datter sin egentlig.

Det blir snart ro...og du får sove. Det er lov å glede seg, og samtidig kan du kanske da sette pris på at du er på slutten av denne omsorgsmarathon.

Anonymkode: 76ac7...8b1

[AnonymBruker]

Absolutt alle jeg kjenner som har dyr (unge eller gamle dyr) og som har ungdommer ser frem til den dagen dyra ikke er mer for det er så mye arbeid. Til og med en god venninne som er verdens største dyreelsker har sagt at hun gleder seg til hun slipper dyra for hun er så ferdig med ALT av det der. Ingenting å ha dårlig samvittighet for, naturlig at du er sliten du har jo og hatt mye ekstra. De jeg kjenner har ikke noe styr utenom det vanlige og de har menn som tar mye av dyrestellet.

Anonymkode: 0ead6...f7f

[AnonymBruker]

Du må kvitte deg med noen av omsorgsoppgavene. Start med å avlive bikkja og katta og ikke skaff deg slikt unødvendig omsorgsarbeid igjen. Sentimentalitet er ikke veien å gå hvis du vil ha færre omsorgsoppgaver. Beinhard prioritering må til. 

Anonymkode: f9c7e...002

[AnonymBruker]

Ikke jeg. Koser meg med dyra og er alene med 3 tenåringer.

 

Anonymkode: 4f0d7...65d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Skjemmes over å skrive dette, men må sette følelsene ned et sted...

Jeg og min mann er gift og vi har 2 (felles) barn på 19 og 15. Eldste går på skole på annen kant av landet, og klarer seg generelt veldig bra. Han har hatt en fritidsinteresser som har krevd mye involvering av oss foreldre, i mange år. Ekstremt mye kjøring over lengre avstander, flere ganger per uke.

Yngste er i sin verste 'hormonfase' nå, og det har vart en stund. Følelsesliv som en berg og dalbane! Enhver forelder som har prøvd det, vet hvor slitsomt det kan være, men det er en fase man må regne med når man får barn. Det har imidlertid vært en del ekstra pga psykiske utfordringer. (Møter på skole, Bup mm).

I tillegg til mange travle år med oppfølging av unger, så har vi i alle år hatt hund og katt. Hunden har fulgt oss i 14 år, katten i 19. Nå som de er gamle, så krever de mye mer enn før. (Begge er undersøkt av dyrlege og funnet friske). Hunden har fått veldig følsom mage og må tidvis mye ut på nattertid. Han har mistet hørselen og blitt veldig opptatt av å ha kontroll på hvor jeg til enhver tid befinner meg. Det blir mye mas, for går jeg ut så vil han være med, og bjeffer til han hentes, men vil helst at vi går inn igjen hvor det er varmt og godt. 

Katten er begynt å mjaue veldig høylytt, og flere ganger per natt vekkes vi av at han skal inn eller ut. Han gir seg ikke før service blitt gitt.

Jeg elsker disse dyrene, og tro meg; de har svært gode liv. Alle i familien er så glad i dem. MEN: Jeg tar meg selv stadig i å se frem til den dagen de ikke er mer. Savner rett og slett litt ro i livet; å få lov til å sove gjennom natten og slippe stress og mas på dagtid. 

Får så dårlig samvittighet! Dyrene har vært og er til enorm glede i hverdagen, og de er til stor trøst når ting er tøft. Tror jeg rett og slett er litt omsorgstrett.

Måtte bare få det ut! 

Anonymkode: 33fc9...d75

Vil ikke karakterisere det der som imsorgstrett. Litt lei, kanskje, pga økende alder, men det har ingenting med omsorgstrett å gjøre. Omsorgstrett er når du mister engasjement, får depresjoner, mister empati og innlevelse og er utslitt inntil margen av tungt og krevende omsorgsarbeid over tid, der du ikke har hatt mulighet til å få ivaretatt egne behov og grenser (pga andres). Du har gjerne gjort dette uten støtte, og alle rundt deg har lent seg på deg. Et godt eksempel er en alenemor med barn og krevende jobb i et omsorgsyrke, uten familie som kan hjelpe. Tar vare på barn alene, tar vare på pasientene, tar vare på egen syk mor, balanserer en anstrengt økonomi, er alltid den som blir spurt om å hjelpe, og får aldri hjelp.
du må gjerne snakke om at du er lei, men ikke misbruk et så alvorlig begrep. 

Anonymkode: 54c36...51b

[minister-mio]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du må kvitte deg med noen av omsorgsoppgavene. Start med å avlive bikkja og katta og ikke skaff deg slikt unødvendig omsorgsarbeid igjen. Sentimentalitet er ikke veien å gå hvis du vil ha færre omsorgsoppgaver. Beinhard prioritering må til. 

Anonymkode: f9c7e...002

Veterinær hadde bekreftet begge dyrene friske da.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du må kvitte deg med noen av omsorgsoppgavene. Start med å avlive bikkja og katta og ikke skaff deg slikt unødvendig omsorgsarbeid igjen. Sentimentalitet er ikke veien å gå hvis du vil ha færre omsorgsoppgaver. Beinhard prioritering må til. 

Anonymkode: f9c7e...002

Uaktuelt for oss å avlive dyrene, som har fulgt oss i så mange år. De er jo friske, bare gamle. Men tro meg; det blir ikke flere dyr inn i dette huset.

TS

Anonymkode: 33fc9...d75

[AnonymBruker]

Dyrene er kanskje friske i dag, men det kan jo endres plutselig over natta. De er jo veldig gamle. De er straks ikke der lenger. Og snart er heller ikke den yngste ungen der heller. Det er kun få år igjen til det er veldig stille i huset ditt. 

Jeg har også et dyr (og en tenåring), men skal heller ikke ha flere dyr. Nå er det nok. Jeg er også omsorgstrett. Er enslig forsørger. 

Anonymkode: e2f6f...02c

[AnonymBruker]

Men blir lei. Kattene maser, ungene maser, folk på jobb maser.. hjernen går i stå til slutt. Hender seg jeg ber kattene gå å legge seg, nok er nok. Ikke at de hører da..

Anonymkode: 4bea6...c7c

[AnonymBruker]

Du må rett og slett begynne å komme deg utav huset, med bare deg og ditt. 

Begynn å finn på noe uten katter, unger, hunder og mas. 

Lei ei hytte på fjellet og gå deg en tur noen dager, kjed deg litt. Kom deg til byen og se litt teater eller en utstilling eller hva som måtte interesse deg. Eller legg deg i senga på hotellet og hvil deg og kjed deg litt. 

Kom deg ut, bryt rutiner, gjør noe bare for deg. Få puste ut litt. 

Jeg gjør dette innimellom, bare for å kjenne att jeg faktisk savner de hjemme selvom det er godt å komme seg utav huset for å puste litt og roe ned. 

Anonymkode: 16888...37c

[AnonymBruker]

Veldig glad jeg hadde dyrene når barna flyttet ut... Det ble plutselig veldig stille her og ingen som "trengte meg".

Så hundene har blitt mine "barn"

Anonymkode: 0fdc9...893

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Absolutt alle jeg kjenner som har dyr (unge eller gamle dyr) og som har ungdommer ser frem til den dagen dyra ikke er mer for det er så mye arbeid. Til og med en god venninne som er verdens største dyreelsker har sagt at hun gleder seg til hun slipper dyra for hun er så ferdig med ALT av det der. Ingenting å ha dårlig samvittighet for, naturlig at du er sliten du har jo og hatt mye ekstra. De jeg kjenner har ikke noe styr utenom det vanlige og de har menn som tar mye av dyrestellet.

Anonymkode: 0ead6...f7f

Jeg kjenner ingen!!

Dyra kom først og det eneste jeg har tatt meg i å ønske er at ungen var mer borte 😂

Nå er hun voksen og jeg kan se tilbake på tiden med et smil. 

Den tiden vil komme ts.

 

Anonymkode: 157ed...6ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Du må kvitte deg med noen av omsorgsoppgavene. Start med å avlive bikkja og katta og ikke skaff deg slikt unødvendig omsorgsarbeid igjen. Sentimentalitet er ikke veien å gå hvis du vil ha færre omsorgsoppgaver. Beinhard prioritering må til. 

Anonymkode: f9c7e...002

 

Nei hva faen?? 

Man avliver ikke levende vesener man selv har påtatt seg ansvaret for!! 

Da tar man de grå hårene som kommer og tilpasset hverdagen etter ansvaret!

Hvorfor ikke adopterer bort ungene? Å nei, det blir for dumt.

Anonymkode: 157ed...6ed

[AnonymBruker]

Jeg har barn og ingen dyr. Når ungene flytter ut, skal jeg ha dyr. Eller når ungene bor hjemme, men er store og selvstendige. Gleder meg. Hadde jeg hatt dyr samtidig med at ungene krevde meg, hadde det ikke gått. Så skjønner du er sliten!

Kan du finne avlastningshjem til dyrene dine? En barnefamilie eller eldre menneske som vil ha hund en uke her og der? Det ønsket jeg meg. 

Anonymkode: 756f5...9cf

[AnonymBruker]

Jeg har medfølelse, TS ❤️ og er i samme situasjon som deg. Bare at her har ene utflyttede barnet i tillegg gnagere som jeg og mannen må stelle fordi det er forbudt på hybelen. 
blir sprø snart. De må i tillegg holdes unna katten. 
 

Vi funderer på å la det skje et «uhell» en dag mellom gnagere og katt, men har nok ikke samvittighet til det. Disse var viktig i en periode der barnet slet med psykisk sykdom (og vi var også gjennom Bup og legemølla).

Har forståelse for deg!❤️ synes det var et godt tips om å gjøre ting utenfor huset og bare for deg selv.

Anonymkode: 9ef8d...99e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har barn og ingen dyr. Når ungene flytter ut, skal jeg ha dyr. Eller når ungene bor hjemme, men er store og selvstendige. Gleder meg. Hadde jeg hatt dyr samtidig med at ungene krevde meg, hadde det ikke gått. Så skjønner du er sliten!

Kan du finne avlastningshjem til dyrene dine? En barnefamilie eller eldre menneske som vil ha hund en uke her og der? Det ønsket jeg meg. 

Anonymkode: 756f5...9cf

Helt uaktuelt å flytte på dyrene, de er gamle og trenger ro. En slik løsning hadde jeg aldri tilgitt meg selv. 

Jeg må bare tåle at slik er ting akkurat nå, og gjøre det beste ut av det. Vi er 2 voksne, så jeg kan dra ut stort sett når jeg ønsker. Savner bare å få mer ro her hjemme. 

TS

Anonymkode: 33fc9...d75

[AnonymBruker]

Det er omsorgstretthet Ts.  Følt meg som verdens verste menneske fordi jeg føler det på samme måte, trodde også at det bare var jeg som følte det slik. Godt å se at vi er flere. 

Anonymkode: c34d2...1c3

[AnonymBruker]

TS her igjen. Så skal det sies at hunden innimellom er hos fast hundepasser når vi er bortreist. Når vi kommer hjem så er jeg den første til å savne han og hente han hjem! På et forunderlig vis, så er jeg altså veldig knyttet til denne skapningen som konstant surrer rundt bena mine.

Kommer til å sørge dypt den dagen han går...

Anonymkode: 33fc9...d75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Vil ikke karakterisere det der som imsorgstrett. Litt lei, kanskje, pga økende alder, men det har ingenting med omsorgstrett å gjøre. Omsorgstrett er når du mister engasjement, får depresjoner, mister empati og innlevelse og er utslitt inntil margen av tungt og krevende omsorgsarbeid over tid, der du ikke har hatt mulighet til å få ivaretatt egne behov og grenser (pga andres). Du har gjerne gjort dette uten støtte, og alle rundt deg har lent seg på deg. Et godt eksempel er en alenemor med barn og krevende jobb i et omsorgsyrke, uten familie som kan hjelpe. Tar vare på barn alene, tar vare på pasientene, tar vare på egen syk mor, balanserer en anstrengt økonomi, er alltid den som blir spurt om å hjelpe, og får aldri hjelp.
du må gjerne snakke om at du er lei, men ikke misbruk et så alvorlig begrep. 

Anonymkode: 54c36...51b

Tror du ikke omsorgstretthet starter et sted, altså i det små, og utvikler seg derfra? 

Anonymkode: 33fc9...d75