I forhold med en alenemor

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alle alenemødre er red flags. Det faktum at de er alenemødre i utgangspunktet sier litt om beslutningsevnen deres. Dump henne.

Anonymkode: 9f2bf...bf2

Ja for alle menn er jo flotte fine ansvarsbevisste i alt, stikker ikke av fra ansvaret sitt dem. Dem vil jo holde sammen i tykt og tynt. Jeg ble forlatt jeg med 2 barn og en i magen, han dro avgårde med en annen. Men det var vel min feil det. Det finnes alenefedre også. Nå ser heldigvis ikke jeg på alle menn som du gjør på alenemødre da. Pass på da at du ikke gjør noen til en alenemor noen gang 😉

Anonymkode: e8b3e...f9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Øhhh… det er faktisk han som har vært alle tiders her.

Anonymkode: b45e6...72d

På hvilken måte har han vært alle tiders? En godt voksen mann som involverer seg med barna og går all in, for så å trekke seg når det blir "for mye". Stakkars barn. Får håpe han aldri får egne barn.

Anonymkode: baa89...2c3

[AnonymBruker]

Det første du må gjøre er å være ærlig. Hun skjønner tydeligvis at noe er galt og du fornekter det overfor henne, det gjør jo saken verre som du sier, for barna merker det nok også og hun må overkompensere. 
Kanskje det beste er at du flytter ut for en periode (ikke permanent), og så kan du sakte gå tilbake til forholdet i ett tempo som ikke gjør deg overveldet? Og da ta ting mer gradvis? Du har nok gått litt «all in» for å bidra, uten å forstå konsekvensene av dette. Plutselig står du der i tidsklemma selv og ikke klarer å håndtere alt som skjer.. 
Om du flytter ut en periode så kan det være begynnelsen på slutten, eller begynnelsen på en ny start. Det er ikke sikkert jeg hadde godtatt dette om jeg var henne, men, hun virker jo ganske reflektert over situasjonen og at hun er veldig klar over at du finner dette utfordrende. 
En ting er fint da, at du faktisk ser problemet og ikke bare stikker uten noe forklaring. 

Anonymkode: c75e1...1e7

[AnonymBruker]

Blir det slutt har du ingen rettigheter vedrørende barna. Hvor mye innsats skal du legge inn......?

Anonymkode: 011dc...586

[AnonymBruker]

Du virker som en oppegående fyr, og det er veldig fint for barna når de har en far som dessverre ikke er det.

Jeg tror du og kjæresten må sette dere ned og snakke sammen. Så må du finne ut av hva konkret som gjør deg mest sliten, også må dere se om det er noe dere kan forandre på, eller om det må være sånn.

Har dere noen i nettverket som kunne vært barnevakt for ungene littegran, om så bare et par timer? Enten på hennes eller din side? Hvis det er veldig krevende unger så plasser de hvert sitt sted, eller la de være flere som passer. 
 

Det kan også hende det kan være til hjelp for deg å ta noen kurs i regi helsestasjonen eller liknende, hvordan skal du takle og hjelpe barna best mulig. 

Anonymkode: fb0ed...0c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Barna er krevende, mye traumer pga det dem har gått igjennom med barnefar. Dem er også under utredning på BUP for div diagnoser, å ene gutten har skolevegring grunnet mye mobbing å lite tilrettelegging på skolen. Til tross for sovemedisin så sover ikke ungene hele natta igjennom, å hun ligger stort sett sammen med dem hele kveldene, å om natta er det mye oppvåkninger på henne. Jeg har selv prøvd å hjelpe til med legging, men barna vil ikke. 

Dette hadde jeg ikke orka. Å skulle ha omsorg for andres barn er mye, men når barna i tillegg har diverse diagnoser og ikke virker helt greit ville det blitt noe jeg verken hadde gidda eller hatt lyst til å styre med.

Skjønner deg godt

 

Anonymkode: 6f6f6...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

På hvilken måte har han vært alle tiders? En godt voksen mann som involverer seg med barna og går all in, for så å trekke seg når det blir "for mye". Stakkars barn. Får håpe han aldri får egne barn.

Anonymkode: baa89...2c3

Hvor er kritikken din mot barnas biologiske far? 

Anonymkode: 011dc...586

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvor er kritikken din mot barnas biologiske far? 

Anonymkode: 011dc...586

Whataboutism.

Anonymkode: 34576...ea4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

På hvilken måte har han vært alle tiders? En godt voksen mann som involverer seg med barna og går all in, for så å trekke seg når det blir "for mye". Stakkars barn. Får håpe han aldri får egne barn.

Anonymkode: baa89...2c3

Dette.

Stakkars barn som kommer til å miste enda en av sine omsorgspersoner fordi enda en mann ikke orker mer🙃

Det er ikke synd i deg HI, du visste hva du gikk inn i.

Anonymkode: 6e78a...e82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Whataboutism.

Anonymkode: 34576...ea4

Nei, du kritiserer en mann som passer andres unger og som begynner å få nok. Du burde heller gi ham kreditt for i det hele tatt ha stilt opp.

Anonymkode: 011dc...586

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo ikke dine barn! Dette er rein biologi. Egne barn er vi laget for å holde med og av, uansett hvor slitne vi blir. Men dette er barn som du har fått med på lasset gjennom din samboer. Det er unaturlig å ta så mye ansvar for andres barn. Det var jo svært naivt av deg å flytte inn. Du burde beholdt egen bolig og mulighet til å trekke deg tilbake. 

Anonymkode: 956d0...f14

Som både fostermor og mor vil jeg påstå at biologien ikke er avgjørende i det hele tatt. Det er hva vi klarer/ orker å stå i, som er avgjørende.

Anonymkode: d4429...fff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Takk for svar alle. Jeg vil ikke miste henne, men jeg er i ferd med å miste meg selv opp i det her. Jeg føler at alle andre mestrer familie-livet, men ikke jeg. Samboeren min sier at det blir noe helt annet for henne, for hun har hatt barna siden dem var født, og hun MÅ stå i det. 
 

Men jeg skulle ønske at jeg hadde klart å vært ærlig med henne, når hun har tatt det opp. Siste tiden har det vært enda mer spørsmål om det, naturlig nok. Jeg hadde vel ett håp om at barnefaren til ungene kom mer på banen. Samtidig ser jeg også hvor sliten hun er, men hun blir enda mer sliten av å mest sannsynlig kompensere ovenfor meg siden jeg har trekt meg tilbake siste tiden. 
 

Men får ta en skikkelig prat med henne om det, jeg har virkelig kjempet. For drømmen var der, å er der fortsatt. Men slik det er nå er det for overveldende. 

Anonymkode: f1592...08a

Jeg tror det er viktig at du vet at ingen helt mestrer familielivet. Man blir utslitt, «mister seg selv» pga manglende tid til egne interesser. Kanskje du må kommunisere at du trenger litt tid til deg? Du kunne jo reist bort en uke, få ladet batteriene og tenkt deg nøye om hva du ønsker for fremtiden. Husk også at barna blir større, og krever mindre, så da må du spørre deg om du kommer til å angre på et brudd, eller om du er for glad i samboer og barna hennes? Du vil få mulighet til å være mer med henne og bruke tid på deg ettersom tiden går. I tillegg må dere også være flinke på å fordele tiden til egentid, og kanskje vurdere å få inn barnevakt fra tid til annen, for å få kjæreste-tid. 

Jeg tenker at disse barna nok setter deg veldig høyt, da deres egen far har rusproblemer. For det håper jeg at dere klarer å holde sammen og finne en god løsning. Uansett, jeg understreker: reis bort, lei en hytte eller noe, få slappet av og tenkt før du tar en avgjørelse. Å ta en avgjørelse i en overveldende situasjon og utmattelse kan føre til at du angrer senere. 

Anonymkode: f0b7b...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Blir det slutt har du ingen rettigheter vedrørende barna. Hvor mye innsats skal du legge inn......?

Anonymkode: 011dc...586

Dersom det blir slutt senere, og barna er svært glad i han, så trenger han ingen «rettigheter». 

Anonymkode: f0b7b...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Takk for svar. Jeg tror nok at jeg overkompenserte i starten. Rett å slett for å imponere å få barna til å like meg. 
 

Barna er krevende, mye traumer pga det dem har gått igjennom med barnefar. Dem er også under utredning på BUP for div diagnoser, å ene gutten har skolevegring grunnet mye mobbing å lite tilrettelegging på skolen. Til tross for sovemedisin så sover ikke ungene hele natta igjennom, å hun ligger stort sett sammen med dem hele kveldene, å om natta er det mye oppvåkninger på henne. Jeg har selv prøvd å hjelpe til med legging, men barna vil ikke. 
 

Kjæresteferie som noen nevner er ikke mulig å få til. Som nevt er det lite avlastning. Sist gang vi hadde barnevakt en natt, det var vel i fjor høst. Ellers har hun barna 24/7 selv. Jeg er privilegert å har en jobb der jeg reiser litt, så får mine avbrekk der. Men alikevel føler jeg meg utmattet av å stå i situasjonen, å føler ikke at jeg klarer å gi av meg selv så mye som jeg burde. 
 

 

Anonymkode: f1592...08a

Dersom barna har diagnoser så kan man søke avlastning gjennom fosterhjem. Mange har avlastningsbarn hjemme hos seg, en helg eller to i måneden for eksempel. Finnes mange løsninger, og mor er nok minst like sliten. 

Om du vil gå, så kan du også det. Du har ingen forpliktelser 

Anonymkode: f0b7b...a71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Dersom det blir slutt senere, og barna er svært glad i han, så trenger han ingen «rettigheter». 

Anonymkode: f0b7b...a71

Mor flytter hvor hun vil hvis det blir slutt.

Anonymkode: 011dc...586

[Pippi Lotta]

Det høres ut som en slitsom situasjon og det er forståelig at du er slten. Jeg tror dog ikke hun har mulighet til å bli særbo igjend, det vill være veldig forvirende på barna så flyter du må hun slå opp. 

MEN det finnes jo avlastningstilbud som dere kan skafe, det trenger bioligiske foreldre også av og til. Så høres det jo ut som en del av problemet er komunikasjonen og det at du kkke greier å være ærlig om det vanskelige. Som også et forståelig, det kan være både skumelt og vanskelig å snake om slikt. Men ønsker du å forsette forholdet tror jeg dere må jobbe med dette, så da er kansje parterapi rette stede å starte? En terapaut kan hjelpe dere å snake om det som er vanskelig og da kan det bli lettere å finne løsninger som funker for alle. Så er hun drøme damma de, synes jeg du skal være erlig på at du sliter men at du er instilt på og jobbe for forholdett i parterapi! Er du iklmke motivert for det må du slå opp desvere, for det er ikke bra for barna sånn det er nå, så ønsker du ikke å løsse det må du avslute det.

Endret 22 timer siden av Pippi Lotta

[AnonymBruker]

Hva med deg ts, vil du ha egne barn? Vil hun ha fler?

Anonymkode: a6460...3df

[AnonymBruker]

Du virker som en en snill og god person. Som har gjort det du har gjort. Men du får ikke vært noe for andre, om du ikke tar vare på deg selv mitt i alt. Det som er fint her, er jo at hun spør og sier det hun gjør. Sett deg ned og vær helt ærlig. Dere er jo glad i hverandre . Så det finnes jo håp og løse dette. Lykke til❤️

Anonymkode: 7ee64...e75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har du prøvd å snakke med henne?

Kanskje du overkompenserer, for å vise at du er «verdig» til å være der? Man trenger ikke å springe etter de barna hele tiden vet du.

ingen foreldre er «på» hele tiden, 24-7.

Anonymkode: 5adb6...229

Dette. 

Jeg tenker mange ting om denne saken. Å miste seg selv når man har barn er nok ikke så uvanlig. For man mister tid og kontakt med seg selv. Men vi som velger å få barn MÅ stå i det. Og så finner vi en ny versjon av oss selv down the road. Jeg blir aldri den samme igjen. Og det er greit. Jeg tror en del som velger å flytte med enslige mødre/fedre ikke rar innover seg hvor slitsomt, kjedelig, masete, støyete og altoverskyggende det kan være. Og man flytter inn med barn som er noen år, har personligheter, meninger og forventninger. En nyfødt baby er "enkel" med at den trenger mat, skift, søvn og trygghet.

Anonymkode: 0ca85...f5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Alle alenemødre er red flags. Det faktum at de er alenemødre i utgangspunktet sier litt om beslutningsevnen deres. Dump henne.

Anonymkode: 9f2bf...bf2

Det forteller ufattelig mer om fyren som valgte å pule på seg barn, men som ikke gadd å ta ansvaret etter at de ble født. 

Anonymkode: 3983e...315