I forhold med en alenemor

[AnonymBruker]

Mann på 37 år. Har vært sammen med ei i 3 år. Når hun møtte meg var hun ærlig på at hun hadde lite avlastning, og at hun hadde alene-omsorgen, og at barnefar var veldig av/på. 
Jeg tok det med godt mot. Vi brukte kveldene sammen etter barna var lagt, å på den tiden var også barnefar inni bildet på sin måte. (Mye rus, men fikk ha samvær med tilsyn, barnevern selvsagt i bildet). Så vi fikk litt alenetid. 
 

Etterhvert gikk det verre med barnefar. Jeg så at det var tungt for kjæresten min å stå i alt alene, så jeg ymtet frampå om at jeg kansje skulle flytte inn til henne. Vi hadde da vært sammen i 1 år. Etter mye vurdering frem og tilbake flyttet jeg inn. Hun var hele tiden tydelig med meg at det kan bli tøft, å at småbarnslivet er ikke alltid en dans på roser. 
 

Jeg gikk inn 110%. Jeg fulgte opp på treninger, kamper, jeg oppfordret henne til å være med venner. Forholdet har gått greit. Samtidlig har jeg kjent på at det blir for mye, har kjent på det siste året. Jeg er helt imponert over hva hun får til, samtidig har hun hele veien sagt til meg at hun forstår om det blir for mye for meg, men jeg har ikke klart å være ærlig med henne. Men siste tiden har jeg merket at jeg trekker meg mer og mer bort, å hun har tatt det opp med meg flere ganger. Ungene merker også at jeg er mer fraværende. Jeg merker at det går utover konsentrasjon på jobb, å energien til å gjøre mine hobbyer er borte vekk. Selv om hun gir meg alle muligheter til å gjøre det. Er nå der at jeg har lyst å foreslå at vi kansje skal gå tilbake til slik det var før jeg flyttet inn. Føler meg som en jævlig samboer og mann, for hun har jo ikke noe valg. Men jeg vil heller ikke miste henne. Noen som har tips og råd? 

Anonymkode: f1592...08a

[AnonymBruker]

Du har alltid rett til å trekke deg fra et forhold, du trenger ikke en godkjent årsak. Men du bør akspetere hennes avgjørelse på om du mister henne eller ikke. Å forvente at du skal diktere premissene for forholdet etter at du flytter ut, blir ærlig talt ganske egoistisk. Jeg håper du ser det.

Det er heller ikke et alternativ å forbli boende hvis du ikke fungerer konstruktivt. Det virker det som om du innser, om ikke annet.

Anonymkode: f1b24...ce1

[AnonymBruker]

Det høres hvert fall ut som du har en aller tiders kjæreste som viser forståelse og gir deg mulighet til å være deg. Jeg synes hun og barnet fortjener du er ærlig om hvordan du føler det, så får dere voksne finne en løsning på hvordan dere kan møte dine følelser rundt dette. Det er jo forståelig det blir overveldende å gå fra å bo alene til en fiks ferdig familie, og jeg håper dere kan finne den gyldne middelvei som fungerer. Det høres jo ut som du beskriver det som du har friheten til dine ting, og da er det jo ditt ansvar å ta den tiden. 

Anonymkode: 9378e...c60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det høres hvert fall ut som du har en aller tiders kjæreste som viser forståelse og gir deg mulighet til å være deg. Jeg synes hun og barnet fortjener du er ærlig om hvordan du føler det, så får dere voksne finne en løsning på hvordan dere kan møte dine følelser rundt dette. Det er jo forståelig det blir overveldende å gå fra å bo alene til en fiks ferdig familie, og jeg håper dere kan finne den gyldne middelvei som fungerer. Det høres jo ut som du beskriver det som du har friheten til dine ting, og da er det jo ditt ansvar å ta den tiden. 

Anonymkode: 9378e...c60

Øhhh… det er faktisk han som har vært alle tiders her.

Anonymkode: b45e6...72d

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. Jeg vil ikke miste henne, men jeg er i ferd med å miste meg selv opp i det her. Jeg føler at alle andre mestrer familie-livet, men ikke jeg. Samboeren min sier at det blir noe helt annet for henne, for hun har hatt barna siden dem var født, og hun MÅ stå i det. 
 

Men jeg skulle ønske at jeg hadde klart å vært ærlig med henne, når hun har tatt det opp. Siste tiden har det vært enda mer spørsmål om det, naturlig nok. Jeg hadde vel ett håp om at barnefaren til ungene kom mer på banen. Samtidig ser jeg også hvor sliten hun er, men hun blir enda mer sliten av å mest sannsynlig kompensere ovenfor meg siden jeg har trekt meg tilbake siste tiden. 
 

Men får ta en skikkelig prat med henne om det, jeg har virkelig kjempet. For drømmen var der, å er der fortsatt. Men slik det er nå er det for overveldende. 

Anonymkode: f1592...08a

[AnonymBruker]

Sjansen er nok svært liten for at hun aksepterer gå over til å være særboere, når dere har vært samboere i to år. 

Det vil være veldig forvirrende for ungene. 

Anonymkode: aee5d...be6

[AnonymBruker]

Har du prøvd å snakke med henne?

Kanskje du overkompenserer, for å vise at du er «verdig» til å være der? Man trenger ikke å springe etter de barna hele tiden vet du.

ingen foreldre er «på» hele tiden, 24-7.

Anonymkode: 5adb6...229

[AnonymBruker]

Kan du fortelle hva som er slitsomt sånn rent konkret?

Anonymkode: d58d4...3fa

[AnonymBruker]

Du vet jo ikke hva det er før du står midt i det. De fleste av oss foreldre har vært gjennom en fase da vi mistet oss selv ( som regel da de var små) ...men vi fant oss selv igjen også, og vi fant en måte å være oss med barn.

Jeg tenker vel at du er i en slik fase. Du er glad i dama, men unger og alt som følger med er overveldene. Og det er det jo...men det er mye fint og! 110 % er for mye...prøv 70...

Hun klarer seg nok, med eller uten deg, men hun trenger ikke enda et barn som hun må ta hånd om. Så mann deg opp, finn løsninger, vær konstruktiv..

Anonymkode: d460e...778

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Takk for svar alle. Jeg vil ikke miste henne, men jeg er i ferd med å miste meg selv opp i det her. Jeg føler at alle andre mestrer familie-livet, men ikke jeg. Samboeren min sier at det blir noe helt annet for henne, for hun har hatt barna siden dem var født, og hun MÅ stå i det. 
 

Men jeg skulle ønske at jeg hadde klart å vært ærlig med henne, når hun har tatt det opp. Siste tiden har det vært enda mer spørsmål om det, naturlig nok. Jeg hadde vel ett håp om at barnefaren til ungene kom mer på banen. Samtidig ser jeg også hvor sliten hun er, men hun blir enda mer sliten av å mest sannsynlig kompensere ovenfor meg siden jeg har trekt meg tilbake siste tiden. 
 

Men får ta en skikkelig prat med henne om det, jeg har virkelig kjempet. For drømmen var der, å er der fortsatt. Men slik det er nå er det for overveldende. 

Anonymkode: f1592...08a

Er barna så krevende da? Eller er det som andre spør, overkomprnserer du/dere?

Har vært stemor  siden barnet var 1år. Ja litt  mer krevende enn med mine egne.  Alle 3 med hver sin type adhd. Og helt ulike behov. Men syntes ikke alt i alt at det er så krevende heller. De må jo lære å underholde og følge opp seg selv også. Komme seg fra a til å, forstå hvorfor de skal ting og ikke osv. Hvis man hele tiden legger til rette alt, uten at de må finne ut av så mye selv, da hindrer man dem i selvstendighet.  

Har du hoppet litt inn i dette og blitt litt sliten av  det er det noe som heter guttetur og husmor ferie. Eller kjæreste ferie. Ungene må ikke være med på absolutt  alt.

Anonymkode: 4e353...1a8

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg tror nok at jeg overkompenserte i starten. Rett å slett for å imponere å få barna til å like meg. 
 

Barna er krevende, mye traumer pga det dem har gått igjennom med barnefar. Dem er også under utredning på BUP for div diagnoser, å ene gutten har skolevegring grunnet mye mobbing å lite tilrettelegging på skolen. Til tross for sovemedisin så sover ikke ungene hele natta igjennom, å hun ligger stort sett sammen med dem hele kveldene, å om natta er det mye oppvåkninger på henne. Jeg har selv prøvd å hjelpe til med legging, men barna vil ikke. 
 

Kjæresteferie som noen nevner er ikke mulig å få til. Som nevt er det lite avlastning. Sist gang vi hadde barnevakt en natt, det var vel i fjor høst. Ellers har hun barna 24/7 selv. Jeg er privilegert å har en jobb der jeg reiser litt, så får mine avbrekk der. Men alikevel føler jeg meg utmattet av å stå i situasjonen, å føler ikke at jeg klarer å gi av meg selv så mye som jeg burde. 
 

 

Anonymkode: f1592...08a

[ntrane]

...og derfor introduserer man ikke kjæresten til barna så tidlig. Men det ser eller forstår hverken barnemoren eller du ts. Stakkars barn. Uff.

[AnonymBruker]

ntrane skrev (24 minutter siden):

...og derfor introduserer man ikke kjæresten til barna så tidlig. Men det ser eller forstår hverken barnemoren eller du ts. Stakkars barn. Uff.

Tok en god stund før jeg ble introdusert som kjæreste. Tenker at jeg hadde uansett ikke funnet ut hvor krevende det er, om vi hadde ventet i 5 år før vi flyttet sammen. 

Anonymkode: f1592...08a

[AnonymBruker]

Alle alenemødre er red flags. Det faktum at de er alenemødre i utgangspunktet sier litt om beslutningsevnen deres. Dump henne.

Anonymkode: 9f2bf...bf2

[AnonymBruker]

Å ha egne barn og å hoppe inn og skulle være tilstede for andres barn er to HELT forskjellige ting. 
Foreslår at du er ærlig - (hun har jo allerede luktet lunten) -og forteller hvordan du har det. 
Kanskje det faktisk blir lettere for henne også da, for jeg tipper hun går på nåler nå fordi hun merker noe er galt. 

Anonymkode: bcc72...7f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle alenemødre er red flags. Det faktum at de er alenemødre i utgangspunktet sier litt om beslutningsevnen deres. Dump henne.

Anonymkode: 9f2bf...bf2

Er mange grunner til at man er alenemor. En venninne er det pga mannen døde. 
Ek annen valgte å gå pga voldelig mann. Skam deg for dine ignorante uttalelser.

Anonymkode: 38cf7...ad8

[AnonymBruker]

Det er jo ikke dine barn! Dette er rein biologi. Egne barn er vi laget for å holde med og av, uansett hvor slitne vi blir. Men dette er barn som du har fått med på lasset gjennom din samboer. Det er unaturlig å ta så mye ansvar for andres barn. Det var jo svært naivt av deg å flytte inn. Du burde beholdt egen bolig og mulighet til å trekke deg tilbake. 

Anonymkode: 956d0...f14

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Mann på 37 år. Har vært sammen med ei i 3 år. Når hun møtte meg var hun ærlig på at hun hadde lite avlastning, og at hun hadde alene-omsorgen, og at barnefar var veldig av/på. 
Jeg tok det med godt mot. Vi brukte kveldene sammen etter barna var lagt, å på den tiden var også barnefar inni bildet på sin måte. (Mye rus, men fikk ha samvær med tilsyn, barnevern selvsagt i bildet). Så vi fikk litt alenetid. 
 

Etterhvert gikk det verre med barnefar. Jeg så at det var tungt for kjæresten min å stå i alt alene, så jeg ymtet frampå om at jeg kansje skulle flytte inn til henne. Vi hadde da vært sammen i 1 år. Etter mye vurdering frem og tilbake flyttet jeg inn. Hun var hele tiden tydelig med meg at det kan bli tøft, å at småbarnslivet er ikke alltid en dans på roser. 
 

Jeg gikk inn 110%. Jeg fulgte opp på treninger, kamper, jeg oppfordret henne til å være med venner. Forholdet har gått greit. Samtidlig har jeg kjent på at det blir for mye, har kjent på det siste året. Jeg er helt imponert over hva hun får til, samtidig har hun hele veien sagt til meg at hun forstår om det blir for mye for meg, men jeg har ikke klart å være ærlig med henne. Men siste tiden har jeg merket at jeg trekker meg mer og mer bort, å hun har tatt det opp med meg flere ganger. Ungene merker også at jeg er mer fraværende. Jeg merker at det går utover konsentrasjon på jobb, å energien til å gjøre mine hobbyer er borte vekk. Selv om hun gir meg alle muligheter til å gjøre det. Er nå der at jeg har lyst å foreslå at vi kansje skal gå tilbake til slik det var før jeg flyttet inn. Føler meg som en jævlig samboer og mann, for hun har jo ikke noe valg. Men jeg vil heller ikke miste henne. Noen som har tips og råd? 

Anonymkode: f1592...08a

Tips at du avslutter forholdet. Du har blitt ekstra mannskap. Og du har ikke vurdert godt nok hva det vil si å involvere deg til alene mor. Trekk deg 100% tilbake, og bli kjæreste med ei kvinne uten barn. 

[AnonymBruker]

Sett i lys av utfordringene barna har, høres TS sine følelser helt vanlige ut. Det er helt vanlig at mye og krevende oppfølging av barn gir forholdet en knekk. Forskjellen er at en vanlig, oppegående, far ikke har anledning til å trekke seg, slik som en stefar har. For en biologisk far er barna hans uansett, og å flytte ut løser ikke utfordringene. De kan tvert i mot heller forsterke de.

TS, du har all rett til å flytte ut når du vil. Du kan dog ikke forvente at samboeren din ønsker å fortsette forholdet med deg etter dette, når du svikter henne når hun er på sitt mest sårbare. Så dette blir et valg du må ta. Du kan ikke få både pose og sekk.

Akkurat nå må barna komme først for henne. Det er barna hun må gi sin tid og energi til, for å følge de opp og støtte de. Det kan være tøft. Men slik er det å være forelder. Du får forsøke å finne deg en barnløs kvinne neste gang, eller ei med voksne utflyttede barn.

Anonymkode: bc1d8...fdb

[AnonymBruker]

Kan du oppfordre mor til og søke avlastning? Er det ingen annen familie som kan hjelpe dere med en helg så dere får reist bort sammen. Du må også ta deg fri engang i blant, dra på guttetur eller lignende som ikke innebærer jobbtur. Du må være ærlig. For selv om dere ikke har fri sammen så kan ikke du være tilstede hele tiden. Senk kravene litt. Det er lov og ha det tøft og synes dette er vanskelig. Men avlastning vil jeg tro må til her, og forvente at barnefar med rusproblemer plutselig stiller opp og endelig er en far er flott, men jeg ville holdt meg til realiteten 

Anonymkode: e8b3e...f9d