Jeg trenger hjelp til å gå fra min (perfekte) samboer

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 14.49):

Synes det er veldig farlig å være så bastant? 
1. jeg går ikke pga manglende sommerfugler. De forsvant etter ca 6 mnd. Jeg hadde det likevel fint og var lykkelig med han fra år 1 til år 6, uten sommerfugler.

2. Er det noe jeg sliter med, er det å sette mine egne behov fremfor andres. Jeg setter alltid alle andre før meg. Og derfor har jeg jo ikke bare gått? Jeg skriver jo nettopp dette innlegget fordi det er så jævla vanskelig. Jeg vil gå, men det er så ekstremt tøft å skulle gå fordi jeg vet jeg sårer han, og gjør barna mine til skilsmissebarn. Det er jo helt jævlig. Men skal jeg bli, ulykkelig, det eneste livet jeg har, for å skåne han? Hvor fint har barna mine det med en mor som ikke er lykkelig? 

Anonymkode: b274f...9e5

Ikke hør på de som mener du skal ofre deg selv. Din mann vinner ikke på at du gjør det. Begge fortjener å leve liv dere har valgt selv. At du har fått barn, er ingen enveiskjørt gate. De prøver å plante frykt i deg.

Men ville du at din mann skulle ha holdt ut med deg av frykt for å angre? Neppe. Og om du angrer litt, hva har det å bety. Man går videre med livet. Man kan leve tilfredsstillende alene eller med partner. Til og med kan man leve tilfredsstillende med en venn også. Man må ikke gå i de samme sporene som alle andre. Lag dine egne spor, du kommer aldri til å angre på at du valgte deg selv, det er sikkert å visst. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 13.39):

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

Tipper du er mellom 25-30. den generasjonen som har lært å følge alle egne behov og ikke utsette dem. Du kommer ikke til å få det bedre noe annet sted, dette er bare nykker. Man er ikke stormende forelsket i hele ekteskapet, det er bare på Netflix. Nå lever du et hverdagsliv, som alle andre også gjør. Ikke bytt et normalt liv ut med drømmen om prinsesseeliv der du blir forgudet og elsket hvert minutt. Det er eventyr. 

Anonymkode: 49ed4...78d

[AnonymBruker]

Jeg hadde en migende periode som deg etter at vi giftet oss, før vi fikk barn. Vi hadde da vært sammen ca 6  år. Begynte å tvile på mannen og mistet følelser. Alt han gjorde ble feil for meg, jeg var sur og ville ikke være intim med han. Revurderte hele forholdet og var på nippet til å bryte. Han har alltid vært en fantastisk mann, men i hodet mitt var det han som var feil. Det som holdt meg tilbake var tanken på å bryte ut under ett år etter at vi giftet oss. 

Kan med hånden på hjertet si at jeg er evig takknemlig for at jeg ikke avsluttet forholdet. Det gikk oppimot et år, men når jeg kom med ovenpå selv klarte jeg å se hvor flott mann jeg hadde. 
 

Nå har vi vært sammen i 21 år og har 3 flotte barn sammen. Jeg får innimellom sommerfugler i magen og mest av alt kjenner jeg på en enorm kjærlighet til min gode mann. Det intime er på plass, faktisk har det blitt bedre etter at barna kom (men skjeldnere). 
 

Mitt råd, la det gå litt tid. Gjør positive ting for deg selv. Dere har nettopp fått et barn og særlig første året et ekstremt tøft for parforholdet. Se mannen og forholdet litt i fugleperspektiv og dyrk tingene som er bra. Gi det ett år eller to.  Du skylder barna dine å ta en veloverveid avgjørelse.  

Anonymkode: 99745...12a

[AnonymBruker]

Hmmmmmm skrev (På 4.10.2025 den 14.09):

Herregud for noen svar du får. Folk vet at forhold ikke holder, med eller uten barn. Du trenger ikke noen grunn til å gå fra han. Gå når du vil. Om du venter med å gå til senere, utsetter du bare hele greia. For brudd blir det uansett. Folk skal prøve å gi deg dårlig samvittighet, men du har kanskje igjen 40-50 år igjen å leve. Det er om du er 30 år gammel nå. Ikke la andre velge hva du skal fylle de årene med. Hør på din egen magefølelse. 

Når man har fått barn samme. Og det ikke er noe galt med mannen så bør man ikke bare gå nei, det er barn i bildet som bør tas hensyn til 

Anonymkode: 55be4...c6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 14.11):

Jeg gikk i fra mitt livs store kjærlighet. Men vi hadde ikke barn. Hovedårsaken til at jeg gikk i fra han, var at jeg for første gang i mitt voksne liv måtte leve livet 100% for min egen del. Jeg følte en sterkere og sterkere trang til å være 100% egoist og leve uten kompromiss og hensyn til en partner.

Samtidig ønsket han gjerne barn, noe jeg ikke ønsket. Han ville heller være med meg å ikke få barn, en å bli sammen med noen andre, men jeg følte sterkt på at jeg «tok i fra han» muligheten for barn.

Å gå i fra han er det vanskeligste jeg har gjort. Men nå 6 år etterpå så kan jeg vanskelig se for meg at jeg noen gang vil gå inn i et fast og forpliktende forhold igjen. Først og fremst fordi livet som singel er så deilig at tiden bare flyr av gårde. For det andre så er jeg inneforstått med at han var mitt livs kjærlighet og at jeg neppe ville møtt en sånn match igjen om jeg så hadde ønsket.

Anonymkode: e48c4...e78

Ja men dere hadde ikke barn ,stor forskjell altså 

Anonymkode: 55be4...c6b

[AnonymBruker]

Stor pike skrev (På 4.10.2025 den 22.53):

Ikke hør på sleggene på KG. Tenk selv, du vet hva som er riktig for deg. 

Jeg gikk fra min mann etter ni år uten a ha blitt tatt på. Mange hadde meninger om det, men jeg visste best selv. 

Akkurat. Mange ANDRE har meninger om andres liv. Jaggu fikk jeg høre det når jeg gikk fra mannen, den perfekte mannen. Men de måtte ikke bo med han og da er det lett å kritisere. Det de så, var ikke det jeg så og fikk kjenne på kroppen. Det er mer bak de 4 veggene.

Anonymkode: 1f217...18c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ja, det skal man! Dine barn er viktigere enn deg selv. Det er du som har valgt å få barn med noen, og da er det din forbanna plikt å oppdra de barna så godt som mulig. Dersom du ville heller være lykkelig og fokusere på deg selv, så burde du aldri ha fått barn. Stå for dine egne valg, din egoist!

Anonymkode: e8574...c69

Så hvis moren blir mentalt syk av å bo med barnefar, så skal hun stå i det uansett ?? 

Jeg klarte ikke å spise, var en skygge av meg selv, ble tynnere og tynnere, svarte ringer rundt øynene, hadde ikke krefter til å være en god mor. Eneste plassen jeg fikk "puste " var på jobb eller gå tur med barna og hunden. Barnefaren var jo i alles andre øyne og i hans egne den perfekte ektemannen. Ja, han var snill og grei, men jeg var ikke glad i han lenger. Følelsene for han var borte og kun forakt igjen. Kunne ikke utstå han, ligge i samme seng som han, dele et måltid sammen med han, tilbringe tid med han. Folk rundt meg var bekymret,men ikke han. For jeg måtte jo sette pris på han, det prakteksemplaret av en mann. Når jeg endelig tok steget og gikk ut, gikk det ikke lang tid før jeg så frisk ut. Meg selv igjen. 

Anonymkode: 1f217...18c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det var i begynnelsen av første svangerskap ts la merke til de manglende følelsene. Men allikevel så klarte hun å sette enda et barn til verden, med en mann hun ikke ønsker å leve med. 

Anonymkode: a2530...c29

Jeg gjorde det. Fikk barn nummer to. Av 2 grunner: fordi barnet ikke skulle bli enebarn, få et søsken å støtte seg på videre i livet. Og fordi det var "forventet" av ALLE andre. Ikke fordi vi var lykkelige og hadde et godt forhold og han var mannen i mitt liv. Fordi det var det man gjorde og ble forventet av samfunnet.

Anonymkode: 1f217...18c

[AnonymBruker]

Tenk litt på barna dine. Med mindre mannen er helt udugelig eller ufyselig (slem mot deg eller barna, økonomisk utro, gjør ingenting i huset etc) så tenker jeg du skylder barna å bli til de er store nok til å flytte ut.

Javel, så er du ikke forelsket. Hva så?

Folk er så sykt egoistiske. Jeg byur meg ikke om mannen din, han overlever nok at du dumper ham, og du forherliger deg selv noe voldsomt om du «blir for ham», men poenget er at DU har valgt å få ikke bare ett med TO barn med denne fyren, og så vil du ødelegge hele deres barndom med å tvinge dem til å rotløst flytte frem ig tilbake hele jævla tiden sånn at du skal få selvrealisere og få være forelsket?

Anonymkode: 8a15f...e12

[AnonymBruker]

Ikke vært i helt den samme situasjonen, da jeg var 100% sikker på at forholdet mitt til barnefar var over - men det som holdt meg tilbake, som gjorde at vi fortsatte forholdet lenger enn det som var bra for oss begge, var barna våre og tanken om at det er trygt og stabilt. 
Han var hodestups forelsket i meg, elsket meg og stortrivdes med livet sitt, mens jeg ble mer og mer ulykkelig. Det var ingen følelser igjen, og på slutten gikk jeg også rundt og kjente på at jeg bor sammen med en kompis, og ikke en kjæreste - til tross for at han behandlet meg som en kjæreste. 
 

Jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg bestemte meg for å gå. Tanken på å ha barna mine kun halvparten av tiden gjorde vondt i hele kroppen. Jeg tenkte på det økonomiske, det praktiske, tryggheten over å være to om hverdagen og alt det som hadde vært bra. Men jeg merket også at jeg ble lettere irritert, humøret mitt ble dårligere og jeg ville være mer ute av huset og med venninner enn med han. Så tok jeg tilslutt steget, og jeg har ikke angret siden. Man blir vant med det nye, man blir vant med delt omsorg og det aller viktigste for barna er å se både mor og far lykkelig. Datteren min på 7 år sa for ikke så lenge siden at hun likte å se meg le og kose meg igjen, for da ble hun også glad. Sånne ting gjør at jeg er veldig komfortabel med valget mitt - det var rett, selv om det gjorde veldig vondt å gå og når det stod på som verst med barnefar etter bruddet. 

Min anbefaling er å prøve en runde til med terapi, men at du lytter til hjertet, først og fremst. Ikke bli i et forhold kun for barna sin del - du fortjener å være lykkelig og kjenne på gode og fine følelser. Det gagner barna dine også. 

Anonymkode: 286ab...f9f

[AnonymBruker]

En av de viktigste faktorene for om barn har det bra - er at mammaen har det bra og trives med livet sitt! 

Hvis du må være alene for å ha det bra, så gå fra han!

Det er alt for mange kvinner som lever plikt-liv og de går sakte men sikkert til grunne!

Vær fri! Å være alene er fantastisk, også med barn! Man slipper mannen som alltid er der, alltid irriterer, aldri helt ser behovene rundt seg.

Anonymkode: a3e73...624

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Akkurat. Mange ANDRE har meninger om andres liv. Jaggu fikk jeg høre det når jeg gikk fra mannen, den perfekte mannen. Men de måtte ikke bo med han og da er det lett å kritisere. Det de så, var ikke det jeg så og fikk kjenne på kroppen. Det er mer bak de 4 veggene.

Anonymkode: 1f217...18c

Det forstår jeg deg veldig godt i. Men her er det jo Ts selv som beskriver ham som perfekt. Ellers enig i at hun elv må gjøre det hun synes er riktigst,

[Jann111]

Jeg kjenner mange som er lykkelig skilt, og det går sikkert bra med barna. 

[Miss Clara]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg gjorde det. Fikk barn nummer to. Av 2 grunner: fordi barnet ikke skulle bli enebarn, få et søsken å støtte seg på videre i livet. Og fordi det var "forventet" av ALLE andre. Ikke fordi vi var lykkelige og hadde et godt forhold og han var mannen i mitt liv. Fordi det var det man gjorde og ble forventet av samfunnet.

Anonymkode: 1f217...18c

Så med andre ord, så klarer du ikke å ta egne selvstendige valg.

Få barn fordi... man får barn fordi man har lyst på barn, det er den eneste grunnen.

[AnonymBruker]

Dette ville jeg absolutt ikke ha gjort. Min eks gikk fra meg da vårt felles barn var tre år. Han er nå 15, og gjennom alle år har han mistrives med å bo to forskjellige steder. Vi måtte kutte 50/50, ferier med far ble et mareritt pga savn av meg, og de to har et dårlig forhold i dag der barnet egentlig ikke ønsker å dra til ham. Dette til tross for at vi har samarbeidet bra, vært gode venner, og det er en sorg for meg også, at de to ikke klarer å få til et bra forhold. 

Så har du meg, fant meg etter noen år en ny mann med flere barn fra før, ingen av oss har spesielt god økonomi, vi må ha digert hus pga alle ungene, heldigvis og takk og pris liker ungene seg sammen, men det har mildt sagt vært vanskelig for oss voksne å sy sammen en ordentlig familie. Jeg har svelget såå mange kameler, og greit nok, vi har kommet bra ut av det nå, men det har vært knallhard jobbing. Og før jeg fant han som nå er mannen min, så datet jeg jo litt, og det er ikke særlig gøy å date når det viktigste hele tiden må være tanken om "hvordan er denne mannen med barna mine, kommer han til å takle å være stefar" osv. Du kommer også til å bli dumpet, 100 prosent sikkert, i datingprosessen, jeg er en som menn ligger litt langflat etter utseendemessig, og jeg er utadvendt og morsom, men jeg ble også dumpet, flere ganger. Det var vanskelig å navigere gryende forelskelse, all den tvilen som naturlig kommer med dating, og det å være en tilstedeværende mamma som ikke så på mobilen etter melding/snap hele tiden.

Du bør prøve å kose deg med familien din. Finne noe felles som er gøy med mannen, prøve å bli litt kåt på ham igjen, og jobbe med tankene slik at du er lykkelig der du er. Finn deg en egen hobby kanskje, din mann gir deg sikkert plenty med tid til det, særlig hvis det kan redde forholdet. Min hobby er trening og den gir meg mye glede. 

Det er utrolig trist å være uten egne barn i en uke av gangen. Man går glipp av halve livet deres. Ferier, enda verre, de er kanskje på andre siden av jorden i tre uker mens du sitter hjemme. Så kommer tankene om "hva hvis det skjer dem noe der og de havner på sykehus eller noe, og her er jeg 12 timer unna med fly"...

Anonymkode: 0ad61...13b

[AnonymBruker]

Nå har jeg ikke lest alle svarene du har fått TS. Men vil bare si at jeg er i ganske lik situasjon.

Har vel egentlig innsett at jeg ikke var forelsket før vi fikk barn, men vi eide bolig sammen og  hadde det fint nok. Nå har vi to barn (6 og 3 år) og eier hus sammen. Vi har ikke vært intime sammen på 2 år. I motsetning til deg føler jeg kanskje ikke på at han er HELT fantastisk. Men han er en god pappa og vi føler likt når det kommer til oppdragelse, økonomi og generelt familieliv. Men jeg lurer på som deg om det er dette som nå er livet. Jeg har vel foreløpig konkludert med at jeg ikke ønsker å splitte familien vår og at jeg må ta konsekvensene av mitt valg. Men det skjærer seg samtidig veldig inni meg og ikke leve i et forhold hvor jeg er forelsket/tiltrukket av mannen min.

 

Anonymkode: b7c76...2c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nå har jeg ikke lest alle svarene du har fått TS. Men vil bare si at jeg er i ganske lik situasjon.

Har vel egentlig innsett at jeg ikke var forelsket før vi fikk barn, men vi eide bolig sammen og  hadde det fint nok. Nå har vi to barn (6 og 3 år) og eier hus sammen. Vi har ikke vært intime sammen på 2 år. I motsetning til deg føler jeg kanskje ikke på at han er HELT fantastisk. Men han er en god pappa og vi føler likt når det kommer til oppdragelse, økonomi og generelt familieliv. Men jeg lurer på som deg om det er dette som nå er livet. Jeg har vel foreløpig konkludert med at jeg ikke ønsker å splitte familien vår og at jeg må ta konsekvensene av mitt valg. Men det skjærer seg samtidig veldig inni meg og ikke leve i et forhold hvor jeg er forelsket/tiltrukket av mannen min.

 

Anonymkode: b7c76...2c5

Det er synd. Familien AS kveler voksne og dreper deres livsgnist bare for å "holde familien samlet". Glade og lykkelige foreldre hver for seg er bedre enn samlede ulykkelige som kjører seg selv (og kanskje hverandre) i grøfta psykisk.

Lever med en partner som gjorde det samme. Min partner og eksen var skilsmissebarn og "ville ikke det samme" for sine barn. Dessverre kjente barna på at foreldrene ikke kunne fordra hverandre og dårlig stemning hele tiden. Selv om de voksne alltid prøvde.

Nå er de hver for seg og kjempelykkelige begge to. Barna har det mye bedre. 

Men disse tingene velger man å ikke se eller tro på. Fordi man er for feige. 

Anonymkode: 63f14...27a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Lever med en partner som gjorde det samme. Min partner og eksen var skilsmissebarn og "ville ikke det samme" for sine barn. Dessverre kjente barna på at foreldrene ikke kunne fordra hverandre og dårlig stemning hele tiden. Selv om de voksne alltid prøvde.

Nå er de hver for seg og kjempelykkelige begge to. Barna har det mye bedre. 

Anonymkode: 63f14...27a

Merkelig så veldig mye du vet om fortida til en familie du ikke var del av på den tida.... 

Anonymkode: 79a29...655

[Honey Dew]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 14.43):

Men jeg forstår virkelig ikke. Hvorfor skal jeg være i et forhold bare fordi han er så bra som han er? Jeg kjenner jo at han elsket meg på en helt annen måte enn jeg klarer å elske han, og jeg unner ham å være med noen som elsker han på samme måte som han elsker meg. Selvom han er «perfekt» er ikke jeg lykkelig. Ja, jeg er glad i han, men jeg ønsker ikke å være med han. Det finnes mange perfekte menn der ute, det betyr ikke at man MÅ bli bare fordi personen er bra? Jeg har ikke et behov for å være med noen bare fordi de er perfekt. Jeg kan være singel så lenge det trengs, men jeg er ikke lykkelig og jeg har ikke de kjærlighetsfølelsene man burde ha. Og jeg ser ikke for meg at det skjer heller. 
Som jeg nevnte i HI forstår jeg GODT at man ikke kan ha sommerfugler i magen og være forelsket på samme måte som man er nyforelsket for evig og alltid. Men jeg ser forskjell på mine følelser for han og til han, og vårt liv, kontra venner av meg som er lykkelig sammen, tross mange år og barn.

Anonymkode: b274f...9e5

Igjen:

Jeg, jeg, jeg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Så hvis moren blir mentalt syk av å bo med barnefar, så skal hun stå i det uansett ?? 

Jeg klarte ikke å spise, var en skygge av meg selv, ble tynnere og tynnere, svarte ringer rundt øynene, hadde ikke krefter til å være en god mor. Eneste plassen jeg fikk "puste " var på jobb eller gå tur med barna og hunden. Barnefaren var jo i alles andre øyne og i hans egne den perfekte ektemannen. Ja, han var snill og grei, men jeg var ikke glad i han lenger. Følelsene for han var borte og kun forakt igjen. Kunne ikke utstå han, ligge i samme seng som han, dele et måltid sammen med han, tilbringe tid med han. Folk rundt meg var bekymret,men ikke han. For jeg måtte jo sette pris på han, det prakteksemplaret av en mann. Når jeg endelig tok steget og gikk ut, gikk det ikke lang tid før jeg så frisk ut. Meg selv igjen. 

Anonymkode: 1f217...18c

Du er en egoistisk person som setter deg selv foran dine egne barn. 

Anonymkode: e8574...c69