Jeg trenger hjelp til å gå fra min (perfekte) samboer

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Selvfølgelig mener du det.

Anonymkode: 187dd...daf

Hvorfor er det selfølgelig?

[Majer]

Du skrev at det var i svangerskapet du begynte å miste følelsene for han? Du gikk ikke tilfeldigvis på p-piller før svangerskapet? Det er jo noen teorier der ute om at kvinner på pilla velger andre menn enn kvinner uten pilla 

[AnonymBruker]

Majer skrev (1 minutt siden):

Du skrev at det var i svangerskapet du begynte å miste følelsene for han? Du gikk ikke tilfeldigvis på p-piller før svangerskapet? Det er jo noen teorier der ute om at kvinner på pilla velger andre menn enn kvinner uten pilla 

Det var i begynnelsen av første svangerskap ts la merke til de manglende følelsene. Men allikevel så klarte hun å sette enda et barn til verden, med en mann hun ikke ønsker å leve med. 

Anonymkode: a2530...c29

[AnonymBruker]

Er det rettferdig for han å la han være i et kjærlighetsløst forhold?

Anonymkode: 52f85...e14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det rareste av alt med denne diskusjonen synes jeg, er hvis folk er skråsikre på det ene eller det andre. Skråsikker på at det beste er å bli i et forhold som skranter, eller skråsikker på at det beste er å avslutte det. Uansett hvilket valg noen av oss har tatt på akkurat det der, vil vi aldri få vite hvordan livet ville ha vært hvis vi heller tok det andre valget. Se filmen «Sliding doors». 🍿

Anonymkode: 4f1f6...7d3

Folk som tar råd fra fiksjon er ekstremt lite intelligente. 

Anonymkode: e8574...c69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Folk som tar råd fra fiksjon er ekstremt lite intelligente. 

Anonymkode: e8574...c69

Så sur’a gitt. 😂 Poenget mitt var vel at i den filmen får man se hvor ulikt utfallet ble når hun rakk t-banen og når hun ikke gjorde det. Sånn er ikke livet IRL. 

Anonymkode: 4f1f6...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, det skal man! Dine barn er viktigere enn deg selv. Det er du som har valgt å få barn med noen, og da er det din forbanna plikt å oppdra de barna så godt som mulig. Dersom du ville heller være lykkelig og fokusere på deg selv, så burde du aldri ha fått barn. Stå for dine egne valg, din egoist!

Anonymkode: e8574...c69

Helt enig i at barna kommer først. 

Anonymkode: c533e...eb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det rettferdig for han å la han være i et kjærlighetsløst forhold?

Anonymkode: 52f85...e14

Om han er fornøyd med å ha familien samlet er det kanskje det? 

Anonymkode: c533e...eb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Folk som tar råd fra fiksjon er ekstremt lite intelligente. 

Anonymkode: e8574...c69

Snarere tvert i mot, men det mangler nok du forutsetningene til å kunne ta til deg…

Anonymkode: 88038...4e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 13.45):

Så du skal ødelegge to små barns liv fordi du ikke elsker din mann? Kanskje du burde tenkt på det før du fikk barn??? Hva enn du gjør, står karma rett rundt hjørnet for deg. Enten god eller dårlig. 

Anonymkode: 9afe5...d74

Barn har det ikke bra dersom de vokser opp med ulykkelige foreldre. 

Anonymkode: a00f1...a60

[AnonymBruker]

Det er faktisk SKREMMENDE at så få av dere som svarer, gjenkjenner en fødselsdepresjon.

Hvor gamle er dere?

Har dere eller vennene deres barn?

Trådstarter, jeg håper virkelig du ser bort fra svarene i denne tråden og i stedet oppsøker medisinsk hjelp. 

Anonymkode: 88038...4e0

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 14.43):

Men jeg forstår virkelig ikke. Hvorfor skal jeg være i et forhold bare fordi han er så bra som han er?

Anonymkode: b274f...9e5

Jeg tenker det er helt feil spørsmål. Når man har satt to barn til verden, som attpåtil enda er såpass små, så skal du ikke argumentere for å BLI, du skal ha sterke argumenter for å GÅ.

[Lønnesirup01]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er faktisk SKREMMENDE at så få av dere som svarer, gjenkjenner en fødselsdepresjon.

Hvor gamle er dere?

Har dere eller vennene deres barn?

Trådstarter, jeg håper virkelig du ser bort fra svarene i denne tråden og i stedet oppsøker medisinsk hjelp. 

Anonymkode: 88038...4e0

Trådstarter er en voksen kvinne, og har vært i parterapi etter første barn. De har oppsøkt instanser utenfra. Fødselsdepresjon har mest sannsynlig vært på bordet tidligere, og TS er voksen nok til å se det selv om det er tilfelle.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det var i begynnelsen av første svangerskap ts la merke til de manglende følelsene. Men allikevel så klarte hun å sette enda et barn til verden, med en mann hun ikke ønsker å leve med. 

Anonymkode: a2530...c29

Det er da bedre for barna at de har samme mor og far? «Å klare» å sette enda et barn til verden… Hvor fæl går det an å være mot TS da?

Anonymkode: 07ed7...6b5

[Rødvinsfilosofen]

Kan du finne tilbake til det dere en gang hadde? 
 

Er du egentlig ferdig med forholdet allerede, eller «ønsker du å kjempe» ? 
 

Tror jeg ville ha investert litt tid i terapi og samlivsterapi.

Det er selvsagt fullt mulig at det både vil være bortkastet tid og penger, men da har du i hvert fall forsøkt.

Det tenker jeg også at mannen din fortjener, selv om det kanskje til slutt resulterer i et brudd.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.10.2025 den 13.39):

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

Du starter i feil ende når du uttrykker: Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna..

 

Jeg tror det er bedre du forelsket i en annen mann først. 

Anonymkode: 3c69d...001

[AnonymBruker]

Lønnesirup01 skrev (9 minutter siden):

Trådstarter er en voksen kvinne, og har vært i parterapi etter første barn. De har oppsøkt instanser utenfra. Fødselsdepresjon har mest sannsynlig vært på bordet tidligere, og TS er voksen nok til å se det selv om det er tilfelle.

Helt feil.

Og du evnet ikke en gang svare på mine spørsmål.

Anonymkode: 88038...4e0

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra min mann etter 8 år. 

Og så møtte jeg den store kjærligheten ❤️

Da skjønte jeg hva som manglet. Selv om det er vanskelig å sette ord på.

Det var bare ikke rett.

Men det har føltes SÅ rett med min "nye" ektemann! Vi har vært lykkelig gift i over 20 år.

 

Anonymkode: b4523...0e3

[AnonymBruker]

Så merkelig sinte folk blir av at noen tenker på å gå fra sin mann tross barn. Dette skjer da hele tiden og når barna er så små kan det også være mye lettere for dem. Er de eldre og husker godt det å bo sammen som familie er det gjerne mye vanskeligere.
TS, hvis han ikke er mannen i ditt liv, så er han ikke det. Dette kjenner du nok på innerst inne. Og man fortjener å leve med noen som er det. Jeg levde 18 år med en som ikke var det. Det tok meg lang tid å innse at vi hadde vokst fra hverandre eller at jeg trengte noe annet enn det han kunne gi. Vi hadde ikke barn, men det var vanskelig og tungt uansett. Jeg tenkte på han som "min beste venn", men jeg har knapt savnet ham etter at det ble slutt. Jeg er overrasket over det. Veldig mye av det jeg tenkte som bra var egentlig bare bekvemmelighet og mangel på krangling osv.
Du fortjener å finne en du virkelig elsker, han og. Jeg har møtt en ny nå og merker så forskjell, plutselig er det en som ser meg og det er så uvant og godt.
Prøv gjerne med litt terapi først og få utelukket fødselsdepresjon, men hvis han ikke er den rette så er han ikke det, uansett hva sinte damer på KG mener om at du bør bli pga barna.

Anonymkode: 2dc5b...33b

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerangrep. 

Perelandra, mod.