Jeg trenger hjelp til å gå fra min (perfekte) samboer

[NoaideBiehtar]

Ingen er perfekte, og det at partner er "perfekt" er ikke et argument for noe som helst. Det er ikke der terskelen for å gå fra noen skal ligge.

Jeg skal ikke mene noe om hvorvidt du skal gå fra samboeren din eller ei, ts, men:

Du må hvertfall snakke om dette. Med partner, og kanskje også i terapi. Å ikke snakke om det vil gjøre følelsene vondere og verre. Det blir en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Ved å snakke om det vil du nok på et tidspunkt selv oppleve mer klarhet i det. 

Du skylder ikke partneren din å bli fordi han er "så bra". Men du skylder dere alle å være ærlig, selv om det er vondt. 

[Carrot]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vi gikk i parterapi og ting ble på en måte bedre. Med at han så meg mer og viet mer til meg. Men det dabbet jo av. Og så er det liksom bare følelsen. Jeg føler ikke han er den rette. Jeg er kjempe glad i han, men jeg føler mer at han er vennen min fremfor kjæreste.

Anonymkode: b274f...9e5

Jeg tror du må jobbe med deg og dine følelser og ikke at dere som par har noen issues, han tok terapien med seg og jobbet med forholdet mens du fortsatte lukke hjertet ditt for forholdet - da går terapien selvsagt i dass og du kommer ingen vei, spørsmålet er hvorfor er du ikke "lykkelig" og hva tror du vil gjøre deg lykkeligere? 
Dette handler jo ikke om ham, eller om forholdet ditt - dette handler om deg og dine følelser eller mangler på kontakt med dine følelser. 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Ja, dette må du kjenne på selv. 

 

Jeg forlot min kone etter over 20 år. Hun var også min beste venn og alt var perfekt med hus, hytte, venner og økonomi. Men du kan ikke leve for disse tingene. Du må leve for deg selv. I søken etter lykke og kjærlighet må man være egoistisk. Det er ingen annen vei. 

Anonymkode: 800bd...bbe

Så, hva gjorde deg lykkeligere alene? 

[Hallepalle2]

Hvordan blir livet uten han? Hvordan blir det å bare oppleve halvparten av barnas hverdag, hvordan blir det å være årsaken til at de må forholde seg til to hjem i hele sin barndom, hvordan blir det å leve med å påføre en du bare ønsker godt en stor sorg, hvordan blir det å ha alt ansvar for barna når de er hos deg, alt ansvar under sykdom, alt ansvar for hus og økonomi, alt ansvar når du selv er syk og sliten?
 

Hva tenker du blir bedre i DITT liv om du går? 
 

Jeg mener ikke at man skal holde sammen for enhver pris, men man burde ikke ha ‘lov’ til å ta slike avgjørelser når man står i den mest hektiske perioden i livet. 

[AnonymBruker]

En ting som er synd, er alle de damene som skryter så voldsomt av hvor selvstendige de er og hvor herlig det er å være permanent singel.  Det meste av det er ren løgn og selvbedrag. Kanskje de har vært fornøyde med seg selv 2-3 år. Men etter en stund begynner det livet å bli stusselig når selfie-kamera er skrudd av og PC stengt ned. Da kan man sitte der med et skjelvent, påklistret smil og nyte teen sin, mutters føkkings alene.  

Først : Jeg tror så gjerne at for noen av dem er hyperselvstendighet genetisk betinget eller såpass miljømessig formet, at det virkelig er sant i deres tilfeller. Og jeg er glad på deres vegne for at de har finnet sin måte å leve lykkelig på. 

Men for veldig mange andre her dette en "femosphere" retorikk som man smitter hverandre med, blant annet for å finne selv-validering i at flere andre velger det samme som dem. Problemet er at det er et selvbedrag som brukes for å dekke over dypere problemer slik som:

* Mangel på egen suksess i dating/relasjonsbygging

* Utpreget tilfelle av "avvisende unnvikende tilknytningsstil" (som i klartekst betyr problemer med å knytte seg emosjonelt til andre)

* Dypere emosjonelle problemer/traumer

* En falsk drøm om noe fantastisk og instagram-vennlig 

Det er så mye av denne retorikken på sosiale medier at man blir helt svimmel - og hjernevasket. Det å si høyt at man liker familielivet, elsker mannen sin og er lykkelig over barna man har fått, fører automatisk til at man feilaktig blir stemplet som trad-wife og anti-feminist. 

Det å faktisk stå i stresset, grå-hverdagen og slitet de første årene som familie har ingenting med feminisme å gjøre. De fleste normale feminister gjør dette og elsker dette like mye som en annen.  

Det å faktisk ha et realistisk forhold til hva de første årene av et familieliv krever, og allikevel klare å bevare romantikken (de få minuttene i løpet av dagen man er mulighet til det) og bygge forholdet i stedet for å sitte og si "what's in it for me" - er en investering man vil få veldig mye igjen for noen år senere, når barna er litt mer selvgående og det er mulig å bygge litt mer familieidyll og romantikk med et menneske man kjenner veldig godt etter å ha gått gjennom stormen sammen med. Den type kjærlighet vil du aldri klare å finne på Tinder. 

Det krever mye. Det krever innsats. Men hele internett skriker at man for Guds skyld må gå motsatt vei. Ikke legge inn innsats. Ikke investere. Heller løpe vekk og søke lykken? Hvorfor? Jo fordi noen i den andre enden har noe å selge deg for å oppnå den lykken.  Lykke man skaper gratis hjemme med et trygt menneske er det ingen som tjener penger på. Så det er kjipt og skal rakkes ned på. 

Dermed sitter slitne nybakte mødre og ser og hører på SoMe at livet har så mye mer fantastisk å tilby dem og som de så gjerne "fortjener" og føler seg som de har tapt og sitter med svarteper på hånda, enda virkeligheten er motsatt: De har vunnet i noe som veldig mange andre bare kan drømme om.... 

 

Anonymkode: 187dd...daf

[AnonymBruker]

Samliv er hard jobbing. 

Anonymkode: e1378...f98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Her tenker jeg at du tenker ditt samliv i stykker. Å gå rundt å være forelsket i årevis kan man ikke, men man MÅ dyrke det gode istedenfor de negative tanker for å få et velfungerende forhold. 

Gå i terapi først, og ta avgjørelsen senere. 

Anonymkode: 63ef5...461

Signerer denne.

Dere må uansett til mekling, og man kan oppsøkte terapi for egen del først. For å finne ut hva dette egentlig handler om. Siden det kom med første svangeskap ville jeg jo egentlig tenkt det startet med et hormonelt skifte. Som kanskje bare har blitt videreført fordi svangerskapene er lange nok til at vi rekker å lage nye vaner og etablere tankebaner, selv om de kan være basert på en unntakstilstand i kropp og sinn. Kjenner jeg på ingen måte ville følt meg sikker på mine egne følelser når alt startet slik, du har siden da i praksis vært gravid, født barn, kanskje ammet og yngste er bare 9 mnd. når vi vet at det tar to år (etter avsluttet amming, dersom det følger etter fødsel) før vi hormonelt er den samme som vi var før, så er jo du fortsatt ikke den du var før samme hva. Og der ville jeg vært forsiktig med å ta så dramatiske avgjørelser på så tynt grunnlag som en «magefølelse». For den kan endre seg mye de neste 1-3 årene. Og særlig om du går litt inn for å bevare forholdet og holde familien sammen. Om så barna må fungere som motivasjon en liten stund. 

Hos oss la vi ned skilsmisseforbud i småbarnsfasen. Basert på andres historier. Er SÅ glad for det! Nå er barna i 2. og 4. klasse og jeg LOVER deg vi hadde vært skilt minst fem ganger om vi skille gjort som vi følte for tidvis underveis de første årene. Jeg kan def. skrive under på at det hormonelle styrer masse i flere år etter de små kommer til verden, før man etterhvert føler seg mer som seg selv. Og når jeg ble meg selv igjen var heldigvis mannen der fortsatt! Nå har vi det så fint   Det intime forsvant helt en stund, jeg orker ingen nærhet omtrent da barna var veldig små. Hadde de «på meg» fra de lå i magen, og akkurat det var rett og slett slitsomt. Jeg forklarte dette for mannen, han forsto det jo ikke. At mitt behov for nærhet allerede er overoppfylt på alle måter omtrent før vi står opp om morgenen. Alt jeg ønsket var å IKKE ha noen nær meg når jeg kunne. Dette er også normalt. Så vi fant andre måter å ha de bra sammen på i den tiden, og så jobbet vi oss tilbake til mer intimitet når barna begynte å slippe litt taket i moren sin… 

Hører du sier det ikke har å gjøre med småbarnsfase, men  siden det startet under det første av to tette svangerskap vil jeg motsi deg. Du er fortsatt i den hormonelle statusen du da fikk, og kan ikke egentlig si noe om den saken før om flere år fra nå. Sykt dumt å angre etterpå når han har gått videre, fått seg ny kone og ny familie. Derfor ville jeg faktisk «holdt ut», gått i egen terapi og gjerne parterapi, og ikke gitt opp uten å gjøre en innsats først. 

Mine barn elsker pappan sin! Bare tanken på om jeg skulle ødelagt dette i de periodene jeg var utslitt og drittlei er fæl å tenke på. Så takk gode gud for at vi på forhånd bestemte oss for å ikke ta slike avgjørelser i den perioden av livet. Ikke før yngste barnet er en 5-6 år ville nå jeg tenkt for å være ærlig. Da begynner de å bli litt selvstendige og man rekker å føle litt på livet igjen. 

 

Anonymkode: 6f0e9...578

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

Jeg lurer på hva du er ute etter, hva er det du ønsker deg som du ikke har her? For det er normalt å ikke være forelsket i mange år, etter en stund går en over til å leve sammen, men kanskje glemmer man da å være kjærester? Kanskje dere skal prøve å gå på en date, eller gjøre en aktivitet sammen, gå ut av autopilot tilværelsen og vekke de følelsene som kanskje har sovnet?

Hvis dette er så perfekt som du beskriver, så ville jeg gitt det mange, mange sjanser før jeg erklærte det for slutt.

Tro meg, dating i dag er garantert ikke det det var når du møtte denne fyren, så hvis målet ditt er en annen mann med andre følelser, mer fyr og flamme, så kan jeg fortelle deg med en gang at det kan bli vanskelig, det kan ende opp med å bare være deg alene med barna 50% av tiden. Hvis det ikke høres ut som sjelefred for deg, tenk deg grundig om. Se over dine håp, forventninger, om de er realistiske, og se om dere kan gjøre noe for å bryte opp litt rutiner og hverdag. 

Anonymkode: 08378...3a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

Hva om du bare utforsker litt uten at han vet det, for å se om du egentlig ønsker å gå, kan bare være klaus du kjenner på. 

Anonymkode: 0d921...d2a

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Så du skal ødelegge to små barns liv fordi du ikke elsker din mann? Kanskje du burde tenkt på det før du fikk barn??? Hva enn du gjør, står karma rett rundt hjørnet for deg. Enten god eller dårlig. 

Anonymkode: 9afe5...d74

Skjerpings. 

[AnonymBruker]

Fikk også to barn med to år mellom og druknet i småbarnslivet. Mistet meg selv og forholdet gikk for lut og kaldt vann. Gikk med slike tanker som det du beskriver. Mannen min var perfekt på papiret, snill, en god far. Alle fortalte meg hvor heldig jeg var. Men følelsene var mer eller mindre borte. Følte meg likegyldig. Ble også betatt av en på jobben. Jeg gikk ikke, mest fordi jeg ikke orket alt styret. I dag er ungene 10 og 12 og forholdet vårt er helt annerledes. Og jeg er så glad for at jeg ikke gikk den gangen. For min del tror jeg det handlet om følelsen av å miste meg selv. Hormoner og dårlig søvn hjalp selvsagt heller ikke. Da yngste var rundt 2 år tok jeg tak i eget liv. Fikk meg en hobby og skapte meg et nytt rom til meg selv, som passet inn i min nye tilværelse.

Det er på ingen måte sikkert at dette blir fasit for deg. Men jeg synes det høres veldig risikabelt ut å ta en så stor avgjørelse i den livssituasjonen du nå er i og vil råde deg til å ha is i magen. 

Anonymkode: 101e4...b5b

[AnonymBruker]

Dette må du nesten ordne selv, det er svært få mennesker som vil hjelpe deg å bryte opp en familie uten særlig grunn.

Anonymkode: 04f06...964

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

Jeg hadde den samme tvilen som du lenge selv om han var «perfekt». Det endte til slutt med brudd. Vi hadde også to barn. Jeg klarte heller ikke å være intim i det hele tatt de siste årene. Jeg var villig til å leve uten den delen av livet for barnas skyld, men det ønsket ikke han. Og det forstår jeg. Vi har det mye bedre nå selv om jeg savner barna halvparten av tiden❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Men jeg forstår virkelig ikke. Hvorfor skal jeg være i et forhold bare fordi han er så bra som han er? Jeg kjenner jo at han elsket meg på en helt annen måte enn jeg klarer å elske han, og jeg unner ham å være med noen som elsker han på samme måte som han elsker meg. Selvom han er «perfekt» er ikke jeg lykkelig. Ja, jeg er glad i han, men jeg ønsker ikke å være med han. Det finnes mange perfekte menn der ute, det betyr ikke at man MÅ bli bare fordi personen er bra? Jeg har ikke et behov for å være med noen bare fordi de er perfekt. Jeg kan være singel så lenge det trengs, men jeg er ikke lykkelig og jeg har ikke de kjærlighetsfølelsene man burde ha. Og jeg ser ikke for meg at det skjer heller. 
Som jeg nevnte i HI forstår jeg GODT at man ikke kan ha sommerfugler i magen og være forelsket på samme måte som man er nyforelsket for evig og alltid. Men jeg ser forskjell på mine følelser for han og til han, og vårt liv, kontra venner av meg som er lykkelig sammen, tross mange år og barn.

Anonymkode: b274f...9e5

Jeg støtter deg i å gjøre det som er riktig for deg. Barna blir vant til situasjonen. Selv om det kanskje ikke er gunstig med to hjem, så er det ikke bra med et hjem der far er seksuelt frustrert og mor er deprimert og lei seg heller. 

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

TS, det er ikke mulig å skrive her inn å få gode svar. De er sjeldent nyanserte, de er bastante og ingen av de som er på andre siden av tastaturet kan føle det du føler. En nær samtalepartner eller psykolog kan hjelpe deg. Det hjalp meg.

Det er lett å si at du må bli i forholdet, tenk på barna, tenk på alt. Og det gjør du jo. Det er ingen som tviler på at du ikke har tenkt gjennom dette.

Blir livet bedre? Hvem vet. Vi savner bare det vi har mistet og da er det ofte for sent. Det er ikke sikkert du ødelegger forholdet til verken barn, mann eller venner. 

Det er vanskelige valg - unner deg ikke situasjonen.

Anonymkode: 800bd...bbe

Helt enig med deg. Uansett hva man skriver på KG så får man motbør. Om en skriver at h*n ikke får sex med partner så sier folk at livet er for kort til å leve uten sex og at de bør splittes. Om det snakkes om at man ikke vil ha sex så får man til svar at man bør la partneren gå for å finne seg noen som elsker dem. 
 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

La ham finne seg noe bedre enn deg.

Anonymkode: be82b...04c

Og det er jo det svaret mange kommer med når noen skriver at de ikke har følelser for partneren og ikke vil kose, kysse eller ha sex. (Eller hvis de har vært utro, forståelig nok). Da får man beskjed om å la den stakkars partneren få gå og finne seg noen andre. 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Så man skal være sammen med noen for barna sin del? Det er bedre at foreldrene har det bra på hver sin kant, enn at de er sammen ulykkelig. Man har fortsatt et liv etter at man får barn. Og det beste for barna er at begge foreldre har det bra og er lykkelig, sammen eller på hver sin kant. Tenk å komme med en sånn trussel om karma, skjerp deg! 

Anonymkode: 6b2f3...717

jeg tror ikke det er noen fasit, for med barn involvert vil det alltid være noen som ikke får det bra etter et brudd, men jeg er helt enig mht lykkelige foreldre hver for seg enn ulykkelige foreldre under samme tak. (Og så er det vel sånn at den ene parten uansett ikke blir lykkelig, men det kan jo endre seg)

Jeg skilte meg da yngste var 3 år (så noen her mente at man ikke skulle gå fra forholdet før barnet var 3 år så jeg gjorde det "riktige" tydeligvis). Jeg ser noen skriver at du kommer til å angre etterhvert og at singeltilværelsen blir fæl etterhvert. Må da bare skyte inn min egen situasjon; jeg har vært singel siden og stortrives. Noen ganger prøver jeg å tenke at det nok hadde vært fint med en kjæreste og kanskje til og med samboer, men så stikker det i magen og hjernen skriker, så nei, det er ikke bedre med partner - det er deilig å være singel. 

Og så bet jeg meg merke i noe en annen sa i tråden her til deg, TS: Du skal ikke finne tilbake til de gamle følelsene, du må finne de nye følelsene fordi alt er annerledes. Hvis dere har vært sammen i 8 år så fikk dere en del år alene før dere valgte å få barn, og det livet dere levde sammen før barn er snudd på hodet, det går ikke an å få tilbake gamle følelser. Finn nye følelser. Eller flytt. 

jeg lurer på om du kunne snakket med mannen og sagt at du ikke har noen kjærestefølelser igjen for han, at du kun føler vennskap og ikke ønsker å være intim med han osv? Dere kjenner hverandre ganske godt etter 8 år så du vet hvordan du kan prate med han om dette vil jeg tro. 

Vil han leve i et kjærlighetsløst forhold med deg, der han er den som elsker og du som er likegyldig? 
Hvis du føler at du er ferdig med han følelsesmessig og er på vei ut uansett. 

 

Og så tenker jeg litt på formuleringen din, TS: Han er perfekt og han er fantastisk pappa og det er mye ros overfor han. Er det en måte å rakke ned på deg selv eller er han så perfekt? Det er ikke "han er en perfekt person, men... (fyll inn det som passer om han, ikke hva du føler for han)"? 

Anonymkode: 1a6f9...666

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

En ting som er synd, er alle de damene som skryter så voldsomt av hvor selvstendige de er og hvor herlig det er å være permanent singel.  Det meste av det er ren løgn og selvbedrag. Kanskje de har vært fornøyde med seg selv 2-3 år. Men etter en stund begynner det livet å bli stusselig når selfie-kamera er skrudd av og PC stengt ned. Da kan man sitte der med et skjelvent, påklistret smil og nyte teen sin, mutters føkkings alene.  

Først : Jeg tror så gjerne at for noen av dem er hyperselvstendighet genetisk betinget eller såpass miljømessig formet, at det virkelig er sant i deres tilfeller. Og jeg er glad på deres vegne for at de har finnet sin måte å leve lykkelig på. 

Men for veldig mange andre her dette en "femosphere" retorikk som man smitter hverandre med, blant annet for å finne selv-validering i at flere andre velger det samme som dem. Problemet er at det er et selvbedrag som brukes for å dekke over dypere problemer slik som:

* Mangel på egen suksess i dating/relasjonsbygging

* Utpreget tilfelle av "avvisende unnvikende tilknytningsstil" (som i klartekst betyr problemer med å knytte seg emosjonelt til andre)

* Dypere emosjonelle problemer/traumer

* En falsk drøm om noe fantastisk og instagram-vennlig 

Det er så mye av denne retorikken på sosiale medier at man blir helt svimmel - og hjernevasket. Det å si høyt at man liker familielivet, elsker mannen sin og er lykkelig over barna man har fått, fører automatisk til at man feilaktig blir stemplet som trad-wife og anti-feminist. 

Det å faktisk stå i stresset, grå-hverdagen og slitet de første årene som familie har ingenting med feminisme å gjøre. De fleste normale feminister gjør dette og elsker dette like mye som en annen.  

Det å faktisk ha et realistisk forhold til hva de første årene av et familieliv krever, og allikevel klare å bevare romantikken (de få minuttene i løpet av dagen man er mulighet til det) og bygge forholdet i stedet for å sitte og si "what's in it for me" - er en investering man vil få veldig mye igjen for noen år senere, når barna er litt mer selvgående og det er mulig å bygge litt mer familieidyll og romantikk med et menneske man kjenner veldig godt etter å ha gått gjennom stormen sammen med. Den type kjærlighet vil du aldri klare å finne på Tinder. 

Det krever mye. Det krever innsats. Men hele internett skriker at man for Guds skyld må gå motsatt vei. Ikke legge inn innsats. Ikke investere. Heller løpe vekk og søke lykken? Hvorfor? Jo fordi noen i den andre enden har noe å selge deg for å oppnå den lykken.  Lykke man skaper gratis hjemme med et trygt menneske er det ingen som tjener penger på. Så det er kjipt og skal rakkes ned på. 

Dermed sitter slitne nybakte mødre og ser og hører på SoMe at livet har så mye mer fantastisk å tilby dem og som de så gjerne "fortjener" og føler seg som de har tapt og sitter med svarteper på hånda, enda virkeligheten er motsatt: De har vunnet i noe som veldig mange andre bare kan drømme om.... 

 

Anonymkode: 187dd...daf

Her tror jeg du er ganske så langt ute på viddene. 

[AnonymBruker]

Memorangen skrev (8 minutter siden):

Her tror jeg du er ganske så langt ute på viddene. 

Selvfølgelig mener du det.

Anonymkode: 187dd...daf

[AnonymBruker]

Familien AS er på mange måter en bedrift som skal gå rundt. Det krever til tider hardt arbeid. Spesielt i småbarnsperioden. 
Det er som et regnskap som skal gå i balanse og for at det skal gå i null, og helst med overskudd, er til tider vanskelig. 
For å få dette til må begge parter bidra og det innbefatter økonomi, følelser, sette barna først, tid til hverandre osv. 

Dette er ikke lett og det finnes ingen fasit man kan slå opp for en finne en rask løsning. 
 

Det er gjerne i denne berg- og dalbanen en gjerne begynner å stille spørsmål til seg selv om sine egne følelser. Er hen den rette? Skal det være slik resten av livet? Hvorfor er jeg ikke like forelsket i hen som før? Hvorfor får andre dette til og ikke vi?

 

Som Lars Vaular synger:

»Gresset er grønt, men jeg finner små feil» 
 

Helt normalt å kjenne på dette. Det nevnes at terapi kan være klokt. 
Terapeuten har heller ingen fasit, men kan bidra til å endre tankesettet, forslag til hvordan ting kan løses på andre måter etc. 

Jeg vet om par som har vært i samme situasjon som deg og forsøkt dette. Det har fungert for noen, men har også endt i brudd for andre. 
 

Det finnes ikke et eneste par som går gjennom livet uten utfordringer og at man kjenner man har tvil på sine følelser. 
Men går ikke tvilen over, alt er gjennomtenkt og prøvd, vil et brudd bli utfallet. 
 

Jeg ønsker deg og dere all lykke til❤️

Anonymkode: 4d40f...1b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret.

Du snakker jo helt mot deg selv. 

Men ne. Det skal ikke alltid være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå. Her har du nok sett for mye på filmer. Sånn er ikke det faktiske livet. Du skriver du elsker han, men du føler ikke nok? Er ikke å elske han nok? 

Du er enda i barsel. Å få barn endrer hormonene til kvinner veldig mye. Før du tar en så stor avgjørelse som å gå fra denne karen, vil jeg anbefale deg å gå i terapi. Du skal ikke forbli i et forhold pga hva nettverket tenker, men du skal bli i et forhold fordi du selv ønsker det. Og du vil jo ikke leve uten han. Derfor forstår jeg ikke tankegangen i din i det hele tatt. Om du har en fødselsdepresjon eller noe slik, vil ikke overraske meg. Men prøv å kom deg i terapi først, og deretter kanskje terapi på dere begge. 

Anonymkode: 73d70...e46

[AnonymBruker]

Det høres ut som du i første rekke er bekymret for hva andre skal si, stresset med å finne ny bolig og å ha barna 50%. Men at du har bestemt deg for at dette ikke er mannen du vil leve livet med. Jeg mener i motsetning til mange her at man har ett liv og at man klarer å stå i det om man faktisk har bestemt seg.

Det jeg vil legge til her er at du har vært en en hormonell unntakstilstand de siste årene i tillegg til stresset smålivsfasen fører med seg. Man skal liksom ikke kimse av det.

Før du går - har du gått i terapi for å avdekke om du kan ha noe fødselsdepresjon? At du ikke forvirrer denne situasjonen med mangel på noe annet? Er du god på å finne gleder i hobbyer og annet? Har du snakket med han om dette - hva sier han? Du sier dere gikk i parterapi, er det ikke verdt å forsøke igjen? 

Først etter å ha gjort disse tingene hadde jeg gått, siden det tross alt er to små involvert. Man må jobbe litt hardere når en har valgt å sette barn til verden. Om alt er gjort og du er helt ferdig må du bare stå i valget ditt og lukke ørene for de rundt deg som ikke forstår. 

Anonymkode: 5aa29...0f6

[AnonymBruker]

Det rareste av alt med denne diskusjonen synes jeg, er hvis folk er skråsikre på det ene eller det andre. Skråsikker på at det beste er å bli i et forhold som skranter, eller skråsikker på at det beste er å avslutte det. Uansett hvilket valg noen av oss har tatt på akkurat det der, vil vi aldri få vite hvordan livet ville ha vært hvis vi heller tok det andre valget. Se filmen «Sliding doors». 🍿

Anonymkode: 4f1f6...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Men jeg forstår virkelig ikke. Hvorfor skal jeg være i et forhold bare fordi han er så bra som han er? Jeg kjenner jo at han elsket meg på en helt annen måte enn jeg klarer å elske han, og jeg unner ham å være med noen som elsker han på samme måte som han elsker meg. Selvom han er «perfekt» er ikke jeg lykkelig. Ja, jeg er glad i han, men jeg ønsker ikke å være med han. Det finnes mange perfekte menn der ute, det betyr ikke at man MÅ bli bare fordi personen er bra? Jeg har ikke et behov for å være med noen bare fordi de er perfekt. Jeg kan være singel så lenge det trengs, men jeg er ikke lykkelig og jeg har ikke de kjærlighetsfølelsene man burde ha. Og jeg ser ikke for meg at det skjer heller. 
Som jeg nevnte i HI forstår jeg GODT at man ikke kan ha sommerfugler i magen og være forelsket på samme måte som man er nyforelsket for evig og alltid. Men jeg ser forskjell på mine følelser for han og til han, og vårt liv, kontra venner av meg som er lykkelig sammen, tross mange år og barn.

Anonymkode: b274f...9e5

Jeg forstår dilemmaet ditt og resonnementene dine.

Anbefaler deg å snakke med familievernkontoret. ikke fordi jeg mener du må bli eller forbli. Jeg mener du må snakke med noen og du burde snakke med han. Og du må få hjelp til å formidle dette til han også. For det er kanskje litt for vanskelig for deg alene å gjøre.

Men jeg er enig med det du sier. Bedre å være single enn å bli i et forhold fordi pliktfølelsen limer deg fast. Du sier jo selv, dette handler ikke om at du vil ha en annen. Du er bare ulykkelig.

Kanskje du er deprimert og utbrent? Kanskje du bærer for mye? Kanskje psykolog kan være noe også (de har på fvk). Ring de og snakk med de. Du må ikke ha med han heller.

Anonymkode: 63f14...27a