Jeg trenger hjelp til å gå fra min (perfekte) samboer

[AnonymBruker]

Ut fra hvordan du beskriver ham tror jeg du vil angre om du går. Ikke fordi du bryter opp familien og ser barna mindre, men fordi du kommer til å savne HAM.

Da har du mistet ham, toget har gått osv osv.

Du beskriver ham som en super fyr. Da ville jeg heller gjort mitt for å prøve å endre meg selv her. Og nei, jeg mener ikke at samlivsbrudd aldri er riktig osv - men jeg har både et par venninner og noen kolleger som har hatt de som deg (begge kjønn) - og felles for dem alle er at de angrer senere. Den ene sitter fortsatt, 15 år senere, og sier innimellom "jeg var en idiot som ikke prøvde litt mer"... Nettopp fordi han er en fin fyr (og selv om de begge er i fine forhold nå).

Så tenk deg nøye om her!

Anonymkode: a9e4e...142

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, dette må du kjenne på selv. 

 

Jeg forlot min kone etter over 20 år. Hun var også min beste venn og alt var perfekt med hus, hytte, venner og økonomi. Men du kan ikke leve for disse tingene. Du må leve for deg selv. I søken etter lykke og kjærlighet må man være egoistisk. Det er ingen annen vei. 

Anonymkode: 800bd...bbe

Selvfølgelig er det mange veier til lykke og kjærlighet, også i situasjonen du lever i. Men du må altså være villig til å prøve. Dere som dumper og drar velger den letteste løsningen av de alle, fordi dere selv ikke orker å kjempe for noe som egentlig var perfekt. 

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg vet som levde et perfekt liv med en perfekt partner, men i egen tankegang gikk lei og søkte etter noe såkalt nytt og bedre, hvor de endte opp ensomme og "misbrukte" for andre enslige. Og så angret de på at de forlot det perfekte uten å ha kjempet for det.

Anonymkode: dc80d...553

[AnonymBruker]

Hva sier han når du snakker med han om din tvil for framtiden, og om behovene dine som han ikke møter? Kanskje har han noen behov som du ikke møter? Kanskje kan dere finne en gylden middelvei om dere snakker sammen om dette. Hva med å ta opp igjen parterapi nå? Jeg tror at man kan tjene mye på å investere i det man har allerede som er godt. Et partnerskap som varer livet ut er langt og skal gjennom mange faser. Holder dere ut denne fasen, og jobber med dere selv, kan neste fase bli mye bedre og fruktbar. I verste fall, kan dere skilles som venner og gode samarbeidspartnere. 

Forstår at dette er vanskelig for deg, derfor tenker jeg at det ville vært bra for deg å snakke med noen som kan hjelpe deg å sortere tankene og følelsene dine litt. Hva med å prøve en gratis chattetjeneste som f.eks sidetmedord.no eller Kirkens SOS soschat.no? Der chatter du helt anonymt, om akkurat hva du vil, med veldig forståelsesfulle og hjelpsomme folk.

Anonymkode: 97c18...434

[AnonymBruker]

Jeg hadde en sånn mann. Kjente på de samme tingene du beskriver. Tenkte jeg skulle vente med å gå til barna var litt større. 
Jeg klarte ikke gå før jeg møtte en ny. Da dro jeg. Og for å si det sånn… det er det dummeste jeg har gjort noen gang. 
Nå sitter jeg igjen med dårlig økonomi, mindre bolig, dårlig forhold til barna fordi jeg gikk og det knuste pappaen deres, en ny mann som ikke er snill og som jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg bort fra, redusert vennegjeng fordi alle tok mannens parti da jeg gikk.  Og jeg angrer som  f…!!!
Mulig eks mannen min hadde tatt meg tilbake om jeg hadde gått før jeg møtte en ny, men han trodde det var overlapp, naturlig nok. Men jeg skulle aldri ha gjort det. Samliv med en mann er mye mer enn lidenskap og intimitet. Tenk deg innmari godt om før du gjør det. 

Anonymkode: b46af...f60

[AnonymBruker]

Helt ufiltrert så tenker jeg at du faen meg må ta deg sammen. Du gjør ikke barna dine til skilsmissebarn pga manglende sommerfugler 

Men samtidig vet jeg det er nytteløst. Du tenker mer på dine behov enn andres

Anonymkode: 05654...de5

[AnonymBruker]

Men jeg forstår virkelig ikke. Hvorfor skal jeg være i et forhold bare fordi han er så bra som han er? Jeg kjenner jo at han elsket meg på en helt annen måte enn jeg klarer å elske han, og jeg unner ham å være med noen som elsker han på samme måte som han elsker meg. Selvom han er «perfekt» er ikke jeg lykkelig. Ja, jeg er glad i han, men jeg ønsker ikke å være med han. Det finnes mange perfekte menn der ute, det betyr ikke at man MÅ bli bare fordi personen er bra? Jeg har ikke et behov for å være med noen bare fordi de er perfekt. Jeg kan være singel så lenge det trengs, men jeg er ikke lykkelig og jeg har ikke de kjærlighetsfølelsene man burde ha. Og jeg ser ikke for meg at det skjer heller. 
Som jeg nevnte i HI forstår jeg GODT at man ikke kan ha sommerfugler i magen og være forelsket på samme måte som man er nyforelsket for evig og alltid. Men jeg ser forskjell på mine følelser for han og til han, og vårt liv, kontra venner av meg som er lykkelig sammen, tross mange år og barn.

Anonymkode: b274f...9e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Helt ufiltrert så tenker jeg at du faen meg må ta deg sammen. Du gjør ikke barna dine til skilsmissebarn pga manglende sommerfugler 

Men samtidig vet jeg det er nytteløst. Du tenker mer på dine behov enn andres

Anonymkode: 05654...de5

Synes det er veldig farlig å være så bastant? 
1. jeg går ikke pga manglende sommerfugler. De forsvant etter ca 6 mnd. Jeg hadde det likevel fint og var lykkelig med han fra år 1 til år 6, uten sommerfugler.

2. Er det noe jeg sliter med, er det å sette mine egne behov fremfor andres. Jeg setter alltid alle andre før meg. Og derfor har jeg jo ikke bare gått? Jeg skriver jo nettopp dette innlegget fordi det er så jævla vanskelig. Jeg vil gå, men det er så ekstremt tøft å skulle gå fordi jeg vet jeg sårer han, og gjør barna mine til skilsmissebarn. Det er jo helt jævlig. Men skal jeg bli, ulykkelig, det eneste livet jeg har, for å skåne han? Hvor fint har barna mine det med en mor som ikke er lykkelig? 

Anonymkode: b274f...9e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men jeg forstår virkelig ikke. Hvorfor skal jeg være i et forhold bare fordi han er så bra som han er? Jeg kjenner jo at han elsket meg på en helt annen måte enn jeg klarer å elske han, og jeg unner ham å være med noen som elsker han på samme måte som han elsker meg. Selvom han er «perfekt» er ikke jeg lykkelig. Ja, jeg er glad i han, men jeg ønsker ikke å være med han. Det finnes mange perfekte menn der ute, det betyr ikke at man MÅ bli bare fordi personen er bra? Jeg har ikke et behov for å være med noen bare fordi de er perfekt. Jeg kan være singel så lenge det trengs, men jeg er ikke lykkelig og jeg har ikke de kjærlighetsfølelsene man burde ha. Og jeg ser ikke for meg at det skjer heller. 
Som jeg nevnte i HI forstår jeg GODT at man ikke kan ha sommerfugler i magen og være forelsket på samme måte som man er nyforelsket for evig og alltid. Men jeg ser forskjell på mine følelser for han og til han, og vårt liv, kontra venner av meg som er lykkelig sammen, tross mange år og barn.

Anonymkode: b274f...9e5

Fordi du valgte å sette to barn til verden. 

Dine venner har kanskje mer realistiske forventninger til verden.

Forhold med dine, mine og eventuelt felles barn er sjeldent en dans på roser det heller

Anonymkode: 05654...de5

[AnonymBruker]

Høres ut som TS har bestemt seg for å gå, og søkte etter støtte på KG for å gjøre det. 

Det fikk hun ikke, og prøver så å forsvare avgjørelsen sin. 

Vel, TS. Bare gå du. Splitt opp familie, hjem, økonomi og liv for å kjenne på noen sommerfugler i magen mens mannen du da møter bruker deg for tøm og røm, før du prøver dette med 20 menn til samtidig som årene går i en ensom tilstand mens du blir mer og mer bitter - og iverstefall hater alle menn tilslutt.

Litt på spissen. Kanskje blir det ikke akkurat slik for deg, men for mange kvinner i din situasjon blir det noe ala slikt.

Forhåpentligvis blir det ikke slik, men den sommerfugl-fantasien din er virkelighetsfjern og nær umulig å få innfridd. 

Men kanskje det viktigste, for samtidig slipper du denne fantastiske mannen løs slik at han endelig finner seg en kvinne som prissetter han for den han er. Jeg er sikker på utallige kvinner drømmer om en mann som han, og det er garantert ei der ute som vil elske at du gir han til henne. Det fortjener både han og henne, så gjør gjerne de den tjenesten med å ofre deg mot det svært risikable singellivet. 

Lykke til. 

Anonymkode: dc80d...553

[Virrevirrevapp]

Tenker en bedre idé er å jobbe med det å hevde deg, og jobbe med hverdagen som 2-barnsforeldre. Nå skal vel minste i barnehagen om noen uker? Og du trenger trolig å bygge deg opp igjen etter 2 tette svangerskap. Kanskje trenger du noen å snakke med, også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

Ja, så og si akkurat det samme. Først etter jeg gjorde det slutt forsto jeg hva jeg hadde gitt avkall på Angrer for resten av livet mitt. Han gikk videre, ville ikke ta meg tilbake. Jeg forsto ikke at jeg elsket han før det var for sent. Har aldri truffet en som han igjen.

Anonymkode: b7247...f57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Hvorfor få barn med en mann du aldri var helt forelsket og tiltrukket av?

 Når en person (enten det er mann eller kvinne) ikke ønsker noe nærhet lenger så vil jeg si forholdet er dødt. Man kan fungere greit som venner som bor sammen og samarbeide om barna men en av partene vil nok savne nærhet og være kjærester og den andre  vil gå med dårlig samvittighet. Så ender det sannsynligvis med utroskap, brudd etc. Så er nok bedre å skille seg før dette skjer. Eller, hvis partneren er enig så kan man bo sammen som venner for barnas skyld og ha et slags åpent forhold. Men er nok ikke det lureste det heller..

Anonymkode: db0d5...63a

Hallo ?

Jeg har møtt flere som følger A4 strømmen. Spesielt hvis de er komt i en viss alder. Da er det 2-3 barn på rappen fordi det haster. Ikke den store kjærligheten, men personen var no der og man tar til takke med den man finner der og da. 

Så våkner man plutselig opp og oppdager at man vil noe mer,men ikke helt hva. Eller at man har gjort en feil/tabbe, vil ikke leve dette A4 livet lenger. Tankegangen fordi alle andre gjør det sånn, så må vel jeg også gjøre det sånn. Men livet er ikke likt for alle. 

Jeg gjorde dette,alt som alle andre gjorde. Men våknet etter 25 år. Angret ikke på barna eller livet med mannen, vi hadde hatt det relativt ok, men nå ville jeg ikke leve slik lenger. Jeg ville følge drømmene jeg hadde som ung og det gjør jeg nå. Det som er bittert opp i dette er at det tok over 20 år før jeg fant ut av dette. Skulle ikke gått den veien jeg gjorde, men angrer ikke på barna.

Anonymkode: 1f217...18c

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker at alle disse svarene her er grunnen til at jeg ikke tørr å gå. At alle vil tenke sånn om meg. Og så blir jeg, for hans beste.

Jeg har ikke gitt dette næring. Jeg tok det opp i første svangetskapet. Vi gikk i parterapi og ting ble på en måte bedre. Med at han så meg mer og viet mer til meg. Men det dabbet jo av. Og så er det liksom bare følelsen. Jeg føler ikke han er den rette. Jeg er kjempe glad i han, men jeg føler mer at han er vennen min fremfor kjæreste. Jeg har jo fortrengt dette og lagt det bort i håp om at det SKAL bli bedre, kanskje vil de gamle følelsene komme tilbake. Men jeg skjønner jo at de ikke vil det. Og jeg føler jeg går glipp av livet fordi jeg forblir med en mann «bare» fordi han er perfekt. Jeg unner han å være med noen som elsker han like høyt og på samme måte som han elsker meg. Og det er ikke meg. 
 

Og jeg synes det er helt grusomt å få de kommentarene jeg nå får her. Og det er vell det som også er grunn i frykten for å agere.

Anonymkode: b274f...9e5

Dette er godt ment. Hvis dere ikke har hatt flaks, så tenker jeg det ikke er uventet at parterapi ikke har fungert. 

Jeg har vært der din samboer er, men min eks valgte etterhvert å bruke utroskap som metode for å få til brudd. Heldigvis for meg, da jeg på grunn av det kunde nok så enkelt avvise henne når plutselig disse følelsene hun hadde savnet kom tilbake kort tid etter hun flyttet. Siden den gangen har hun hatt flere kjærester, vært gift, men etter snart 20 år så vil hun fortsatt ha meg tilbake. 

Nei, folk flest kommer ikke vite hvorfor dere to går til samlivsbrudd, bare bruk et eller annet som "vi har vokst ifra hverandre". 

Mannen din kommer helt sikkert klare seg helt fint, er ikke uvanlig å bli singel pappa idag, og de fleste klarer det. Hvis han er en så flott mann som du beskriver han som, så vil han ikke ha noen problemer med å finne en ny kjærlighet. 

Men grunnen til at jeg valgte å skrive, er at dine følelser har forsvunnet på grunn av at dynamikken i forholdet har gjort at følelsene har forsvunnet. Hadde du nå vært singel og møtt han, så hadde du klart å få disse følelsene. Og du kan få dem tilbake også som samboer, men er mye vanskeligere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

Du er en ekstremt egoistisk kvinne som setter dine egne, flyktige, følelser fremfor dine egne barns oppvekst. Hvorfor fikk du barn med han om du ikke vil være sammen med han? 

Vi vet at skilsmissebarn gjørt det langt svakere i livet mht helse, utdanning, inntekt, lykke, barnløshet osv. 

Anonymkode: e8574...c69

[AnonymBruker]

TS, det er ikke mulig å skrive her inn å få gode svar. De er sjeldent nyanserte, de er bastante og ingen av de som er på andre siden av tastaturet kan føle det du føler. En nær samtalepartner eller psykolog kan hjelpe deg. Det hjalp meg.

Det er lett å si at du må bli i forholdet, tenk på barna, tenk på alt. Og det gjør du jo. Det er ingen som tviler på at du ikke har tenkt gjennom dette.

Blir livet bedre? Hvem vet. Vi savner bare det vi har mistet og da er det ofte for sent. Det er ikke sikkert du ødelegger forholdet til verken barn, mann eller venner. 

Det er vanskelige valg - unner deg ikke situasjonen.

Anonymkode: 800bd...bbe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Selvfølgelig er det mange veier til lykke og kjærlighet, også i situasjonen du lever i. Men du må altså være villig til å prøve. Dere som dumper og drar velger den letteste løsningen av de alle, fordi dere selv ikke orker å kjempe for noe som egentlig var perfekt. 

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg vet som levde et perfekt liv med en perfekt partner, men i egen tankegang gikk lei og søkte etter noe såkalt nytt og bedre, hvor de endte opp ensomme og "misbrukte" for andre enslige. Og så angret de på at de forlot det perfekte uten å ha kjempet for det.

Anonymkode: dc80d...553

Dette høres helt oppkonstruert. Jeg kjenner INGEN. 

Anonymkode: 26cff...632

[AnonymBruker]

Hva har du gjort av tiltak for å bedre forholde? Et forhold trenger at det jobbes med. Å bryte opp med 2 små barn uten å ha forsøkt, sammen som parr, å finne tilbake til å være kjærester er utrolig kort tenkt. 

Jobb med forholdet og intimiteten. Jobb med deg selv. Det er tøft å få barn, det er tøft å være en matfabrikk, det er tøft å sjonglere alt samtidig. Og det er helt vanlig at mann mister seg selv litt i prossessen og hverandre. Men brudd er ikke første løsningen på dette. Det vil du bare tape på og barna dine. De fortjener at du gir forholdet et ekte forsøk. Parterapi, sexolog, barnevakt og fast kjærestetid. Kommunikasjon med din mann. Brud er løsningen når ikke noe annet fungerer. 

Anonymkode: 86228...49a

[AnonymBruker]

Venninnen min gikk fra den perfekte mannen, fordi hun ikke hadde de rette følelsene for han. De fikk 2 barn sammen, siste uplanlagt. Hun gikk da minste var 1,5. Hun har kun hatt dårlige forhold etter han, men hun angrer ikke. For han var kun en god venn i hennes øyne, og da er det feil for begge å fortsette forholdet. Hun gikk før de begynte og krangle, og de er verdens beste venner i dag også, 10 år etter❤️ I etterkant av bruddet innså han også at de bare var  kjempegode venner og at det ikke var kjærlighet. Han fant en kjempeflott dame der han opplever kjærlighet😊

Anonymkode: b835d...dbd

[AnonymBruker]

Å himmel.... 

Du skal gå fra en perfekt mann, fordi du ikke "føler" nok... Og selvfølgelig er det han som er problemet - ikke at du har problemer med å føle.. 

Jeg får opp memes av sånne som deg i feeden min hele tiden. Det er et fenomen blitt. Alle disse damene som tar flotte menn, får unger med dem, tar gjerne penga deres, og dumper dem fordi de vil bli mer "lykkelige"..  - Eller menee de "fortjener" en mer spennende mann. (en med tættiser og som gir faen i de unga bare han får knulla dama i noen uker). 

Så finner man dem på Tinder i hopetall med bioer som forteller at de 2-3 unga i barneskolealder betyr alt for dem (men ikke nok til at hun vil la dem vokse opp med en god pappa som ville gjort alt for dem). 

Alt dette, fordi de bruker alt for mye tid på sosiale medier og adopterer en helt forskrudd forventning til hvordan de skal leve livet sitt. 

Lykke til. 

Anonymkode: 187dd...daf

[AnonymBruker]

Ville ha gitt det mer tid mtp at du føste for 9mnd siden. Kan være hormonene spiller deg et puss. 

Anonymkode: 00222...c4b