Jeg trenger hjelp til å gå fra min (perfekte) samboer

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

[AnonymBruker]

Ja, men å være en familie var et enklere valg. Man trenger ikke å være intim heller. 

Anonymkode: c533e...eb1

[AnonymBruker]

Så du skal ødelegge to små barns liv fordi du ikke elsker din mann? Kanskje du burde tenkt på det før du fikk barn??? Hva enn du gjør, står karma rett rundt hjørnet for deg. Enten god eller dårlig. 

Anonymkode: 9afe5...d74

[AnonymBruker]

Dette er helt umulig for andre å svare på. Bare du vet hvordan det kjennes, og det er vanskelig å forklare til oss.

Kan hende du kjenner på forpliktelsesangst, og dette «å nei, har jeg valgt dette ene mennesket for hele livet!» -?? Men du har jo ikke det. Det er fint og koselig å være en god kjernefamilie, og det vil gi barna trygghet. Men selvsagt ikke hvis stemningen blir dårlig senere.

Anonymkode: 26cff...632

[AnonymBruker]

Her tenker jeg at du tenker ditt samliv i stykker. Å gå rundt å være forelsket i årevis kan man ikke, men man MÅ dyrke det gode istedenfor de negative tanker for å få et velfungerende forhold. 

Gå i terapi først, og ta avgjørelsen senere. 

Anonymkode: 63ef5...461

[AnonymBruker]

Altså, det kan hende du tenker dette er gjennomtenkt og rasjonelt, men det skinner igjennom at det er det ikke. Det er ingenting om at du har snakket med han om dette, oppsøkt hjelp osv- alt bare basert på negative  følelser som du nok gir alt for mye næring. 

Se for deg et liv uten han. 100% alene med to barn 50% av tiden. Om han er som du beskriver vil nok jan raskt gå inn i et nytt forhold, hvordan takler du da det? 

Hva er det du savner? Hva tenker du andre kan tilby deg? 

Og igjen  jeg tipper du aldri har gitt han en sjanse og snakket om nettopp dette.

Anonymkode: 2dd7d...aa6

[AnonymBruker]

Kan det være at du har en form for depresjon? En depresjon som oppstod etter fødselen av førstemann? 

Det er en del barselkvinner som oplever å få en distansering mot sin partner som en del av fødselsdepresjonen sin. 

Anonymkode: 70dfa...9d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

Men flere barn skulle du ha. Egoistisk er du.. 

Anonymkode: a2530...c29

[AnonymBruker]

Hva er du ønsker som erstatning i forhold til det livet du lever nå? 
Hva er det du mangler eller som du ikke har fått utviklet/ realisert i livet ditt ? 
 

Anonymkode: b8560...ae6

[AnonymBruker]

Hva synes du om tanken på han med noen andre, at en annen dame  får alt det du nå tar for gitt? 
Liker du tanken på at en annen dame etterhvert har like mye samvær med dine barn som du vil få? 
 

Anonymkode: 7776b...5b3

[AnonymBruker]

Jeg tenker at alle disse svarene her er grunnen til at jeg ikke tørr å gå. At alle vil tenke sånn om meg. Og så blir jeg, for hans beste.

Jeg har ikke gitt dette næring. Jeg tok det opp i første svangetskapet. Vi gikk i parterapi og ting ble på en måte bedre. Med at han så meg mer og viet mer til meg. Men det dabbet jo av. Og så er det liksom bare følelsen. Jeg føler ikke han er den rette. Jeg er kjempe glad i han, men jeg føler mer at han er vennen min fremfor kjæreste. Jeg har jo fortrengt dette og lagt det bort i håp om at det SKAL bli bedre, kanskje vil de gamle følelsene komme tilbake. Men jeg skjønner jo at de ikke vil det. Og jeg føler jeg går glipp av livet fordi jeg forblir med en mann «bare» fordi han er perfekt. Jeg unner han å være med noen som elsker han like høyt og på samme måte som han elsker meg. Og det er ikke meg. 
 

Og jeg synes det er helt grusomt å få de kommentarene jeg nå får her. Og det er vell det som også er grunn i frykten for å agere.

Anonymkode: b274f...9e5

[Hmmmmmm]

Herregud for noen svar du får. Folk vet at forhold ikke holder, med eller uten barn. Du trenger ikke noen grunn til å gå fra han. Gå når du vil. Om du venter med å gå til senere, utsetter du bare hele greia. For brudd blir det uansett. Folk skal prøve å gi deg dårlig samvittighet, men du har kanskje igjen 40-50 år igjen å leve. Det er om du er 30 år gammel nå. Ikke la andre velge hva du skal fylle de årene med. Hør på din egen magefølelse. 

[AnonymBruker]

Hvorfor få barn med en mann du aldri var helt forelsket og tiltrukket av?

 Når en person (enten det er mann eller kvinne) ikke ønsker noe nærhet lenger så vil jeg si forholdet er dødt. Man kan fungere greit som venner som bor sammen og samarbeide om barna men en av partene vil nok savne nærhet og være kjærester og den andre  vil gå med dårlig samvittighet. Så ender det sannsynligvis med utroskap, brudd etc. Så er nok bedre å skille seg før dette skjer. Eller, hvis partneren er enig så kan man bo sammen som venner for barnas skyld og ha et slags åpent forhold. Men er nok ikke det lureste det heller..

Anonymkode: db0d5...63a

[AnonymBruker]

Jeg gikk i fra mitt livs store kjærlighet. Men vi hadde ikke barn. Hovedårsaken til at jeg gikk i fra han, var at jeg for første gang i mitt voksne liv måtte leve livet 100% for min egen del. Jeg følte en sterkere og sterkere trang til å være 100% egoist og leve uten kompromiss og hensyn til en partner.

Samtidig ønsket han gjerne barn, noe jeg ikke ønsket. Han ville heller være med meg å ikke få barn, en å bli sammen med noen andre, men jeg følte sterkt på at jeg «tok i fra han» muligheten for barn.

Å gå i fra han er det vanskeligste jeg har gjort. Men nå 6 år etterpå så kan jeg vanskelig se for meg at jeg noen gang vil gå inn i et fast og forpliktende forhold igjen. Først og fremst fordi livet som singel er så deilig at tiden bare flyr av gårde. For det andre så er jeg inneforstått med at han var mitt livs kjærlighet og at jeg neppe ville møtt en sånn match igjen om jeg så hadde ønsket.

Anonymkode: e48c4...e78

[AnonymBruker]

Er grunnen egentlig at du er forelsket i en annen - eller at du har lyst på noe nytt ( og at du kjeder deg)?

Anonymkode: 5e995...534

[AnonymBruker]

Jeg tror at du vil angre dersom du går fra han. Det er bare du som kan avgjøre hva som er rett for deg selvfølgelig, men det du nevner er ting man kan jobbe med. Alle forhold har oppturer og nedturer. Her ser det ut til at ting har skjedd etter at dere fikk førstemann, så det er godt mulig det kan knyttes opp mot en form for depresjon. 

Det er jo en forpliktelse til hverandre å få barn sammen. Det er dumt å la kjernefamilien gå tapt uten å forsøke å løse ting. Her vil jeg foreslå individuell terapi for deg og parterapi. 

Min mann er som din mann; perfekt. Jeg har barn med eksen som er rake motsetningen. På en måte er jeg glad jeg har den erfaringen i bagasjen, for det gjør at jeg setter ekstra stor pris på mannen jeg har nå. Det å få en slik mann er som å skyte den berømt gullfuglen. 

Anonymkode: 4954f...4b0

[AnonymBruker]

Du skriver at du skulle ønske du fikk gamle følelser tilbake, men etter ett liv som nå inkluderer to barn og alt det som det medfører så ville jeg heller fokusert på å danne nye følelser for den situasjonen du er i nå. For gamle følelser vil ikke komme tilbake, for situasjonen er en helt annen. Å holde på den nyforelskede følelsen der du blir mo i knærne av å se på hverandre, den er for di aller fleste forbi i denne fasen av livet. Har du prøvd å aktivt endre tankegangen din selv, og faktisk dyrke det gode du har i livet? 

Og det høres kanskje dumt ut, men intimitet krever trening. Meg og min partner har tre barn (yngste er nyfødt), og vi har hatt ett veldig begrenset sexliv. Periodevis er det full tørke. Men, vi snakker om det, vi klemmer og kysser i dagliglivet. Og jeg er i en fase nå der jeg trenger litt kroppen for meg selv, men i stedet for å gå rundt å «føle det», så forklarer jeg det. 
 

Selv om vi ikke er av den romantiske typen noen av oss, så tar vi oss tid til hverandre. Ikke minst gode samtaler stort sett hver kveld, der vi prater sammen. Det er noe jeg setter pris på, og som jeg merker har stor betydning i hverdagen. Vi sitter ikke med mobilen i hånden og øynene i en serie, vi sitter i sofaen og bare prater. Prioriterer dere nok tid til hverandre i hverdagen? Eller er det kun logistikk og husarbeid det går i?
 

Jeg skriver ikke dette for å dømme deg, men det er noe med hvordan en stiller seg til livet og hvilken forventninger man har til seg selv og partner. Og at man faktisk må dyrke det man har, ikke det man hadde tidligere og ønske seg tilbake dertil. 

Anonymkode: 0367b...8fb

[Runnah]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Ja, men å være en familie var et enklere valg. Man trenger ikke å være intim heller. 

Anonymkode: c533e...eb1

?

[AprilLudgate]

Jeg kommer ikke til å hjelpe deg å ta en såpass dårlig avgjørelse når DU valgte å bringe inn et nytt barn - og dere ikke har gjort noe som helst for å styrke relasjonen hos eksempelvis parterapeut.

Så herfra (har vært sammen med den samme i 25 år - helt gratis seiler ikke alt på ei fjøl) får du et spark i ræva på å:

Ta noen skritt tilbake, prøv å pinpointe hvor problemer ligger.

Hva var det som gjorde at du ville være med ham før?

Bruker du prevensjon som kan påvirke emosjoner og sexlyst? 

Har du oppsøkt psykolog? Og så lagt planer om å faktisk prøve? 
 

Jeg har erfaring med å restarte både før og etter barn. Det funket begge ganger, men det skjedde ingenting når jeg bare ventet på at noe lurt skulle seile inn av seg selv. 
 

Ikke alle vil oppleve at noe endrer seg - men der ligger det ofte stort svik, stor grad av skjevhet pliktfordeling og at det aldri var særlig følelser i utgangspunktet.

Prøv noe 🤷‍♀️

 

Endret i går, 12:29 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Vi har vært sammen i 8 år. Har to små barn (en på 3 år og en på 9 måneder). Vi eier bolig.

Han er det fineste menneske jeg har møtt. Han er på alle måter perfekt. Han elsker meg så høyt, og han er verdens beste pappa. Men…

har hatt en tvil iboende i meg de siste to og et halvt årene. Han er liksom alt jeg burde ønske meg, men jeg synes det er… feil? Det handler ikke om at jeg tror at det alltid skal være sommerfugler i magen og forelskelse på høyt nivå, men jeg tror ikke jeg finnes noe forelsket i han. Jeg har ikke lyst å være intim med han. Og jeg føler IKKE det har noe med småbarnsperioden. Jeg kjente på dette i starten av svangerskapet med første, og tvilen har bare blitt større med tiden. Eller, egentlig vet jeg jo, fordi inderst inne ønsker jeg å gå. Samtidig elsker jeg han som menneske, og synes det er helt grusomt å skulle leve uten han, å såre han, å skuffe hele nettverket vårt som tror vi er det perfekte paret. 
 

Jeg synes det er vanskelig å gjøre noe i det hele tatt. Miste barna 50% av tiden, selge bolig og finne en leilighet, selge bil og kjøpe ny, ta vare på barna.. jeg synes det er så vondt, og vanskelig, og jeg tørr ikke. Eller vet ikke. Noen som har vært i lik situasjon?

Anonymkode: b274f...9e5

Du lever med en perfekt mann i et svært godt forhold, og du skal gjøre det slutt fordi du ikke føler deg forelsket i han? Spoiler alert: de aller fleste i forhold er ikke forelsket i hverandre etter 8 år. Men man er glad i hverandre og prissetter livet sammen, og så finner man seg i mange mellomting for å få et slags kjærlighetsliv av det.

Det høres ut som du gjennomgår en slags 7-årskrise. 

Tror du må spørre deg selv om hva du forventer i et liv uten han? Jeg tror ikke du skjønner hvor brutalt ensomhet og/eller datingliv kan være med Tinder og respektløs potetsekkmentalitet.

Mye av problemet du sitter i er at du har baket deg inn i et tro om et bedre kjærlighetsliv, og så har du surret deg inn i tanken slik at du mer og mer har blitt distansert fra han. Du kan starte med å snu tankegangen og virkelig prøve å få ting til med han igjen. Gjør det som må til. Prøv noe nytt. Kanskje blir du forelsket på ny i mannen du har, som er så perfekt på alle mulige måter. Det går faktisk an. Men det krever noe av deg. Og det virker det ikke som du er villig til å ofre noe for. Problemet blir da deg, og ikke mannen din.

Anonymkode: dc80d...553