Angst i barsel? Erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg strever med angst for tiden. Baby er 2,5 måned gammel, og alt har gått fint egentlig. Men jeg er så redd noe skal skje med baby, og mer spesifikt at jeg skal type falle eller andre ting når jeg holder. Ser for meg skrekkscener. Har skjønt at dette er vanlig?.. Dette ble iallfall forsterket av en hendelse hvor jeg kunne kommet til å snuble, men greide å holde meg på beina. Har ikke fått episoden ut av hodet!  Har så skyldfølelse og føler nesten jeg har failet .. Det er her jeg tenker noe mer tvangsaktig har tatt plass. Holder ikke ut tanken Per nå fungerer jeg..spiser, sover, tar vare på baby. Men redd det skal bli verre. Noen som har tips og triks? Tenker snakke med helsestasjonen, men vil gjerne høre fra andre som har opplevd lignende. 

Anonymkode: 0e9d3...4ef

[AnonymBruker]

Ja, mannen min hadde mye angst etter vårt første barn. Redd for å miste det i gulvet, redd for å krasje med bilen +++. Jeg hørte flere podcaster om det, tror det blant annet var fra Mammahjerte. Snakk med helsestasjonen! Fastlege kan også være veldig bra, medisiner kan hjelpe for en del. Lykke til, dette ordner seg! Og ikke mist motet om det tar lang tid - det gjorde det for mannen min, men nå er han helt tilbake til sitt gamle jeg og en fantastisk far🥰

Anonymkode: 6b936...150

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, mannen min hadde mye angst etter vårt første barn. Redd for å miste det i gulvet, redd for å krasje med bilen +++. Jeg hørte flere podcaster om det, tror det blant annet var fra Mammahjerte. Snakk med helsestasjonen! Fastlege kan også være veldig bra, medisiner kan hjelpe for en del. Lykke til, dette ordner seg! Og ikke mist motet om det tar lang tid - det gjorde det for mannen min, men nå er han helt tilbake til sitt gamle jeg og en fantastisk far🥰

Anonymkode: 6b936...150

Takk ❤️❤️ 

Anonymkode: 0e9d3...4ef

[AnonymBruker]

Jeg fikk ekstrem angst. Det er ikke så mye fokus på det i norge, er mest depresjon de ser etter, men søk opp postpartum anxiety så finnes det en del info. 
jeg var livende redd for å ta med babyen ut. Dro ikke på butikken med henne før hun var 4 mnd, vet ikke engang hva jeg var redd for, men det knøt seg i brystet om jeg måtte ut av huset. Skulle vi på helsestasjonen var det bare rett dit og hjem igjen med en gang, fikk gode samtaler med helsesykepleier der. Men det gikk over, og med nr 2 har jeg ikke kjent på noe sånn i det hele tatt. 

Anonymkode: 38d82...c22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg fikk ekstrem angst. Det er ikke så mye fokus på det i norge, er mest depresjon de ser etter, men søk opp postpartum anxiety så finnes det en del info. 
jeg var livende redd for å ta med babyen ut. Dro ikke på butikken med henne før hun var 4 mnd, vet ikke engang hva jeg var redd for, men det knøt seg i brystet om jeg måtte ut av huset. Skulle vi på helsestasjonen var det bare rett dit og hjem igjen med en gang, fikk gode samtaler med helsesykepleier der. Men det gikk over, og med nr 2 har jeg ikke kjent på noe sånn i det hele tatt. 

Anonymkode: 38d82...c22

Så godt å hører det gikk bedre med deg, det gir skikkelig håp! ❤️

Anonymkode: 0e9d3...4ef

[Per Aspera]

Jeg hadde mye angst når jeg fikk mine tvillinger. Angsten dreide seg hovedsakelig om at de kunne bli syke (smittet av ett eller annet) og dø. Jeg ble ekstrem på hygiene,  det å vaske alt hjemme,  vaske flasker og sånt. Angsten min ble forsterket med at ungene hadde mye kolikk,  allergi, at jeg hadde lite søvn osv og det bare ballet på seg. Jeg fikk ikke noe forståelse hjemme for dette, partneren min oppfattet meg som vanskelig,  masete og hysterisk (vi er nå skilt). Det avtok etterhvert, vi levde et normalt liv "utad", men jeg slet mye med meg selv, hadde mye skyldfølelse og en evig kamp med meg selv for å bli "normal", "take it easy " etc. Vendepunktet var når jeg begynte i terapi. 

Eneste jeg angrer på nå er at jeg ba om hjelp for sent. Jeg levde i en boble (barns og min exmann) i mange år og hadde lite kontakt med venner og hadde dermed ingen jeg kunne dele mine bekymringer medog som kunne støtte meg. 

Fint at du spør her på kg. Mye vi opplever og sliter med,  er egentlig normalt  og du/vi er ikke alene. Snakk med din fastlege eller helsesøster om dette, du er   ikke den første og eneste som har angst og de har helt sikkert gode tips til deg. Og bare det å snakke om din angst,  hjelper mye. 

Masse lykke til ❤️

 

[Tjoheiii]

Jeg hadde katastrofetanker med alle mine tre, av typen at jeg skulle snuble og miste barnevogna ut i veien så den ble påkjørt av en buss, at jeg skulle få hjerteinfarkt når jeg badet babyene så de druknet etc.😅 gikk over da de var rundt 2-3 mnd. Nå i ettertid ler jeg litt av meg selv men det er jo absolutt ikke noe gøy når det står på💛 kan hende det hjelper å snakke med lege/hs ja, for min del gjorde det ikke det og jeg måtte bare ta tiden til hjelp men bare vit at det er helt normale tanker💛

[AnonymBruker]

Det er normalt, særlig når man er sliten og overveldet av alt

 Snakk med partner, helsestasjon og venner med barn, lover deg du ikke er alene om sånne følelser. Og ting blir lettere når det deles! 

Anonymkode: 75614...e9f

[AnonymBruker]

Jeg sov ikke de første 5 dagene av barnets liv for jeg var så engstelig. Jeg prøvde, virkelig, det gikk bare ikke. Måtte til slutt få sovemedisiner, pumpe, og la far sitte oppe med henne hele natten noen dager på rad.

Derfra gikk det sakte men sikkert bedre. Angsten forflyttet seg til nye ting, men jeg håndterte den ene etter den andre.

Hovedsaklig jobbet jeg med å akseptere at det bare var sånn, at det er normalt, og at det mest sannsynlig vil gå bra. Angsten er i utgangspunktet et verktøy for foreldre, men hos noen tar det litt overhånd. Litt etter litt slappet jeg mer av og sov bedre. Det hjalp også at baby ble større og mer robust.

Det som ikke hjalp var en far i krise som fokuserte mest på sine egne behov. Holdt på å møte veggen. Gikk tilbake til jobb det sekundet jeg kunne, for å tvinge far til å ta mer del.

Så forsvant det egentlig gradvis etter det.

Støtter forslag om å søke hjelp. Jeg har hatt angst før og vet hvordan jeg håndterer det, så jeg søkte ikke hjelp.

Anonymkode: c7fa3...ee2

[AnonymBruker]

Veldig normalt tror jeg. 

Jeg sov på sofaen i en måned, med minien i vugga ved siden , fordi jeg ikke våget å gå i trappene opp til soverommet med barnet i armene. 

Første bilturene er jo skikkelig skumle, alt er jo fryktelig skummelt egentlig. 

Men er dette ikke ganske naturlig da? Av typen ur-instinkt? En gang i tiden levde vi jo liv som var fryktelig farlige for både voksne og ett lite spebarn, og som mor blir en jo ekstra sårbar når en skal beskytte både en selv og ett lite barn. Sitter litt i ryggmargen. 

Men det går over, iallefall roer det seg når en blir litt mer kjent med både morsrollen og barnet

Anonymkode: ba963...acc