Voksne, friske barn som bor "hjemme" etter de ble foreldre

[AnonymBruker]

Inspirert av tråden om voksne barn som bor hjemme 

 

Det er interessant og lærerikt å høre andres meninger. 

Hva tenker dere om ei i starten av 30-årene, bor hjemme hos foreldrene og sine langt yngre søsken i slutten av tenårene- uten noen større grunn enn at hun ønsker dette, og ikke presses nok av foreldre til å klare seg selv. Lite hus, trang plass. Kjæresten til yngre søsken har til og med flyttet inn også. Foreldre som antakeligvis ikke har behov for eller klarer å sette sunne grenser.

Er jo aldri en time alene i stua foran TV, mulighet til å lage akkurat det man vil til middag, og soverommene er vegg i vegg.. Vært på besøk noen ganger, og for meg er det slitsomt siden "alle" er til stede hele tida. Er jo ikke alt som passer seg at tenåringene hører om feks, eller som mor i huset trenger å høre at datter på 30 snakker om. Rart!

I dette har hun også fått sitt første barn, ikke sammen med barnefar. 

Jeg tenker at besteforeldrene her, ikke er besteforeldre, men heller trer inn i en ekstra foreldrerolle. De er jo med i den vanlige hverdagen, ordner med logistikk osv. Og nei, mor har ingen handicap eller noe. Men samtidig ikke nettverk og sier rett ut at hun ikke trenger det da hun har familien.

Og, alt jeg tenker er hvor utrolig usunt dette virker, og nesten litt psykisk uhelse.. Men, har noen av dere levd slik og vil opplyse meg? Dømmende? Ja, dessverre.

 

Anonymkode: 22d83...c86

[AnonymBruker]

Hippie?

Det har ikke gått bra. Nesten sekt.

Anonymkode: 391a2...dce

[Hololo]

i flere land er det normalt at flere generasjoner bor sammen, ikke så normalt her, men om det er det som passer denne famillien så tenke jeg det er helt greit for de.

Personlig kunne jeg nok aldri tenkt meg det og synes det virker litt rart ja.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp sånn! Eller hvertfall de første 4 årene mine. Mamma ble ung alenemor (og er en litt enkel sjel). Vi bodde sammen med mine tenåringssonkler og tante. Husker det som veldig fint, og har fortsatt ett nært forhold til de idag. Jeg tror det ble for dyrt og ensomt å bo alene for mamma. Hun var jo vant til søskenflokken sin. Samtidig som hun var ung (21år) og ikke klar for å være voksen. Vi flyttet ut etterhvert da. 

Anonymkode: 663ee...0b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Inspirert av tråden om voksne barn som bor hjemme 

 

Det er interessant og lærerikt å høre andres meninger. 

Hva tenker dere om ei i starten av 30-årene, bor hjemme hos foreldrene og sine langt yngre søsken i slutten av tenårene- uten noen større grunn enn at hun ønsker dette, og ikke presses nok av foreldre til å klare seg selv. Lite hus, trang plass. Kjæresten til yngre søsken har til og med flyttet inn også. Foreldre som antakeligvis ikke har behov for eller klarer å sette sunne grenser.

Er jo aldri en time alene i stua foran TV, mulighet til å lage akkurat det man vil til middag, og soverommene er vegg i vegg.. Vært på besøk noen ganger, og for meg er det slitsomt siden "alle" er til stede hele tida. Er jo ikke alt som passer seg at tenåringene hører om feks, eller som mor i huset trenger å høre at datter på 30 snakker om. Rart!

I dette har hun også fått sitt første barn, ikke sammen med barnefar. 

Jeg tenker at besteforeldrene her, ikke er besteforeldre, men heller trer inn i en ekstra foreldrerolle. De er jo med i den vanlige hverdagen, ordner med logistikk osv. Og nei, mor har ingen handicap eller noe. Men samtidig ikke nettverk og sier rett ut at hun ikke trenger det da hun har familien.

Og, alt jeg tenker er hvor utrolig usunt dette virker, og nesten litt psykisk uhelse.. Men, har noen av dere levd slik og vil opplyse meg? Dømmende? Ja, dessverre.

 

Anonymkode: 22d83...c86

Det er jo akkurat dette som er nettverk da. Jeg hadde ikke klart dette med mine foreldre, men syns det er kjempefint at familier trives slik på tvers av generasjoner. Har aldri skjønt dette med å skvise ut barna tidligst mulig

Anonymkode: d019d...e1f

[AnonymBruker]

Familier må få ordne seg akkurat slik det passer de, og det er ikke noe jeg skal stikke den lange nesen min borti. 

Det hadde jeg tenkt. 

Anonymkode: 310ec...c82

[Nooni]

Spørsmålet, tenker jeg, er ikke om hvorvidt folk bor hjemme eller ei, men om de bidrar. Betaler husleie, betaler for maten, rydder opp etter seg, altså deltar som en del av en familie og ikke fortsatt om de var barn. 

Jeg kunne nok ikke tenkt meg å leve så tett med barn og barnebarn ei heller med mine foreldre. Men jeg tenker ikke at det er feil hvis man deler byrden sammen,  hvis alle er enig i at det er mye glede.  

Jeg liker ikke at noen tar andre som en selvfølge. 

Endret fredag kl. 22:06 av Nooni

[AnonymBruker]

Moren min fikk meg som 32-åring. Ble alenemor og «kasta ut» da hun oppdaget at hun var gravid. Flytta da inn til sine foreldre siden hun ikke hadde økonomi til å finne noe eget. Hadde mye plager i svangerskapet og klarte vel egentlig ikke så mye, så ble bestemt at hun skulle bo der til hun kom seg ovenpå. Endte med at hun tok utdanning og tror vi bodde hos mine besteforeldre til Jeg begynte på skolen. 
Var utrolig sårt og vanskelig for meg å flytte derifra, men hadde likevel MYE med dem å gjøre. 
 

Så hun bodde der både av økonomiske årsaker og praktisk hjelp i hverdagen da hun tok utdanning. Tror ikke det hadde gått uten deres hjelp.

Anonymkode: 994b6...edb

[AnonymBruker]

Sånn har det jo vært i mye av menneskehetens historie, og er fortsatt vanlig mange steder, så artig at du synes det er så rart. 

Jeg synes det er en annen måten leve på, er man vant med det så la dem holde på. 

Anonymkode: 0cece...419

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sånn har det jo vært i mye av menneskehetens historie, og er fortsatt vanlig mange steder, så artig at du synes det er så rart. 

Jeg synes det er en annen måten leve på, er man vant med det så la dem holde på. 

Anonymkode: 0cece...419

Det er jo ikke "artig" eller merkelig at jeg synes det er rart. Man (jeg) formes jo ikke samfunnet man lever i, og i Norge er ikke dette normalen. Ikke nå hvert fall. Med en gang noe faller utenfor det som er normer eller ansett som "normalen", stusser man ho gjerne - uten at det er galt. 

Samfunnet vårt er, dessverre, veldig individorientert hvor alle skal klare seg selv. Det forventes liksom. Om man ikke klarer dette (feks ved å bo hjemme), står man i fare for å ikke oppnå kravene som stilles. Man faller utenfor og blir sett på som en avviker.. Det er tidsånden vår. At det gjaldt andre ting før i historien, har jo ingenting å si da samfunnet var annerledes. At andre land og kulturer praktiserer annerledes, har heller ikke mye å si da vi må forholde oss til normer og normaliteten i Norge

Anonymkode: 22d83...c86

[BareMay]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Inspirert av tråden om voksne barn som bor hjemme 

 

Det er interessant og lærerikt å høre andres meninger. 

Hva tenker dere om ei i starten av 30-årene, bor hjemme hos foreldrene og sine langt yngre søsken i slutten av tenårene- uten noen større grunn enn at hun ønsker dette, og ikke presses nok av foreldre til å klare seg selv. Lite hus, trang plass. Kjæresten til yngre søsken har til og med flyttet inn også. Foreldre som antakeligvis ikke har behov for eller klarer å sette sunne grenser.

Er jo aldri en time alene i stua foran TV, mulighet til å lage akkurat det man vil til middag, og soverommene er vegg i vegg.. Vært på besøk noen ganger, og for meg er det slitsomt siden "alle" er til stede hele tida. Er jo ikke alt som passer seg at tenåringene hører om feks, eller som mor i huset trenger å høre at datter på 30 snakker om. Rart!

I dette har hun også fått sitt første barn, ikke sammen med barnefar. 

Jeg tenker at besteforeldrene her, ikke er besteforeldre, men heller trer inn i en ekstra foreldrerolle. De er jo med i den vanlige hverdagen, ordner med logistikk osv. Og nei, mor har ingen handicap eller noe. Men samtidig ikke nettverk og sier rett ut at hun ikke trenger det da hun har familien.

Og, alt jeg tenker er hvor utrolig usunt dette virker, og nesten litt psykisk uhelse.. Men, har noen av dere levd slik og vil opplyse meg? Dømmende? Ja, dessverre.

 

Anonymkode: 22d83...c86

Hvorfor er dette et tema for deg, hvis det ikke gjelder deg?

[AnonymBruker]

BareMay skrev (12 minutter siden):

Hvorfor er dette et tema for deg, hvis det ikke gjelder deg?

Er ikke hele forumet et debattforum...? Skrives det ikke innlegg her inne hvor man ønsker å forstå, høre hva andre tenker etc? 

Det er mye som er "tema for meg" uten at det gjelder meg altså. Håper det gjelder alle, om ikke ville verden vært et trist sted!

Anonymkode: 22d83...c86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er jo ikke "artig" eller merkelig at jeg synes det er rart. Man (jeg) formes jo ikke samfunnet man lever i, og i Norge er ikke dette normalen. Ikke nå hvert fall. Med en gang noe faller utenfor det som er normer eller ansett som "normalen", stusser man ho gjerne - uten at det er galt. 

Samfunnet vårt er, dessverre, veldig individorientert hvor alle skal klare seg selv. Det forventes liksom. Om man ikke klarer dette (feks ved å bo hjemme), står man i fare for å ikke oppnå kravene som stilles. Man faller utenfor og blir sett på som en avviker.. Det er tidsånden vår. At det gjaldt andre ting før i historien, har jo ingenting å si da samfunnet var annerledes. At andre land og kulturer praktiserer annerledes, har heller ikke mye å si da vi må forholde oss til normer og normaliteten i Norge

Anonymkode: 22d83...c86

Ja, du er formet av samfunnet, men nå er du 30 år og klar nok i hodet til å fundere over at folks livssituasjon er forskjellige. På tide å ta hodet enda lenger ut av sanden og ikke dømme fordi noe eller noen er annerledes. For det du er vant med er ikke nødvendigvis bedre. 

Anonymkode: 0cece...419

[AnonymBruker]

Jeg kunne aldri har gjort det selv, men når var ikke min forelder noe å skryte av heller så det hadde ikke vært et alternativ da jeg flyttet ut lenge før jeg var 18. 

Men kan godt forstå at voksne som har hatt gode og trygge foreldre velger å bo hjemme spesielt når de har fått barn og er alene. Da har de jo et strålende nettverk og ingenting er bedre enn det, tro meg. 

Har mange venner av annen etnisk opprinnelse og flere av de bor i samme hus. Foreldre i første etasje, søster med mann og barn i 2 og 3 og så bor de selv i kjelleren. Noe i den duren, funker jo flott det. Håper selv å få bli en bestemor i en kjeller eller no når mitt barn får barn  

Anonymkode: b1af4...ee4

[BareMay]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Er ikke hele forumet et debattforum...? Skrives det ikke innlegg her inne hvor man ønsker å forstå, høre hva andre tenker etc? 

Det er mye som er "tema for meg" uten at det gjelder meg altså. Håper det gjelder alle, om ikke ville verden vært et trist sted!

Anonymkode: 22d83...c86

Men hvorfor mener så mye om hvordan noen velger å leve?

Kanskje denne familien liker å leve sammen. Tenker at vi på mange måter har noe å lære av en del andre land også. Mange steder er det normalt at familiene bor sammen i generasjoner. Smart kan det være og med tanke på økonomi og ensomhet etc.

Så lenge det er frivillig og ikke noe tvang og undertrykking i bildet selvfølgelig.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal det være et problem for deg som du må legge ut på forum,, når det åpenbart ikke er et problem for de

Anonymkode: 86ae2...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er jo ikke "artig" eller merkelig at jeg synes det er rart. Man (jeg) formes jo ikke samfunnet man lever i, og i Norge er ikke dette normalen. Ikke nå hvert fall. Med en gang noe faller utenfor det som er normer eller ansett som "normalen", stusser man ho gjerne - uten at det er galt. 

Samfunnet vårt er, dessverre, veldig individorientert hvor alle skal klare seg selv. Det forventes liksom. Om man ikke klarer dette (feks ved å bo hjemme), står man i fare for å ikke oppnå kravene som stilles. Man faller utenfor og blir sett på som en avviker.. Det er tidsånden vår. At det gjaldt andre ting før i historien, har jo ingenting å si da samfunnet var annerledes. At andre land og kulturer praktiserer annerledes, har heller ikke mye å si da vi må forholde oss til normer og normaliteten i Norge

Anonymkode: 22d83...c86

Eh nei man ser ikke på de som avviker av den grunn, for en merkelig ting å

si

Anonymkode: 86ae2...b66

[Million]

Merkelig at dette med at generasjoner bor sammen i samme hus i Norge blir ansett som noe "psykisk", mens det i svært mange andre land i verden er helt normalt!?

La de nå få ha den bosituasjonen de vil om de trives med det. Det trenger ikke bety noe "psykisk feil". Langt i fra!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er jo ikke "artig" eller merkelig at jeg synes det er rart. Man (jeg) formes jo ikke samfunnet man lever i, og i Norge er ikke dette normalen. Ikke nå hvert fall. Med en gang noe faller utenfor det som er normer eller ansett som "normalen", stusser man ho gjerne - uten at det er galt. 

Samfunnet vårt er, dessverre, veldig individorientert hvor alle skal klare seg selv. Det forventes liksom. Om man ikke klarer dette (feks ved å bo hjemme), står man i fare for å ikke oppnå kravene som stilles. Man faller utenfor og blir sett på som en avviker.. Det er tidsånden vår. At det gjaldt andre ting før i historien, har jo ingenting å si da samfunnet var annerledes. At andre land og kulturer praktiserer annerledes, har heller ikke mye å si da vi må forholde oss til normer og normaliteten i Norge

Anonymkode: 22d83...c86

Du legger veldig mye mer i dette enn de fleste andre tror jeg. Jeg har selv vokst opp i såkalt generasjonsbolig, og selv om man kan si mye om barndommen min så var akkurat denne delen en stor styrke og noe jeg husker med varme og glede.

Familier er ulike. En gang i tiden var det også «forventet liksom» at man bodde sammen som mann og kvinne om man skulle ha barn, alt annet var et «avvik». Nå vet vi bedre. Vet du bedre? 

Anonymkode: e4f51...5ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er jo ikke "artig" eller merkelig at jeg synes det er rart. Man (jeg) formes jo ikke samfunnet man lever i, og i Norge er ikke dette normalen. Ikke nå hvert fall. Med en gang noe faller utenfor det som er normer eller ansett som "normalen", stusser man ho gjerne - uten at det er galt. 

Samfunnet vårt er, dessverre, veldig individorientert hvor alle skal klare seg selv. Det forventes liksom. Om man ikke klarer dette (feks ved å bo hjemme), står man i fare for å ikke oppnå kravene som stilles. Man faller utenfor og blir sett på som en avviker.. Det er tidsånden vår. At det gjaldt andre ting før i historien, har jo ingenting å si da samfunnet var annerledes. At andre land og kulturer praktiserer annerledes, har heller ikke mye å si da vi må forholde oss til normer og normaliteten i Norge

Anonymkode: 22d83...c86

Det er jo DU som ser på henne som en avviker og til og med lager en tråd på kvinneguiden for å baksnakke henne. Ikke samfunnet 😂 du virker forresten helt blåst. Du mener hun bor med storfamilien fordi hun ikke har nettverk, men dette er jo hennes nettverk. 

Anonymkode: c38a8...a4a