Du som ikke bidrar mye i samtaler - hva rører det seg i hodet ditt?

[AnonymBruker]

Jeg synes det av og til kan være vanskelig å vite hva jeg skal si eller prate om. Andre ganger får ikke jeg ordene ut av munnen.

Og joda, jeg snakker mye med meg selv når jeg er alene for å forberede meg. Når jeg er med folk jeg kjenner godt, har jeg ingen problemer - da går dialogen i ett. Men det er vanskeligere når det er nye bekjentskap. Som om ordene bare stopper. Jeg føler meg så dum og sosial akward.

Anonymkode: 68b90...1be

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det lurer jeg ofte på som er en pratsom person selv som ikke har noen indre monolog men må muntlig eller skriftlig formulere tanker for at de blir reelle. Syns du folk som prater mye er slitsomme? Skulle du ønske at du turde prate mer? Syns du stillhet i plenum er kleint eller behagelig?

Anonymkode: c49da...d34

Har du ingen indre monolog?

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg er pratsom med mennesker som også lar meg prate. Når vi begge er villige til å lytte til den andre og så prate, så blir det en hyggelig samtale hvor jeg også er aktiv.

Men noen bare kjører over og prater og prater og... da gidder jeg ikke "konkurrere" om å ta ordet, da trekker jeg meg heller litt bort, mentalt sett, og lar de prate.

Anonymkode: 45a65...8bb

Slik er jeg også. 

Jeg er aldri ubekvem i stillhet. Jeg har et veldig rikt indre liv og gjerne tre-fire tanker i hodet til enhver tid. 

Jeg har ingen behov for å dele alle tanker som skjer inni meg, og sier høyt det jeg føler tilfører noen verdi i samtalen, eller for underholdning, eller for kunnskap, eller for sårbarhet eller støtte. Jeg var ikke slik før, men dess tryggere jeg har blitt i meg selv, dess lettere har det blitt. Nå går det helt naturlig. 

Jeg ser at de som snakker aller mest (og uten å filtrere ut tankene) i min omgangskrets og familie, er de som er mest usikre/utrygge i seg selv. 

Anonymkode: 4d7fe...4e0

[AnonymBruker]

Ja jeg syns folk som prater på innpust og utpust er slitsomme. Jeg liker ikke å prate så mye selv, så blir klar i hodet når pratsomme mennesker setter igang. 

Anonymkode: 386a9...fb9

[AnonymBruker]

Jeg er en mer stille person i store folkegrupper. Da forsvinner jeg inni mitt eget hode, men der er det mye liv! Det er det full prat hele tiden. Jeg synes pratsomme personer kan være slitsomme, hvis jeg ikke er i humør. Men jeg er veldig glad for pratsomme personer når vi f.eks sitter i lunsjen på jobb. Synes det er kleint med stillhet. 

Anonymkode: 5d0d2...f73

[AnonymBruker]

Det spørs. Er en person veldig pratsom, men kun glad i å høre egen stemme, og ikke inkluderer andre, så blir det too much. 

Men hvis personen derimot inviterer andre med i samtalen, f.eks ved å spørre tilbake, lytte hvis noen vil si noe, slipper andre til, så er det ok å være pratsom.

Hvis man leser stemningen og personene kan man komme langt. Men ikke alle gjør det. Det hjelper ikke å mase og stille masse spørsmål til en som er sjenert og ikke en gang har klart å svare på første spørsmål/ta iniativ i samtale. Det føles kvelende. Det hjelper ikke å snakke om fotball med noen som er totalt uinteressert og prøver å skifte tema.

Jeg har selv vært veldig sjenert. Har fulgt med på samtaler og følt meg skikkelig dum fordi jeg ikke klarer å si noe. Det har variert hvorfor. Noen ganger ville jeg ikke ta plass/få oppmerksomhet (ofte hvis det var mange jeg måtte snakke "foran"), om jeg fikk litt for personlige spørsmål fra folk jeg ikke kjente godt, om noen pratet om personer eller tema jeg viste lite om (vanskelig å henge med da). Det verste er å da høre "skal ikke du si noe". 

Dette har blitt bedre med årene da. I dag prater jeg mye. Men jeg tilpasser meg veldig personen(e). Noen kan jeg snakke med alt om, andre tilpasser jeg etter deres interesser eller "pratsomhet". Har en jobb hvor det er naturlig å prate med kolleger. Ikke mulig å gjemme seg vekk. Merker raskt om noen er på bølgelengde eller om det holder med litt smalltalk.

Ellers kan jeg tenke nøye gjennom hva jeg skal si før jeg sier det. Avhenger av samtalen, og ikke alltid det passer å vise ut med det første og beste man kommer på. 

Anonymkode: dc76f...4b4

[AnonymBruker]

Folk som snakker mye er plasskrevende og slitsomme. De tar plassen til både seg selv og folk rundt seg. Nei snakker ikke om engasjerte folk som ved en anledning eller to, glemmer seg ut, men om folk som kronisk snakker om seg selv og sitt eller finner et politisk tema/interessen sin eller om bikkja til naboen og gnåler non stop om alt de vet. Monologer på monologer. Sånne folk unngår jeg 

Anonymkode: 9c179...3f1

[17.11]

Jeg blir svært sjeldent ukomfortabel med stillhet, men med alderen har jeg blitt flinkere til å holde samtalen i gang av ren høflighet. Så jeg er ikke redd for å snakke, men som oftest får jeg ikke så veldig mye ut av det heller. I hodet mitt er det en evig monolog og strøm av impulser, gjerne med en sang gående i bakgrunnen (I dag er det I dont feel like dancing av scissor sisters), så det er ikke sånn at det ikke skjer noe.
 

En del av det å være høflig, etter min mening, er å filtrere litt før man åpner kjeften, men det er folk veldig ulike. Flere kunne hatt godt av å lese og forstå konversasjonsmaksimene til Grice. 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke nødvendigvis at folk som prater mye er slitsomme. Det er når de avbryter andre og hele tiden skal ha ordet at det blir slitsomt. Utenom det så synes jeg det er fint at folk er ulike. 

Jeg har komplekser for at jeg er en person som ikke prater noe særlig, men jeg blir veldig oppe i mitt eget hode og veldig negativ til meg selv. Det er ofte at jeg ikke tør å være sosial fordi jeg tenker at folk synes det er slitsomt å ha meg der. 

Jeg har prøvd å gjøre noe med det i mange år, men jeg har ikke kommet meg noe videre. Det er en slags sperre hos meg. Det er egentlig synd at jeg ofte unngår å være sosial fordi ofte setter jeg pris på det når jeg først gjør det. 

Jeg kan synes at stillhet er kleint, men det kommer an på hvem jeg er med. Det er nok ikke stillheten i seg selv som gjør det kleint, men kanskje mine egne tanker rundt det eller om jeg merker at folk blir stresset av det. Jeg har mye som foregår oppe i hodet mitt, så det er ikke det at jeg ikke har noen indre monolog som kan gjøre det kleint. 

Anonymkode: 33ad7...f9c

[AnonymBruker]

Jeg synes det er slitsomt med mennesker som snakker bare for å fylle stillheten. Snakker man fordi man faktisk har mye å si er det greit. Snakk i vei, så tar du også fokuset vekk fra at jeg snakker lite. Win-win.

Jeg hadde en sjef  for noen år siden som oppfordret meg til å ta ordet oftere i møter, for jeg hadde alltid så mye klokt å komme med, og folk lyttet aktivt når jeg snakket. Det slo henne ikke at folk lyttet fordi jeg bare snakker når jeg vet jeg har noe fornuftig å bidra med. 🤷‍♂️

Anonymkode: 8cb98...a43

[AnonymBruker]

Om jeg blir stille er det ofte fordi jeg føler folk ikke viser interesse for meg eller det jeg sier. 

Før pleide jeg å jobbe hardt for å få innpass i samtalen, men nå gidder jeg ikke bruke energi på en samtale jeg ikke inkluderes i så da holder jeg kjeft, drikker av glasset mitt, spiser snacks eller går på do i eininga.

Anonymkode: 46fc9...7e3

[AnonymBruker]

Det er ofte helt tomt i hodet mitt.

Pga sosial angst, virker som hjernen (spesielt den delen som omhandler språk), stenger helt ned når det forventes, eller er passelig av meg å delta i en samtale.

Kan komme på mange gode kommentarer rett etterpå (fortsetter gjerne samtalen i mitt eget hode rett etterpå, der jeg kommer med masse gjennomtenkte kommentarer og gode betraktninger, som får alle til å le og hygge seg).

Men der og sa er hjernen min i fight flight modus. Mest flight dessverre.

Interessant å høre at du ikke har noen slik indre dialog, og at du må si eller skrive ting for å få tak i dine egne tanker. Det har jeg aldri hørt om før.

Anonymkode: 4571a...17e

[AnonymBruker]

Jeg er en veldig pratsom person rundt venner, men rundt familie blir jeg veldig stille. Ikke fordi jeg er sjenert eller føler at jeg ikke har noe å bidra med, men fordi de andre personene sjeldent slipper meg til ordet.

Anonymkode: 48b93...8c6

[Uanonym bruker]

Jeg prater vanligvis ganske lite. Liker stort sett folk som prater mye, så lenge de har noe forholdsvis fornuftig å komme med. Da sitter jeg stort sett og hører på, kommer med en og annen kommentar, og tenker ut egne betraktninger inni meg, som jeg ikke nødvendigvis deler.

Jeg synes ikke stillhet er pinlig  - og tror det kan være en viktig forskjell på "pratere" og oss som er mer stille. Det gjør meg ingenting å sitte i stillhet med folk.

[AnonymBruker]

Har gjerne en god samtale dersom det er en dialog, men mange som er glade i å snakke driver ofte med monolog. Blir det en kamp for å slippe til i samtalen, så zoner jeg ut, eller finner på en unnskyldning for å forlate samtalen i de tilfellene det er mulig. 

Anonymkode: ef9eb...5c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Interessant diskusjon dette. Jeg er nok en av de som mange vil si prater mye, men jeg kjenner ofte på det som et litt slitsomt ansvar faktisk. Synes det er så kleint med pinlig stillhet i sosiale settinger, at jeg ofte lar kakla gå for å slippe den, men er obs på å prøve involvere de som er mer stille av seg. Innbiller meg ofte at de som ikke sier så mye har det vondt, men kanskje de egentlig liker stillheten og får vondt av kaklinga til oss som durer på…? 😅 

Anonymkode: 1000a...cdb

Interessant å høre fra de som prater mye også. Og litt sånn typisk at dere tenker de som prater lite må ha det vondt(!?). Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt forsøkt kurert for å være stille og introvert, eller "ut av skallet" som mange sier. Men når du prøver å involvere de mer stille, hvordan gjør du det? Forsøker du å bytte samtaleemne til noe de kanskje er mer interessert i? Og hvorfor er det så mye mer pinlig med litt stillhet, enn å la "kakla gå"?

Anonymkode: 4078a...e6e

[Daria]

Folk som prater mye bare for å prate, som ikke har noe å si og er redde for stillhet og/eller mangler filter og sosial forståelse er slitsomme. Folk som prater mye, men faktisk har noe interessant å komme med og dessuten klarer å se an og involvere omgivelsene, kan være strålende selskap. 

Som barn kunne jeg væte stille fordi jeg var sjenert og ikke turde ta ordet (men også da var det situasjonsavhengig). Som voksen handler det mer om hvorvidt jeg føler at jeg har noe å bidra med og om jeg er interessert nok - og om det trengs. Jeg har med årene blitt bedre på small talk der det er forventet  men er ikke redd for stillhet. Mine egne tanker kan være mer givende enn andres innholdsløse plapring.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke behov for å snakke og stillhet er deilig. Hvis du snakker på innpust og utpust så er det slitsomt ja. Men å konvensere normalt er jo greit hvis vi treffes. Altså en dialog. Liker du kun å høre deg selv snakke, altså monolog, så unngår jeg deg nok. Men hva er vitsen med å være med en som kun liker å høre seg selv snakke. Da blir man jo utnyttet.

Anonymkode: f6345...d9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har ikke behov for å snakke og stillhet er deilig. Hvis du snakker på innpust og utpust så er det slitsomt ja. Men å konvensere normalt er jo greit hvis vi treffes. Altså en dialog. Liker du kun å høre deg selv snakke, altså monolog, så unngår jeg deg nok. Men hva er vitsen med å være med en som kun liker å høre seg selv snakke. Da blir man jo utnyttet.

Anonymkode: f6345...d9b

Vil legge til at jeg IKKE er redd for å snakke. Kanskje du maser så mye at jeg ikke får snakket.

Anonymkode: f6345...d9b

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å prate, men da sammen med andre som faktisk skjønner at de må pause litt for å slippe til andre. De fleste jeg omgås tar hensyn til at vi er 4-5 andre som også ønsker å snakke. 

Av og til på arrangementer hvor man sitter 6-8 personer rundt et bord så er det av og til 1-2 som snakker på innpust og utpust, og ingen slipper til med mindre de avbryter, eller de må ta en slurk drikke eller ta en dopause. Det var ei som snakket og snakket, og plutselig snur hun seg mot meg og sier "du sier ikke så mye, du?". Jeg fikk ikke ut et ord før hun begynte å bable om det hun snakket om igjen.. Heldigvis gikk hun tidlig, og da kom alle til orde, og samtaler gikk fint resten av kvelden. 

Jeg kan godt være en "lytter" om det er mange som snakkeru,uten at det plager meg. Og så sniker jeg gjerne inn en kommentar hvis jeg har noe å bidra med. HVIS det ikke er umulig å komme til orde. 

Anonymkode: fffcd...2a5