Jeg blir så lei meg, vi har aldri noen besteforeldre som ønsker tid med våre barn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.10.2025 den 18.42):

Hvorfor fikk du barn i det hele tatt? Hjelpes. 

Anonymkode: 5c6d4...cdf

Ofte så vet man ikke hvor ille det er å ha barn før man har fått dem..

Mine barn er relativt små 5 og 8 år og jeg hadde aldri fått barn igjen om jeg kunne velge 

Jeg kommer heller ikke tiø å passe barnebarn i særlig stor grad. Jeg kan ikke ødelegge mer av livet mitt nå

Anonymkode: 464cd...0d1

[AnonymBruker]

MariaIsabel skrev (11 timer siden):

Man er aldri ferdig med barn. Folk som har en slik tankegang, bør faktisk ikke få barn. 

Jeg har ikke skrevet noe sted at jeg ønsket meg eller burde fått barn. Jeg er 100 prosent enig med deg. 

Anonymkode: 42a8b...715

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ofte så vet man ikke hvor ille det er å ha barn før man har fått dem..

Mine barn er relativt små 5 og 8 år og jeg hadde aldri fått barn igjen om jeg kunne velge 

Jeg kommer heller ikke tiø å passe barnebarn i særlig stor grad. Jeg kan ikke ødelegge mer av livet mitt nå

Anonymkode: 464cd...0d1

Samme her,  hadde aldri fått barn om jeg kunne velge igjen.  Har vært veldig slitsomt de siste årene. 

Anonymkode: ae50d...d1f

[AnonymBruker]

Samme her, vi her på hyttetur. Spør om helger passer, men null interesse. Da tenker jeg de kan kjøre sitt eget løp på sykehjem når de blir eldre. Barna har jo null forhold. Samme med oss. 

Anonymkode: a00d6...6eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 9.40):

TS mange drittfolk i verden. Har selv noen i familien som aldri hjalp meg med barna, men de løper for mine søsken sine barn. Jeg kuttet dem ut. Deres tap. 

Anonymkode: c439f...131

Er man drittfolk for man ikke vil være barnevakten din?

Anonymkode: eccba...271

[AnonymBruker]

Forstår deg godt. Min mor er kun med barna til mitt søsken. Vi er aldri prioritert.. det er sårt... 

Anonymkode: 4e9ac...bdc

[AnonymBruker]

Sånn var mine besteforeldre også, dessverre. De kom på besøk absolutt NULL ganger. Hvis de for eksempel hadde vært syke, eller ikke hadde førerkort, så kunne jeg selvfølgelig forstått at det kunne  vært vanskelig å komme på besøk særlig ofte. Men dette var overhodet ikke tilfellet, og de hadde tydeligvis ikke noe imot å reise på ferie for seg selv. Eller sammen med annen familie. Bare ikke sammen med oss....             

Hver gang vi kom på besøk til dem, så visste de jo temmelig liten "interesse" for oss uansett. Det var utelukkende å skravle med foreldrene mine. Hvis ett eller annet hadde skjedd i nærområdet deres siden forrige gang vi var er. En eller annen nabo som hadde fått barn eller barnebarn. Hadde solgt og flyttet. Eller at noen de kjente som skal ha dødd i det siste, for eksempel. Men jeg kjente ikke noen av disse naboene, og det var selvfølgelig temmelig kjedelig å bare sitte der og høre på denne konstante skravlingen deres hele tiden. 

Ikke kunne vi se på TV, eller høre på radio heller. For disse tingene stod jo i stuen, hvor de satt og ikke ønsket noen forstyrrelser i pratingen deres. Men etter at vi ble voksne, så hendte det visst at de spurte foreldrene mine etter oss. Hvorfor kom vi aldri på besøk til dem lenger? Akkurat som de liksom "ønsket" å få besøk av oss, i det hele tatt. Det virket i alle fall ikke sånn i alle de årene vi faktisk kom på besøk til dem...    

Anonymkode: db0f0...6c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.10.2025 den 0.00):

Egentlig var det er lite sjokk for meg å innse hvor glad min mor og far er i meg! Vi må reise til dem, de bor langt unna. Og jeg følte at de var så glade for at jeg kom hjem med barnebarn. De har vært fantastiske besteforeldre. Men de passer dem jo ikke. Jeg var der..

Det var kanskje ikke før barna ble ungdommer, litt tenåringsfakter..og en ble litt psykisk syk, jeg var sliten osv..at jeg skjønte at det først og fremst var meg de ville tilbringe tid med. 

 

Anonymkode: 23aed...157

Selvsagt var det deg de ville tilbringe tid med. Selv om vi har voksne barn, ønsker vi å tilbringe tid med dem og sørge for at de har det bra.

Anonymkode: aef83...821

[AnonymBruker]

Ganske typisk at svigerforeldre favoritiserer egen datter og hennes barn. Siden hun er datter, er tilgangen til henne gjerne kortere enn for sønnen (mannen til ts). Så blir barna hennes favoritter, mens barna til sønnen i andre rekke. Årsaken er biologisk. Moren til barna er ikke deres datter, og alt fra grenser til oppdragelse er mye mer gjenkjennbart hos egen datter /hennes barn. 

Anonymkode: 2f1ba...e74

[Lønnesirup01]

Forstår godt at dette er trist. Hvor gamle er barna deres? Hva sier mannen til dette? Har hans søsken nærere forhold til foreldre enn han har?

Endret 15 timer siden av Lønnesirup01

[AnonymBruker]

Sitat

Jeg blir så lei meg, vi har aldri noen besteforeldre som ønsker tid med våre barn.

Velkommen til 2025, tidsalderen hvor besteforeldre skal realisere seg selv fram til de ligger 6 fot under. 

Det mest tragiske er når de stadig vekk blir sjokkert over at det å få egne barn kunne føre til barnebarn.

Anonymkode: b1c0a...69c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Er man drittfolk for man ikke vil være barnevakten din?

Anonymkode: eccba...271

Ikke gjør deg så vanskelig, du er dritt fordi du ikke vil gjøre helt vanlige/normale besteforeldreting.

Anonymkode: b1c0a...69c

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg igjen i! Mine foreldre er også døde, og jeg har utviklet en teori hvor jeg tror det har mye med saken å gjøre. Våre barn er besteforeldenes første barnebarn, og de har aldri hatt den konkurransen det innebærer å høre at barnebarnet snakker om den andre besteforelderen. Det vil si at de aldri får regulert eller justert sitt forhold til barnebarna. De har senere fått fler barnebarn som er der kjempe ofte! - Flere ganger i uken. Dette barnet har et sett til med besteforeldre, så det blir en slags intern konkurranse "Bestemor hadde barnet i forrige uke, kan dere nå?" - Det er jo nærmest umulig å si nei da? 

Vi bor bare 5 km i fra hverandre, men det er og har alltid vært nei til å hjelpe, stort som smått. Jeg har invitert på strandturer, invitert på vafler og middager. Vi har stukket innom i korte og lengre peroder, uten at det har gjort noen forskjell. For det andre barnebarnet stiller de opp på abosolutt alt. Avslutninger, forestillinger, de er på besøk, har besøk, hjelper til økonomisk og praktisk, og det er veldig bra at de gjør det, men jeg også kjenner på forskjellsbehandlingen og kan til tider bli indigert og irritert på barnas vegne. 

I starten følte jeg det som deg, jeg var lei meg og frustrert og jeg forsøkte å stille opp med barnebarna, reise på besøk, la dem være sammen med barna og leke med barna. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skape et eller annet slags forhold i mellom dem, men til slutt bare gav jeg opp. Jeg sa til mannen min at jeg ikke lenger kunne stå for å prøve og prøve, og det fikk være deres eget problem da de ble eldre og ingen av ungene våre ville stikke innom dem - det er slik de har laget det helt selv. 

Nå er de pensjonister og sier ting til ungene (som nå er veldig store)  "Åh, du stikker nå aldri innom den gamle bestefaren din du da". Det har jeg gjort HELT klart og tydelig for ungene mine at det velger de helt selv om de vil gjøre. De har bedre relasjon med foreldrene til kompisene sine enn de har med besteforeldrene. Besteforeldrene har aldri bygget opp en relasjon til ungene som sier at de bare skal stikke innom for en kjeks og litt kos hos besteforeldrene. Det har aldri vært noen åpen dør policy, så hvorfor skulle barna tenke at det er naturlig nå? Så barna trenger ikke gjøre noe som helst i den retningen. Det får være oss voksne som stiller opp for dem når den tid kommer. Og forhåpentligvis vil det yngre barnebarnet stille opp når det blir gammelt nok. 

 

Anonymkode: ec55c...0ec