De er ikke glade på mine, våre vegne

[AnonymBruker]

Der er så sårt. Jeg har truffet mannen i mitt liv. Den store Kjærligheten. Etter tjue år som gift, et år som separert, så var han der. Jeg elsker ham dypt og inderlig, han er min mann på ekte. Han føler det samme for meg. Vi er forlovet og skal gifte oss på nyåret. 

Men familien...mor og søsken. De er særdeles lunkne. Mor snøfter til og med. Snøfter og fnyser. Hun har ikke trua, for å si det sånn. Jeg giftet meg ikke med den store kjærligheten, og det vet hun. Ja, jeg har gjennom årene dratt hjem ei bakgårdsbikkje eller to. (inkludert han jeg giftet meg med) Men det er ikke denne. Det sårer meg sånn at de ikke kan se det.  At de ikke ser den kjærligheten, godheten og hvordan han har fått meg til å blomstre opp. "Gamle kjerringa" i en ny vår. Jeg får ikke gjort noe annet enn å gang på gang initiere til samvær og håpe at de en dag ser. Men det er så sårt.

Anonymkode: a0980...1a4

[AnonymBruker]

Det som er viktig å huske er at andre ikke er forelsket i denne mannen. Og de ser han ikke med samme briller som deg. 

Anonymkode: dcc27...42f

[AnonymBruker]

Skjønner at de er litt skeptiske når det går så fort i svingene. Knapt nok kvittet deg med den gamle før du trekker en ny til alteret 

Anonymkode: 65c2b...b5e

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen da?

Anonymkode: 5537e...50b

[Pippi Lotta]

Kan de vere bekymret for at du går velsig fort frem? Det er jo kjekt at du er forelsket, men ekteskap er jo en stor avgjørelse som det kan være lurt å tenke lit på.

Så håper jeg ikke du har barn, for da ville det vert veldig uansvarlig å gå så fort frem!

[AnonymBruker]

Sorry, men du forventer mye om du tror andre skal gå rundt å være megahappy for det der. Folk har egne liv.

Anonymkode: 8970d...23c

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke si at det har gått så fort. Forholdet til han jeg var gift med hadde i prinsippet vært slutt i flere år. Ingen av oss "gadd" å ta steget med seperasjon før. 

Denne mannen dukket opp etter at det var slutt med ektemannen, så vi har vært sammen i ca et år. 

Det er ingen som "trekker" noen noe som helst sted. Du fikk det til å høres ut som tvang. Vi elsker hverandre og begge ønsker å gifte seg. Det var han som fridde, ut av det blå, så ikke noe press herfra. 

Anonymkode: a0980...1a4

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (2 minutter siden):

Kan de vere bekymret for at du går velsig fort frem? Det er jo kjekt at du er forelsket, men ekteskap er jo en stor avgjørelse som det kan være lurt å tenke lit på.

Så håper jeg ikke du har barn, for da ville det vert veldig uansvarlig å gå så fort frem!

Ekteskapet har jeg tenkte mye på. Har som sagt vært gift i tjue år. 

Har en voksen gutt på over 20. 

Anonymkode: a0980...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Sorry, men du forventer mye om du tror andre skal gå rundt å være megahappy for det der. Folk har egne liv.

Anonymkode: 8970d...23c

Det går jo an å være glad på andres vegne selv om man har eget liv! Er det stadig jeg. 

Anonymkode: a0980...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Skjønner at de er litt skeptiske når det går så fort i svingene. Knapt nok kvittet deg med den gamle før du trekker en ny til alteret 

Anonymkode: 65c2b...b5e

Tenker det samme.

Det er nok lett for omgivelsene å tenke at du har problemer med å være enslig og alene og derfor kaster deg over første og beste som kommer forbi.

Anonymkode: a2d86...390

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ekteskapet har jeg tenkte mye på. Har som sagt vært gift i tjue år. 

Har en voksen gutt på over 20. 

Anonymkode: a0980...1a4

Men det høres jo ikke ut som du har tenkt så lenge på det med denne mannen. Hvordan føler sønnen din det er å få en ny stefar så raskt etter brudet? Kan det være tante og beste mor bekymrer seg for han som fremdeles er ganske ung? Eller deg? Når moren din snøfter er jo det en god mulighet til å spøre henne hvorfor hun er bekymret, men du kan nok ikke nekte henne å være bekymret.

Endret fredag kl. 13:19 av Pippi Lotta

[AnonymBruker]

Du får gi dem lit tid. Sett uten i fra, går det litt fort i svingene her. Selv om du har vært ferdig med din ex lenge, så har ikke familien din vært en del av den prosessen. Syns hun først sier det fint, de er ikke forelsket i han. Det er det du som er. Jeg hadde også vært litt avventende, om jeg var din mor. 

Anonymkode: 39e50...b00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tenker det samme.

Det er nok lett for omgivelsene å tenke at du har problemer med å være enslig og alene og derfor kaster deg over første og beste som kommer forbi.

Anonymkode: a2d86...390

Jeg har i prinsippet vært enslig de siste årene, selv om jeg og ektemannen har bodd på samme adresse. Dette vet omgivelsene. Jeg har endelig funnet en som elsker meg og som behandler meg skikkelig, dvs det var han som fant meg. Var det min søster, ville jeg vært lettet og glad på hennes vegne, siden hun omsider fikk det hun fortjener. Men det er meg da. 

Anonymkode: a0980...1a4

[AnonymBruker]

Kanskje de tenker du hoppet inn i dette forholdet litt for kjapt? At det går veldig raskt frem? Kanskje de ser sider av han som ikke du ser i nyforelskelsens rus? Har du prøv å snakke med de- spurt dem direkte hva problemet er (uten å være defansiv) ? 

Anonymkode: 62c4e...96e

[AnonymBruker]

Tenkte du det om han du valgte å gifte deg med den gang da du - valgte han? At han var ei «bakgårdsbikkje»? For det gjør deg i så fall til et ekstremt kynisk og lite likandes menneske (med mindre du informerte han i klartekst om dette og fikk hans samtykke til å fortsette forholdet på det premisset).

Og om du er et så lite likandes menneske - kanskje ingen som kjenner deg synes du fortjener en ålreit partner? De fleste ikke-likandes mennesker bør jo, av etiske grunner, søke forhold med likesinnede.

Anonymkode: 6eb8a...f25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Ekteskapet har jeg tenkte mye på. Har som sagt vært gift i tjue år. 

Har en voksen gutt på over 20. 

Anonymkode: a0980...1a4

«Voksen gutt»😛? Og du er hvor gammel sa du? Er det kanskje her problemet ligger for familien din? 

Anonymkode: c88fd...818

[DesmondMiles]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

«Voksen gutt»😛? Og du er hvor gammel sa du? Er det kanskje her problemet ligger for familien din? 

Anonymkode: c88fd...818

Lær deg å lese.

[Hippogriff]

Så koselig at dere har funnet hverandre!

Kanskje de bare trenger litt mer tid for å venne seg på mannen? 

Endret fredag kl. 13:44 av Hippogriff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har i prinsippet vært enslig de siste årene, selv om jeg og ektemannen har bodd på samme adresse. Dette vet omgivelsene. Jeg har endelig funnet en som elsker meg og som behandler meg skikkelig, dvs det var han som fant meg. Var det min søster, ville jeg vært lettet og glad på hennes vegne, siden hun omsider fikk det hun fortjener. Men det er meg da. 

Anonymkode: a0980...1a4

Det er forskjell på å være reellt enslig, dvs ha ansvar for alt selv, takle merkedager alene ( f eks 17.mai), lære seg å spise middag alene, tilbringe kvelder foran TV alene osv. Og det å være ensom i et ekteskap fordi kjemien ikke fungerer lengre.

Det å faktisk være enslig kan oppleves skummelt for mange, og særlig i begynnelsen så er det veldig fristende å løpe inn i noe nytt. Etter 20 års ekteskap, så har du jo, til tross for skrantende kjemi, fått inn en vane med alt det å være to innebærer.

Så ja, jeg tenker som flere her, at det kan virke som du går litt fort frem. For regner med at du hadde ihvertfall noe tro på han du giftet deg med og holdt sammen med i 20 år? Og nå er dette plutselig den ekte kjærligheten, men det var ikke han du valgte å bruke 20 år av ditt liv på?

Men selvsagt, det er ditt valg. Men du er ikke 14 år, og du kan ikke forvente at andre skal synes at forelskelsen din er superspennende. Og så kan det jo tenkes at du har klaget en del i årenes løp om ekteskapet ditt og ønsket ditt om å komme ut av parforholdet og brukt andres tid på det. Og nå skal de samme synes det er strålende at du løper rett inn i et nytt forhold?

Anonymkode: 30361...3e6

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Det handler jo om å se deg som person og hva som er viktig for deg. Man føler seg ikke så viktig om de ikke vil høre om det/den som opptat deg uansett hva det måtte gjelde.

Jeg var gift med ungdomskjæresten i mange år. Har vært skilt i 8 år og på den tiden har jeg hatt 2 kjærester før jeg møtte mannen jeg vil dele resten av livet mitt med. Min familie har det gøy på min bekostning og slut shamer meg. Om jeg prøver å fortelle om han eller oss svarer de at dette har de hørt før og orker ikke involvere seg i mine relasjoner fordi de varer ikke uansett. Det er utrolig sårende, og har resultert i at jeg trekker meg vekk fra dem for jeg blir alltid såret når jeg omgås dem.

Til sammenlikning er jeg søppelbøtte for all jobbfrustrasjon til broren min og må høre på hvor entusiastisk han er hver gang han begynner i ny jobb. Nå er jeg fristet til å si at jeg ikke orker høre om det fordi han kommer ikke til bli i den stillingen mer enn et par år uansett. Men det gjør jeg selvsagt ikke fordi jeg er jo glad i ham. 
 

Anonymkode: f2ebd...252