Er det mulig at en som utøver vold mot noen elsker den personen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2025 den 21.57):

Hvis de påstår de elsker deg, men er det engang mulig? 

Psykisk vold fysisk vold eller økonomisk. 

Så kommer de meg påstander om kjærlighet. Er det noe en kan tro på?

Anonymkode: ada3b...af4

Spørmålet er vel heller om man vil bli elsket på den måten?  

Anonymkode: 055d4...8f3

[AnonymBruker]

Psykisk vold kan være ubevisst. Fysisk vold er alltid bevisst.

Ingen som utøver fysisk vold elsker personen de skader.

Anonymkode: 295df...9a8

[Raven.Writingdesk]

Strigiformes skrev (52 minutter siden):

Når en voldsøver sier at hen elsker deg så opplever jeg at hen bagatelliserer volden, ansvarsfraskrivelse, manipulerer og krenker samtidig.

Jeg kommer aldri til å forstå hvordan en person kan påstå at hen elsker deg samtidig som hen skader deg. 

For meg er ikke det kjærlighet.

Virker nesten som jeg elsker deg blir brukt som en slags unnskyldning, og det er bare sykt! 

Da trenger hen hjelp.

Jeg skjønner hva du mener. Nå er det TS som spør om vi på KG tror « en voldsutøver» kan elske.

Da må vi definere :

«en voldsutøver» :

kan være alt fra en mann/kvinne som utøver materiell/psykisk/fysisk  vold, en gang, flere ganger, grunnet egen erfaring med vold, sykdom, traumer, manglende impulskontroll/selvregluering, rus, aggresjonsproblemer m.m.

Historisk og kulturelt sett vet vi at det er forskjell på bruken av vold, historisk sett har vold vært mer normalt tidligere enn i dag og det er forskjell mellom kulturer:

betyr det da at man elsket mindre eller på en annen måte 300 år tilbake i tid hvor kanskje større grad av ulike former for vold var vanlig?

Betyr det at mennesker tilhørende enkelte kulturer elsker mindre enn mennesker tilhører kulturer med mindre vold?

- jeg har vokst opp med det som defineres som «materiell vold», ett ord jeg lærte meg først i en alder av 40 år.. for meg var det «normalt». Jeg har dermed også utøvet materiell vold en og annen gang mot ekskjærester da jeg var i tidlig 20 åra. Jeg vil ikke si at det var når jeg utøvde materiell vold jeg viste at jeg elsket den kjæresten, det var sluttsummen av at jeg gjentok adferd jeg hadde sett i barndommen som føltes gjenkjennelig i følelsene jeg opplevde i tidsrommet det var snakk om. Mine barn har ikke vokst opp med materiell vold fordi jeg forsto raskt at dette ikke var noe bra, det var destruktivt for det forholdet jeg var i, og meg selv, men jeg har aldri hatt noe klar «prosess» hvor jeg har tenkt : «dette er materiell vold og det har jeg vokst opp med, men ønsker ikke å gjenta selv». Som sagt så lærte jeg ordet «materiell vold» for bare noen år siden. Det jeg vil frem til er at du kan ha destruktiv adferd og manglende evne til å se selv at det er destruktiv adferd før du «står i det», men når du først er der, så tror jeg at du enten skjønner at dette må du gjøre noe med fordi det er skremmende og ugreit for de du er glade i, også starter du enten bevisst eller ubevisst med en adferdsendring, eller du ser at dette er lønnsomt; for vold skaper også frykt og frykt gjør mennesker enkle å utøve kontroll over, da tenker jeg evnen din til «å elske» eller definisjon  av « å elske» ikke er forenelig med hva andre ser på dette som. 

[Strigiformes]

Raven.Writingdesk skrev (19 minutter siden):

Jeg skjønner hva du mener. Nå er det TS som spør om vi på KG tror « en voldsutøver» kan elske.

Da må vi definere :

«en voldsutøver» :

kan være alt fra en mann/kvinne som utøver materiell/psykisk/fysisk  vold, en gang, flere ganger, grunnet egen erfaring med vold, sykdom, traumer, manglende impulskontroll/selvregluering, rus, aggresjonsproblemer m.m.

Historisk og kulturelt sett vet vi at det er forskjell på bruken av vold, historisk sett har vold vært mer normalt tidligere enn i dag og det er forskjell mellom kulturer:

betyr det da at man elsket mindre eller på en annen måte 300 år tilbake i tid hvor kanskje større grad av ulike former for vold var vanlig?

Betyr det at mennesker tilhørende enkelte kulturer elsker mindre enn mennesker tilhører kulturer med mindre vold?

- jeg har vokst opp med det som defineres som «materiell vold», ett ord jeg lærte meg først i en alder av 40 år.. for meg var det «normalt». Jeg har dermed også utøvet materiell vold en og annen gang mot ekskjærester da jeg var i tidlig 20 åra. Jeg vil ikke si at det var når jeg utøvde materiell vold jeg viste at jeg elsket den kjæresten, det var sluttsummen av at jeg gjentok adferd jeg hadde sett i barndommen som føltes gjenkjennelig i følelsene jeg opplevde i tidsrommet det var snakk om. Mine barn har ikke vokst opp med materiell vold fordi jeg forsto raskt at dette ikke var noe bra, det var destruktivt for det forholdet jeg var i, og meg selv, men jeg har aldri hatt noe klar «prosess» hvor jeg har tenkt : «dette er materiell vold og det har jeg vokst opp med, men ønsker ikke å gjenta selv». Som sagt så lærte jeg ordet «materiell vold» for bare noen år siden. Det jeg vil frem til er at du kan ha destruktiv adferd og manglende evne til å se selv at det er destruktiv adferd før du «står i det», men når du først er der, så tror jeg at du enten skjønner at dette må du gjøre noe med fordi det er skremmende og ugreit for de du er glade i, også starter du enten bevisst eller ubevisst med en adferdsendring, eller du ser at dette er lønnsomt; for vold skaper også frykt og frykt gjør mennesker enkle å utøve kontroll over, da tenker jeg evnen din til «å elske» eller definisjon  av « å elske» ikke er forenelig med hva andre ser på dette som. 

Vold er mangel på å klare og regulere sine følelser, og vold er en ukultur selv om det kan være mer aksept i andre kulturer. 

Vi vet mer idag om vold og skadeomfanget av vold. Vold er en handling og man kan ikke definere andre mennesker på bakgrunn av det mener jeg. 

Det er handlingen jeg fordømmer. Ikke personen som utøver handlingen.

Å påstå at en person elsker deg samtidig som hen utøver vold er manipulasjon.

Stryke med den ene hånda og rise med den andre...

Spiller ingen rolle om det er psykisk eller fysisk, og det er hva man selv føler og opplever det må vises hensyn og respekt for.

Alle mennesker har ulike grenser, resiliens for hvordan de klarer og håndtere og opplever vold. 

Destruktiv adferd må man jobbe bevisst med for å forhindre at det kan skje igjen. 

Jeg kan forstå årsaken for handlingen, men jeg kan aldri akseptere den og det skal det heller aldri bli eller være aksept for.

Det som ofte kjennetegner en voldsutøver er at volden bagatelliseres enten av voldsutøvere eller offer.

Ja men så ille var det vel ikke? osv...

Det er det som er skummelt med vold, for det fanger offeret i en spiral som kan være svært svært vanskelig å komme ut av.

Ofte kan det bygge seg opp igjen og eskalere.

Jeg ble fortalt på krisesenteret om mennesker som bevisst provoserer voldsutøver til vold når spenningen er i ferd med å bygge seg opp.

Det man vet kommer er det lettere å forberede seg på, og det ble en slags forsvarsmekanisme. Et slags psykisk skjold.

Da har det oppstått et traumebånd mellom offer og voldsutøver.

Traumebånd må aldri forveksles med kjærlighet. Det er en dysfunksjonell avhengighetsdynamikk der offeret er emosjonelt avhengig av voldsutøver med tanke på kjærlighet, aksept, sex, kjærtegn o.l.

Offeret tilpasser og justerer seg så mye til slutt at hen mister seg selv, sin verdighet, selvrespekt og egenverdi.

Noen tar livet sitt eller forsøker å gjøre det.

Traumebånd er ekstremt vanskelig å bryte, og det er det som kan gjøre det livsfarlig.

 

Endret 23 timer siden av Strigiformes

[AnonymBruker]

Du kan jo lese denne artikkelen til å begynne med. 

Jeg er lærer, og har hatt en del kursing i forbindelse med vold i nære relasjoner opp mot barn som lever med en eller begge foreldre som er voldelige. Enten mot hverandre eller mot barna også. 

Anonymkode: e04dd...1a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tror at mange "konebankere" elsker kona si, men at de er så sjalu at kjærligheten deres kommer ut som vold innimellom.

Det handler om egen utilstrekkelighet og at de er redde for avvisning og det å bli forlatt. Ironisk nok, er det jo det som skjer i mange tilfeller. 

Anonymkode: e04dd...1a8

Det minner meg om hva kompisen min svarte da jeg spurte om han var i et psykisk voldelig forhold. «Det er mange som har spurt meg om det, og nei, jeg er ikke det. Hun er bare veldig usikker på seg selv og fryktelig redd for å miste meg».

Samboeren hans er sykelig sjalu og kontrollerende, og utenfra er det lett å se at det hun driver med er selve lærebokeksempelet på psykisk vold. Det er eierskap, manipulasjon og egoisme, forkledd som kjærlighet. Og det er vondt å se på. 

PS. Siden har jeg skjønt at man ikke skal spørre et voldsoffer om sånt - man skal bare lytte, stille åpne spørsmål, og være der til offeret kanskje en dag begynner å tvile på sin egen virkelighetsforståelse. Jeg var en idiot som spurte rett ut og nå får han ikke lov til å ha kontakt med meg. 

Anonymkode: a1f78...53b

[AnonymBruker]

Sikkert noen som lar seg provosere her nå. Men jeg er sammen med mannen på 12 året nå. Jeg er virkelig ikke i tvil om at han elsker med dypt. Det viser han i ord og handlinger omtrent daglig. Og jeg er ikke i tvil om han har elsket med like mye i alle disse årene, selv om der var flere episoder med vold de første årene. Både fysisk og psykisk vold. Jeg var til og med innom krisesenter iog søkte råd i underforumet her. Skjønte det vel egentlig slik at det ikke fantes andre utveier enn å forlate ham. Men jeg ble og det fikk godt. Mange år siden sist voldsepisode nå. Og han viser som nevnt masse kjærlighet daglig. Viser masse empati og omsorg generelt. Tar størstedelen av husarbeidet og barna når jeg er sliten. Pleier meg når jeg er syk. Viser at jeg er den viktigste personen i livet hans utenom barna. I dag er det nesten uvirkelig å tenke på at han var voldelig mot meg den gang.

Anonymkode: 8472b...5d3

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Sikkert noen som lar seg provosere her nå. Men jeg er sammen med mannen på 12 året nå. Jeg er virkelig ikke i tvil om at han elsker med dypt. Det viser han i ord og handlinger omtrent daglig. Og jeg er ikke i tvil om han har elsket med like mye i alle disse årene, selv om der var flere episoder med vold de første årene. Både fysisk og psykisk vold. Jeg var til og med innom krisesenter iog søkte råd i underforumet her. Skjønte det vel egentlig slik at det ikke fantes andre utveier enn å forlate ham. Men jeg ble og det fikk godt. Mange år siden sist voldsepisode nå. Og han viser som nevnt masse kjærlighet daglig. Viser masse empati og omsorg generelt. Tar størstedelen av husarbeidet og barna når jeg er sliten. Pleier meg når jeg er syk. Viser at jeg er den viktigste personen i livet hans utenom barna. I dag er det nesten uvirkelig å tenke på at han var voldelig mot meg den gang.

Anonymkode: 8472b...5d3

Har dere snakket noe om hvor volden kommer fra? Hvordan tror du han ville håndtert eksempelvis om du var utro eller bestemte deg for å forlate ham?