Hvis jeg forteller min psykolog at jeg ofte fornemmer ting, vil hun tenke at jeg trenger medisiner?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Nei, men da kan vi bare stenge tråden da, hvis man må være ekspert for å uttale seg.

Anonymkode: d2f19...9c5

Å skrive at det er et tegn på psykisk sykdom synes jeg er over streken. 

Anonymkode: c82f0...600

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hva tenker du er forskjellen på dine fornemmelser og magisk tenkning?

Anonymkode: 83a1d...c7d

 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Du bør si det, ja. Det er et tegn på psykisk sykdom.

Anonymkode: d2f19...9c5

Dette er det dummeste jeg har hørt. Intuisjon er magisk tenkning og psykisk sykdom? Hvor begrenset liv og tanker må man ha for å være overbevist om noe sånt? Kan folk i det hele tatt snakke med dere to da, uten at dere tenker at de er psykisk syke? Jeg hadde akkurat en samtale i dag med en som driver med sau. Han sa at sauene er mye smartere enn det folk tror, og at han opplever at de seriøst leser tankene hans, ut fra oppførstelen deres. Men så skal jeg altså tenke at han er psykisk syk? Hvor sykt er det?

Anonymkode: 6248b...0f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2025 den 22.44):

 

Dette er det dummeste jeg har hørt. Intuisjon er magisk tenkning og psykisk sykdom? Hvor begrenset liv og tanker må man ha for å være overbevist om noe sånt? Kan folk i det hele tatt snakke med dere to da, uten at dere tenker at de er psykisk syke? Jeg hadde akkurat en samtale i dag med en som driver med sau. Han sa at sauene er mye smartere enn det folk tror, og at han opplever at de seriøst leser tankene hans, ut fra oppførstelen deres. Men så skal jeg altså tenke at han er psykisk syk? Hvor sykt er det?

Anonymkode: 6248b...0f5

Sånn som psykologi i dag opererer, er vel regelen tror jeg at det ikke er psykisk sykdom hvis det er innenfor religionens rammer som du var oppdratt til å tro på, eller religiøs overbevisning man har, er det utenfor disse rammene er det bekymringsverdig. 

Veldig boks aktig tankegang, og det blir nesten skummelt å si noe utenom, ellers kommer mennene i hvite frakker. 

Ends skumlere når man allerede har en diagnose, sier man at man tenker noe uvanlig, føler på noe har fornemmelser blir det med en gang tolket dithen at man er på vei til forverret tilstand. 

Anonymkode: 26ac5...00f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Sånn som psykologi i dag opererer, er vel regelen tror jeg at det ikke er psykisk sykdom hvis det er innenfor religionens rammer som du var oppdratt til å tro på, eller religiøs overbevisning man har, er det utenfor disse rammene er det bekymringsverdig. 

Veldig boks aktig tankegang, og det blir nesten skummelt å si noe utenom, ellers kommer mennene i hvite frakker. 

Ends skumlere når man allerede har en diagnose, sier man at man tenker noe uvanlig, føler på noe har fornemmelser blir det med en gang tolket dithen at man er på vei til forverret tilstand. 

Anonymkode: 26ac5...00f

Dette er jo ille. 

Jeg har en venninne som er sensitiv for mange ting, og hun fortalte til psykologen sin at hun fornemmet mennesker i huset som ikke var der (spøkelser), og da så hun liksom at maska hans "falt" og du kunne se at han tenkte sitt "oi, hun er gal". Dette var på ungdomsskolen, hun og en annen venninne gikk til psykolog pga selvmordsstanker tror jeg. Det var mye mobbing i klassen.

Og nå så jeg akkurat på en matrelatert live, der han som hadde liven fortalte at han hadde bodd i et hjemsøkt hus, der han hadde sett et ansikt i vinduet, en jente på toppen av trappen til loftet, og opplevde at "noen" drog han ut av senga om natta. Når han bestilte en ny sofa til stua, så ville ikke de som leverte sofaen bære den inn, fordi det var visst et av de mest hjemsøkte husene i den delstaten i USA og de hadde hørt mange historier om det. Han flyttet til slutt.

Så ja, mange gale folk gitt...

Anonymkode: 6248b...0f5

[AnonymBruker]

Vær åpen, samme hva hun tenker vel, du blir jo ikke tvangsmedisinert av det der. 

Anonymkode: 3e36c...8c8

[AnonymBruker]

Jeg tenker generelt sett at det er bra å være åpen og ærlig med psykologen sin. Da kan man sammen finne ut hva som er innenfor ens egen normal og samtidig holde et øye med når det eventuelt begynner å skli litt utenfor. Det er ofte enklere å justere inn om man oppdager små «faresignaler» tidlig. 

Anonymkode: 65dc3...2fb

[AnonymBruker]

Jeg vil fraråde å være åpen med psykologer generelt. Med mindre du kjenner vedkommende ekstremt godt, og de har vist seg tilliten verdig, og du respekterer deres karakter som menneske, og ikke bare psykolog.

De fleste psykologer er ganske trangsynte og veldig inne i sin egen fagboks, uansett hvor velmenede de måtte være, og mange av dem har bedreviter-tendenser. Du kan sette deg i en veldig uheldig situasjon om du deler feil info med slike folk, med tanke på maktubalansen. Med mindre de har en seriøs langvarig spirituell egenpraksis, så er de ikke rustet til å forstå hva du snakker om. Selv om de kan være interessert og synes det er spennende til og med. 

Men det er for stor risk til at de kan merke deg for livet med å feiltolke opplevelser som "symptomer", og tillegge deg diagnoser du ikke har. Jeg ville ikke delt. Man kan ikke kjøpe melk i jernvareforretningen, som det sies. Man kan ikke få spirituell validering hos en psykolog, dekk deet behovet andre steder, og bruk psykologen til hva enn man kan bruke dem til.

Anonymkode: cab0d...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2025 den 9.51):

Jeg spør fordi fornemmelsene er ofte korrekt. Jeg har sterk intuisjon. Føler meg ellers veldig bra, bedre enn på lenge. 

Har bipolar, men føler meg som jeg er i mitt trygge sterke intuitive selv. Ikke opp eller ned..

Blir jo likevel redd for å si slike ting høyt, i tilfelle det blir misforstått som magisk tenkning. 

Anonymkode: 26ac5...00f

Jeg tenker at vi alle lytter til magefølelsen. Og det er vel en slags fornemmelse. Så spørs det vel hva du fornemmer?

Mye av kommunikasjon er ikke-verbal. Den slemme svigerinna sier jo ofte masse fint, men du plukker opp noe subtilt i formidlingen. ..Bare som et eksempel. Hvis du leser livets svar i trærne som blåser, og kjenner deg opprørt, så er det kanskje mer manisk? Så her må du kanskje diskutere med psykolog hva som er innafor, og når du skal bli betenkt. Noe av det dumme med å være manisk er vel at man liker følelsen det gir, og ikke vil at det skal være noe galt. 

Til syvende og sist er det bare deg selv det rammer om du ikke ser dine egne grenser. Hvis du går mer og mer mot en manisk fase, og ikke kan stoppe det. Det går egentlig ikke ut over psykologen din. Den har bare jobb og får betalt. Det går utover deg. Ditt liv og dine mål. Det er du som sitter fucka der på slutten. Så jeg tenker vel at DU må ta ansvar for deg selv, og i den grad du vil skjule ting, så er det kanskje et lite tegn i seg selv? Du må jo være trygg på at DU plukker opp små tegn, slik at du har kontroll. 

Mitt råd er å diskutere dette med psykologen din, og vær ærlig om at du er redd for at alt skal tolkes som sykdom. Men kjenn også etter hvorfor det er viktig for deg å skjule ting...om det egentlig handler om at du bare vil ha litt mer av den der berusende følelsen. 

Hilsen tidligere samboer og mor til barna til min bipolare eksmann, der han dessverre ikke lærte å takle sykdommen før etter det ble slutt. Og vi var veldig glade i hverandre, og er det tildels selv 20 år etter. Ikke rot bort livet ditt ved å ikke ta ansvar. 

 

 

Anonymkode: 758d7...b35

[Tripptrapp1]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2025 den 3.32):

Altså, jeg mener ikke jeg er annerledes enn andre nødvendigvis. Tror det er mange som er sånn. 

Det jeg snakker om er : fikk sterk følelse av at jeg ville møte noen jeg kjenner på togstasjonen når jeg var utenbys og da traff jeg noen også.  

Hender ofte. Veldig ofte også at jeg tenker på en person, så ringer akkurat denne personen akkurat noen sekunder senere. 

Eller intuisjonen sier, ikke gå den veien, men den andre, og så har man spart seg for masse styr...

Fikk sterk fornemmelse om at jeg kom til å se en viss person et visst sted. Det gjorde jeg. Jeg mener det er Guds vilje i disse situasjoner og det er ment til å skje. Det er min tolkning av dejavu/ slike fornemmelser. 

Jeg syns det er vanskelig å leve livet uten slike intuitive følelser. Er det ikke ganske normalt? 

Anonymkode: 26ac5...00f

Guds vilje, faktisk. Jeg hadde ikke vært redd for å fortelle psykologen at jeg mener at jeg har sterk intuisjon, men å fortelle at den er «guds vilje» hadde jeg derimot droppet for det roper kokkelimonke.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2025 den 9.51):

Jeg spør fordi fornemmelsene er ofte korrekt. Jeg har sterk intuisjon. Føler meg ellers veldig bra, bedre enn på lenge. 

Har bipolar, men føler meg som jeg er i mitt trygge sterke intuitive selv. Ikke opp eller ned..

Blir jo likevel redd for å si slike ting høyt, i tilfelle det blir misforstått som magisk tenkning. 

Anonymkode: 26ac5...00f

Medisiner en noe en tar hvis en er til fare for seg selg (ikke klarer å bo noe sted, på grunn av helserelaterte årsaker) eller andre (hvis en ikke kan kontrollere sinne utbrudd og atferd, opp mot andre)

Så lenge du ikke er til plage for andre, stadig vekk, så vil det ikke være behov for medisinering.

Anonymkode: 66c89...e75

[Virrevirrevapp]

Nei, å fornemme ting er helt innenfor normal psyke. Det kan være en nyttig egenskap å kunne spå at enkelte ting har skjedd eller vil skje.

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2025 den 10.14):

Det går fint å fortelle det

Personlig tenker jeg det går fint så lenge du skiller på intuisjon og klarsynthet. Intuisjon er ikke det samme som å vite hva som vil skje.

Jeg har en venninne som tenker hun kan se ting. Og en av tingene hun har sett er at hun blir sammen med sin fæle eks (hun ønsker ikke det). Tenker det her påvirker henne veldig negativt. Hva er vitsen med å prøve å leve selvstendig når hun "vet" at hun vil gå tilbake liksom..

Jeg Har mer tro på selvoppfyllende profetier kanskje 

Anonymkode: a1479...68d

Det er da ikke å "se" ting når det handler om en selv? Vi bestemmer jo selv hvilke avgjørelser vi tar. 

Og litt samme med folk vi kjenner svært godt. Jeg regner det ikke som intuisjon ar jeg visste at siste eksen etter noen år ville ombestemme seg og ville ha meg tilbake, det er jo bare at jeg kjenner ham og hans vinglete væremåte. 

Intuisjon er derimot å skjønne hvilken bekjente som snart vil gjennomgått et brudd, eller å ikke bli overrasket ovet hvilke politikere som går ut med hvilke private nyheter, eller å vite på forhånd at en bedrift vil bli rammet av en skandale selvom om man aldri har vært der (jeg gikk ikke inn i en frisørsalong fordi jeg følte noe der var "off". 6 mnd seinere står det i avisa at de brente hodebunnen til ei dame med hårtørker sånn at hun fikk skalla flekker).