Har møtt min store kjærlighet midt i / rett før bruddet. Skal jeg si noe?

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2025 den 16.22):

Som overskriften sier: jeg har møtt min store kjærlighet på det verste tidspunktet! Og ja, jeg skjønner at det er feil og svakt av meg.
 

Jeg har villet gå fra mannen min lenge, så det er ikke pga han jeg nå har møtt - og vi er nå igang med samtaler på familievernkontoret osv. Min nåværende mann vil ikke skilles, og syns vi skal prøve mer. Han har vanskelig for å forstå bruddet, selv om han av og til sier at han «skal akseptere det hvis jeg vil gå». 

Han jeg nå har møtt har jeg egentlig kjent i mange mange år, men har først nå tillat meg å kjenne på de følelsene. Og ja, vi har gjort alt mulig med ham - jeg har altså vært utro - skyt meg! 😑 Men det som er «verst» er at dette er ikke bare en seksuell affære, jeg vil virkelig leve livet mitt med ham, og følelsene og ønskene er gjensidige. 

Skjønner at mange kommer til å si at jeg er i krisemodus nå, og at man ikke bør lytte til følelsene midt i et brudd. Men dette ER den store kjærligheten, og jeg kan ikke risikere å miste ham.

Men hva gjør jeg? Er ærlig med mannen min som jeg vil skilles fra, sånn at han forstår alvoret mer og at hjertet mitt har «gått videre»? Eller vil det skape så store sår hos min nåværende mann at jeg og den nye mannen ikke kan leve sammen uten masse drama? Jeg ønsker virkelig et liv med denne mannen (neida,  jeg skal så klart ikke introdusere den nye mannen for barna på lenge, men de er små nok til at jeg kan date uten at de vet om det.)

Skal jeg la være å si noe, men kanskje risikere at skilsmissen treneres av ektefellen min, fordi han ikke forstår at jeg har «gått videre» mentalt? 

Jeg lengter dessuten sånn etter den mannen som jeg nå har skjønt at er min store kjærlighet at jeg nesten ikke klarer å holde meg unna ham 😣
 

Anonymkode: c0987...221

Har flere venninner som har opplevd det samme. De forteller at det var grusomt på en måte men ga dem også en innmari god grunn for endelig å gjøre det slutt/bryte.

Mange par som lever sammen som absolutt burde gått fra hverandre mange år tidligere. 

Si du har hatt lyst til å gå ut av forholdet lenge og at dette ikke er noe som er en plutselig åpenbaring. Du har jo gitt det mye tid. Si du ser etter boliger og gleder seg til å få en evt ny start med noen andre. Ikke si at du har møtt noen ny. Å søke om skillsmisse og flytte ut krever bare handling fra den ene parten, så han har jo ikke noe valg her. 

Endret 3. oktober av Fighter83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

8 ganger!?! Hvordan kan man definere det som den store kjærligheten?

Jeg må innrømme at det forstår ikke jeg helt...

 

Anonymkode: aee45...f00

Hvor mange har du foreløpig og hvor gammel er du? 

Noen forelsker seg lett, andre ikke i det hele tat. Noen oppfører seg voksent og forstår at disse store følelsene vil dempes når produksjonen av lykkehormoner gjør det samme, og noen blir helt fjortis 😂

Anonymkode: d8d8b...afe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvor mange har du foreløpig og hvor gammel er du? 

Noen forelsker seg lett, andre ikke i det hele tat. Noen oppfører seg voksent og forstår at disse store følelsene vil dempes når produksjonen av lykkehormoner gjør det samme, og noen blir helt fjortis 😂

Anonymkode: d8d8b...afe

Begynnelsen av førtiårene. Har vært i to forhold. 

Forelskelse er noe annet. Det har jeg opplevd flere ganger. Både før og etter. 

Jeg vet forskjellen....

Anonymkode: aee45...f00

[AnonymBruker]

Jeg har vært i mannen din sine sko, bortsett fra at jeg er kvinne da - og det var han som ville gå. Han nekter hardnakket for at det var noen som lurte i kulissene, selv om jeg selvfølgelig forsto det (ville bare ikke innse at jeg ble bedratt og at det hadde pågått lenge bak min rygg). Jeg var også livredd for konsekvensene av skilsmisse, og kjempet desperat for familien min. Det tok 8 måneder før han faktisk flyttet ut, og det var en helt forferdelig tid. HN forsvant ut hver eneste kveld for «å trene», mens han selvfølgelig møtte elskerinnen. Han var iskald hjemme, og behandlet meg egentlig som luft. 

Jeg mistet meg selv fullstendig i prosessen, følte meg som søppel som ventet på å bli kjørt på dynga. All selvtillit og verdighet forsvant, og jeg ble en skygge av meg selv. To år senere sliter enda med å komme meg på beina etter en skillsmisse som var preget at løgner fra hans side. Det preger selvfølgelig barna å ha en mor som sliter både mentalt, sosialt og økonomisk. Og det vonde bruddet har gjort samarbeidet vanskelig (selv om vi gjør så godt vi kan).

Det ble forresten også raskt slutt med elskerinnen (hun fant seg en annen gift mann), så eksen ble også dumpa. Ingen av oss har det særlig bra…

Mitt råd: Vis respekt og vær i det minste ærlig. Ikke lyv til mannen du engang elsket og som er far til barna dine. Vil du skilles så vær tydelig på det, sørg for fremdrift i prosessen - men ikke ta forhastede beslutninger i krise. Det er en grunn til at separasjonen er et år. 

Skulle jeg gjort dette igjen hadde jeg bedt mannen (som ville ut) leie seg en rimelig bolig, mens jeg og barna fikk fortsatt bo å huset vårt til den største krisen hadde lagt seg (et år). Syntes du bør vurdere det samme. 

Anonymkode: a7840...ce4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2025 den 17.57):

Min skilsmisse var relativt fredelig helt til jeg startet å date når vi var separert og hadde flyttet fra hverandre.

Da min eksmann fikk beskjed at jeg hadde fått meg ny kjæreste (en del måneder etter bruddet), ble han veldig vanskelig å forholde seg til og insisterte på at den nye kjæresten var årsaken til skilsmissen og at jeg hadde møtt ham før bruddet, noe som overhodet ikke stemte.

Denne "sannheten" holder han fremdeles fast på, og samarbeidet om barna lider under dette. Barna er store, og synes det er ubehagelig å forholde seg til at pappa er så sur og bitter på mamma. 

Basert på egen erfaring; hold deg unna den nye mannen inntil videre. Om dere er meant to be, så venter han på deg til du er separert/skilt, du har egen bolig og ting er ordentlig avklart. Vær tydelig ovenfor mannen din at du ønsker skilsmisse, og det trengs bare en person for å skilles, uavhengig om den andre ønsker det eller ikke. 

Skilsmisse er en belastende prosess uavhengig av om man er den som går eller den som blir forlatt. Min erfaring er at det er for lite anerkjent at det også er vondt og vanskelig å være den som går, det er mye dårlig samvittighet og knuste drømmer i kjølvannet av det å innse at man må forlate den man en gang elsket høyere enn noe annet. 

Anonymkode: 6304c...da8

Samme her.

Vil kanskje ikke definere det som fredelig, jeg hadde levd i et forhold med overdreven sjalusi og kontroll i årevis, og da jeg endelig gikk så kom det som et "sjokk" for han selv om jeg hadde fortalt han at jeg ikke har mer i meg i lang, lang tid. Det påvirket selvsagt bruddet at han var så knust, og da han mistet kontrollen så ble akkurat den biten litt verre.

Jeg møtte en ny 1-2 måneder senere. Nevnte det ikke for noen, la ikke ut noe og tenkte å holde det skjult så lenge som mulig. Dessverre fulgte eksen min med på alt jeg gjorde. Vi byttet på å bo i huset, og han hadde kamera der, så han fikk med seg telefonsamtaler jeg hadde etter at barna la seg.

Da han fant ut av det så surnet alt enda mer. For det første fant jeg jo ut av overvåkningen, men han sa også rett ut at han ville straffe meg. Han fortalte også alle at det var grunnen til bruddet, noe som var belastende.

Anonymkode: 9dc76...529

[AnonymBruker]

Ta rolige steg med han nye og ikke si noe til mannen.

Håper virkelig du slipper skilsmisse og hjertesorg samtidig.

Alt man vil er jo og rushe alt når man er forelsket, men akkurat derfor er det lurt og ta det rolig så hjertet ikke blir knust. 

Anonymkode: aa787...e62

[ChrisTønn]

Ikke noe poeng i såre han mer. Si at du har vørt sjekket ut av forholdet lenge og du har prøvd lenge. Følelsene er ikke der 

Flytt ut. Send inn seprasjonspapir. Få in gang prosessen. Da er du fri til å fortsette livet ditt. Han er i en sorgprosess og den må du respektere og han må få hjelp av andre enn deg til å gå videre.

også venter du 2-3 mnd før du sier noen om en ny. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2025 den 17.03):

Det er sjukt stygt og ødeleggende å være følelsesmessig og fysisk utro, samtidig som den du gift med er hjemme og passer ungene dine. Fy fader så kvalmt.

Denne affæren er tuftet på løgner og utroskap. Hvordan kan det noensinne føles riktig?

Og guess what, hverdagen vil etter hvert komme for deg og Herr Ny og Spennende også. Gresset er ikke grønnere enn du vanner det, noe du åpenbart glemte i nåværende ekteskap.

Anonymkode: 6cb3d...069

Det er strengt tatt den hun er gift med som passer ungene sine. Hun har ønsket skilsmisse og gått for dette. Støtter ikke opp om utroskapen, men når forholdet uansett ikke ville vare og hun allerede var i gang med skilsmisse synes jeg ikke han trenger å påføres mer smerte.

Hvem som har gjort hva osv er ren synsing.

Anonymkode: 3dad8...f35

[AnonymBruker]

Som flere andre har påpekt her:

Ikke stå for det du har gjort. Gjem deg, skjul sannheten, utgi deg for å være noe annet og bedre enn hva du er.

Kort sagt, vær en norsk kvinne i 2025.

Anonymkode: 401f0...c22

[Brunello]

Hmmmmmm skrev (3 timer siden):

I dette tilfelle så vil det bare gjøre vondt verre. Forholdet er over! Men å lure noen til å stå i forholdet uviten er dårlig gjort

Det er vel egentlig en velkjent sak at det beste er å dra av plasteret i en rask bevegelse.

De gangene det er aktuelt å ikke fortelle er når man vil fortsette forholdet en er i. 

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for alle svar og synspunkter - også fra alle dere som er superkritiske til meg. Jeg har ikke mulighet til å svare hver enkelt. 
 

Mange har stilt spørsmål om hva i all verden som kan argumentere for å si det nå, at det bare vil såre mer. Grunnen ville vært å få ham til å innse at jeg er ute av forholdet mentalt sett - fordi jeg har veldig vanskelig med å få ham til å forstå det. Han holder fortsatt på et håp, og jeg synes ærlig talt det er fryktelig vanskelig å være så nådeløst ærlig som jeg tror jeg må være for å få ham til å forstå. F.eks. ved å fortelle han ting som at jeg kjenner jeg forakter ham, at jeg ikke er tiltrukket av ham, at jeg rett og slett er null interessert i ham.
 

Nå er han bare trist, men fremdeles håpefull og har plutselig forandret seg veldig for å være den perfekte mann (som er altfor sent). Og da har jeg noen gang tenkt at det ville vært enklere å si «jeg er forelsket i en annen», da ville han kanskje blitt sint på meg i stedet - og kanskje selv fått en ønske om å avslutte forholdet med meg. 
 

Etter å ha lest mange av svarene tenker jeg at jeg heller må være veldig mye tydeligere på at Jeg. Vil. Gå. Nå. Og at det IKKE! er mer håp om å reparere. Og at jeg har følt meg ferdig lenge! Og at jeg ikke trenger å forklare alt jeg misliker ved ham for å få frem det budskapet. 

Anonymkode: c0987...221

[DesmondMiles]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2025 den 16.22):

Som overskriften sier: jeg har møtt min store kjærlighet på det verste tidspunktet! Og ja, jeg skjønner at det er feil og svakt av meg.

Nei, du har nok ikke det, kjære deg. Du er bare blendet fordi du er i et dårlig samliv.

Du har barn, så nå er det på tide å oppføre deg som en voksen. Dersom ditt nåværende ekteskap ender med separasjon og skilsmisse, bør du være singel i hvert fall et år, og helst lenger enn det. Husk at barna skal ha god tid på å prosessere dette, og at du skal være tilgjengelig for dem. Du skal ikke være opptatt og lykkelig med ny kjæreste, samtidig som barna dine er i sorg over at hjemmet deres er revet opp. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Etter å ha lest mange av svarene tenker jeg at jeg heller må være veldig mye tydeligere på at Jeg. Vil. Gå. Nå. 

Anonymkode: c0987...221

Nei, det du trenger er å få fingeren ut og søke separasjon. 

Anonymkode: bdee6...bd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har vært i samme båt som deg. 
Jeg var ikke gift med ex-en og vi hadde ikke barn sammen, men jeg innså følelsene mine for en venn en stund etter jeg hadde mistet følelser for ex-en. Jeg hadde slått opp med han tidligere om det ikke var for en ulykke, som endte i at jeg ble tvunget til å pleie han. Det svekket følesene mine mer og jeg følte at jeg satt fast, i 2 år.

Jeg var nok ikke psysisk utro, men mentalt var jeg nok det (noe jeg den dag i dag forsatt skammer meg over), men folk rundt meg vet at jeg var så godt som singel i de siste 3 åra i forholdet (det var ett langdistanseforhold, og vi så hverandre bare 5-6 ganger i året)....

Anonymkode: b17d5...bd3

Det gir 0 mening at du var "nødt" til å pleie eksen di i et langdistanse- forhold der dere møtte 5 ganger i året. Han var åpenbart ikke avhengig av din daglige pleie.

Anonymkode: 10df1...82d

[Hmmmmmm]

Brunello skrev (3 timer siden):

Det er vel egentlig en velkjent sak at det beste er å dra av plasteret i en rask bevegelse.

De gangene det er aktuelt å ikke fortelle er når man vil fortsette forholdet en er i. 

Det er da man er ett råttent menneske, men igjen de fleste er egoister, så hva kan man forvente. Heldigvis angår det ikke meg!

[AnonymBruker]

Jeg har vært din mann i denne situasjonen.

Jeg og min mann hadde vært sammen i 10 år når forholdet for alvor begynte å skrangle, men vi begge var enige om å fortsette å prøve litt til. Han dro en uke på jobbreise og tilbrakte hele den uka på hotellrommet til en kollega av seg fordi han «trodde uansett det var over», kom hjem søndagen og gjorde det slutt med meg og fortalte ikke på det tidspunktet om affæren. Det at bruddet ble så brått tok jeg veldig tøft, fordi selv om jeg var den som følte sterkest på at vi måtte ende det hvis ting ikke ble bedre, var jeg jo også innstilt på å prøve å gjøre det bedre. Men jeg aksepterte det hele og flyttet ut. Et halvt år senere fant jeg kjærligheten, og det føltes akkurat som det - mannen i mitt liv. 3 uker etter at jeg luftet for min eks at jeg hadde møtt noen jeg potensielt likte, fortalte han meg om affæren han hadde hatt et halvt år tidligere. Ikke for å fikse noe, men for å lette på samvittigheten og fordi «jeg fortjente sannheten». Dette ødela meg så mye at jeg nesten hatet han mer for å si noe enn hendelsen i seg selv.

 

Et halvt år til gikk og jeg fant ut tidlig nok at «mannen i mitt liv» ikke var det grønnere gresset likevel, og gjorde det slutt. Han møtte heldigvis aldri barna. Etter en stund kom min eks tilbake, og angrer sårt, og ville prøve igjen. Dette er et år siden, og han har siden prøvd alt han kunne for å rette opp i feilen han gjorde, men uansett hvor mye jeg ønsker å tilgi han, blir det rett og slett bare aldri det samme igjen. 
 

Ta det fra ei som har både vært deg, og i din mann’s situasjon. INGENTING av det du føler på nå skal du ta på alvor. Både jeg og min man følte det akkurat likt som deg, men på ulike tidspunkt, og vi handler idiotisk ut av det. Jeg skulle ønsket i dag at jeg ikke visste om hans handlinger, for det eneste jeg vil og ønsker er at vi skal ha det bra, og det faktum at han feilet i et svakt øyeblikk når han var langt nede og trodde at vi var over, det kunne jeg fint levd helt uviten om hvis det hadde betydd at jeg, han og våre to barn kunne vært sammen, og levd det familielivet vi en gang drømte så sårt om. Det du føler i dag kan du ikke stole på før om tidligst et år når alt dette er på avstand.

Lær av våre feil, og ikke knus en mann. Det du er på vei å gjøre mot han, kommer til å endre han for alltid.

Jeg har mistet meg selv, og jeg vet ikke om jeg noen sinne kommer til å finne tilbake til meg selv igjen. Sannsynligvis ikke, men jeg er endelig kommet litt mer på andre siden av det hele hvor jeg har begynt å akseptere mer at det kanskje er like greit også. Men de siste to årene av livet mitt ville jeg ikke ønsket min verste fiende en gang. 

Anonymkode: d393a...aae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Som flere andre har påpekt her:

Ikke stå for det du har gjort. Gjem deg, skjul sannheten, utgi deg for å være noe annet og bedre enn hva du er.

Kort sagt, vær en norsk kvinne i 2025.

Anonymkode: 401f0...c22

Enig, og når jeg leser denne tråden er det gledelig å få bekreftet hvor lykkelig man kan være som singel mann i 2025.

Norsk kvinne 2025 er virkelig ikke noe å trakte etter.

Anonymkode: a7558...a54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Enig, og når jeg leser denne tråden er det gledelig å få bekreftet hvor lykkelig man kan være som singel mann i 2025.

Norsk kvinne 2025 er virkelig ikke noe å trakte etter.

Anonymkode: a7558...a54

Minner meg om da det amerikanske hangarskipet besøkte Oslo og mannskapet som skulle i land ble advart om "mye kjønnssykdommer blant norske kvinner".

De er rett og slett blitt noe å være flaue over.

Anonymkode: 401f0...c22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

TS her.

Tusen takk for alle svar og synspunkter - også fra alle dere som er superkritiske til meg. Jeg har ikke mulighet til å svare hver enkelt. 
 

Mange har stilt spørsmål om hva i all verden som kan argumentere for å si det nå, at det bare vil såre mer. Grunnen ville vært å få ham til å innse at jeg er ute av forholdet mentalt sett - fordi jeg har veldig vanskelig med å få ham til å forstå det. Han holder fortsatt på et håp, og jeg synes ærlig talt det er fryktelig vanskelig å være så nådeløst ærlig som jeg tror jeg må være for å få ham til å forstå. F.eks. ved å fortelle han ting som at jeg kjenner jeg forakter ham, at jeg ikke er tiltrukket av ham, at jeg rett og slett er null interessert i ham.
 

Nå er han bare trist, men fremdeles håpefull og har plutselig forandret seg veldig for å være den perfekte mann (som er altfor sent). Og da har jeg noen gang tenkt at det ville vært enklere å si «jeg er forelsket i en annen», da ville han kanskje blitt sint på meg i stedet - og kanskje selv fått en ønske om å avslutte forholdet med meg. 
 

Etter å ha lest mange av svarene tenker jeg at jeg heller må være veldig mye tydeligere på at Jeg. Vil. Gå. Nå. Og at det IKKE! er mer håp om å reparere. Og at jeg har følt meg ferdig lenge! Og at jeg ikke trenger å forklare alt jeg misliker ved ham for å få frem det budskapet. 

Anonymkode: c0987...221

Jeg er ofte for ærlighet. 

Men om du er ærlig om forrakten du har følt, vil det bli vanskelig å samarbeide, og om du ikke blir kvitt forrakten, går alt til helvete. 

Ps. Det at du har vært ferdig lenge kan også forståes som at du har ført ham bak lyset i lang tid.

Anonymkode: 10df1...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Minner meg om da det amerikanske hangarskipet besøkte Oslo og mannskapet som skulle i land ble advart om "mye kjønnssykdommer blant norske kvinner".

De er rett og slett blitt noe å være flaue over.

Anonymkode: 401f0...c22

Tja, man kan jo lure på hvem norske kvinner får de kjønnssykdommene fra - hverandre? For menn ELSKER jo å bruke kondom. 

Anonymkode: e9b8b...40a