Livssorg og forferdelig ensom

[AnonymBruker]

Jeg har hele livet hatt psykiske utfordringer, men nå i alder av 42 år, kjenner jeg at jeg snart ikke orker mer. Klarer ikke å se positivt på ting. Jeg har ingen familie, bortsett fra en sønn på deltid. Det er selvfølgelig familie, men de som ikke har det sånn vil ikke skjønne hvordan det er. Min mor bor i andre kanten av landet, men vi har et veldig dårlig forhold. Min far er død. Ellers har vi ikke slektninger vi har kontakt med. Har ett par venninner som har fått mann og flere barn. Jeg har alltid drømt om det, og føler meg så utrolig ensom. Har hatt noen forhold, men de har ikke vart av forskjellige grunner. Prøver å få meg nye bekjentskaper, men det er så vanskelig å finne noen der det varer over tid. Og med en gang de sier at de har datter, eller snakker om mannen eller familien, så kjenner jeg bare at jeg er så annerledes. Er så lei av at uansett hva jeg har prøvd så lenge, så går det ikke..

Anonymkode: d024a...b00

[AnonymBruker]

Du er så heldig som har en sønn.

Anonymkode: 38a1c...e0f

[AnonymBruker]

Du må slutte å sammenligne deg med andre, du må fokusere på hva du har. Du har en sønn, du har venninner. 

Snakker andre om sitt liv - flott, da deler de av sitt liv med deg. Gled deg med andre istedenfor å fokusere på hva du selv ikke har! 

Og så bør du komme deg ut, være aktiv, forsøk deg på lavterskel aktiviteter, forsøk deg på frivillig arbeid. Bli kjent med andre på den måten, og slike aktiviteter vil også gjøre at du fokuserer på andre ting, bygger nye relasjoner, ser at andre også som regel sliter med sitt, selv  om det kanskje ikke er synlig på overflaten. 

 

(Har vært der selv, det er tøft, men om du må endre tankegangen din og gjøre noe aktivt for å få det bedre. Søk gjerne også hjelp gjennom kommunens lavterskeltilbud!)

Anonymkode: c98bd...819

[AnonymBruker]

Ta en tur til legen. Er det psykisk helsehjelp i kommunen? Rask psykisk helsehjelp f.eks? Prat med noen om dette.

Anonymkode: 34cf7...95b

[krishnaaa]

Nå måtte jeg opprette bruker til ære for deg, ts. 🫶🏻 

Det høres kanskje ut som en platthet - men vi er mange som av ulike grunner sitter med den opplevelsen. At livet ikke ble som vi hadde tenkt. Det kan tidvis virkelig være tungt, og det er jo virkelig som du skriver - en sorg. Tror det er sunt å annerkjenne den. Selvfølgelig gjøre det man kan for å finne mening i livet som flere over meg skriver, men fortsatt overfor seg selv gi rom til å erkjenne at det ikke er lett. 🪁 Og igjen - at du ikke er alene. Det er vanlig å ha det du ønsker deg, men vanligere enn vi kanskje tror å ikke ha det også, om det gir mening. Livet kan være helt koko for mange av oss.  Det er bare ikke såå stas å snakke om. 
 

Håper du får det bedre💙

[AnonymBruker]

Hei TS, hvor gammel er sønnen din? Hva liker dere å gjøre når dere er sammen? Kan dere finne en god, felles plattform, kanskje i form av en ny felles interesse? Interesser kan jo kanskje føre til at man kommer i kontakt med andre som liker det samme, og føre til en form for utvidet fellesskap. Jeg er litt nysgjerrig på forholdet mellom deg og sønnen din

Anonymkode: c39fa...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Du må slutte å sammenligne deg med andre, du må fokusere på hva du har. Du har en sønn, du har venninner. 

Snakker andre om sitt liv - flott, da deler de av sitt liv med deg. Gled deg med andre istedenfor å fokusere på hva du selv ikke har! 

Og så bør du komme deg ut, være aktiv, forsøk deg på lavterskel aktiviteter, forsøk deg på frivillig arbeid. Bli kjent med andre på den måten, og slike aktiviteter vil også gjøre at du fokuserer på andre ting, bygger nye relasjoner, ser at andre også som regel sliter med sitt, selv  om det kanskje ikke er synlig på overflaten. 

 

(Har vært der selv, det er tøft, men om du må endre tankegangen din og gjøre noe aktivt for å få det bedre. Søk gjerne også hjelp gjennom kommunens lavterskeltilbud!)

Anonymkode: c98bd...819

Jeg prøver uloke aktiviteter for å komme i kontakt med andre. Og jeg prøver å ikke sammenligne meg med andre. Men det er så vanskelig. Jeg er den eneste av venninnene mine som kun fikk ett barn, er singel, har mistet den ene forelderen, og den andre er død. Det er bare så urettferdig. Skulle så gjerne hatt mer kobtakt med mennesker som har det mer som meg.

Anonymkode: d024a...b00

[Natu]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg har hele livet hatt psykiske utfordringer, men nå i alder av 42 år, kjenner jeg at jeg snart ikke orker mer. Klarer ikke å se positivt på ting. Jeg har ingen familie, bortsett fra en sønn på deltid. Det er selvfølgelig familie, men de som ikke har det sånn vil ikke skjønne hvordan det er. Min mor bor i andre kanten av landet, men vi har et veldig dårlig forhold. Min far er død. Ellers har vi ikke slektninger vi har kontakt med. Har ett par venninner som har fått mann og flere barn. Jeg har alltid drømt om det, og føler meg så utrolig ensom. Har hatt noen forhold, men de har ikke vart av forskjellige grunner. Prøver å få meg nye bekjentskaper, men det er så vanskelig å finne noen der det varer over tid. Og med en gang de sier at de har datter, eller snakker om mannen eller familien, så kjenner jeg bare at jeg er så annerledes. Er så lei av at uansett hva jeg har prøvd så lenge, så går det ikke..

Anonymkode: d024a...b00

Jeg tror du trenger profesjonell hjelp til å snu på tankegangen din. Det høres veldig spesielt ut at du føler deg utenom bare fordi noen har en datter og du ikke kan relatere? Da kan det virke som hjernen din jobber hardt for å finne problemer? Prøv rask psykisk helsehjelp i kommunen du bor i. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ta en tur til legen. Er det psykisk helsehjelp i kommunen? Rask psykisk helsehjelp f.eks? Prat med noen om dette.

Anonymkode: 34cf7...95b

Jeg skal til legen denne uken.

Anonymkode: d024a...b00

[AnonymBruker]

krishnaaa skrev (13 minutter siden):

Nå måtte jeg opprette bruker til ære for deg, ts. 🫶🏻 

Det høres kanskje ut som en platthet - men vi er mange som av ulike grunner sitter med den opplevelsen. At livet ikke ble som vi hadde tenkt. Det kan tidvis virkelig være tungt, og det er jo virkelig som du skriver - en sorg. Tror det er sunt å annerkjenne den. Selvfølgelig gjøre det man kan for å finne mening i livet som flere over meg skriver, men fortsatt overfor seg selv gi rom til å erkjenne at det ikke er lett. 🪁 Og igjen - at du ikke er alene. Det er vanlig å ha det du ønsker deg, men vanligere enn vi kanskje tror å ikke ha det også, om det gir mening. Livet kan være helt koko for mange av oss.  Det er bare ikke såå stas å snakke om. 
 

Håper du får det bedre💙

Takk🙏🏻

Anonymkode: d024a...b00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei TS, hvor gammel er sønnen din? Hva liker dere å gjøre når dere er sammen? Kan dere finne en god, felles plattform, kanskje i form av en ny felles interesse? Interesser kan jo kanskje føre til at man kommer i kontakt med andre som liker det samme, og føre til en form for utvidet fellesskap. Jeg er litt nysgjerrig på forholdet mellom deg og sønnen din

Anonymkode: c39fa...1cf

Jeg har et bra forhold til han, og faren hans. Heldigvis. Sønnen min er 13. 

Anonymkode: d024a...b00

[AnonymBruker]

Natu skrev (1 minutt siden):

Jeg tror du trenger profesjonell hjelp til å snu på tankegangen din. Det høres veldig spesielt ut at du føler deg utenom bare fordi noen har en datter og du ikke kan relatere? Da kan det virke som hjernen din jobber hardt for å finne problemer? Prøv rask psykisk helsehjelp i kommunen du bor i. 

Jeg har nettopp startet der. Jeg har hatt psykiske vansker fra jeg var liten, så det gjør nok dette vanskelig å takle fra før av.

Anonymkode: d024a...b00

[AnonymBruker]

Har også enebarn, er litt lei meg, ikke for egen del, men med tanken på at barnet mitt ikke vil kunne få søsken. Men vi fikk verdens fineste barn, og hen er nå voksen og i et forhold. Hen har det med andre ord bra, og da er jeg også glad. Har for øvrig et drittliv, med en ektefelle som har fått Alzheimer, og føler meg veldig alene. Kan aldri slappe av pga dette, så jeg også vet hvor vanskelig livet kan være. Noen her i tråden foreslo «Rask psykisk helsehjelp», og det tror jeg ikke er noen dårlig ide. Verdt å forsøke, masse lykke ril!

Anonymkode: c39fa...1cf

[AnonymBruker]

Føler med deg. Har det likedan. Sliter med psyken. Har ingen venner. Ingen barn. Og ingen jobb. Om en bil hadde kjørt meg ned i morgen hadde jeg sagt tusen takk. 

Anonymkode: 6cedf...c5c

[krishnaaa]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Føler med deg. Har det likedan. Sliter med psyken. Har ingen venner. Ingen barn. Og ingen jobb. Om en bil hadde kjørt meg ned i morgen hadde jeg sagt tusen takk. 

Anonymkode: 6cedf...c5c

💚💚

[AnonymBruker]

Jeg har mine øyeblikk med sorg og ensomhet. Det ene jeg har oppdaget er at jeg har flere folk enn jeg tror, spesielt når jeg er nedfor kan jeg glemme at det finnes mange jeg har det bra med.

Det andre er en ting jeg kjøpte meg, en relativt stor figur med øyne, den står i ei krå av stua mi og det er forbausende mye selskap i denne.

Noen ganger ringer jeg hjelpetelefoner, det skjer vel en gang i halvåret, og de samtalene har kommet meg til unnsetning i mentale bunnpunkt i tilværelsen, som da jeg mistet et vennskap og startet opp i ny prosjektstilling.

Jeg kjenner av og til på det at livet mitt er et sånt annerledes sted og fylt av ting som andre ikke har, men stort sett er jeg velsignet med nære venner og hauger av bekjente og det er alltid noen som har litt av de samme tingene, men takk og pris for at det ikke er samme suppa som hos meg.

En dag får jeg meg kjæreste igjen, men som syk, for det meste uten ansettelse, med krevende private greier og med ønske om å flytte fra det jeg bor nå, er det ikke helt øverst på hva jeg prioriterer.

Anonymkode: 649db...0c8