Hvordan gi slipp og ikke bry seg- voksne barn?

[AnonymBruker]

Har en snart 20 åring som har jobb, bor hjemme og jeg kjenner stress hver gang han ikke går på jobb. Han enten forsover seg eller finner på unnskyldinger til arbeidsgiver. Det har ikke skjedd mange ganger men jeg kjenner på ekte angst når det skjer. Det er nok noe som sitter veldig dypt pga mange utfordringer med han gjennom årene. 

Jeg vet at han er voksen, men samtidig er han kjempe umoden, ustrukturert og negativ. Hans forventninger til livet samsværer ikke realiteten. 

Hvordan gi slipp og ikke stresse ? 

ps. Han er ikke deprimert bare lat. 

Anonymkode: 5c5bc...2dc

[FrkSolsikke]

Jeg har sønn selv. Og det er en kjensgjerning at mange 20-åringer, ikke er så veldig modne. Så jeg ville fortsatt å mase på han og forklare han hvorfor han skal gå på jobb, og fortelle han om forventninger i livet. Tror ikke du kan «slippe» helt ennå.  Gutter på 20 er absolutt ikke voksne 😂🙈 lykke til. ❤️

Endret tirsdag kl. 06:47 av FrkSolsikke

[AnonymBruker]

Dette kommer til å plage deg så lenge han bor hjemme. Det gir seg når han flytter ut, for da vet du ikke om unnasluntringen 

Anonymkode: 20969...74f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at så lenge ungene velger å fortsatt bo hjemme, så klarer man ikke å bryte "foreldre og barn" dynamikken. Selv ikke når alderen tilsier at "barnet" er voksent. 

Og det å gi slipp, er en tosidig greie. Du klarer ikke gi slipp alene, men trenger at "barnet" også løsriver seg, og "krever" sin uavhengighet. 

Om han oppfører seg umodent, så kan du som forelder også behandle han som umoden. (Oppfører han seg som en trassig ungdom, så behandles han som en trassig ungdom.) 

Måten å gi slipp og "ikke bry seg" (Dvs. ikke legge seg opp i hverdagsdetaljer.) Er å ikke lenger bo i samme bolig. Da ser du ikke disse tingene, og slipper å forholde deg til dem. 

Om dette irriterer deg veldig, så ville jeg dyttet mer på for å få det voksne barnet ut av huset. 

Anonymkode: 7a17b...019

[AnonymBruker]

Du er jo redd for at han ikke kommer til å klare seg, rett og slett. Eksistensiell angst på vegne av barnet. 

Anonymkode: 119fd...02b

[AnonymBruker]

Takk for svarene. Selvfølgelig ønsker jeg at han flytter ut, men han har ikke råd og det å flytte ut krever penger. Målet var når han startet i jobb å spare penger og bo hjemme. Nå ser jeg at det glir ut da pengene går på fest og morro. Må nok sette strengere krav.

 

ts 

Anonymkode: 5c5bc...2dc

[AnonymBruker]

Han jobber? Hvorfor har han ikke råd til å flytte ut? Han kan vel leie i kollektiv og lære at livet koster penger, da modnes man raskere enn hjemme på barnerommet der det egentlig ikke finnes så mange alvorlige konsekvenser... 

Nå dekker jo foreldrene alle levekostnader, da er det ikke så farlig om man mister jobben eller bruker alle pengene på fest og fjas. 

Anonymkode: 3249d...71e

[AnonymBruker]

En del av det å være voksen er å oppføre seg som en og bli behandlet som en også fra foreldrene sine. Det betyr kommunikasjon fra din side om hva du forventer av en som bor hjemme osv, og hvis ikke avkommet klarer møte forventningene er det fritt frem å flytte for seg selv. 

At du får angst osv må du ta tak i for egen del. Det er usunt for deg så du bør også løsrive deg fra mønsteret ditt. 

Anonymkode: a4a6e...b7b

[AnonymBruker]

Er nok som andre sier her, at så lenge de bor hjemme så er det vanskelig å gi slipp. 

Betaler han husleie hjemme? Viss han ikke gjør det,  så kan det være fint å starte med det... og om dere ikke trenger pengene, så kan de spares og gå til depositum når han en er klar for å flytte ut.

 

Anonymkode: 2b3d1...182

[AnonymBruker]

TS, denne angsten kjenner jeg også veldig på - skjønner så godt hvordan du har det. Ville bare si det. 

Min er "bare" 18 og går fremdeles på skole og har fritidsaktiviteter som har obligatorisk oppmøte, og jeg ser at det er en del skulk. Jeg ser virkelig fram til at barnet flytter ut og jeg slipper å vite om han møter opp eller ikke, og det ikke er mitt ansvar.

Ser det av mange unge på jobb også, der jeg jobber, at det er lav terskel for fravær, sammenlignet med oss gamliser.

Anonymkode: 04102...162

[AnonymBruker]

TS, denne angsten kjenner jeg også veldig på - skjønner så godt hvordan du har det. Ville bare si det. 

Min er "bare" 18 og går fremdeles på skole og har fritidsaktiviteter som har obligatorisk oppmøte, og jeg ser at det er en del skulk. Jeg ser virkelig fram til at barnet flytter ut og jeg slipper å vite om han møter opp eller ikke, og det ikke er mitt ansvar.

Ser det av mange unge på jobb også, der jeg jobber, at det er lav terskel for fravær, sammenlignet med oss gamliser.

 

Anonymkode: 04102...162

[AnonymBruker]

Eneste løsningen er at han flytter ut. Da får han en bratt læringskurve, og blir mest sannsynlig mer ansvarsfull. 

Anonymkode: fbca1...682

[HMK]

Hvis han jobber fulltid bør han ha råd til å bo for seg selv. Hvis han jobber deltid og ikke har noen utdannelse... vel. Da er det vel bare rimelig å kreve at han må studere eller ta annen utdannelse i tillegg til deltidsjobb for å fortsette å bo hjemme. 

[AnonymBruker]

Han ønsker ikke å flytte ut og det å kaste ham ut er uaktuelt. Det er lett hvis man har barn man kan snakke med og forklare og sette kravene, men han er rett og slett ikke moden nok til å forstå det. 
 

ts 

Anonymkode: 5c5bc...2dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han ønsker ikke å flytte ut og det å kaste ham ut er uaktuelt. Det er lett hvis man har barn man kan snakke med og forklare og sette kravene, men han er rett og slett ikke moden nok til å forstå det. 
 

ts 

Anonymkode: 5c5bc...2dc

Joda, men jeg tror kanskje ikke du er moden nok til å la han løsrive seg. 

Anonymkode: a4a6e...b7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Takk for svarene. Selvfølgelig ønsker jeg at han flytter ut, men han har ikke råd og det å flytte ut krever penger. Målet var når han startet i jobb å spare penger og bo hjemme. Nå ser jeg at det glir ut da pengene går på fest og morro. Må nok sette strengere krav.

 

ts 

Anonymkode: 5c5bc...2dc

Her ville jeg i det minste begynt å kreve husleie som du kan spare til han så lenge han bor hjemme. 

Mange 20åringer er ikke modne nok til å prioritere langsiktig.

Selv har jeg gjort dette og spart 120.000 til ungdommen på de 2 årene hen bodde hjemme og jobbet.

Anonymkode: 0e67f...6f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Joda, men jeg tror kanskje ikke du er moden nok til å la han løsrive seg. 

Anonymkode: a4a6e...b7b

På hvilken måte ? Jeg ønsker at han flytter ut, men da må jeg fysisk kaste han ut. 

ts 

Anonymkode: 5c5bc...2dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

På hvilken måte ? Jeg ønsker at han flytter ut, men da må jeg fysisk kaste han ut. 

ts 

Anonymkode: 5c5bc...2dc

Du kan begynne å kreve husleie av han

Anonymkode: 0e67f...6f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Han ønsker ikke å flytte ut og det å kaste ham ut er uaktuelt. Det er lett hvis man har barn man kan snakke med og forklare og sette kravene, men han er rett og slett ikke moden nok til å forstå det. 
 

ts 

Anonymkode: 5c5bc...2dc

Han er 20 år, du omtaler ham som en 12 åring.

På tide at du lar fugleungen lære å fly.

 

Anonymkode: 0d858...1bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

På hvilken måte ? Jeg ønsker at han flytter ut, men da må jeg fysisk kaste han ut. 

ts 

Anonymkode: 5c5bc...2dc

ved måten du svarer på som at han ikke er moden osv, det betyr ett av to ting, han har fått lov å vokse opp og bli dullet med, ikke ta ansvar osv fordi det var det du trodde var riktig osv og det knyttet han til deg eller du ser ikke hva han faktisk er i stand til fordi han ikke slipper til fordi du tror han ikke kan.. Di skriver du får angst av at han ikke tar ansvar samtidig som du sier han ikke er moden til å ta ansvar - som igjen leder tilbake til at du ikke har lagt opp til en løsrivelsesprosess. Det er foreldres viktigste rolle, det å forberede ungene på å klare seg selv fra de er rimelig små. 

Lære de å gå på do og tørke seg selv, lære de å dusje selv, lære de å lage mat selv, vakse klær selv, betale regninger og styre kontoen selv osv osv, og lære de å stille opp der det er forventet av dem. Det starter fra de er to, tre år gamle og så utvikler det seg i takt med alderen.. 

 

Anonymkode: a4a6e...b7b