Hvordan håndterer du folk som «trauma dumper» i tide og utide?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er en traumedumper, og skjønner godt at folk blir lei. Det bare tyter ut, dessverre. Derfor unngår jeg folk så mye jeg kan, skjønner jo at det er belastende for andre. 

Anonymkode: 9b7e7...20f

Samme her. Det er vanskelig å holde seg innafor grensa når man ikke engang vet hvor grensa går.

Jeg har opplevd så uendelig mange ganger å fortelle det jeg tror er hverdagslig info, en morsom historie eller en noe søtt fra oppveksten, også oppfattes det som traumdumping.

Noen ganger fordi jeg ikke aner at noe jeg har opplevd, tenkt, gjort eller ikke gjort faktisk er langt utenfor normalen eller fordi info i periferien rundt det jeg forteller toucher innom traumer jeg har, for eksempel at "det var etter at jeg kom ut fra sykehuset igjen, men jeg gikk på krykker fortsatt". Noen ganger nevner jeg traumer i forbifarten fordi det er nødvendig for historien jeg forteller, eller tilhøreren reagerer uansett fordi jeg nevnte at vi var på hytta eller at onkel og tante kom og de jeg snakker med vet hva som skjedde meg på hytta eller hva onkel gjorde mot meg. Så da føler de ofte at jeg snakker om traumene mine selv om jeg ikke har gjort det.

I tillegg er det jo faktisk vanskelig å ikke snakke om ting når det koker som verst på innsida og det hender det renner ut. Det er ikke annerledes enn folk som kun snakker om at typen gjorde det slutt, om barnet sitt eller om den urimelige sjefen sin i uker, måneder og år i strekk og alle samtaler dreier seg om det. Det er slitsomt for folk rundt, men det er menneskelig å dele det som er viktigst og størst for en selv og det krever mye selvkontroll å la være. 

Jeg klarer rett og slett ikke å føre normale samtaler uten å enten dumpe traumer, bli oppfattet som å dumpe traumer ellet måtte lege en enormt krevende katt og mus lek hvor jeg vrir meg unna alle mulige temaer fullstendig og enten overhører, lar være å svare på eller avleder vekk fra spørsmål eller rett og slett lyver så det renner av meg for å ha noe å si eller svare som ikke gjør at jeg plumper ut med noe feil. Og da er på en måte ikke samtalene verdt så mye lenger...

Så jeg er endt der du er, at det er best å holde meg mye for meg selv. At jeg har en million traumer er ikke familie (i hvert fall ikke flertallet av de) eller venners feil eller noe de skal behøve deale med. 

Anonymkode: e4500...646

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har opplevd så uendelig mange ganger å fortelle det jeg tror er hverdagslig info, en morsom historie eller en noe søtt fra oppveksten, også oppfattes det som traumdumping.

 

Samme! 

Og i tillegg hender det at jeg tror at nå deler vi og tar det andre sier bokstavelig, og blir da kjempeivrig, for det er andre her som har opplevd det samme som meg! Men så viser det seg at de snakker metaforisk, og så sitter jeg der som en idiot og har delt ting de andre bare stirrer på meg for. 

I tillegg er det mange som bruker ignorering og silent treatment på meg etterpå, nøyaktig det jeg opplevde i store deler av livet når jeg «var feil» - og det er så vondt at jeg har ikke ord for å beskrive det. 

Du og jeg ♥️ Vi skal klare oss. Mange gode tanker til deg fra en til på utsiden

Anonymkode: 9b7e7...20f

[katties]

Jeg kjenner ei slik; hun er en bekjent av moten min. Alltid holder hun på å dø fordi legen fant noe, alltid er det en eller annen krise. Heldigvis ringer hun ofte og forteller, og moren min legger da fra seg telefonen og gjør sine ting mens hun holder på i en time av gangen. Imminellom har det vært situasjoner der moren min ikke orker å høre på og sier at hun er opptatt. Innimellom har denne personen sagt at moren min er veldig usympatisk for Hebnes situasjon (nei, moren min gir de rådene hun kan, men personen ønsker noe bedre enn det som realistisk er mulig). De fleste vennene til denne personen har minimalt med kontakt med henne fordi de ikke har plass til så mye negativitet som denne personen gir. Hun har nok penger til at hun burde gått til psykolog. Det virker liksom som hun ikke helt vet hva annet hun kan snakke om enn alle problemene hun har. Det er nok ikke mye å gjøre med. Trist at hun har mistet vennene sine på denne måten, men mamge har nok av ting å tenke på selv og kan ikke være personlig psykolog for slike personer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2025 den 11.16):

Det er jo ingen som er mer selvsentrerte enn deprimerte, rusavhengige, og traumeutsatte mennesker. Legg vekk empatien et lite øyeblikk når dere leser dette, og se det helt objektivt. Det er bare et faktum og helt forståelig. Man har ikke rom for å ta inn andres liv når en kontinuerlig gjenopplever traumet sitt eller er deprimert. Samtidig så kan ikke omgivelsene være tilgjengelig for å ta i mot emosjonelt belastende informasjon til en hver tid. De har sitt liv, og ofte sine utfordringer og kanskje vonde ting å håndtere. Dessverre så klarer de som er hjelpetrengende å søke opp hjelpegivende ganske kjapt, nettopp ved å dumpe historien med en gang. De trenger en som blir medavhengig og kan "hjelpe" de med å opprettholde offer rollen. Den eneste måten man kan ha en likeverdig og sunn relasjon til mennesker som sliter med dette kronisk er å sette grenser. Hvis de ikke respekteres, så må man bare henvise de til å snakke med psykolog og fastlege. Det er ikke en menneskerett å få tid og rom til å snakke om seg og sitt når det måtte passe en selv. Mottager må også ha rom for å ivareta seg selv og sin psykiske helse. 

Anonymkode: 9413b...db2

Jo, det finnes en ting. Småbarnsforeldre. Vi tenker bare ikke så mye over det, for vi har litt mer sympati for noen som frivillig har valgt å oppdra et annet menneske enn noen som har sykdom som gjør de ute av stand til å ta vare på seg selv. 
 

Anonymkode: 864ff...d2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2025 den 8.48):

Det er ikke bra å dele for mye, for ofte, i samtaler der man egentlig ikke er på «det sporet». I en samtale mellom venner bør man dele ting på samme nivå, hvis den ene oftere deler på et veldig dypt og vondt nivå vil man nesten alltid føle assymetri i relasjonen. Altså man skyver folk fra seg hvis man ikke klarer å holde på traumatiske opplevelser til en viss grad.

Men, har man det vondt inni seg mister man noe av det sosiale kompasset, ting renner ut litt mer ukontrollert. Jeg ville sagt noe om at «kanskje vi skal sette av litt tid til å prate om dette en annen gang?», eller «kanskje du trenger å få sortert og bearbeidet mer i dette enn det vi greier ved å snakke om det?», eller noe slikt. Mange av oss har opplevd dette, fra den lyttende siden, eller selv å buse brått ut med «jeg har akkurat mistet moren min» e.l. til en stakkars ansatt i kaffebaren, eller et nytt fjes på første fest man er på etter en tung opplevelse.

Anonymkode: d3112...2ee

Om det er snakk om nære venner, bør man kunne dele vanskelige ting, og også noe man kan kalles traumatisk  Hvem ellers skal man dele til? Få starter ved psykologtimen

Jeg har syntes det var vondt å spontant høre om andres smerte, men spontant er den eneste måten en del klarer å dele

Og en del ganger kan folk være ganske nærgående mot andre, uten å være klar til å ta imot dybden det virker som de etterspør 

Jeg synes absolutt voksne over en viss alder bør kunne ta imot noe av vonde opplevelser hos andre Men noen klarer ikke å stå i andres smerte, ikke en gang fra nære

Det de fleste kan gjøre, er å begrense hvilke vonde detaljer man deler eller tar impt  Som regel er ikke detaljer nødvendige for å dele smerte 

Anonymkode: b6e1d...83e

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg vil både være en trygg person som man kan dele slikt med.

Men det er ikke alltid det passer å ta de samtalene. 

Det er heller ikke alt som egner seg «å ta i plenum, med andre tilstede».

Ikke alle situasjoner egner seg for slike samtaler.

Når noen setter i gang med å brette ut, så er det litt vanskelig å si «dette har jeg ikke tid til», eller «det passer ikke å snakke om dette her og nå»

Anonymkode: d0b38...43c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

TS her.

Jeg vil både være en trygg person som man kan dele slikt med.

Men det er ikke alltid det passer å ta de samtalene. 

Det er heller ikke alt som egner seg «å ta i plenum, med andre tilstede».

Ikke alle situasjoner egner seg for slike samtaler.

Når noen setter i gang med å brette ut, så er det litt vanskelig å si «dette har jeg ikke tid til», eller «det passer ikke å snakke om dette her og nå»

Anonymkode: d0b38...43c

Du kan si noe sånt som: "Dette skjønner jeg er vanskelig for deg, men det er kanskje ikke helt rett tid å prate om dette nå?"

Anonymkode: a026a...3ed

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

TS her.

Jeg vil både være en trygg person som man kan dele slikt med.

Men det er ikke alltid det passer å ta de samtalene. 

Det er heller ikke alt som egner seg «å ta i plenum, med andre tilstede».

Ikke alle situasjoner egner seg for slike samtaler.

Når noen setter i gang med å brette ut, så er det litt vanskelig å si «dette har jeg ikke tid til», eller «det passer ikke å snakke om dette her og nå»

Anonymkode: d0b38...43c

Tror jeg hadde sagt noe sånt som, "høres ut som du har behov for en prat under 4 øyne, skal vi gå inn her?" Eller si ei tid det passer bedre 

[AnonymBruker]

Skjer det en sjelden gang i forbindelse med alvorlig sykdom eller dødsfall o.l. så tar jeg meg selvsagt tid, dog ikke i festlig lag sammen med andre, men under fire øyne. Skjer det ofte, så er det åpenbart at personen trenger profesjonell hjelp som ikke jeg innehar kompetanse til å gi. Da sier jeg det på en fin måte, med klare grenser. Skjer det igjen og igjen etter det, så trekker jeg meg unna, for da respekterer de ikke grensene mine. 

Anonymkode: ae321...23b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2025 den 8.48):

Det er ikke bra å dele for mye, for ofte, i samtaler der man egentlig ikke er på «det sporet». I en samtale mellom venner bør man dele ting på samme nivå, hvis den ene oftere deler på et veldig dypt og vondt nivå vil man nesten alltid føle assymetri i relasjonen. Altså man skyver folk fra seg hvis man ikke klarer å holde på traumatiske opplevelser til en viss grad.
 

Men, har man det vondt inni seg mister man noe av det sosiale kompasset, ting renner ut litt mer ukontrollert. Jeg ville sagt noe om at «kanskje vi skal sette av litt tid til å prate om dette en annen gang?», eller «kanskje du trenger å få sortert og bearbeidet mer i dette enn det vi greier ved å snakke om det?», eller noe slikt. Mange av oss har opplevd dette, fra den lyttende siden, eller selv å buse brått ut med «jeg har akkurat mistet moren min» e.l. til en stakkars ansatt i kaffebaren, eller et nytt fjes på første fest man er på etter en tung opplevelse.

Anonymkode: d3112...2ee

Høres veldig spesielt ut å ikke når som helst skulle synes det er greit at noen forteller feks at de har mistet moren sin. Og hvordan skal folk som har opplevd mye traumer kunne ha venner om de aldri kan dele ting med andre fordi de har opplevd mye værre ting enn alle andre?  
 

folk burde avsolutt når som helst få lov å fortelle om vanskelige ting de he opplevd, også får de rundt bare takle det. Det er tross alt ikke de som går gjennom det vanskelige, de må i det minste kunne la folk fortelle om vanskelige ting uten å ha et problem med det.

Anonymkode: eff00...af3

[AnonymBruker]

Jeg er dessverre sånn. Har kronisk ødelagt nervesystem. Alt oppleves VELDIG INTENST OG STERKT HEEEELEEEEE TIIIIIDEEEEEEN!!! Så jeg klarer rett og slett ikke å beherske meg med mindre jeg en sjelden gang er i vater. Og det skjer sjeldent. Livet er en pine og plage med kronisk kptsd. Unner det bare de som påførte meg det.

Anonymkode: e15df...ca6

[AnonymBruker]

Jeg tar det egentlig som ett tegn på at folk opplever meg som en person som er trygg å snakke om. Og nødvendigvis ikke deler alt mulig videre. Så gjør meg ikke noe. 

Anonymkode: cd960...816

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.10.2025 den 15.36):

Jo, det finnes en ting. Småbarnsforeldre. Vi tenker bare ikke så mye over det, for vi har litt mer sympati for noen som frivillig har valgt å oppdra et annet menneske enn noen som har sykdom som gjør de ute av stand til å ta vare på seg selv. 
 

Anonymkode: 864ff...d2a

Jeg har ikke noe sympati for småbarnmødre isolert sett. For all del noen kan ha en fantastisk personlighet OG veldig hyggelige barn som er lett å like. Kjenner opptil flere . Men det er ingen bragd og  gjør deg ikke til  noen helt

Folk får barn av hundre prosent egoistiske årsaker og for å reprodusere seg selv. Jeg har mye større respekt for folk som uavhengig av om de har barn eller ikke, jobber for å gjøre verden til et bedre sted og det er ikke synonymt med å presse ut er par kids og surre i sin egen "jeg er mor ,det er min superpower bobla".

Anonymkode: 0abe4...e1b

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2025 den 0.29):

Hvordan håndterer du folk som «trauma dumper» i tide og utide? 

At folk bretter ut om noen av de mest traumatiske opplevelsene i sitt liv, uavhengig av hvor dere er, hvilke andre som er til stede, og samme hva som egentlig var samtaletemaet/anledningen?

Det er jo ikke i alle situasjoner og settinger man har tid eller anledning til å « ta imot » det personen ønsker å dele. Og ei heller har anledning til å møte personen med nødvendig omsorg og støtte.

Samtidig kan man ikke prøve å parkere en slik samtale heller, ved å si at «dette kan vi snakke om senere».

 

Anonymkode: d0b38...43c

Gjør det tilbake , så kan man knytte bånd over det 😂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.9.2025 den 0.29):

Hvordan håndterer du folk som «trauma dumper» i tide og utide? 

At folk bretter ut om noen av de mest traumatiske opplevelsene i sitt liv, uavhengig av hvor dere er, hvilke andre som er til stede, og samme hva som egentlig var samtaletemaet/anledningen?

Det er jo ikke i alle situasjoner og settinger man har tid eller anledning til å « ta imot » det personen ønsker å dele. Og ei heller har anledning til å møte personen med nødvendig omsorg og støtte.

Samtidig kan man ikke prøve å parkere en slik samtale heller, ved å si at «dette kan vi snakke om senere».

 

Anonymkode: d0b38...43c

En måte å få oppmerksomhet på. Noen har historier på lager som de tar fram, gjerne når de treffer nye folk, for å gjøre seg spesielle  og interessante. Ingenting er som et nytt publikum..

 

Anonymkode: 817f5...767

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.10.2025 den 3.32):

Høres veldig spesielt ut å ikke når som helst skulle synes det er greit at noen forteller feks at de har mistet moren sin. Og hvordan skal folk som har opplevd mye traumer kunne ha venner om de aldri kan dele ting med andre fordi de har opplevd mye værre ting enn alle andre?  
 

folk burde avsolutt når som helst få lov å fortelle om vanskelige ting de he opplevd, også får de rundt bare takle det. Det er tross alt ikke de som går gjennom det vanskelige, de må i det minste kunne la folk fortelle om vanskelige ting uten å ha et problem med det.

Anonymkode: eff00...af3

Det er vel ikke videre spesielt å ha mistet moren sin, det vil skje de fleste før eller senere det. 

Anonymkode: 817f5...767

[AnonymBruker]

Aldri opplevd det av venner privat, men opplevd det med et par kollegaer. En gang med en tidligere kjæreste og det var såpass alvorlige ting at vi hadde mye samtaler rundt det.

Jeg lytter og lar de fortelle det de vil fortelle. Så møter jeg dem litt på det de forteller med bekreftende kommentarer etc.

Anonymkode: 2cc25...527

[AnonymBruker]

Syns det er vanskelig å ikke "traumadumpe" folk som vil bli kjent med meg. 

Har hatt et vanskelig liv og jeg prøver så godt jeg kan å bare nikke og smile, kun snakke om faglige og overfladiske ting. Men om folk vil kjenne meg nærmere, vet jeg ikke hva jeg sksl si. 

Men også i perioder der jeg har hatt depresjon har det vært ekstra vanskelig. Jeg har ikke særlig mange venner eller nettverk, så har det dessverre kommet ut noe greier, når f8lk har spurt, eller vi har hatt samtale som tillot det. 

Har funnet ut det er best for meg å være Einstøing fordi fill tåler ikke høre på annet enn A4 normalen. 

Anonymkode: 5f08e...e32

[AnonymBruker]

Tror noen ganger ting jeg forteller kan oppleves som trauma dumping, eller selvmedlidenhet eller et behov for oppmerksomhet eller noe sånt. Mens for meg så er det kanskje mer normalt å prate om sånne ting enn for andre. Enkelte ting synes jeg det er greit å fortelle folk som skal ha litt med meg å gjøre fordi det kan forklare noen reaksjonsmønstre jeg har, og da pleier jeg presisere at jeg ikke sier det for empati eller noe sånt men rett og slett for at de skal være forberedt på at jeg kan ha reaksjoner i situasjoner som minner meg om enkelte traumer. 
 

 

Anonymkode: 0ca63...c73

[AnonymBruker]

Jeg jobbet met et slikt menneske en gang i tiden. Bla så kunne hun begynne å legge ut om voldtekter hun hadde blitt utsatt for, dette sa hun gjerne rundt oss kolleger og pårørende ( jobbet på sykehjem). 

Ja hun hadde vært utsatt for en traumatisk handling, men det er tid og sted for alt. Vår leder oppfordret henne til å søke hjelp og prøvde i tillegg å sette henne i kontakt med aktuelle instanser, hjelpe henne med å finne en god psykolog ol.

Anonymkode: e3711...3c6