Hvordan håndterer du folk som «trauma dumper» i tide og utide?

[AnonymBruker]

Hvordan håndterer du folk som «trauma dumper» i tide og utide? 

At folk bretter ut om noen av de mest traumatiske opplevelsene i sitt liv, uavhengig av hvor dere er, hvilke andre som er til stede, og samme hva som egentlig var samtaletemaet/anledningen?

Det er jo ikke i alle situasjoner og settinger man har tid eller anledning til å « ta imot » det personen ønsker å dele. Og ei heller har anledning til å møte personen med nødvendig omsorg og støtte.

Samtidig kan man ikke prøve å parkere en slik samtale heller, ved å si at «dette kan vi snakke om senere».

 

Anonymkode: d0b38...43c

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke begrepet "trauma dumping", det får det til å høres ut som traumatiske historier er boss. Jeg vil heller snakke om gode måter å dele på, og gode måter å sette grenser og/eller motta på. Vi har makt til å styre hvordan vi kommuniserer med hverandre. Men noen kan trenge opplæring, eller kunnskap. 

Det er forøvrig ei uke sia noen, litt urelatert til samtalen vår, delte en  opplevelse. Jeg opplever dette mye, fordi folk nok sanser at jeg er åpen for det. Da må jeg også kunne ta imot på kort varsel. Så svaret blir, jeg håndterer det som en spontan debriefing. Jeg tar det jeg klarer der og da, og viser støtte. Det kan man selv om det bare er 5 min til rådighet. Jeg bruker ofte kroppen, ser dem i øynene eller tar på skuldra. 

Anonymkode: b6e1d...83e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg liker ikke begrepet "trauma dumping", det får det til å høres ut som traumatiske historier er boss.

Anonymkode: b6e1d...83e

TS her

Enig i at det er et dårlig begrep.

Kommer ikke på et norsk begrep som oppsummerer slikt i korthet?

Kjenner meg igjen i det du skriver ellers. 
Opplever det ofte selv, også med folk jeg ikke kjenner noe særlig.

Vil både vise omtanke, men også av og til «sette litt grenser».

Anonymkode: d0b38...43c