Når du har vært gjennom så mye som ingen klarer å sette seg inn i

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en barndom og et liv som er utenom det vanlige og har opplevd så mange ting som jeg er vant til at folk ikke kan relatere til. Det har gjort det vanskelig ift venner og det er utrolig sårt når man føler seg helt alene fordi det ikke er noen som forstår hvordan ting påvirker. Så føler man seg fåkkings (unnskyld språkbruk, men seriøst) helt alene i denne verden og det er like greit å bare holde seg alene, så man slipper å føle seg seg enda mer alene sammen med folk. Men så er det sårt å være helt alene også. Hva gjør man da? Skulle så ønske jeg kjente noen som kjente seg igjen i hvordan det er, så kunne vi hengt sammen. 
 

Noen som skjønner hva jeg mener og kjenner på det samme? Hvordan overlever dere denne verden? 

Anonymkode: 07943...430

[AnonymBruker]

Søk hjelp! Jeg gikk i traumebehandling i over fem år. Før det hadde jeg det som deg, nå har jeg det mye bedre. Ting er ikke tipptopp, men jeg lever et greit liv. Har fått flere venner og klarer å holde på dem uten vanskeligheter. De har ikke lignende oppvekst som meg, men det gjør ingenting. Vi kan fint snakke om oppvekstene våre men det er sjeldent hovedtema når vi er sammen.

Anonymkode: c88cc...09c

[AnonymBruker]

Jeg hadde en forjævlig oppvekst, jeg fant folkene mine her

 

https://www.reddit.com/r/raisedbynarcissists/

https://www.reddit.com/r/CPTSD/

Men... ingen kan noen gang sette seg inn i og forstå alt, men de kan med empati og medfølelse møte meg. Men jeg måtte øve mye på det, jeg oppsøker folk selv om det i blant er vondt. Jeg knytter bånd, får relasjoner, blir kjent med folk, åpner meg litt etter litt og ikke om alt.  Det er viktig å ha bearbeidet mest mulig av traumene våre, så det ikke er så viktig at de blir forstått eller sett.

Desto mer jeg fant ro med meg selv, desto mindre trengte jeg at andre så og bekreftet eller forstod meg, for det vil sjelden skje sånn ute blant folk, med mindre man oppsøker forum som jeg viste deg linker til.

Det er vi som må prøve å tilpasse oss den normale verden heller enn at den skal se oss, og det har fungert for meg. 

Anonymkode: c6b0a...9e3

[AnonymBruker]

Jeg følte som deg da jeg var yngre. Etterhvert innså jeg at andre ikke trenger forstå fullt ut, for ingen vil uansett fullt ut forstå, fordi to personer som har opplevd tilsynelatende like ting kan likevel ha ulike tolkninger og erfaringer med hendelsene.

Jeg fant ut at det var viktigere å jobbe for å få et godt nettverk av oppegående personer med empati og personlig driv. Oppegående personer med empati har evnen til å forstå mye, og ta hensyn der det er nødvendig, selv om de selv kanskje ikke har opplevd det samme eller en gang lignende. 

En god ting er at jo eldre man blir, jo mer vil de aller fleste ha opplevd av utfordringer, problemer, tap, ev. traumer. Så sjansen til å møte andre som har en erfaring som kan ligne noe, den øker. Men samtidig så har jeg sett at mitt behov for å prate om ting blir mindre, all den tid jeg bearbeidet med psykolog noe som trengte å bearbeides, og ikke minst fordi man får mer avstand fra det som har skjedd og at man også har fått nye, bedre opplevelser. 

Det var også viktig for meg å oppdage at det var og er mange andre som føler på lignende følelser, som føler seg like annerledes ut, like alene, like usynlig. For det viser at man ikke er unormal selv om man sliter og føler seg alene.

Men det viktige er å komme seg ut i verden, engasjere deg, gi av deg selv, gjør noe du kan finne glede i, noe du kan mestre eller lære noe nytt. 

Snakk med legen din, en psykolog, kommunens lavterskeltilbud. Og kom deg ut, gjør noe, engasjer deg. Prøv gjerne frivillig arbeid, for der er det mange flotte mennesker som har helt ulike livserfaringer.

❤️ 

Anonymkode: 70aa3...411

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat slik. 

Klarer ikke å relaterte til andre på grunn av spesiell oppvekst og dysfunksjonell familie.

Jeg kom til Norge som barn og opplevde mye forferdelig etter at jeg kom hit. Ble behandlet utrolig dårlig av bygda og fikk en stefar som ikke var helt god.I tillegg var foreldrene i et spesielt miljø som derev på med snåle ting.  Så fikk jeg traumer og c- ptsd. 

Fordi jeg er sterk har jeg klart å få neg utdanning og ganske gode jobber. Men overalt jeg går er det for det meste folk fra stabile familier som har fått alt servert med sølvskje og jeg klarer ikke relatere meg til dem. Jeg vet heller ofte ikke hva jeg skal si. 

Det blir ofte så ille at jeg trekker meg bare unna, fordi å sitte med de er bare stress. Føler fol ser bare rart på meg. 

Det er vanskelig. Spesielt i Norge når alle er så lukka og janteloven er så gjeldende. 

Anonymkode: 9b85c...aaf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Søk hjelp! Jeg gikk i traumebehandling i over fem år. Før det hadde jeg det som deg, nå har jeg det mye bedre. Ting er ikke tipptopp, men jeg lever et greit liv. Har fått flere venner og klarer å holde på dem uten vanskeligheter. De har ikke lignende oppvekst som meg, men det gjør ingenting. Vi kan fint snakke om oppvekstene våre men det er sjeldent hovedtema når vi er sammen.

Anonymkode: c88cc...09c

Ja, skal strax komme til på dps. Det er ikke det at vi nødvendigvis snakker om barndom osv, men når de vet om enkelte ting og ikke f.eks respekterer å la vær å gå inn på forskjellige ting når de ikke vet bedre. Bare la ting ligge, ikke stirr opp noe, man ikke vet hvordan man skal «håndtere». F.eks når jeg sier at jeg ikke har kontakt med den og den og at det er sårt og at det er veldig komplisert hele forholdet, ikke send meg bilder på so-mye av vedkommende fra et album uten å kommentere det og tenk at det er helt normalt å gjøre.

Anonymkode: 07943...430

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har det akkurat slik. 

Klarer ikke å relaterte til andre på grunn av spesiell oppvekst og dysfunksjonell familie.

Jeg kom til Norge som barn og opplevde mye forferdelig etter at jeg kom hit. Ble behandlet utrolig dårlig av bygda og fikk en stefar som ikke var helt god.I tillegg var foreldrene i et spesielt miljø som derev på med snåle ting.  Så fikk jeg traumer og c- ptsd. 

Fordi jeg er sterk har jeg klart å få neg utdanning og ganske gode jobber. Men overalt jeg går er det for det meste folk fra stabile familier som har fått alt servert med sølvskje og jeg klarer ikke relatere meg til dem. Jeg vet heller ofte ikke hva jeg skal si. 

Det blir ofte så ille at jeg trekker meg bare unna, fordi å sitte med de er bare stress. Føler fol ser bare rart på meg. 

Det er vanskelig. Spesielt i Norge når alle er så lukka og janteloven er så gjeldende. 

Anonymkode: 9b85c...aaf

Vondt å høre hvordan du har hatt det og hvordan du har vokst opp. Utrolig sterkt gjort at du likevel har fått deg en god utdannelse og gode jobber. Jeg har selv også utdannelse og hatt ok jobber, men hadde det ikke vært for angsten så kunne jeg nådd mye lenger. Men gjør alt jeg han for at ikke ting skal ødelægge formye for meg. 
 

Jeg har også opplevd mye rart hos div fosterforeldre o.l så vet mye om å vokse opp hos «sære» folk. Er halvt norsk. Skal til dps nå for utredning, men har mest sannsynlig CPTSD. 
 

Kan jeg spørre hvor i landet du hører til? 

Anonymkode: 07943...430

[AnonymBruker]

Hehe, jeg kan kjenne meg innmari igjen. 💔😅

Lenge trodde jeg det var fordi jeg manglet noen venner som hadde det som meg. At det hullet ville bli dekket hvis jeg bare fant riktig folk som kunne relatere til det livet jeg hadde. Som forstod. 

Nå tenker jeg mer at det hullet handler om oppveksten min, om at jeg ikke ble møtt og sett og forstått slik jeg skulle som barn, at det aller mest er et minne. Og at den eneste som kan reparere det minnet er meg selv, og at det kanskje kommer til å være der til en viss grad for alltid. 

Det jeg også har gjort er å øve på å bli mer åpen. Okei, så kan de ikke relatere akkurat til de sårene jeg har, men kanskje de ikke må det, kanskje de kan forstå litt likevel. Jeg har også innsett at veldig mange kan forstå mye mer enn jeg tror, men at de ikke fronter det. Jeg har også reflektert rundt at "vil jeg virkelig relatere til andre mennesker bare basert på de verste sårene mine?" og nei, jeg vil jo ikke det. Der igjen, det handler om det intense minnet av å aldri bli sett og forstått i det. Og i det jeg tok mer ansvar for å forstå og møte meg selv, ble det dessuten mindre desperat viktig at andre forstod meg riktig. 

Den siste tingen som jeg opplever enormt støttende, det er å ta del i ulike fellesskap som handler mer om de tingene jeg har sår av. Og da gjerne på nett. Om jeg så ikke i det daglige er venner med eller nær noen som forstår, så vet jeg at det er så uendelig mange som forstår likevel. Jeg har kanskje også blitt mer spirituell, noe som gjør at jeg føler på mer fellesmenneskelighet i det vonde jeg har erfart. 

Så det er liksom som at jeg får små biter av den forståelsen på ulike plasser nå, og da trenger jeg egentlig ikke få den fra venner. (En del av problemet mitt pleide å være at jeg trodde "alle andre" fikk det med venner, fordi de hadde mer normale livserfaringer, og det er mulig det stemmer at folk flest ikke kjenner på disse følelsene, hva vet jeg, der igjen, jeg tror såret handler om oppveksten, og ikke at vi egentlig er mer alene her og nå.) Samtidig er det klart at det er viktig å velge venner som en føler seg vel med, jeg har også innsett at noen av de jeg omgikk var enormt bagatelliserende og definerende overfor min virkelighet og det at jeg reagerte på det var helt naturlig og handlet ikke egentlig om et overdrevent behov for forståelse. 

Til sist: vi er grunnleggende alene om vår virkelighet. Og det er ALLE. Kanskje det erfares mer smertefullt fordi vi gikk glipp av en viktig "påkobling" fra våre foreldre, som barn. Noe som naturlig nok gir en sånn følelse av at den eksistensielle aleneheten blir massiv og enorm, men jeg tror ikke lenger at det er noe fundamentalt galt med meg. Jeg er bare menneske. Så vit det at det du føler, det høres fullstendig naturlig ut, og vi er mange som kan kjenne igjen den følelsen. Men vi er hver og en av oss alene om å kjenne den inni oss selv. 

Anonymkode: 3877c...c42

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg følte som deg da jeg var yngre. Etterhvert innså jeg at andre ikke trenger forstå fullt ut, for ingen vil uansett fullt ut forstå, fordi to personer som har opplevd tilsynelatende like ting kan likevel ha ulike tolkninger og erfaringer med hendelsene.

Jeg fant ut at det var viktigere å jobbe for å få et godt nettverk av oppegående personer med empati og personlig driv. Oppegående personer med empati har evnen til å forstå mye, og ta hensyn der det er nødvendig, selv om de selv kanskje ikke har opplevd det samme eller en gang lignende. 

En god ting er at jo eldre man blir, jo mer vil de aller fleste ha opplevd av utfordringer, problemer, tap, ev. traumer. Så sjansen til å møte andre som har en erfaring som kan ligne noe, den øker. Men samtidig så har jeg sett at mitt behov for å prate om ting blir mindre, all den tid jeg bearbeidet med psykolog noe som trengte å bearbeides, og ikke minst fordi man får mer avstand fra det som har skjedd og at man også har fått nye, bedre opplevelser. 

Det var også viktig for meg å oppdage at det var og er mange andre som føler på lignende følelser, som føler seg like annerledes ut, like alene, like usynlig. For det viser at man ikke er unormal selv om man sliter og føler seg alene.

Men det viktige er å komme seg ut i verden, engasjere deg, gi av deg selv, gjør noe du kan finne glede i, noe du kan mestre eller lære noe nytt. 

Snakk med legen din, en psykolog, kommunens lavterskeltilbud. Og kom deg ut, gjør noe, engasjer deg. Prøv gjerne frivillig arbeid, for der er det mange flotte mennesker som har helt ulike livserfaringer.

❤️

Anonymkode: 70aa3...411

Jeg er ikke TS, men dette treffer veldig. Det minner meg om min erfaring. Veldig fint å lese at andre tenker noe likt. Det er sånn som dette, små drypp av forståelse, som får lov å telle, som gjør at det ikke blir så viktig å få akkurat dette med venner, hele tiden. 

Anonymkode: 3877c...c42

[AnonymBruker]

Du er nok ikke så alene som du kanskje føler deg som. 🫂

Min erfaring er at de aller fleste har «noe» de bærer på, bare man pirker litt under overflaten.

 

Krigstraumer, alvorlig vanskjøtsel, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, fysisk og/eller psykisk mishandling, alkoholisme, rusmisbruk, psykiatri, oppvekst i fattigdom, mobbing, trakassering, fravær er trygge voksne, tapt skolegang, mangelfull tannhelse- og annen helsehjelp, osv. 

Noen vokser opp som «hakkekyllinger», eller som «familiens sorte får», i en dysfunksjonell familiedynamikk - som varer til langt opp i alderdommen. 

De aller fleste har et-eller-annet de bærer med seg i livet. 
Selv om de kanskje ikke er åpne om det. 

 

Tror man kan oppleve at savnet etter en «vanlig» og «normal» familie kan bli ekstra sterk når høytidene kommer på rad og rekke etter hverandre.

Jul, nyttår, påske, 17.mai, ferier. 

Sosiale medier flommer over av flotte bilder fra barnedåper, konfirmasjoner, og bryllup. 

«Alle» virker så normale og lykkelige. 

Noen av de fineste bildene jeg har sett den siste tiden er av mennesker jeg vet står i større livskriser. 
Det er heldigvis ikke alt som synes utenpå. 

 

Håper du finner noen du kan bonde med! 

Anonymkode: 035a6...ac6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har hatt en barndom og et liv som er utenom det vanlige og har opplevd så mange ting som jeg er vant til at folk ikke kan relatere til. Det har gjort det vanskelig ift venner og det er utrolig sårt når man føler seg helt alene fordi det ikke er noen som forstår hvordan ting påvirker. Så føler man seg fåkkings (unnskyld språkbruk, men seriøst) helt alene i denne verden og det er like greit å bare holde seg alene, så man slipper å føle seg seg enda mer alene sammen med folk. Men så er det sårt å være helt alene også. Hva gjør man da? Skulle så ønske jeg kjente noen som kjente seg igjen i hvordan det er, så kunne vi hengt sammen. 
 

Noen som skjønner hva jeg mener og kjenner på det samme? Hvordan overlever dere denne verden? 

Anonymkode: 07943...430

Hvor gammel er du og hvilken by bor du i? Jeg har det på samme måte og kunne gjerne tenkt meg noen som forsto meg på samme måte som du beskriver. Men jeg er også litt utrygg så vet ikke om jeg hadde klart å møte noen fra KG. 

Anonymkode: bb744...8cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har hatt en barndom og et liv som er utenom det vanlige og har opplevd så mange ting som jeg er vant til at folk ikke kan relatere til. Det har gjort det vanskelig ift venner og det er utrolig sårt når man føler seg helt alene fordi det ikke er noen som forstår hvordan ting påvirker. Så føler man seg fåkkings (unnskyld språkbruk, men seriøst) helt alene i denne verden og det er like greit å bare holde seg alene, så man slipper å føle seg seg enda mer alene sammen med folk. Men så er det sårt å være helt alene også. Hva gjør man da? Skulle så ønske jeg kjente noen som kjente seg igjen i hvordan det er, så kunne vi hengt sammen. 
 

Noen som skjønner hva jeg mener og kjenner på det samme? Hvordan overlever dere denne verden? 

Anonymkode: 07943...430

Det er ikke mulig å skjønne hvordan det er å være deg, uten å være deg. Hindrer traumer og vanskelige minner deg i å fungere sosialt bør du kanskje oppsøke hjelp for det? Men er det "bare" det at dine venner ikke helt forstår hvordan oppveksten din har vært, så kan du jo spørre deg selv om det er nødvendig? Man kan finne fellesskap selv om man ikke har de samme erfaringene med livet. Det er også lett å tro at man er den eneste som har opplevd slik og sånn, og at "alle andre" lever problemfritt, men se færreste forteller alt til alle. Hvis du stadig leter etter noen som virkelig forstår deg fullt og helt, kan du risikere å måtte nøye deg med deg selv. 

Anonymkode: 470dd...fab

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med grov omsorgssvikt. Det har satt sine spor. Jeg har jobbet beinhardt med å bearbeide og jobbe med mine etablere sannheter. Noen av dem handlet om at alle andre var så heldige som ikke hadde min oppvekst. 

Men nå er jeg snart 50. Alle på min alder har opplevd vanskelige ting. Sykdom, livskriser og død sparer ingen. 

Må si jeg ikke har så lyst på venner basert på like dårlig oppvekst og dysfunksjonelle familie. Vi må ha mer til felles enn det.

Anonymkode: 2c3dc...77f

[AnonymBruker]

Ts her!

Ser det misforstås en ting her, det er ikke det at alle skal skjønne problemene mine og at vi skal snakke om de i det vide og det breie. Som jeg skrev i HI handler det om at man føler seg alene for hvordan bakgrunn PÅVIRKETR en, og at det er det som ikke er så lett for andre å forstå og som man kan føle seg alene om. 
 

eks; noen faller å slår seg: folk skjønner at personen får vondt og kommer for å hjelpe/trøste.

eks: en som har alvorlige traumer blir invitert i middagsbesøk til venninne sin familie. Personen får panikk og takker nei. Veninnen ser bare på det som en gjestfri og hyggelig invitasjon og skjønner ikke og blir fornærmet.   Den traumatiserte får angst både for besøket og for reaksjonen til Veninnen. Og panikken hun har vanskelig forhold til alt som har med familie settinger å gjøre grunnet masse traumer fra egen familie. Veninnen sier, jammen min familie er bare snill og grei osv. og vil deg ingenting vondt. * Llitt dårlig eksempel kanskje, men ja noe i den duren viser hvordan ting kan bli problematisk.

Anonymkode: 07943...430

[AnonymBruker]

Det virker som om du forventer mer av andre enn hva som er vanlig? 

Et vennskap fungerer best når det er likeverdig. 

Kanskje du bare bør svare at det ikke passer? Dine traumer er dine, ikke gjør det til andres problem når de bare ønsker å være snille

Ikke ta det ille, for jeg har vært der selv. Men én traumatisk oppvekst kan gjøre en veldig selvsentrert. Vi er ikke senteret i universet..

Anonymkode: 2c3dc...77f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har hatt en barndom og et liv som er utenom det vanlige og har opplevd så mange ting som jeg er vant til at folk ikke kan relatere til. Det har gjort det vanskelig ift venner og det er utrolig sårt når man føler seg helt alene fordi det ikke er noen som forstår hvordan ting påvirker. Så føler man seg fåkkings (unnskyld språkbruk, men seriøst) helt alene i denne verden og det er like greit å bare holde seg alene, så man slipper å føle seg seg enda mer alene sammen med folk. Men så er det sårt å være helt alene også. Hva gjør man da? Skulle så ønske jeg kjente noen som kjente seg igjen i hvordan det er, så kunne vi hengt sammen. 
 

Noen som skjønner hva jeg mener og kjenner på det samme? Hvordan overlever dere denne verden? 

Anonymkode: 07943...430

Jeg vet du spør om forståelse og tilhørighet, og ikke tips. Jeg kan selv føle meg mye alene. Høres ut fra HI som du bare har bestemt deg for at enten skal vennene dine forstår eller skal du være alene. Det er mye å forlange av deg selv og de rundt. 

Jeg kan virkelig anbefale bestselgeren boka The courage to be yourself. Der tar de opp relevante temaer som det å ikke la fortid definere hvem du er i dag og hvordan psykologisk ikke dette skal påå noen måte påvirke deg. Les og se om du får et nytt syn på livet. Les dalai lama boken kjærlighet, de tar opp mange temaer rundt aksept og takknemlighet. For å kunne gå videre og gi slipp. Disse har endret meg. Ingen skal måtte føle seg så alene. 

Anonymkode: 893cb...932

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har hatt en barndom og et liv som er utenom det vanlige og har opplevd så mange ting som jeg er vant til at folk ikke kan relatere til. Det har gjort det vanskelig ift venner og det er utrolig sårt når man føler seg helt alene fordi det ikke er noen som forstår hvordan ting påvirker. Så føler man seg fåkkings (unnskyld språkbruk, men seriøst) helt alene i denne verden og det er like greit å bare holde seg alene, så man slipper å føle seg seg enda mer alene sammen med folk. Men så er det sårt å være helt alene også. Hva gjør man da? Skulle så ønske jeg kjente noen som kjente seg igjen i hvordan det er, så kunne vi hengt sammen. 
 

Noen som skjønner hva jeg mener og kjenner på det samme? Hvordan overlever dere denne verden? 

Anonymkode: 07943...430

En stk her har kjent på det samme. Jeg er alene. Ingen venner.

dame 50 pluss

Anonymkode: 4f452...f2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg vet du spør om forståelse og tilhørighet, og ikke tips. Jeg kan selv føle meg mye alene. Høres ut fra HI som du bare har bestemt deg for at enten skal vennene dine forstår eller skal du være alene. Det er mye å forlange av deg selv og de rundt. 

Jeg kan virkelig anbefale bestselgeren boka The courage to be yourself. Der tar de opp relevante temaer som det å ikke la fortid definere hvem du er i dag og hvordan psykologisk ikke dette skal påå noen måte påvirke deg. Les og se om du får et nytt syn på livet. Les dalai lama boken kjærlighet, de tar opp mange temaer rundt aksept og takknemlighet. For å kunne gå videre og gi slipp. Disse har endret meg. Ingen skal måtte føle seg så alene. 

Anonymkode: 893cb...932

Tusen takk for tips, skal sjekke ut de bøkene

ts

Anonymkode: 07943...430

[AnonymBruker]

Jeg føler på det samme, føler meg som en fullstendig alien i forhold til andre folk. Dramatiske ting som har skjedd i livet mitt som ikke går inn på meg kan jeg få sympati fra andre for, mens ting som virkelig går inn på meg er uforståelig for andre og blir bagatellisert. Føler meg omvendt av alle andre, så jeg kan ikke relatere til dem. F.ex. knytter jeg meg mer til dyr enn til mennesker. Når mennesker dør sørger jeg knapt, mens når dyr dør føler jeg det som om en del av meg selv er borte. Jeg kan fortsatt begynne å gråte over dyr som forlot meg for flere tiår siden, og har vanskelig for å snakke om det. Mens foreldrene mine har jeg aldri savnet. En gang drømte jeg at de vesenene som var mest like meg på Jorda var hester, ikke mennesker. Og en gang drømte jeg at jeg ble til en liten Mongolsk hoppe, som gallopperte østover mot de Mongolske slettene med sin sjelevenn. Denne sjelevennen var en hest, og jeg måtte bli til en hest for å være sammen med han. Jeg ga slipp på alt jeg kjenner som menneske; musikk, litteratur, filmer, relasjoner til mennesker, ord, all sivilisasjon, absolutt alt som definerte meg som menneske, og det kostet meg ingenting.
Drømte også for ikke så lenge siden at jeg satt i en vogn som var trekt av hester, og dem jeg var med var hestefolket fra Rohan i Ringenes Herre, dem som Shadowfax, hesten som valgte Gandalf, kom fra. Jeg var hjemme for første gang i livet mitt.

Har aldri opplevd at det er noen som kan relatere til noe av dette, og tror ikke jeg kommer til å oppleve det heller. Det nærmeste er mennesker som har hatt nær-døden-opplevelser. De har liksom en kobling til en annen verden, de har sett en annen verden og har en forankring der, slik at man kan finne en "connection" i bare det å være.

Anonymkode: dc971...867

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg føler på det samme, føler meg som en fullstendig alien i forhold til andre folk. Dramatiske ting som har skjedd i livet mitt som ikke går inn på meg kan jeg få sympati fra andre for, mens ting som virkelig går inn på meg er uforståelig for andre og blir bagatellisert. Føler meg omvendt av alle andre, så jeg kan ikke relatere til dem. F.ex. knytter jeg meg mer til dyr enn til mennesker. Når mennesker dør sørger jeg knapt, mens når dyr dør føler jeg det som om en del av meg selv er borte. Jeg kan fortsatt begynne å gråte over dyr som forlot meg for flere tiår siden, og har vanskelig for å snakke om det. Mens foreldrene mine har jeg aldri savnet. En gang drømte jeg at de vesenene som var mest like meg på Jorda var hester, ikke mennesker. Og en gang drømte jeg at jeg ble til en liten Mongolsk hoppe, som gallopperte østover mot de Mongolske slettene med sin sjelevenn. Denne sjelevennen var en hest, og jeg måtte bli til en hest for å være sammen med han. Jeg ga slipp på alt jeg kjenner som menneske; musikk, litteratur, filmer, relasjoner til mennesker, ord, all sivilisasjon, absolutt alt som definerte meg som menneske, og det kostet meg ingenting.
Drømte også for ikke så lenge siden at jeg satt i en vogn som var trekt av hester, og dem jeg var med var hestefolket fra Rohan i Ringenes Herre, dem som Shadowfax, hesten som valgte Gandalf, kom fra. Jeg var hjemme for første gang i livet mitt.

Har aldri opplevd at det er noen som kan relatere til noe av dette, og tror ikke jeg kommer til å oppleve det heller. Det nærmeste er mennesker som har hatt nær-døden-opplevelser. De har liksom en kobling til en annen verden, de har sett en annen verden og har en forankring der, slik at man kan finne en "connection" i bare det å være.

Anonymkode: dc971...867

Høres fint ut. Jeg har en fantasifar, det er en hest. 

Anonymkode: 3877c...c42