Når kriser skjer og ingen er der

[AnonymBruker]

Nå må jeg lufte noe for dere. Vet at ingen har svar til meg, men kanskje deee kan gi meg noen dytt i riktig retning så jeg får mentalen der den skal være.

skal holde det kort:

for 3-4 år siden mistet jeg mann og en av sønnene mine i ulykke. Tragisk, groteskt og noe jeg trodde jeg aldri skulle reise meg av. Familien trakk seg bort kort tid etter begravelsene. Kona til broren min var påkoblet i et år. Veldig godt. 
Foreldre og resten av søsken var fraværende. Jeg har gode, nære venner som aldri slapp oss. Takk Gud. Foreldre til min avdøde mann er gamle og bor i usa. 
 

jeg klamret meg til livet, tross alvorlig depresjon, ptsd og angst. Den ene av de gjenlevende guttene mine klarer seg fint. Han andre utviklet angst og depresjon og er nå suicidal. I livsfare. Det er en UMENNESKELIG situasjon å være i😭. 
 

og familien - samtidige av mine søsken pluss mor - er helt fraværende. Ene broren min med familie bor tre hus bortenfor oss. Ser dem ikke. Han andre har jeg ikke sett siden det med gutten min «eksploderte» i selvmordsforsøk. Jeg informerte han da, og fikk kun melding som sa « så vondt å høre». Ordrett. 
 

Å befinne meg i denne situasjonen kun kort tid etter å ha mistet mann og sønn, er helt forferdelig, jeg holder på å gå til grunne. Og ønsker meg støtte fra familie. Jeg har ordrett sagt at jeg trenger støtte nå, og hadde blitt glad for litt nærvær. Men ingen kommer eller ringer. Nå er det tre måneder siden selvmordsforsøket. Sønnen min er uendelig syk. 
 

Hva skjer her? 
hvorfor er ikke familien min her?

Vi er en familie hvor alle kommer overens. Jeg har alltid vært den som har støttet mine foreldre, kommet med brød eller kake på søndager, vært tilstede for dem, hjulpet dem med lege, praktiske ting etc. vært snill jente, og gjort mye for å please. Min mor har klare, narsissistiske trekk. Far min døde for et år siden. 
 

kan noen hjelpe meg å belyse dette? Jeg er raus og varm som menneske og sliter med å forstå hvorfor ikke familien min klarer å stille opp litt?

Jeg ønsker meg skånsomhet i svarene deres, jeg er utrolig langt nede og uendelig sliten. 

Anonymkode: a3902...4b6

[Fotballmamma]

Helt forferdelig å lese om alt du har gjennomgått, og fortsatt står i. ❤️

Har dessverre ingen råd å komme med, synes det er helt utrolig at familien din ikke er der for deg. Håper vennene dine fortsetter å støtte opp om dere, bruk dem for alt de er verdt! Ønsker alt det beste for deg og barna dine. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Nå må jeg lufte noe for dere. Vet at ingen har svar til meg, men kanskje deee kan gi meg noen dytt i riktig retning så jeg får mentalen der den skal være.

skal holde det kort:

for 3-4 år siden mistet jeg mann og en av sønnene mine i ulykke. Tragisk, groteskt og noe jeg trodde jeg aldri skulle reise meg av. Familien trakk seg bort kort tid etter begravelsene. Kona til broren min var påkoblet i et år. Veldig godt. 
Foreldre og resten av søsken var fraværende. Jeg har gode, nære venner som aldri slapp oss. Takk Gud. Foreldre til min avdøde mann er gamle og bor i usa. 
 

jeg klamret meg til livet, tross alvorlig depresjon, ptsd og angst. Den ene av de gjenlevende guttene mine klarer seg fint. Han andre utviklet angst og depresjon og er nå suicidal. I livsfare. Det er en UMENNESKELIG situasjon å være i😭. 
 

og familien - samtidige av mine søsken pluss mor - er helt fraværende. Ene broren min med familie bor tre hus bortenfor oss. Ser dem ikke. Han andre har jeg ikke sett siden det med gutten min «eksploderte» i selvmordsforsøk. Jeg informerte han da, og fikk kun melding som sa « så vondt å høre». Ordrett. 
 

Å befinne meg i denne situasjonen kun kort tid etter å ha mistet mann og sønn, er helt forferdelig, jeg holder på å gå til grunne. Og ønsker meg støtte fra familie. Jeg har ordrett sagt at jeg trenger støtte nå, og hadde blitt glad for litt nærvær. Men ingen kommer eller ringer. Nå er det tre måneder siden selvmordsforsøket. Sønnen min er uendelig syk. 
 

Hva skjer her? 
hvorfor er ikke familien min her?

Vi er en familie hvor alle kommer overens. Jeg har alltid vært den som har støttet mine foreldre, kommet med brød eller kake på søndager, vært tilstede for dem, hjulpet dem med lege, praktiske ting etc. vært snill jente, og gjort mye for å please. Min mor har klare, narsissistiske trekk. Far min døde for et år siden. 
 

kan noen hjelpe meg å belyse dette? Jeg er raus og varm som menneske og sliter med å forstå hvorfor ikke familien min klarer å stille opp litt?

Jeg ønsker meg skånsomhet i svarene deres, jeg er utrolig langt nede og uendelig sliten. 

Anonymkode: a3902...4b6

Fordi de ikke er gode mennesker. Evt ikke har mental kapasitet til å støtte deg. Det er ikke din feil. 

Prøv å finn støtte hos noen andre ❤️

Anonymkode: 7429d...c89

[8ilver8nake]

Vi er alle mennesker og alle forskjellige, og om man er familie med blodsbånd eller annen relasjon har lite med om folk er empatisk, engasjerer seg eller stiller opp. De alle er bare mennesker på lik linje som mannen og dama på gata og gjør bare det som faller de naturlig. Å forvente familie skal stille opp når ting er tøft og situasjoner er vanskelig er ikke lenger noe naturlig. De fleste trekker seg vekk i fra problemer, ubehag og vanskelige situasjoner, uavhengig av relasjon. Så det jeg ville oppfordret var til å søke støtte i de som er gode venner og bryr seg om deg, og ikke "tilfeldige" familie medlem som ikker er mer enn familie og sannsynligvis ikke nære venner. Min erfaring gjennom mitt liv og observasjon av andre er at familie sjeldent er de som hjelper gjennom de tøffe tidene og oftere forsvinner når det oppstår. Når alt er tøft så ser man ofte hvem som faktisk er genuine venner og er der for deg som person og ikke fordi det bare er enklest. Jeg ville nok forsøkt å fokusert på de som er gode og forsøke å bli enda tettere med de som faktisk vil ha en del i livet ditt fremfor å forsøke å få endret de som ikke er det.

[AnonymBruker]

Du skriver at mora di har narsissistiske trekk - kanskje noen av søsknene dine har slike utfordringer også? Da er det logisk at de ikke stiller opp i en krevende situasjon. Jeg tror du kastet bort mye krefter på å prøve å få selvsentrerte folk til å bry seg. Det er logisk at de ikke er varmere og støttende nå, om de ikke var det før.

Ha heller fokus på vennekretsen din, og ta kontakt med organisasjoner som Mental Helse eller Kirkenes SOS.

Anonymkode: 69781...33c

[AnonymBruker]

Så utrolig leit og trist å lese om ❤️

Jeg har ikke noen fasit, men hva skjer hvis du spør om noe helt konkret. F.eks. «kan du ta med det ene barnet (som ikke er suicidal) på noe hyggelig?». Eller «kan du ta med middag i dag og spise sammen med oss?». Jeg aner ikke om dette vil hjelpe, men generelt kan folk synes det er vanskelig å vite hva som kan hjelpe i en slik situasjon.

Så håper jeg dere alle får god hjelp av psykiatrien og hjelpeapparat.

Sender all verdens gode klemmer og tanke ❤️

Anonymkode: 8143b...a02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

kan noen hjelpe meg å belyse dette? Jeg er raus og varm som menneske og sliter med å forstå hvorfor ikke familien min klarer å stille opp litt?

Det handler ikke om deg, men om de. De enten vil ikke, eller klarer ikke. Men det handler ikke om deg.

Anonymkode: 3d1a4...065

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært helt der du er nå, men har opplevd traumer hvor familie sviktet.

Det var forferdelig vondt, det føltes som en enorm ekstrabelastning, ikke minst følelsen av å være alene og ikke verdt noe, som var den følelsen deres totale fravær ga meg.

Etterhvert innså jeg at jeg måtte slutte å kjempe mot fakta. Harde fakta var at jeg hadde en familie som ikke stilte opp, ikke var der, ikke hadde noe å gi og/eller ikke ville gi noe støtte. Jeg innså at jeg aldri kunne endre dem, og at det å gå og håpe på at de ville endre seg, eller forsøke få dem til å forstå, det hadde ingen annen hensikt enn å tappe meg for den energien jeg måtte ha for komme gjennom alt jeg stod i.

Det er forferdelig fortvilende, for dette blir en ekstrasorg på toppen av den man allerede står i, og sviket føles mangedobbelt.

Jeg tror du bare må akseptere at familien din er som den er. Ikke kast bort energi på å forsøke å endre dem. Om de kommer til deg på eget initiativ, lytt til dem, om de har noe positivt å bidra med for deg og barna dine, og har de ikke det er det lov å ta avstand for å beskytte deg selv!

 

Jeg synes du skal ta kontakt med din kommunes kriseteam i morgen tidlig! Om du og familien ikke fikk hjelp da din mann og sønn døde i den ulykken, så skulle dere hatt det, og den oppfølgingen skal sørge for videre oppfølging så lenge det er nødvendig. Jeg kjenner noen som opplevde lignende for få år siden, og der fikk de gjenlevende mye akutthjelp og ble så loset videre inn i annen oppfølging noen av dem trengte. Nå står du og guttene dine i en krise, kort tid etter den store krisen, og da tenker jeg det er helt på sin plass å kontakte kommunens kriseteam og si at NÅ må dere ha hjelp!

Jeg anbefaler deg også å kontakte f.eks. Røde Kors eller Frivillighetssentralen eller lignende, og søke etter reservebesteforeldre eller lignende. For du og dere trenger noen som kan se dere på en annen måte enn hva venner kan gjøre. Du bør også søke hjelp for egen del, for du står nå i en dobbel/trippelrolle, hvor du har mistet, hvor du er redd for å miste, hvor du må hjelpe og hvor du også trenger støtte selv. Få så mange å spille på som du bare kan! Venner som du heldigvis har, familievernkontor, lege, psykolog, kommunens kriseteam (om ikke annet så for å få dere raskere inn i annet opplegg), kommunens psykiatriske sykepleier, pårørendeorganisasjoner m.m.

 

Jeg trodde oppriktig at det ikke var mulig å på en styrket måte og kanskje en god måte komme ut av den situasjonen jeg var i. Det tok for meg flere år, men jeg kom meg dit igjen at livet faktisk ble godt. Jeg kan fremdeles ikke regne med det meste av familien, men et par av dem har faktisk kommet tilbake og er i dag positive tilskudd i mitt liv (noe jeg trodde var helt umulig). Ikke noe av denne veien har vært enkel, men hold fast på at uansett hva som skjer, så er det faktisk mulig å komme til et bedre sted igjen i eget liv. Hvis jeg ikke hadde greid å akseptere at jeg ikke ville få støtte fra familien, så er jeg faktisk ikke sikker på om jeg hadde vært her i dag, for det å stadig håpe, stadig forsøke, føle på urettferdigheten og det iskalde ved deres oppførsel og likegyldighet kunnet tatt livet mitt hvis jeg ikke hadde greit å akseptere at de var slik, og at jeg måtte finne måter å greie meg helt uten dem. Så gi slipp på de som ikke gir deg støtte, styrke, omtanke, respekt, varme. (Jeg fant også nesten en form for styrke selv i å innse at det egentlig er litt synd på personer som er så avstumpet at de ikke greier eller vil støtte sine nærmeste i kriser, men jeg kastet ikke bort mer energi på å tenke at de burde gjort annerledes, for de var ikke der.)

 

Ta imot all hjelp du kan. Ikke kast bort energi på å forsøke å endre de du ikke kan endre.

Fokuser på deg selv og barna dine og ta imot hjelp alle steder du/dere kan få hjelp ❤️ 

Anonymkode: 77daa...79d

[AnonymBruker]

For en vond situasjon du har vært i og er i. Kondolerer, og synes det var godt å høre at du har folk som støtter deg. 

‘Som andre sier, at familien din ikke stiller opp handler om dem, ikke deg. Familien min er også sånn. I perioder er det bittert, og det ødelegger så mye og jeg synes det er rart de ikke forstår det. 

I den tøffe situasjonen du er i, håper jeg du klarer å bruke energien din mot de som faktisk er der, og ikke de som har snudd ryggen til. De fortjener deg ikke, og du har det bedre uten å streve for å få dem med på laget ditt - tror jeg. For det høres veldig tappende og slitsomt ut. 
 

💚Med håp om mye bedre tider for deg og dine framover 💚

Anonymkode: 24fd3...ea1

[AnonymBruker]

Biologisk familie er overvurdert. 

Min erfaring er at man må velge sin familie og venner stiller mer opp enn familie ofte. 

Kjenner så mange som har trodd de hadde en flott familie som feire høytider og det hele var bare fantastisk. Så skjer det en krise, man blir skilt, syk, mister partner eller barn osv. Og så står man der og de man alltid har vært der for er ikke å se...

Dette har ingenting med deg å gjøre, du har bare feil folk rundt deg. 

Selv er jeg alene med mitt barn, når hen gikk i barnehagen så fikk jeg en telefon av en mamma som trengte hjelp og hun hadde ingen som kunne stille opp. Søsteren bodde to gater nedforbi og moren var frisk og tilgjengelig men følte ikke hun kunne ta på seg et ansvar for et barn...altså hæ. Jeg kjente henne ikke men tok meg selvsagt av barnet henne den tiden hun trengte det. Det var bare snakk om et par uker og grunnen for at hun ringte meg var fordi vi hadde felles kjente og de foreslo hun kunne ringe meg. 

Altså jeg har bare en gjenlevende i min familie som jeg har kontakt med og dette mennesket er det eneste som har stilt opp for meg 110%. Ellers så er det min selvvalgte familie som har vært der. Ser det ofte at mange tror de har et storartet nettverk men når de trenger det så ser faen meg alle motsatt vei.

Det er godt du har hatt gode venner som kan stille opp for en ting er all faenskapen du allerede har overlevd men å se barnet sitt i en slik situasjon er så jævlig for det er så begrenset hva du kan gjøre. Og når alt kommer til alt så er du alene for du er eneste forelder og det vanskelig. Man kommer ikke vekk i fra det, man må bare erkjenne det.  Håper du klarer å ta litt vare på deg selv og oppi dette. 

Anonymkode: a0d82...c6a

[AnonymBruker]

Jeg har også stått i umenneskelige ting, men faktisk aldri tenkt at familie burde stilt opp mer. Jeg tror man er veldig ulike i hva man forventer av egen familie. Særlig når barna er store og de ikke bare kan passes lenger. Jeg syns du er heldig som har venner som har vært tett på det første vonde året, det er gull! Jeg har nok ikke vært så flink til å la venner støtte meg egentlig. Mitt fokus er egentlig profesjonell hjelp. Og hadde tenkt det både til deg og gutten din. Har du en egen psykolog? Jeg hadde virkelig prioritert å gå privat dersom du ikke er syk nok til offentlig. Prøv å ikke la dette med familien bli en ekstra byrde for deg. Fokuser på egenomsorg og profesjonell behandling❤️

Anonymkode: 3310a...153

[AnonymBruker]

Enig med den som sier at biologisk familie er overvurdert, har også opplevd tøffe saker. I mitt tilfelle ble partneren min alvorlig skadet, hen sitter i dag i rullestol og er mer eller mindre totalt hjelpetrengende til alt. Hen sine søsken bor alle i samme fylke, er absolutt kjørbare og faktisk ikke i jobb mer. Men tid til å besøke? Å, nei, det er så mye viktig i livene deres at de faktisk ikke har tid, sier de. Det samme gjelder mine søsken, eldre enn meg, og pensjonert, de har heller ikke tid. Jeg har vært såret, skuffet og forbannet, og er totalt utslitt av situasjonen vi er i, men det affiserer tydeligvis ikke familien. Det pisspreiket om at blod er tykkere enn vann holder bokstavelig talt ikke vann. Håper at du, TS, får den hjelpen og støtten du behøver, til deg sjøl og begge barna, både den som sliter og den som tilsynelatende har det ok. Klem til deg

Anonymkode: 419de...fde

[AnonymBruker]

Det er leit men forståelig at du er langt nede. Forstår godt at du savner støtte fra familien.

Men det er dessverre ikke sånn det norske samfunnet fungerer lenger. De siste ca. 40-årene er vi blitt så rike og vant til å kjøpe oss alle tjenester, og det har skapt en avstand mellom menneskene. Vi er ikke lenger et folk som stiller opp for hverandre. Alle sitter på hver sin tue og er kun opptatt av seg selv. 

Anonymkode: 66483...83f

[AnonymBruker]

Folk reagerer veldig ulikt på andres kriser. Noen stiller opp. Mens andre synes det er mer behagelig å leve på overflaten av livet og ikke bry seg om. Selv opplevde jeg hvem som brydde seg og ikke, da jeg mistet min mor til akutt sykdom for noen år siden. Det var en brutal tid, hvor hun trengte meg døgnet rundt. Og det samme gjorde min far. Og de var to timer med bil unna hverandre. Jeg ble slitt i to.. samtidig som jeg skulle håndtere egne barn, jobb og hus. Jeg husker hvem som stilte opp og er dem evig takknemlig ❤️ Men jeg husker også hvem som ikke gjorde det. Jeg har aldri tatt det opp med dem, men i mitt hodet blir vi aldri nære igjen. Og jeg bidrar minimalt til de, helst ikke i det hele tatt. 

Anonymkode: a7b66...532

[AnonymBruker]

All forståelse for at situasjonen er vanskelig. Men folk orker ikke stå i andres kriser i årevis, det er rett og slett den ubehagelige sannheten. Det blir for mye når du først er i sorg pga tap av mann og barn, så alvorlig psykisk sykdom hos deg, og nå et alvorlig psykisk sykt barn. Folk har veldig travle liv, se sliter med sine egne ting og har rett og slett ikke overskudd til å oppfylle din behov år etter år. Og den slemme realiteten er at det er heller ikke deres ansvar. Du må be fastlegen henvise deg for hjelp til å håndtere hverdagen om du ikke allerede er i ett opplegg. Å ringe kriseteamet og forlange hjelp har lite for seg, kriseteamet er ikke en fast gjeng med hjelpemyndighet, det er et akutteam sammensatt av de som innehar rollene den aktuelle dagen. Fastlegen har tilgang til akkurat de samme verktøyene. Har du forsøkt å finne andre i samme situasjon som du kan snakke med, altså et likemannstilbud? Foreslår at du kontakter disse og hører hva som finnes https://www.lpp.no/ Det å snakke med andre som forstår det du står i er ofte den beste terapi. 

Anonymkode: 0d485...731

[AnonymBruker]

Min venninne mistet sitt barn på Utøya og det er noe hun ikke kommer over naturlig nok.

Men det er krevende for oss rundt, det blir så mye som er vondt og leit. 

Det er nok sånn for din familie og, det er krevende å kjenne på andres smerte. Og andre, vel de går jo videre i sine liv.

Anonymkode: 7dc06...c72

[AnonymBruker]

Noen bryr seg ikke, noen vil ikke være for mye, noen skjønner ikke etc. Har du prøvd å si "Jeg trenger hjelp"? Noen forstår ikke før de får den beskjeden.. Noen tar ikke hint.. 

Og kanskje du fortsatt ikke får det, men du har all rett til å spørre dine nærmeste! 

Anonymkode: 84543...6e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nå må jeg lufte noe for dere. Vet at ingen har svar til meg, men kanskje deee kan gi meg noen dytt i riktig retning så jeg får mentalen der den skal være.

skal holde det kort:

for 3-4 år siden mistet jeg mann og en av sønnene mine i ulykke. Tragisk, groteskt og noe jeg trodde jeg aldri skulle reise meg av. Familien trakk seg bort kort tid etter begravelsene. Kona til broren min var påkoblet i et år. Veldig godt. 
Foreldre og resten av søsken var fraværende. Jeg har gode, nære venner som aldri slapp oss. Takk Gud. Foreldre til min avdøde mann er gamle og bor i usa. 
 

jeg klamret meg til livet, tross alvorlig depresjon, ptsd og angst. Den ene av de gjenlevende guttene mine klarer seg fint. Han andre utviklet angst og depresjon og er nå suicidal. I livsfare. Det er en UMENNESKELIG situasjon å være i😭. 
 

og familien - samtidige av mine søsken pluss mor - er helt fraværende. Ene broren min med familie bor tre hus bortenfor oss. Ser dem ikke. Han andre har jeg ikke sett siden det med gutten min «eksploderte» i selvmordsforsøk. Jeg informerte han da, og fikk kun melding som sa « så vondt å høre». Ordrett. 
 

Å befinne meg i denne situasjonen kun kort tid etter å ha mistet mann og sønn, er helt forferdelig, jeg holder på å gå til grunne. Og ønsker meg støtte fra familie. Jeg har ordrett sagt at jeg trenger støtte nå, og hadde blitt glad for litt nærvær. Men ingen kommer eller ringer. Nå er det tre måneder siden selvmordsforsøket. Sønnen min er uendelig syk. 
 

Hva skjer her? 
hvorfor er ikke familien min her?

Vi er en familie hvor alle kommer overens. Jeg har alltid vært den som har støttet mine foreldre, kommet med brød eller kake på søndager, vært tilstede for dem, hjulpet dem med lege, praktiske ting etc. vært snill jente, og gjort mye for å please. Min mor har klare, narsissistiske trekk. Far min døde for et år siden. 
 

kan noen hjelpe meg å belyse dette? Jeg er raus og varm som menneske og sliter med å forstå hvorfor ikke familien min klarer å stille opp litt?

Jeg ønsker meg skånsomhet i svarene deres, jeg er utrolig langt nede og uendelig sliten. 

Anonymkode: a3902...4b6

Så vondt og trist alt du har opplevd og står i nå❤️ Dessverre så kan venner og familie bli borte når livet herjer med oss. Har også opplevd det. Håper du har en god lege å prate med, så du får støtte og hjelp nå❤️🙏🏼

Anonymkode: ecf82...51b

[Irja]

Det er vondt å lede hva du står i og fremdeles står i.

Jeg har ikke opplevd det samme, men har opplevd å nesten miste sønnen min flere ganger pga ulike diagnoser. Moren min ville heller drikke vin med venninner. Besøkte ikke på sykehuset. 

Det er vondt og ikke få støtte fra det som skal være de nærmeste. Dessverre må man da finne det i andre. Du skriver at du har gode støttende venninner. Bruk de mer ❤️

[AnonymBruker]

Du er ikke alene i å erfare dette. Særlig rundt selvmordsrisiko rundt pårørende. Kan du melde deg inn i LPP eller LEVE? 

Jeg tror at det beste du gjør nå er å ikke bruke ressursene dine på å tenke på hvorfor de er sånn. Du har svaret ditt i den oppveksten de har hatt med en mor med narsissistiske trekk. Mange vet ikke hva det skal gjøre. De mener det ikke vondt, men særlig menn er redd for å gjøre ting VERRE. Om det er praktiske ting, kanskje du kan spør eksplisitt om det i stedet for? 

Du sier du har venner som holder dere, fokuser på dem. Fokuser på deg selv. Og søk gjerne støtte i en forening, med andre som faktisk FORSTÅR hvordan dette er. 

Alt det som du trenger, gi det til deg selv først. Betal for det om du har råd til det. 

Anonymkode: 66ce7...328