Hvor langt skal man «strekke seg» for å få forholdet formå fungere, kun fordi man elsker den andre?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i nesten tjue år. Har tre barn i alderen 5-13 år. Var ung da vi ble sammen, og jeg tenker ofte på at man ikke hadde den virkelighets forståelsen og forsto hva som var viktig i en partner da, slik som nesten tjue år senere.

Jeg skjønte at vi var ulik på mange områder, men forsto ikke at det ville ende opp med at jeg skulle bli alene med å dra lasset senere i livet. 
 

Vi hjelper hverandre med både fysiske oppgaver og gjøremål, så langt det lar seg gjøre. Men jeg er alene om all planlegging, handling, gjennomføring i det daglige med barna, og bursdager/middager/tid med venner og familie.

Jeg føler meg helt alene emosjonelt. Har ingen samtalepartner i han hva angår mine eller barnas følelser og hvordan vi burde løse problemene som oppstår. Der er jeg helt alene.

Det økonomiske er ikke et problem så lenge vi lever sammen. Men skulle vi ikke ha vært sammen, vil barna lide av det. Det stopper meg i å tenke «hva hvis vi splitter lag».

Jeg har nok med meg selv til tider, med mye ansvar på jobb, til dels dårlig helse, og med alt med barn, hus og hjem på mine skuldre. Hadde det vært opp til han så hadde han vært på jobb uten å bry seg om det som er hjemme, komme hjem, hvile på sofaen, lage mat og handle, støvsuge om det må til, og gjenta slike dager. Han tar aldri initiativ til å møte andre, trene, finne på ting med meg og barna, eller ha samtaler med mening. 
 

Jeg savner en samtalepartner. En som ønsker å snakke om hva som rører seg i samfunnet, som følger med og vil videreutvikle seg med tiden, som ønsker å være den beste versjonen av seg selv og bidra til at jeg også kan være det.

Med tiden har han begynt å drikke mer og jeg ser tendenser på aggresjon og sinne. Alt dette må jeg beskytte barna for.

Jeg elsker han så høyt! Og kan ikke se for meg et liv uten han, eller at vi skulle vært skilt. Men hva vil det si å være gift, være et par? Jeg føler meg helt alene, men med samboer, en jeg deler hus og økonomi med.

Hva gjør man når det er slik? Har prøvd å snakke med han, men han forstår ikke (eller vil ikke forstå?), blir irritert og går fra samtalen.

 

Anonymkode: bed2f...fe7

[AnonymBruker]

Sånn er det når man produserer minst det dobbelte (over 100%) flere avkom enn det som er snittet nå for tiden, som er rundt 1,44. Da blir det mer problemer og betydelig større belastninger og konsekvenser inne i bildet.

Han er en mann og har fått det han ville ha, nemlig avkom, så du er sekundær. Kvinner har ofte denne "jeg må ha en samtalepartner" og forstår ikke at menn driter i sånt egentlig. 

Men ja, du burde absolutt vite hva som rører seg i hodet hans med tanke på holdninger og det som skjer i samfunnet, for statistisk sett er det nå en stor sjanse for at du er sammen med en mann som har holdninger som tilhører langt inne i høyregrøfta politisk sett. 

Du ser også at han trives veldig godt med at du gjør alle "kvinnelige" oppgaver for hele husholdningen, så du har en mann som liker at dama kjenner sin plass i "huset". Spørs om du har ryggrad nok til å ikke finne seg i dette lenger. Det svaret har du bare komme frem til selv, nemlig om du liker å være kuet og desperat etter å elske han, samtidig som du ikke forstår at det du elsker er bare en fantasi av en mann som du aldri kommer til å ha. I det øyeblikket du fikk det første barnet med han, så har allerede da mye av oppmerksomheten flyttet seg over til barna, og siden du ganget det med 3, så er det ingen "kjærlighet og oppmerksomhet" til overs for deg. En del kvinner ser ut til å ha glemt at straks barna er inne i bildet, så flytter oppmerksomheten seg mot barna og samtidig har mannen fått det han også ville ha, så du er bare en grei hushjelp som han trives med. 

Anonymkode: ab56b...420

[AnonymBruker]

Parterapi. Så ta avgjørelsen etter det. 

Anonymkode: ff506...60f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Med tiden har han begynt å drikke mer og jeg ser tendenser på aggresjon og sinne. Alt dette må jeg beskytte barna for.

Da er jo saken klar, du må flytte.

Anonymkode: 2aa4c...fc4

[AnonymBruker]

Lever i det samme som deg, TS. Yngste er 8 og eldste er 14. Aldri i livet at jeg kommer til å tilbringe alderdommen med å pleie, koordinere og vaske/rydde opp etter en rotegubbe.

Politikk kan vi ikke snakke om, da han forlengst ramla oppi Frp-gryta og ikke forstår at vi trenger politikere med utenrikserfaring i dagens urolige verdenssamfunn.

Men jeg vil prøve å holde ut til yngstemann er minst 14-15. Da jeg ser av statistikk hvordan skilsmissebarn har skyhøy fare for å utvikle psykiske lidelser som angst og depresjon. Orker heller ikke tanken på at barna skal måtte forholde seg til to hjem, stemor og stesøsken (for ny dame hadde han nok skaffet seg rimelig tvert, ellers hadde han grodd fast i rot og møkk). 

Anonymkode: 68f5a...6a7

[AnonymBruker]

Levd med samme som ts og jeg brøt opp familielivet når yngste ble 15 år. Beste jeg har gjort. Eksmannen ville kun sitte ute i garasjen, drikke øl, røyke og klø seg på ballene. Ikke tilbringe helgen eller kvelder sammen med meg eller barna. Det var jo kjedelig det. I tillegg var det umulig å snakke med han, han fulgte ikke med på hva som skjedde i verden, hadde ikke humor, skjønte ikke tull og tøys,  ironi eller sarkasme. Og det økonomiske? Forstod ikke en dritt, jeg måtte sørge for å legge av penger til ditt og datt ellers brukte han det opp på drikke og annet moro til seg selv. 

Husarbeid gadd han heller ikke. Satt i sofaen og ventet på at maten var klar og tok jeg ikke oppvasken med en gang, da klaget han. Men å reise seg og tilby å hjelpe eller rydde, nei det var kvinnfolk-arbeid. Skifte bleier eller trille barna var flaut og kvinnfolk-arbeid det også. Vi er i 40 årene, men skulle tro han lever på 1700 tallet eller noe sånt. Stakkars dame som finner han på veien.

Anonymkode: 0aa75...b47

[AnonymBruker]

Han er nok redd for å miste deg, eller at livet skal forandres, derfor han ikke vil snakke om det. (Er sånn her og). Situasjonen er uholdbar, men jeg er og der at jeg vil flytte når eldste blir litt eldre. (Her bor vi en krets der det aldri er ledige hus til leie, og det går ikke buss hit, så vil slite med levering på skole feks. ). Så må vente til yngste går på ungdomskolen. 5år igjen. 

Anonymkode: 1c59b...47e

[AnonymBruker]

At han har begynt å drikke og at han stadig oftere blir mer aggressiv er helt uakseptabelt.

Hvis han ikke vil snakke med deg om dette, ikke ønsker parterapi, ikke vil slutte å drikke - da er det din plikt å få deg og ungene ut av dette forholdet før barna blir psykisk skadet av fars aggressivitet. 

Jeg hadde gitt ham én siste sjanse (du har allerede gitt ham flere, men han har gått fra deg når du har ønsket å prate med ham). Si at du elsker ham, men at du ikke lenger har det godt i dette forholdet, at du føler deg alene fordi han ikke bidrar med hus og barn, at du føler deg alene fordi dere ikke snakker sammen, og at du blir både redd og sint når han drikker så mye og også blir aggressiv. Og så bør du si at nå har du kommet til et punkt hvor forholdet enten må ryddes opp i og repareres, eller så er det bedre at dere går hver til dere. Du er villig til å gå i parterapi hvis han er villig til det samme - og så spørre rett ut om han er villig til det for å beholde forholdet.

Vil han - bestill time til parterapi i morgen!

Vil han ikke - bestill time til mekling i morgen!

I parterapi bør du også ta opp det at han drikker for mye, at han er blitt aggressiv og at du derfor krever sinnemestringskurs, samt at han må slutte å drikke all den tid han blir aggressiv når han drikker.

Anonymkode: f2c90...402

[AnonymBruker]

Jeg skal være helt ærlig med deg.

Det å gå fra mannen min som jeg fortsatt elsker og som jeg har flere barn med, er det tyngste jeg noensinne har gjort.

Kjærlighetssorgen er til tider forferdelig.

Alle forventninger og forestillinger om fremtiden er fullstendig knust.

 

Jeg føler i etterkant at jeg gjorde mitt ytterste for å holde familien samlet.

Er han deprimert? Spesielt mtp økt alkoholbruk og aggresjon (ikke det at dette er en unnskyldning).

Jeg fikk min eks med på Familievernkontoret på samtaler men jeg opplevde bare at han ikke var ærlig og fikk fremstilt meg som problemet.

Har du stilt han ett ultimatum?

 

Til slutt vil jeg bare skrive at selv hvor vondt det gjør at han ikke lenger er her og at vi har fått betydelig dårligere økonomi, så er det en lettelse å ikke gå på eggeskall for han sine humørsvingninger og aggresjon.

Barna uttrykker selv at de er glade for at han ikke lenger bor her.

Anonymkode: 5e78b...c25

[AnonymBruker]

Du sier du elsker han. Å elske noen da vil man det beste for de. Er det det beste for mannen din å drive kone og barn bort fra seg? 
 

Og hva med barna dine, elsker du de? Da burde valget være enkelt siden han drikker og blir aggressiv. Det vil mest sannsynlig ikke bli bedre. 

Anonymkode: 309b4...4ac

[AnonymBruker]

Vær forsiktig ❤️

 

Anonymkode: a3c60...ee9

[AnonymBruker]

Kanskje han er en praktisk anlagt mann som utfører oppgaver ts ikke er i stand til og kanskje hadde han håpet på ørlitt anerkjennelse for rensking av takrenner, skifte en dør, mure en trapp, male huset?

Hvem ville ha tredjemann for fem år siden? 

Tror ts hun kan finne en mann hun kan sitte og snakke om barnas følelser med om hun bryter ut?

 

 

 

Anonymkode: 95cf1...c5a

[AnonymBruker]

Hvis du kan vente en stund til yngste er litt eldre, bruk dette som motivasjon. Sett av penger allerede. Ta ut litt cash jevnlig, vipps, eller handle og returner, og la en betrodd venninne oppbevare pengene i konto på sitt navn. Hvis det ikke er håp, gjør deg mentalt ferdig med forholdet. Finn gode samtalepartnere i venner, familie og kollegaer. Gjør ting som gjør deg glad. La han skjønne at du kommer til å skaffe deg et godt liv, uansett om han ønsker å bidra eller ikke. Kanskje kan det gå opp et lyd for han, kanskje ikke. 

 

Anonymkode: 52dbb...cd2

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kanskje han er en praktisk anlagt mann som utfører oppgaver ts ikke er i stand til og kanskje hadde han håpet på ørlitt anerkjennelse for rensking av takrenner, skifte en dør, mure en trapp, male huset?

Hvem ville ha tredjemann for fem år siden? 

Tror ts hun kan finne en mann hun kan sitte og snakke om barnas følelser med om hun bryter ut?

 

 

 

Anonymkode: 95cf1...c5a

Som om det er snakk om tre gullfisker, med lite behov for oppfølging 😅

«Du var den som ville ha barn - så nå får du ta ansvaret for de»

 

Som kvinne som har hatt ansvar for å utføre de praktiske oppgavene du nevner selv, eller som har måttet kjøpe tjenestene, så kan jeg si at det er enklere

å være alene når man faktisk er alene

enn hva det er å føle seg alene i et parforhold.

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå fra mannen jeg elsket. Jeg måtte for jeg var så nedkjørt å ta vare på familien hvor han ikke var en jeg kunne stole på gjorde som avtalt. Joda, vi prøvde samtaler oss imellom og også familievernkontoret. Har aldri angret avgjørelsen om å gå. 

Anonymkode: a7b95...673

[Virrevirrevapp]

En ting er om samtaler kunne vært bedre, en annen ting er rusbruk og aggresjon som tom barna merker. Snart begynner minste på skolen. Hvordan skal dere ha det framover? 

[AnonymBruker]

Vi ble sammen tidlig i 20-årene, for nesten 25 år siden. Og selvfølgelig vokser og modnes man videre. Og uenigheter oppstår. 

Den store forskjellen når jeg leser svarene her er at vi alltid har snakket godt og åpent, og lyttet til den andre. Og begge jobber for å bli bedre. Og noen ulikheter har vi bare funnet systemer rundt. Blant annet er jeg "best" på det tredje skiftet, samt planlegging og matlaging - men han ser og anerkjenner det, og kompenserer og vel så det på andre områder (og da snakker jeg om de større oppgavene - som å holde bad, kjøkken og gulv rene - ikke om at takrennene må renses årlig, slik enkelte menn alltid føler for å dra inn i slike tråder 😂).

Anonymkode: 7dc7e...3e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi ble sammen tidlig i 20-årene, for nesten 25 år siden. Og selvfølgelig vokser og modnes man videre. Og uenigheter oppstår. 

Den store forskjellen når jeg leser svarene her er at vi alltid har snakket godt og åpent, og lyttet til den andre. Og begge jobber for å bli bedre. Og noen ulikheter har vi bare funnet systemer rundt. Blant annet er jeg "best" på det tredje skiftet, samt planlegging og matlaging - men han ser og anerkjenner det, og kompenserer og vel så det på andre områder (og da snakker jeg om de større oppgavene - som å holde bad, kjøkken og gulv rene - ikke om at takrennene må renses årlig, slik enkelte menn alltid føler for å dra inn i slike tråder 😂).

Anonymkode: 7dc7e...3e8

Rart at du gjør narr av andre for å ha feil fokus…

Anonymkode: 2aa4c...fc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kanskje han er en praktisk anlagt mann som utfører oppgaver ts ikke er i stand til og kanskje hadde han håpet på ørlitt anerkjennelse for rensking av takrenner, skifte en dør, mure en trapp, male huset?

Hvem ville ha tredjemann for fem år siden? 

Tror ts hun kan finne en mann hun kan sitte og snakke om barnas følelser med om hun bryter ut?

 

 

 

Anonymkode: 95cf1...c5a

Daglig husarbeid utgjør på bare en måneds tid mer belastning enn de tingene du nevner. Så kan du gange det opp med tjue års familieliv… 

Ellers er vel ikke det å være praktisk anlagt noe hinder for å være empatisk, intelligent, i stand til å ha gode forhold til familien og generelt være et godt menneske? Du mener vel ikke at alle praktisk anlagte mennesker er uempatiske drittsekker som ikke klarer å være nær sin partner?

Ts får det sannsynligvis mye bedre alene enn med dette droget av en mann. Hvorfor skal hun finne en ny?

Anonymkode: f0324...68b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.9.2025 den 21.38):

Levd med samme som ts og jeg brøt opp familielivet når yngste ble 15 år. Beste jeg har gjort. Eksmannen ville kun sitte ute i garasjen, drikke øl, røyke og klø seg på ballene. Ikke tilbringe helgen eller kvelder sammen med meg eller barna. Det var jo kjedelig det. I tillegg var det umulig å snakke med han, han fulgte ikke med på hva som skjedde i verden, hadde ikke humor, skjønte ikke tull og tøys,  ironi eller sarkasme. Og det økonomiske? Forstod ikke en dritt, jeg måtte sørge for å legge av penger til ditt og datt ellers brukte han det opp på drikke og annet moro til seg selv. 

Husarbeid gadd han heller ikke. Satt i sofaen og ventet på at maten var klar og tok jeg ikke oppvasken med en gang, da klaget han. Men å reise seg og tilby å hjelpe eller rydde, nei det var kvinnfolk-arbeid. Skifte bleier eller trille barna var flaut og kvinnfolk-arbeid det også. Vi er i 40 årene, men skulle tro han lever på 1700 tallet eller noe sånt. Stakkars dame som finner han på veien.

Anonymkode: 0aa75...b47

Men jeg lurer... Hvordan var han når dere møttes/ før dere fikk barn og ble gift? Var han sånn da også? Eller hva skjedde? For du valgte jo å få barn med han. Og gifte deg.

Anonymkode: c1ab7...f0e