Sliter med å være meg selv

[AnonymBruker]

Hei!
Jeg er oppvokst med en mor som ikke lot meg gråte, som ble sur hvis jeg viste følelser, som sa "det der er ikke noe å gråte for". Jeg er oppvokst med to søsken som viste mye aggresjon, noe som gjorde at jeg (midterste barnet) gav meg selv rollen som den som skulle balansere familien.

 Den som alltid skulle være i godt humør, ikke være et problem for familien, alltid være det problemfrie barnet som ALDRI spurte om hjelp eller krevde noe som helst. Jeg ble vant til å ikke lene meg på noen rundt meg - verken venner eller familie - og tenke at jeg må løse alle problemer (både emosjonelle og fysiske) ved å deale det selv, alene. Dette har ført til at jeg har blitt såkalt hyper-selvstendig. Jeg spør aldri om hjelp, jeg spør aldri om råd eller en skulder å gråte på. 

Moren min var (og er) også veldig dominerende, hun snakker så mye at det nesten er umulig å slippe til. Man må rushe noe sinnsykt for å få sagt en full setning før hun avbryter igjen. Hvis man sa noe hun var uenig med så slo hun hardt ned på det (verbalt) og sa ting sånn "NEI DET SNAKKER VI IKKE OM", feks. Dette har ført til at jeg ikke tenker at noen EGENTLIG vil høre hva jeg har å si, at jeg slutter å snakke så fort jeg kan føle at noen ikke hører helt etter eller synes det er veldig interessant, jeg tenker veldig ofte at folk egentlig ikke vil være med meg, at jeg er en slags byrde som bør gjøre så lite utav meg som mulig. Dette gjør at jeg melder meg ut av samtaler hvis man er tre personer som snakker sammen, fordi jeg tenker at de egentlig snakker mest med hverandre. jeg vet at dette er en dårlig tankegang, og at det ikke nødvendigvis er sant, men jeg klarer ikke slutte å tenke det. 

Jeg har innsett at dette gjør at ingen egentlig kjenner meg. De kjenner meg på overflaten, jeg er sosial og utadvendt og snakker mye med folk og har mange venner, men ingen kjenner meg sånn egentlig. Hva jeg går og tenker på, hva jeg føler på, osv. Jeg har foreksempel ikke fortalt noen av vennene mine om tingene jeg skriver ovenfor her.  

Jeg har utrolig lyst å endre dette, men jeg synes det er KJEMPEVANSKELIG. Jeg har en iboende sperre på å snakke masse og dele masse om meg selv, jeg har en ekstrem sperre mot å føle meg som en byrde og "ødelegge" dagen til en annen ved å lene meg på dem med mine tanker/problemer. Men jeg VIL bli bedre på det.  

Jeg vet nesten ikke hvem jeg selv er. Hva mener jeg egentlig, hva liker jeg egentlig, hva liker jeg ikke ,hva er typisk meg? 

Håper noen orket å lese alt og kan gi meg noen råd. 

Anonymkode: 0b75e...727

[AnonymBruker]

Dette er helt vanlige erfaringer. Du er den du er og trenger ikke føle deg som noe annet. 

Og det er kjedelig for vennene dine å høre om din dominerende mor og dårlige søskenforhold, da dette er ekstremt vanlig.  Å ha en eller flere dominerende foreldre og ett eller flere søsken som man ikke kommer overens med altså. 
 

Så ikke noe å tenke for mye på. 

It’s not that deep. 

Anonymkode: e8576...68e

[AnonymBruker]

Ja, du begynner med å be om henvisning til psykolog. Dette tror jeg sitter så dypt i deg at du trenger noen som kan hjelpe deg på veien. Jeg har vært der selv. Det er god hjelp å få ❤️

Anonymkode: af58f...4fd

[AnonymBruker]

Dette er skremmende likt min oppvekst, bare at da var det min far som var problemet. Jeg var også midterste barnet, og jobbet iherdig med å balansere familiedynamikken. Måtte hele tiden smile og holde humøret oppe, se til at alle andres behov var dekket (spesielt min fars), og hele tiden gå på glasskår rundt fars ego. Nå i voksen alder har jeg fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse, og jeg har kuttet kontakten med min far som følge av mye terapi. I motsetning til deg, ts, har jeg ingen venner igjen i livet, for jeg har blitt verre og verre til å vike unna relasjoner etterhvert som årene har gått (er 40+ nå). De eneste nære relasjonene jeg har er til mann og barn, men jeg føler likevel jeg innehar en rolle. Tør rett og slett ikke vise 100% hvem jeg er, for jeg er vokst opp med å bli så kritisert for å være meg selv. Jeg er aldri helt inderlig og sårbar med folk, og det føles så vondt å ha det sånn. Så vet hva du mener, og jeg skulle ønske du slapp å ha det slik.

Anonymkode: 2d722...32d

[AnonymBruker]

TS her:
tusen takk for svar. Jeg innser at jeg trenger hjelp med dette hvis jeg ikke vil leve sånn resten av livet (og det vil jeg ikke). Så må gå til psykolog. 

Jeg har nok ikke helt innsett at vennskap mellom de aller fleste mennesker handler om å dele personlige ting. At det er derfor folk ikke kommer så nær inn på meg - fordi jeg ikke deler så mye om meg selv - og folk derfor heller ikke føler seg komfortable med å dele tilbake. Jeg har som sagt mye venner - men ingen som virkelig kjenner meg. Jeg må lære meg å åpne meg.

Men jeg kjenner at det blir krevende å gjøre - fordi jeg nesten føler at jeg har "lurt" folk ved å ikke fortelle dem om ting mens det sto på. Det blir vanskelig å nå åpne meg for venner jeg har hatt lenge at " Familien min begynte å rakne i 2017, og da skjedde dette, dette og dette. Det var helt grusomt" - når jeg har gått og latet som at alt har vært bra og ikke fortalt noe om det.

Jeg blir alltid utrolig trøtt og sliten etter å ha vært med folk, noe som nok er fordi jeg jobber helt sinnsykt hardt med å prøve å være det jeg tror de vil at jeg skal være.  Og jobber også veldig hardt med å være en del av samtalen, være en del av gjengen - noe jeg ikke helt blir nettopp fordi jeg ikke er åpen og forteller ting jeg faktisk tenker og føler på. 

 

Anonymkode: 0b75e...727

[AnonymBruker]

Det hørtes ikke greit ut å ha det sånn! Du er veldig reflektert om b avgrunnen din og mulige årsaker til at du har det som det er. Det er en god start. Hva om du begynner å utfordre deg selv i det små. F eks sette litt mer grenser for deg selv, kjenne etter egne behov og ta litt mer hensyn til dem og begynn å åpne deg, litt etter litt? Bare husk at det er fort gjort å gå for fort frem / å sette for kraftige grenser, avvise andre litt for hardt i starten når man tar hensyn til egne behov eller for brått åpne seg, kanskje om noe man ikke var helt klar for ennå. Så tenk deg om hvis du vil prøve og begynn i det små. Jeg håper du erfarer at andre gjerne vil både høre på deg og ta hensyn til deg, og at de er interessert når du åpner deg. Bare husk at det er vanlig om ikke alle hører etter til enhver tid eller at noen er mer opptatt av seg selv. Det handler om dem og ikke deg. 

Anonymkode: 571e8...357

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette er helt vanlige erfaringer. Du er den du er og trenger ikke føle deg som noe annet. 

Og det er kjedelig for vennene dine å høre om din dominerende mor og dårlige søskenforhold, da dette er ekstremt vanlig.  Å ha en eller flere dominerende foreldre og ett eller flere søsken som man ikke kommer overens med altså. 
 

Så ikke noe å tenke for mye på. 

It’s not that deep. 

Anonymkode: e8576...68e

Wow! Dette er jo helt feil. Dette er ikke snakk om en "haha, ja nei mamma er litt dominerende, wopsi!"

 

Dette er et menneske som har ødelagt datteren sin. 
 

Det er ikke normalt! Og det skal IKKE bagatelliseres! 
 

Det er flere som opplever det, men det betyr IKKE at det er "ingenting" og "not that deep"! 
 

TS: har du hørt podcasten "Mother Mayhem", det er en podcast for døtre av narsissistiske mødre.. hør de fem-seks første episodene og kjenn om du kan kjenne deg igjen i det som fortelles. 
 

Ellers er løsningen din terapi, selvutvikling, øve deg på å ta tilbake livet ditt. 
 

Ikke bagatelliser opplevelsene dine. Du er sterkt påvirket! Du må bli kjent med hvor påvirkningen eksisterer i deg, og hvilke faktorer og hvor stort omfang påvirkningen betyr for deg. Selv liker jeg uttrykket "påvirkningen er som et sår som blør ut i alle deler av livet". Hvor er det blod? Og så må du bearbeide, bearbeide, bearbeide. 
 

Men IKKE la andre fortelle st dette er ingenting, helt normalt, vanlig. Du kommer aldri videre om du ikke tar din egen reise på alvor! ❤️

Anonymkode: fece6...575

[AnonymBruker]

Jeg har det veldig likt som deg, uten at jeg vet helt grunnen til det. Men følelsen av at ingen kjenner meg er trist, også vet jeg ikke hvordan man endrer det, for jeg vet jo ikke selv hvem jeg "er". Hele livet har jo handlet om å prøve å være en man tror andre vil like.

Anonymkode: 68450...ba1

[AnonymBruker]

Kjære ts. Jeg får veldig vondt av deg når jeg leser dette. Vil først bare sende noen gode tanker til deg! Det er hjerteskjærende ensomt å ha det sånn. Kjenner meg faktisk helt igjen i alt du skriver, om det kan være en trøst. Det var merkelig fint (og trist på dine vegne) å lese din reflekterte beskrivelse. 
 

Ironisk nok trekkes vi jo ofte mot nettopp mennesker som tør å åpne opp og vise sårbarhet. Se feks i litteraturen, hvordan folk elsker bøker der noen setter ord på vanskelige erfaringer og hjelper oss å skjønne at vi ikke er alene. Og samtidig er vi så redde for å gjøre oss sårbare i eget liv. Når jeg leser det du skriver tenker jeg jo bare at du må være et utrolig spennnende menneske å snakke med, og en man virkelig kan ha meningsfulle samtaler med. Så det vil forhåpentlig de rundt deg tenke også, når du inviterer den litt mer inn. Men det er jo lettere å tørre på andre vegne enn på egne.

Ellers er min faring er at det gir mer livskvalitet å ikke bruke altfor mye energi på å analysere årsakene (som man uansett ikke får endret/kontrollert) men heller se hva man kan gjøre her og nå (som man kan endre/kontrollere). Typ kognitiv adferdspsykologi. Det kan jo ligge mye håp i å se fremover og gjøre gradvise justeringer. (Kanskje det ikke sånn for deg, noen ganger må man jo bearbeide også.)
 

Noe annet jeg kom på da jeg leste det du skrev: Hvis du ikke har lest «Min kamp» av Knausgård, anbefaler jeg  den. Husker han beskriver en del i den boka som er ganske beslektet med det du skriver, om hvordan man opptrer i møte med andre, syntes det var befriende da jeg leste det. 
 

Ønsker deg masse lykke til og heier på deg. 

Anonymkode: 6c4a8...093

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei!
Jeg er oppvokst med en mor som ikke lot meg gråte, som ble sur hvis jeg viste følelser, som sa "det der er ikke noe å gråte for". Jeg er oppvokst med to søsken som viste mye aggresjon, noe som gjorde at jeg (midterste barnet) gav meg selv rollen som den som skulle balansere familien.

 Den som alltid skulle være i godt humør, ikke være et problem for familien, alltid være det problemfrie barnet som ALDRI spurte om hjelp eller krevde noe som helst. Jeg ble vant til å ikke lene meg på noen rundt meg - verken venner eller familie - og tenke at jeg må løse alle problemer (både emosjonelle og fysiske) ved å deale det selv, alene. Dette har ført til at jeg har blitt såkalt hyper-selvstendig. Jeg spør aldri om hjelp, jeg spør aldri om råd eller en skulder å gråte på. 

Moren min var (og er) også veldig dominerende, hun snakker så mye at det nesten er umulig å slippe til. Man må rushe noe sinnsykt for å få sagt en full setning før hun avbryter igjen. Hvis man sa noe hun var uenig med så slo hun hardt ned på det (verbalt) og sa ting sånn "NEI DET SNAKKER VI IKKE OM", feks. Dette har ført til at jeg ikke tenker at noen EGENTLIG vil høre hva jeg har å si, at jeg slutter å snakke så fort jeg kan føle at noen ikke hører helt etter eller synes det er veldig interessant, jeg tenker veldig ofte at folk egentlig ikke vil være med meg, at jeg er en slags byrde som bør gjøre så lite utav meg som mulig. Dette gjør at jeg melder meg ut av samtaler hvis man er tre personer som snakker sammen, fordi jeg tenker at de egentlig snakker mest med hverandre. jeg vet at dette er en dårlig tankegang, og at det ikke nødvendigvis er sant, men jeg klarer ikke slutte å tenke det. 

Jeg har innsett at dette gjør at ingen egentlig kjenner meg. De kjenner meg på overflaten, jeg er sosial og utadvendt og snakker mye med folk og har mange venner, men ingen kjenner meg sånn egentlig. Hva jeg går og tenker på, hva jeg føler på, osv. Jeg har foreksempel ikke fortalt noen av vennene mine om tingene jeg skriver ovenfor her.  

Jeg har utrolig lyst å endre dette, men jeg synes det er KJEMPEVANSKELIG. Jeg har en iboende sperre på å snakke masse og dele masse om meg selv, jeg har en ekstrem sperre mot å føle meg som en byrde og "ødelegge" dagen til en annen ved å lene meg på dem med mine tanker/problemer. Men jeg VIL bli bedre på det.  

Jeg vet nesten ikke hvem jeg selv er. Hva mener jeg egentlig, hva liker jeg egentlig, hva liker jeg ikke ,hva er typisk meg? 

Håper noen orket å lese alt og kan gi meg noen råd. 

Anonymkode: 0b75e...727

"Det å være seg selv" er misforstått, og aldri ment å tolkes bokstavelig

Det betyr at en i større grad skal styres av impulser, ettersom den en er i hovedsak er forhånds programmert (det en kaller personlighet). Personlighet kan vanskelig endres, på lik linje med autisme - forskjellen mellom autisme og forstyrrelse i personlighet (personlighet som er til plage for andre) går ofte ut på at personlighets forstyrrelse er en feil programmering på grunn av hendelser og opplevelse (som kan behandles av psykriater), mens autisme får gjerne random og bisarr atferd fordi en mangler opplevelse/hendelser (og dermed ikke forstår hvordan en skal fungere i avvikende situasjoner)

Viktigste er å være den en er, med mindre en har en personlighets forstyrrelse (f.eks ved at en har en aggressiv og utagerende personlighet) - da bør en isteden oppsøke profesjonell behandler.

Anonymkode: 1b331...923

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Dette er helt vanlige erfaringer. Du er den du er og trenger ikke føle deg som noe annet. 

Og det er kjedelig for vennene dine å høre om din dominerende mor og dårlige søskenforhold, da dette er ekstremt vanlig.  Å ha en eller flere dominerende foreldre og ett eller flere søsken som man ikke kommer overens med altså. 
 

Så ikke noe å tenke for mye på. 

It’s not that deep. 

Anonymkode: e8576...68e

Du ser ikke at du, med et slikt svar, kun validerer de tidligere programmerte tankemønsterne hos TS, om at det hun føler på ikke er så viktig? 

For ja, selv om drt er vanlige erfaringer, betyr det IKKE at det var en bra erfaring eller bra familiedynamikk. TS har all grunn til å reagere og hun er råsterk som ønsker å gå i dybden og løsne opp i denne programmerte tankegangen. Den jeg siterer har veldig tydelig ingen erfaring innenfor terapi eller lignende, så børst det svaret helt av. 

TS, jeg er helt uening med den ejg siterer og jeg er kjempestolt av deg for alt du har reflektert rundt, og jeg forstår godt at det føles forvirrende og vanskelig. Du er mer enn god nok akkurat som du er, for det første, men det viktigste er at du liker den du er selv - og første steg rundt det, er jo selvfølgelig å finne ut hvem du er! 

I terapi for lignende dynamikker anbefales blant annet en øvelse hvor du snakker til deg selv på kvelden, gjerne film deg selv (fordi man har ofte mikrouttrykk som er svært avslørende, som man ikke nødvendigvis er bevisst på mens man snakker). Still deg selv spørsmål om dagen som har vært, og kok ned hva du likte best, hva du likte minst, hva du ikke har noen følelser rundt. Det blir enklere for hver gang. Det kan være så store ting eller så små ting du ønsker! 

Målet er bare å komme litt bedre i kontakt med deg selv og hva som føles bra for deg og ikke. Koke ned tankene og meningene dine til kjernen, på en måte

Anonymkode: 345a1...77b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

"Det å være seg selv" er misforstått, og aldri ment å tolkes bokstavelig

Det betyr at en i større grad skal styres av impulser, ettersom den en er i hovedsak er forhånds programmert (det en kaller personlighet). Personlighet kan vanskelig endres, på lik linje med autisme - forskjellen mellom autisme og forstyrrelse i personlighet (personlighet som er til plage for andre) går ofte ut på at personlighets forstyrrelse er en feil programmering på grunn av hendelser og opplevelse (som kan behandles av psykriater), mens autisme får gjerne random og bisarr atferd fordi en mangler opplevelse/hendelser (og dermed ikke forstår hvordan en skal fungere i avvikende situasjoner)

Viktigste er å være den en er, med mindre en har en personlighets forstyrrelse (f.eks ved at en har en aggressiv og utagerende personlighet) - da bør en isteden oppsøke profesjonell behandler.

Anonymkode: 1b331...923

Dette er jo helt feil. Jeg er helt uenig. 

Anonymkode: 345a1...77b

[AnonymBruker]

Begynte nesten å lure på om jeg hadde skrevet et innlegg her uten å huske det selv! Som å lese om min egen mor og oppvekst.. 

Er dessverre lik selv, og bruker ufattelig mye energi på å være smilende og i godt humør ute blant folk. Tilpasser meg alltid alle andre for å prøve å passe inn, men sitter innerst inne med en følelse av at ingen egentlig er interessert i det jeg har å si. 
 

Det er slitsomt! Husk at det ikke er alle andre som har disse tankene om deg, det er du som fremdeles hører din mor fortelle deg ting i underbevisstheten❤️ Du er akkurat slik du skal være!

Anonymkode: 25a77...004

[AnonymBruker]

Ville ikke åpnet seg for andre. Da kan det bli brukt mot deg på et senere tidspunkt. Så det beste er at ikke mange kommer inn på dine innerste tanker og følelser. 

Anonymkode: 19a42...469

[AnonymBruker]

TS her:
Tusen takk for svar, alle sammen! Det setter jeg skikkelig pris på.
Godt tips med podcasten og å lese "min kamp". 

Jeg skal prøve å åpne meg litt og litt. Jeg er i et miljø hvor folk er ekstremt åpne, kanskje litt mer enn det som er normalt, som gjør at jeg føler jeg enda mer "annerledes" og utenfor i hverdagen. Så jeg vet egentlig at det er åpenhet her for at jeg kan gjøre det samme tilbake. Men det føles likevel vanskelig. 

Jeg har ALLE antenner ute til en hver tid om stemninger i rommet, noe som gjør at jeg i stor grad blir den observerende lyttende (når jeg ikke er hun som lager god stemning, spørs hva jeg ser at rommet trenger). Jeg tror jeg nesten må prøve å overse de antennene og bare dure på, litt som de fleste andre gjør. Noe som er vanskelig, fordi jeg er ekstremt redd for å ta for mye plass eller være selvopptatt (pga tidligere ting som har blitt sagt til meg av familie). 

Anonymkode: 0b75e...727

[AnonymBruker]

Gøres ut som du er litt «empat», kanskje ? Dette er et utrolig interessant tema. Kjenner godt igjen det med å ha alle antenner ute og føle ansvar for hele samtalen. F.eks hvis man stiller et spørsmål til én i samtalen og denne svarer litt omstendelig, føler man på energien til de rundt og føler ansvar for å please de sndre og samtidig «redde» personen man nettopp lokket ut i en lengre monolog. Veldig slitsomt å følge med på alt, og sgere på hvert minste tegn på kjedsomhet osv. Ikke rart man er utslitt når man kommer hjem. Skulle gjerne hatt en «oppskrift» på hvordan man skrur det av. Lettere å balansere når man bare er to, da kan man balansere ut fortløpende og og den andre så mye plass som man tror de trenger. 
 

 

Anonymkode: 6c4a8...093

[AnonymBruker]

Skremmende hvordan kommentarer fra familie eller venner om at man har tatt for mye plass kan brenne seg fast. Kanskje noe av nøkkelen ligger i hva ved personlighetene våre som gjør at  vi gidder å underkaste oss oss disse kommentarene. Altså, hvorfor skal det å imøtekomme disse meningene veie tyngre enn vårt eget behov for å være fri sosialt. Noen ville jo bare blåst i sånne kommentarer og tenkt: «dem om det» eller «de tar feil». Mens noen av oss tar det 100% til etterretning og gjør ALT for ikke å sette oss i en slik situasjon igjen at noen kan beskylde oss for å ha tatt for mye plass. 

Anonymkode: 6c4a8...093

[AprilLudgate]

Du trenger en psykolog for det første.

Men jeg tror også du vil kjenne deg igjen i mye av det Monica Johansen tar opp på Instagram, hun snakker endel om disse tingene ifbm ens «indre barn» som voksen.

Når møter man sitt indre barn, og hvordan kan man møte seg selv.

For deg har det jo stor innvirkning på livet nå samtidig som du ikke vet hvilke verktøy du kan bruke. 
 

Og det kan en psykolog hjelpe deg med.

Jeg synes ikke du skal hoppe rett ut i alt på en gang før du har luftet litt tanker med en profesjonell.

Men du kan jo feks begynne å øve deg i samtaler hvor dere er flere, øve deg på å ta litt plass du og. 

[AnonymBruker]

TS her:
Nå har jeg bestilt time hos en psykolog som også driver med kognitiv terapi.  

Anonymkode: 0b75e...727

[AnonymBruker]

Oi, så bra! Det var handlekraftig gjort. Lykke til!! Du kan jo gi oss andre her en liten oppdatering etter hvert hvis du føler for det? ❤️

Anonymkode: 6c4a8...093