Vurderer å gå fra mannen min

[AnonymBruker]

Har ingen å snakke med om dette. Har mange nære venner, og god familie, men dette vil jeg ikke dele. Beklager langt innlegg. 

 

Jeg har vært sammen med samboeren min i 14 år. Vi har 4 barn sammen, fra 9 år og nedover. Og nettopp pga. barna, ønsker jeg ikke å dele dette med venner og familie.

 

Forholdet vårt har «alltid» vært et stabilt og sterkt forhold. Jeg er ikke redd for at han skal være utro, jeg vet hvor stor kjærlighet han har for meg. Vi er nå dønn ærlige med hverandre, selv om sannheten svir - men dette.. dette ønsker jeg ikke å drøfte mer med han heller. Vi har flere ganger fått høre at vi er et stjernepar, og noe å se opp til.

I starten var jeg super forelska og vi passet godt sammen. 3 år inn i forholdet, begynte jeg med soppinfeksjon nedentil, noe jeg ikke hadde vært borti før, og dermed ignorerte. Smerten ble bare verre, og det tok noen måneder før jeg dro til lege. Etter hvert ble samleie veldig smertefullt pga. dette. En natt sa jeg nei. Han ville prøve å «vinne» meg over, og fortsette forsiktig med berøring. Jeg sa igjen at nei, ikke i kveld. Sa nei flere ganger. Han ga seg ikke, og beveget seg forsiktig videre. Etter hvert mistet jeg litt motet når jeg innså at han ikke ga seg. Plutselig var han inne i meg. Jeg husker at jeg zoomet helt ut, og følte at jeg var et annet sted. Lå som en slaktet fisk å bare stirret ut vinduet imens. Etter 5 minutt virker det som at han endelig innså at jeg ikke var med - og han gikk av meg når han innså dette. La seg rundt for å sove, og vi snakket aldri om dette igjen. Jeg innså selv ikke hva som skjedde her før flere år etterpå. Det eneste jeg visste var at jeg følte meg krenket, men trodde det var min feil. 
 

Intimforholdet vårt gikk stadig nedover etter dette. Jeg lå med ham kanskje 2-3 ganger i måneden, kun av forpliktelse følelse. Rett over 1 år etter var jeg gravid. 
 

Vi har egentlig hatt det veldig fint sammen, tross denne hendelsen. Vi ler mye, finner på mye gøy, og har det veldig gøy sammen - men sexlivet har aldri blitt det samme. 
 

Først når jeg var gravid med det siste barnet vårt, innså jeg hva som skjedde den gangen for lenge siden. Jeg fikk panikk, og begynte ukontrollert å gråte - tror flere års fornektelse tok meg igjen. Jeg konfrontere samboeren min en kveld. Det eneste jeg sa, var at «jeg innså akkurat at for flere år siden, v*ldtok du meg». Tydeligvis er han også klar over det, for uten noen ekstra forklaring fra min side, begynte samboer også å gråte. Han gråt lenge og mye, beklaget over at han hadde oppført seg som en drittsekk o.l. Jeg fortalte han at det plaget meg mye at han hadde visst at det han gjorde ikke var greit så lenge, men aldri tatt det opp med meg - jeg hadde i alle år trodd at jeg gjorde noe galt, og at det var min feil at sexlivet vårt hadde gått nedover. At det var min feil at jeg havnet i depressive perioder hvor mannen min ikke fikk ta på meg. I berg og dalbaner. 
 

Vi har jobbet oss gjennom dette. Jeg tror at samboeren tenker alt er bra, for sexlivet er også bedre. Men jeg preges fortsatt. Jeg får perioder hvor jeg blir veldig nedfor, og hvor kroppen min stenger av. Følelsene mine for ham blir også forvrengt i disse periodene. Men så går det plutselig bra igjen. 
 

Jeg er fortsatt glad i ham. Han er en fantastisk far til barna, faktisk en av de bedre og mer tilstedeværende fedrene jeg kjenner. Men jeg tror ikke at jeg hadde vært sammen med ham lenger, dersom vi ikke hadde barn sammen.

Jeg er i konflikt med meg selv. Jeg ønsker at vi skal være sammen for barnas skyld. Det er målet. Men samtidig - hvor hard skal denne kampen være? Han ødela meg for flere år siden, og jeg kjenner hvordan kroppen min havner i perioder hvor den ikke har tillit til ham. Hvor jeg ikke har tillit til ham. Men det er lenge siden - kan jeg virkelig la en hendelse fra starten av forholdet ødelegge alt vi har sammen nå? 

Anonymkode: d137f...f35

[powerpuffen]

Jeg vil bare gi deg verdens største styrkeklem. ❤️

Du er veldig reflektert. Og for meg virker dette gjennomtenkt. 

Det er ikke én hendelse; det har preget deg i mange år. Og slik du skriver innlegget ditt er det tydelig for meg at du vet hva du ønsker, men er i konflikt med deg selv for å ikke såre andre. 

Sett deg selv først. Jeg hadde gått. 

[AnonymBruker]

Jeg tror nok jeg hadde forsøkt terapi i deres tilfelle. Det han gjorde er absolutt ikke greit, og jeg har full forståelse for at du sliter med det i ettertid. Jeg har selv opplevd voldtekt fra kjæreste, men det var en brutal anal voldtekt som var så smertefull og med makt at der var det ingen sjanse for å bearbeide i forholdet. Ikke vedkjente han heller, utover "Gjorde en liten feilvurdering.", og mente at det burde VI klare å legge bak oss. (Jeg både sa/skrek nei mange ganger, og kjempet mot det jeg klarte under en over 100 kg mann.)

LITEN feilvurdering liksom! 

Din mann tar ansvar, og dere fungerer på mange måter godt sammen. Jeg fordømmer handlingen på det sterkeste, men i og ned at han tar ansvar og ikke har gjort noe tilsvarende igjen ville jeg i det minste forsøkt terapi, alene og sammen, og prøve å komme frem til å fordømme handlingen, men også anse det som en enkeltstående feil, hvor man kanskje kan klare å fordømme handlingen og ikke hele mannen og alt han også er, samt bearbeide. Dumme ting skjer, og når han tar ansvar og det som skjedde ikke er gjeldende for generell oppførsel, det er barn og mange års samliv, ja da hadde jeg nok gitt terapi en sjanse. 

Jeg tror nok det er veldig mange menn som har trådt over grensa slik. De fleste verken plages av det videre, eller tenker eller husker på det tror jeg. Jeg antar faktisk at når de fleste søike menn leser/hører om voldtekt tenker de oppriktig at søikt ikke angår dem, og de ville aldri.... Selv om de helt faktisk har gjort akkurat dette. Det teller til hans fordel at han husker, vet og tar ansvar vil jeg si. Så ja, jeg hadde forsøkt terapi før jeg konkluderte. Kan du etter det ikke fortsette et samliv med ham har du i det minste forsøkt det. 

Anonymkode: 9db28...0c5

[AnonymBruker]

Men herregud da, dette er jo bare rør. Du har manet frem noe som egentlig ikke er noe ved å lete etter noe å mane frem. 

Anonymkode: 643e7...3a3

[AnonymBruker]

Synes ikke dette er rart i det hele tatt. Eksmannen sa noe til meg da jeg var 16 år, andre gangen vi hadde sex. Jeg ble helt satt ut av det han sa, men snakket aldri om det til han. Prøvde å overse det og vi fortsatte forholdet. Men det preget meg faktisk så mye at sexlivet vårt ble aldri så bra som det kunne ha vært om han ikke hadde sagt det han sa. Kan si at jeg var en sensitiv ung dame og han en ung mann som sa noe lite gjennomtenkt, men han ødela noe i meg. Vi ble skilt for 5 år siden av mange andre grunner, men det som skjedde for nesten 25 år siden preget en av grunnene faktisk.

Anonymkode: 3bac6...2c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men herregud da, dette er jo bare rør. Du har manet frem noe som egentlig ikke er noe ved å lete etter noe å mane frem. 

Anonymkode: 643e7...3a3

Er du mann?

Ts, jeg lurer på om dette er en enkelthendelse, eller om du har merket tendenser til at han vil overkjøre deg etterpå også.

Anonymkode: d5915...a9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har ingen å snakke med om dette. Har mange nære venner, og god familie, men dette vil jeg ikke dele. Beklager langt innlegg. 

 

Jeg har vært sammen med samboeren min i 14 år. Vi har 4 barn sammen, fra 9 år og nedover. Og nettopp pga. barna, ønsker jeg ikke å dele dette med venner og familie.

 

Forholdet vårt har «alltid» vært et stabilt og sterkt forhold. Jeg er ikke redd for at han skal være utro, jeg vet hvor stor kjærlighet han har for meg. Vi er nå dønn ærlige med hverandre, selv om sannheten svir - men dette.. dette ønsker jeg ikke å drøfte mer med han heller. Vi har flere ganger fått høre at vi er et stjernepar, og noe å se opp til.

I starten var jeg super forelska og vi passet godt sammen. 3 år inn i forholdet, begynte jeg med soppinfeksjon nedentil, noe jeg ikke hadde vært borti før, og dermed ignorerte. Smerten ble bare verre, og det tok noen måneder før jeg dro til lege. Etter hvert ble samleie veldig smertefullt pga. dette. En natt sa jeg nei. Han ville prøve å «vinne» meg over, og fortsette forsiktig med berøring. Jeg sa igjen at nei, ikke i kveld. Sa nei flere ganger. Han ga seg ikke, og beveget seg forsiktig videre. Etter hvert mistet jeg litt motet når jeg innså at han ikke ga seg. Plutselig var han inne i meg. Jeg husker at jeg zoomet helt ut, og følte at jeg var et annet sted. Lå som en slaktet fisk å bare stirret ut vinduet imens. Etter 5 minutt virker det som at han endelig innså at jeg ikke var med - og han gikk av meg når han innså dette. La seg rundt for å sove, og vi snakket aldri om dette igjen. Jeg innså selv ikke hva som skjedde her før flere år etterpå. Det eneste jeg visste var at jeg følte meg krenket, men trodde det var min feil. 
 

Intimforholdet vårt gikk stadig nedover etter dette. Jeg lå med ham kanskje 2-3 ganger i måneden, kun av forpliktelse følelse. Rett over 1 år etter var jeg gravid. 
 

Vi har egentlig hatt det veldig fint sammen, tross denne hendelsen. Vi ler mye, finner på mye gøy, og har det veldig gøy sammen - men sexlivet har aldri blitt det samme. 
 

Først når jeg var gravid med det siste barnet vårt, innså jeg hva som skjedde den gangen for lenge siden. Jeg fikk panikk, og begynte ukontrollert å gråte - tror flere års fornektelse tok meg igjen. Jeg konfrontere samboeren min en kveld. Det eneste jeg sa, var at «jeg innså akkurat at for flere år siden, v*ldtok du meg». Tydeligvis er han også klar over det, for uten noen ekstra forklaring fra min side, begynte samboer også å gråte. Han gråt lenge og mye, beklaget over at han hadde oppført seg som en drittsekk o.l. Jeg fortalte han at det plaget meg mye at han hadde visst at det han gjorde ikke var greit så lenge, men aldri tatt det opp med meg - jeg hadde i alle år trodd at jeg gjorde noe galt, og at det var min feil at sexlivet vårt hadde gått nedover. At det var min feil at jeg havnet i depressive perioder hvor mannen min ikke fikk ta på meg. I berg og dalbaner. 
 

Vi har jobbet oss gjennom dette. Jeg tror at samboeren tenker alt er bra, for sexlivet er også bedre. Men jeg preges fortsatt. Jeg får perioder hvor jeg blir veldig nedfor, og hvor kroppen min stenger av. Følelsene mine for ham blir også forvrengt i disse periodene. Men så går det plutselig bra igjen. 
 

Jeg er fortsatt glad i ham. Han er en fantastisk far til barna, faktisk en av de bedre og mer tilstedeværende fedrene jeg kjenner. Men jeg tror ikke at jeg hadde vært sammen med ham lenger, dersom vi ikke hadde barn sammen.

Jeg er i konflikt med meg selv. Jeg ønsker at vi skal være sammen for barnas skyld. Det er målet. Men samtidig - hvor hard skal denne kampen være? Han ødela meg for flere år siden, og jeg kjenner hvordan kroppen min havner i perioder hvor den ikke har tillit til ham. Hvor jeg ikke har tillit til ham. Men det er lenge siden - kan jeg virkelig la en hendelse fra starten av forholdet ødelegge alt vi har sammen nå? 

Anonymkode: d137f...f35

Altså, du skriver det jo selv, men jeg må bare filtrere bort alle "kose ord" for deg som du har om han og da står du igjen med selveste kjernen og kjernen er: du er sammen med din voldtektsmann og du fikk barn med en voldtektsmann. Så ille er det faktisk. Det er dette som er realiteten, uansett hvor mye han gråt - for han vet at han gjorde noe galt. 

Resten er opp til deg, men jeg hadde avsluttet med fyren. Forstår godt at du tenker på barn, men på en annen måte kan du si at "regninga" kom på etterskudd etter at dere begge feiet det han gjorde under "teppet". Og "regninga" er blant annet at du har barn med en voldtektsmann og du har ellers mistet en del år av livet ditt som du aldri får igjen. 

Han burde betalt deg og barna en klekkelig sum, egentlig alt han eier for det han gjorde og så må han starte livet sitt alene med absolutt null kroner i formue og på kontoen sin. 

Du bør forhandle med han rundt økonomi med størst brutalitet og ingen nåde, for deg selv og for barna. Alt skal til deg og barna. Målet er at han sitter igjen med null kroner og han må gå helt "frivillig" med på det. 

Anonymkode: f4d85...75c

[Langline]

Denne var vond. Jeg har ikke lignende erfaring selv, men tror jeg kan skjønne dilemmaet du står i. Tror også du bør snakke med en fagperson, dvs psykolog, for å få hjelp til å bearbeide/håndtere det du har opplevd. Ville ha startet der før jeg tok en beslutning rundt neste steg. 

[AnonymBruker]

Dette handler om mye mye mer enn bare den ene gangen som han gikk over streken slik jeg leser det. Du skryter ham opp i skyene på det meste, men leker nå med tankene om å forlate ham. Her er det noe som skurrer. Det blir nesten litt som å koke suppe på en spiker. Hva er det som egentlig bugger deg i forholdet? Det tror jeg du først må finne ut av. 

Anonymkode: 811dd...0d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette handler om mye mye mer enn bare den ene gangen som han gikk over streken slik jeg leser det. Du skryter ham opp i skyene på det meste, men leker nå med tankene om å forlate ham. Her er det noe som skurrer. Det blir nesten litt som å koke suppe på en spiker. Hva er det som egentlig bugger deg i forholdet? Det tror jeg du først må finne ut av. 

Anonymkode: 811dd...0d1

En voldtekt og kroppslige reaksjoner på det er ikke tilstrekkelig mener du? 

Det er faktisk veldig vanlig at man klarer å blokke ut slikt lenge, for at det slår tilbake senere. Jeg har allerede skrevet at jeg selv har opplevd voldtekt, og jeg var en stund i så sjokk etter det at jeg liksom spaltet meg selv i to. En som hadde opplevd det jeg opplevde, og en som var i sjokk og benektet at det kunne være tilfellet. Jeg klarte ikke å gå fra mannen som voldtok meg brutalt før jeg liksom klarte å samle de to delene og erkjenne at det som hadde skjedd faktisk skjedde. I et par uker etter hendelsen gikk jeg videre som på autopilot, og klarte ikke virkelig forholde meg til fakta. 

Slikt kan pågå i både timer, dager, uker, måneder eller år, men bearbeides det ikke vil det som regel slå tilbake med et smell før eller siden. 

Det rare er at jeg også har klart å leve videre etter dette, med få påtagelige traumer og påvirkning på livet mitt, men 20 år etter hendelsen begynte jeg plutselig å streve mer med det. Jeg aner ikke hva som utløste dette, men plutselig ble jeg redd menn, ganske generelt, og skjønte egentlig ingenting. 

Psykolog sa at antagelig har jeg skjøvet det så langt bak og "dekket over", og så kan en liten tilfeldighet jeg ikke engang var bevisst på at var en traumetrigger dratt det frem fra der jeg dyttet det bort. Det kunne være alt fra en lukt til en egentlig ubetydelig hendelse i seg selv, men noe kropp og hjerne knyttet til det traumet. "Hvorfor nå?" var derfor et spørsmål det er vanskelig å gi svar på. 

For meg var dette uforståelig. Jeg har jo taklet dette så bra liksom. Gått videre. Det var historie. Opplevelsen lå likevel ubearbeidet i minne og kropp, selv om tilnærming fortrengt frem til noe, noe jeg ikke vet hva er, dro det opp og frem igjen. 

Jeg er heldigvis ikke med min voldtektsmann, så min mann har hjulpet meg med å få trygghet tilbake. Men jeg måtte i terapi. 20 år etter hendelsen. Hvilket ikke er uvanlig sa psykologen. 5 år, 10 år, 20 år, 50 år senere kan forsvaret mot et traume briste. Det man har prøvd å fortrenge bare bryter frem og krever plass. Noen husker faktisk ikke engang at de har opplevd overgrep, så dypt har de klart å fortrenge det, men så forsvinner brått sperren man har mot å huske, utløst av noe man ikke nødvendigvis kan påpeke, og reaksjone kommer. 

Jeg har iallefall ikke problemer med å skjønne at ts har levd et liv med mannen etter dette, men så har dette slått tilbake. Kan være en tilsynelatende bagatell som får henne til å reagere mentalt og kroppslig, fra lukt, til ord/stemmebruk/bevegelse som hjernen kobler med det som hendte, så skyver hun unna igjen, og det gjentar seg, fordi det aldri er blitt bearbeidet, men bare dyttet unna. Da brister det ofte til slutt, og kan ikke lenger dyttes unna. 

Anonymkode: 9db28...0c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Men herregud da, dette er jo bare rør. Du har manet frem noe som egentlig ikke er noe ved å lete etter noe å mane frem. 

Anonymkode: 643e7...3a3

Tenkte akkurat det samme, men orket ikke å si det, fordi jeg visste at denne ville komme;

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Er du mann?

Anonymkode: d5915...a9e

Jeg er kvinne. 

Anonymkode: f8490...4fd

[Gaia]

Hvis denne opplevelsen er den eneste som sier noe om at han ikke er en ålreit fyr, ville jeg gått i parterapi for å komme meg over dette. 

[AnonymBruker]

Det er nok mange som kan ha trådd over grenser hos en partner både menn og kvinner. For noen år siden ble ikke det vi i dag vet at er feil sett på helt likt.

Hva om du beføler en sovende partner eller en som er stupfull, er det ingen her som noengang har gjort det?

For ordens skyld jeg mener ikke at det er ok. Dette vet vi mer om i dag enn for 20 år siden.

Anonymkode: 922c6...bb3

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mange som har hatt samleie uten at en egentlig ville det. 
Ikke alle har følt det som et overgrep, men mere som en glipp eller bare latt det gå pga en ikke orker å lage noe styr , men at en tåler det . 
Er en i et forhold som går det litt opp og ned med hvordan en møter sex, forpliktelser og AS familiens behov. 
Jeg tror at hvis en får sånne problemer etter flere år så er det noe mer som ligger bak . 
Andre psykiske påkjenninger som aldri har blitt ordnet opp i , men som gir en kroppslig reaksjon etter mange år . 
Terapi tror jeg vil hjelpe . 
Ikke bli overrasket om det dukker opp gammel dritt 

Anonymkode: 90836...350

[AnonymBruker]

Hadde forsøkt sexolog, individuelt og som par. Dette vil uansett kunne bli et problem med noen andre, ville forsøkt å fikse dette om det er mulig 

Anonymkode: 1cd70...7c2

[makkapakka]

Han behandler deg dårlig, men du velger likevel å lage flere barn med han, da er sex greit , men ikke ellers, forferdelig vanskelig å skjønne dette, hadde du vært skikkelig krenket, hadde du vel stoppet forholdet da det skjedde! 

[AnonymBruker]

Det er lov å overtale en person til å ha sex med seg. Det ts beskriver er ikke en voldtekt. Det er mange voldtekter i nære relasjoner, men ikke i dette tilfelle. I alle fall ikke slik ts beskriver hendelsen.

Anonymkode: 25d86...4ff

[AnonymBruker]

makkapakka skrev (5 minutter siden):

Han behandler deg dårlig, men du velger likevel å lage flere barn med han, da er sex greit , men ikke ellers, forferdelig vanskelig å skjønne dette, hadde du vært skikkelig krenket, hadde du vel stoppet forholdet da det skjedde! 

Signerer.

Anonymkode: 90567...687

[AnonymBruker]

Ok, du tenker på en enkelt hendelse som tydeligvis ikke plager deg så mye, men noe du tenker på. Fullt forståelig! Men, veier det opp for å splitte en familie, ikke se barna mer enn 50 prosent av hele deres oppvekst? Ikke få delta på ferier osv, hvor barna er overlatt til mannen din i ukesvis - gjerne i utlandet - hvor du har null kontroll på hva barna gjør? Ikke få feiret jul med barna dine? Og så har du barnas side; Er ditt problem så stort at du synes det er greit at barna skal savne deg halvparten av tiden deres? At barna skal gråte seg i søvn av hjemlengsel/lengsel etter deg eller pappaen? At barna skal være på ferie i utlandet og savne mor eller far veldig mye? At barna skal får ste- her og ste- der og måtte forholde seg til at dere forelsker dere på nytt og får nye primære kjærlighetsfamilier med fullt av nye steslektninger som egentlig ikke bryr seg om de eldste førstekullsbarna? Har du det så fælt i forholdet ditt, at det er greit at dine fire førstefødte skal føle seg til overs og i veien når dere etablerer dere på nytt og kanskje med barn som alltid får være med mamma og pappa? Beklager, men har sett for mye. Har sett for mange førstekullsbarn som skal betale prisen for at mamma og pappa ikke var 100 prosent lykkelig…..For ikke å nevne barnas flytting hver jævla uke og med foreldres krangling, er enighet om samvær +++….. Men så  lenge mor eller far er glad, så har barna det bra også…??!?🤮

Anonymkode: 21462...ecc

[AnonymBruker]

Jeg er mann, og levd i langvarig forhold. Det feiltrinnet din mann gjorde, er ikke uvanlig. De fleste av oss menn har opplevd situasjoner der lysta har vært sterkere enn dømmekrafta. Det å "smette inn" har vært for fristende, i situasjoner der vi strengt tatt burde latt være. Ingen er perfekt. Synes ikke du skal gjøre så mye ut av dette. Så alvorlig er det ikke. Ikke at jeg bagatelliserer det, men vi er bare mennesker. 

Anonymkode: 207fa...cbe