Har alle personlig kristne alt på stell og ikke noe stress?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i et kristent hjem og miljø, har som voksen tatt avstand fra det, burde ha gjort det mye tidligere ser jeg i ettertid, er mye innad i de kristne miljøene som egentlig ikke burde ha skjedd men få fortsette pga de er så perfekte (tror de)

Anonymkode: dbe32...a38

[AnonymBruker]

Jeg er kristen og her er ingenting «på stell». Jeg har vært alvorlig syk og har en kronisk sykdom som hindrer meg mye i hverdagen. Det har også gjort at vi har strevd økonomisk og har hatt vansker med å holde på venner osv. Livet er tidvis beintøft  

Men jeg har troen min! Jesus elsker oss, men det handler ikke om at vi skal ha det så godt her alltid. Hans perspektiv er for evigheten! 

Anonymkode: b024b...116

[AnonymBruker]

Jeg er personlig kristen, men har virkelig ikke livet på stell. Det jeg merker er at jeg ikke er alene, selv i de dypeste daler, er Han med. 
Jeg er nå innlagt i psyk pga kjempedårlig form, samtidig som det nok utad kan se ut som jeg klarer mye. Jeg står med en fot i livet og en utenfor. Selv om ting virker som ting er på stell, så er det ikke nødvendigvis sånn, men Gud er med. 

Du er høyt elsket, og verdifull, og Gud ønsker å være der for deg. Både i oppgang og nedgang. 
 

(Til admin så er jeg ikke i noen faresone nå, bare illustrer så TS skal forstå.). 

Anonymkode: 3bcfd...cbb

[MiominMio]

TS! Hvem har gitt deg det inntrykket? Jeg er kristen og jeg opplever at vi alle i min menighet er som folk flest. Vi har våre gleder, våre sorger, kamper, seiere osv. Altså helt vanlige liv hvor vi går på jobb, sjonglerer familieliv m.m.  Jeg verken sliter eller har det bedre enn folk flest. Vi si det er helt vanlig A4 liv. Og så kan dette med fasader være en annen diskusjon for jeg opplever at mange finmaler ting på sosiale medier da, men som sagt en annen diskusjon. 

[AnonymBruker]

Folk er folk uansett religion eller annet! 

Anonymkode: 888ad...d66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2025 den 14.02):

Virker nesten sånn for meg at alle personlig kristne har det så bra; livet er forutsigbart, økonomien er grei og de har ikke noe stress i livet.

Jeg har min barnetro og vil gjerne bli personlig kristen, men har mistet piffen etter alvorlige helseproblemer, klarer ikke jobbe og min mann døde.

Jeg stresser med økonomien og finner ikke et sted å bo.

Min venninne er veldig religiøs og drar meg med på møter som gir meg nada, og jeg blir sittende å tenke på middag og se på bilder på veggene i bedehuset.

Har bedt mye om at ting må snu, slik at livet mitt blir bedre, men ingenting skjer, og det blir bare mer stress.

Akkurat nå har jeg lyst å drite en lang en i Gud, Jesus og hele gjengen der oppe.

En prest fortalte meg en gang at han mistet troen på Gud da konen døde, og det ene barnet holdt på å stryke med i en ulykke.

Han forstod ikke hvorfor han og hans familie skulle bli rammet så hardt, så han kuttet sin tro ut for en periode.

 

Anonymkode: 9d5e8...087

Å være en kristen betyr ikke at alt bli topp. I våres familie har vi opplevd mye triste ting. Mistet mange i ulykker . Unge folk. Men vi har funnet en trøst og styrke hos Gud❤️ Ikke er vi rike heller. Men vi har mat på borde og varmt hjem.

Anonymkode: e1a9e...fdc

[Rødvinsfilosofen]

Og hvordan står det til med de upersonlig kristne?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2025 den 14.13):

De som kaller seg personlig kristne er med i en menighet og går på møter flere ganger i uken, og legger livet sitt i hendene til Jesus, har jeg fått vite.

Hvis man ikke gjør det så er man ikke personlig Kristen, sier min religiøse veninne.

Det at jeg har min barnetro og ber til Gud når ting blir vanskelig, er liksom ikke bra nok. Jeg må gå på møte/ kirken i

Ts

Anonymkode: 9d5e8...087

Føler de som går å forteller andre hvordan de skal tro, er mer sektmedlemmer enn kristne. 

 

Anonymkode: 47e4f...4ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2025 den 14.02):

Virker nesten sånn for meg at alle personlig kristne har det så bra; livet er forutsigbart, økonomien er grei og de har ikke noe stress i livet.

Jeg har min barnetro og vil gjerne bli personlig kristen, men har mistet piffen etter alvorlige helseproblemer, klarer ikke jobbe og min mann døde.

Jeg stresser med økonomien og finner ikke et sted å bo.

Min venninne er veldig religiøs og drar meg med på møter som gir meg nada, og jeg blir sittende å tenke på middag og se på bilder på veggene i bedehuset.

Har bedt mye om at ting må snu, slik at livet mitt blir bedre, men ingenting skjer, og det blir bare mer stress.

Akkurat nå har jeg lyst å drite en lang en i Gud, Jesus og hele gjengen der oppe.

En prest fortalte meg en gang at han mistet troen på Gud da konen døde, og det ene barnet holdt på å stryke med i en ulykke.

Han forstod ikke hvorfor han og hans familie skulle bli rammet så hardt, så han kuttet sin tro ut for en periode.

 

Anonymkode: 9d5e8...087

Kjære deg 💙
Jeg ble rørt av det du skrev. Jeg skjønner så godt at du føler deg sliten og lei. Når livet blir så tungt, er det nesten umulig å finne glede i møter eller bønn. Jeg tror ikke du er alene om å kjenne på akkurat det. Mange som kaller seg personlig kristne, har også hatt perioder hvor de har vært sinte på Gud eller følt at Han var milevis unna.

Jeg tror ikke Gud blir skremt av at du føler det sånn. Han tåler at vi roper ut frustrasjonen vår, og det å være ærlig med Ham er faktisk en del av troen. Det betyr ikke at du har mistet troen, det betyr bare at du er et menneske som har opplevd mye vondt.

Jeg tenker at det du egentlig lengter etter er trygghet og forutsigbarhet, og det er helt naturlig. Kanskje nøkkelen ikke er å “prestere” som kristen, men å bare tørre å være ærlig der du er nå. Om troen kjennes liten, så er det helt greit. Gud kan jobbe videre med selv den minste gnist.

Du står midt i mye vanskelig nå, men det gjør deg ikke alene,  selv om det føles sånn. 💙

Anonymkode: 052d4...a84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2025 den 14.22):

De fleste jeg kjenner som er kristen har livet på stell. De tar gode livsvalg, er gode foreldre, har hatt gode foreldre, det er mer sjeldent med generasjonstraumer, mye mindre alkohol, er fysisk aktive, har stort sett ikke mange kjærester eller seksualpartnere osv. Dette gjør jo at de er suksessfulle. Gode livsvalg er nøkkelen. 

Høres ikke ut som at bedehuset er noe for deg. Kanskje du skal prøve en pinsemenighet? Litt mer fart og vennlighet i dem. Jeg synes bedehusfolk er kjedelige, lite reflekterte og veldig "satt". Ev, sjekk ut Holy Riders i nærheten av deg, der treffer man mange mennsker med vonde fortider som har blitt kristen som voksen. Masse fine folk

Hilsen fra en som har vokst opp i et kristent miljø og ser mange fordeler, men som heller ikke finner veien til troen selv. 

Anonymkode: 8281c...69d

Les litt om bibelbeltet, vær så snill. 

Anonymkode: 5c8e9...f1e

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du det, ts? Såkalt «personlige» kristne er som oftest bare barn av foreldre som er kristne.

De er indoktrinert grundig i tidlig barndom, når man er enkel å forme, og får seg som hovedregel forespeilet at selv om vi i Norge har religionsfrihet så har det skarpe negative konsekvenser om de velger seg sin egen regligon. For vi har religionsfrihet. Dersom veldig mange virkelig VAR såkalt «personlig» tilhørende noen som helst slags religion skulle jeg forventet avgå de, som hovedregel, ikke hadde valgt seg samme religion som sine foreldre. 

Normalen er tross alt at man i tidlig ungdom sjekker ut alle religioner. Uten å ha sjekket grundig ut alle vet man jo ikke hvilken man selv (personlig) liker best.

Sinnanordlendig skrev (1 time siden):

Det er ikke det viktigste. Det viktigste er at du faktisk tror, ikke om du går på møter

Det viktigste for religionen er nok at du er medlem sånn at de får statsstøtte for deg. Og at du eventuelt gir tiende, for de religioner som forfekter slikt. Å anta at lederne av et religiøst samfunn faktisk tror det finnes noen guddom der ute er langt over det naive. Religioner er multinasjonale selskaper med enorme inntektsstrømmer. De er ikke idealister. De er kapitalister.

Anonymkode: 69d45...065

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg er personlig kristen, men har virkelig ikke livet på stell. Det jeg merker er at jeg ikke er alene, selv i de dypeste daler, er Han med. 
Jeg er nå innlagt i psyk pga kjempedårlig form, samtidig som det nok utad kan se ut som jeg klarer mye. Jeg står med en fot i livet og en utenfor. Selv om ting virker som ting er på stell, så er det ikke nødvendigvis sånn, men Gud er med. 

Du er høyt elsket, og verdifull, og Gud ønsker å være der for deg. Både i oppgang og nedgang. 
 

(Til admin så er jeg ikke i noen faresone nå, bare illustrer så TS skal forstå.). 

Anonymkode: 3bcfd...cbb

Trist å høre at du sliter psykisk.

Jeg ønsker å bli helbredet og ber om det, men ingenting skjer og jeg får bare mer problemer.

Vanskelig å beholde troen når man konstant går i motbakke.

Ber du at Gud skal gjøre deg frisk/bedre?

ts

Anonymkode: 9d5e8...087

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg vet ikke om noen som sliter mer enn kristne.

Anonymkode: 01294...117

Narkomane sliter mer.

Anonymkode: 2e13e...bca

[AnonymBruker]

Er du veldig ung, ts? Du høres veldig umoden ut?

Jeg vokste opp strengt religiøst. Fremsto som perfekt. Virkeligheten var var fysisk og psykisk vold, redsel og skam. 

Sliter mye i voksen alder. Tar avstand fra familien og organisert religion. Men ikke Jesus.

Anonymkode: 4fbac...2e5

[AnonymBruker]

Du har barnetroen din?

Altså julenissen og tannfeen også da?

Det er så dumt å tro at mennesker med samme overtro har det likt/lever likt. Det er helt på nivå med at alle hvite mennesker er rike.

Anonymkode: f968f...784

[piggrokken]

Jeg er personlig kristen, men har selvsagt ikke alt på stell, men jeg tror vi som har en menighet i ryggen har et større og sterkere nettverk enn mange andre, og at dette kan føre til at mange tror vi ikke har noen problemer.

Jeg leste i boka "ensomhetens århundre" av Noreena Hertz at ensomhet kommer til å ta livet av flere enn noen annen sykdom dette århundret. Om jeg trenger hjelp med noe kan jeg alltid ringe noen i menigheten, og de stiller opp for meg, selvsagt må jeg stille opp om noen trenger min hjelp.

Det går opp og det går ned i livet, men å velge Jesus er det beste jeg har gjort i livet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2025 den 14.02):

Virker nesten sånn for meg at alle personlig kristne har det så bra; livet er forutsigbart, økonomien er grei og de har ikke noe stress i livet.

Jeg har min barnetro og vil gjerne bli personlig kristen, men har mistet piffen etter alvorlige helseproblemer, klarer ikke jobbe og min mann døde.

Jeg stresser med økonomien og finner ikke et sted å bo.

Min venninne er veldig religiøs og drar meg med på møter som gir meg nada, og jeg blir sittende å tenke på middag og se på bilder på veggene i bedehuset.

Har bedt mye om at ting må snu, slik at livet mitt blir bedre, men ingenting skjer, og det blir bare mer stress.

Akkurat nå har jeg lyst å drite en lang en i Gud, Jesus og hele gjengen der oppe.

En prest fortalte meg en gang at han mistet troen på Gud da konen døde, og det ene barnet holdt på å stryke med i en ulykke.

Han forstod ikke hvorfor han og hans familie skulle bli rammet så hardt, så han kuttet sin tro ut for en periode.

 

Anonymkode: 9d5e8...087

Det er ikke jeg enig i. Vet om prester som har mistet barn til selvmord, som har hatt kreft, som har dødd av kreft eller mistet noen av kreft. Regner med det har vert mye stress. Livet går opp og ned uansett hvem man er eller hva man tror på

Anonymkode: 6ff5c...c62

[Stoltskeiv]

Jeg tror at kristne som lever ut sin tro med bønn, meditasjon osv. Har bedre utgangspunkt til å håndtere stress. Jeg kjenner mange prester, og den roen de har skulle jeg gjerne hatt! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2025 den 14.15):

Det er det inntrykket jeg har av folkene i denne menigheten som jeg har blitt dratt med på møte hos.

De er i full jobb alle sammen, de er friske, de har en økonomi på stell og de har stort nettverk 

Ts

Anonymkode: 9d5e8...087

Kan det være at du møter dem på et sted som er deres hjemmebane? De slapper mer av i Guds hus, og du kan få inntrykk av at ting er mer harmonisk enn det egentlig er? Kanskje det ikke er stedet for å diskutere utfordringer i samlivet og jobb?

Jeg har vært omgitt av mange kristne. Jeg har opplevd at mange, spesielt Frikristne har en sterk fasade. Nå du møter dem så fremstår de veldige glade og harmoniske.  Så kanskje mange maskerer i møte med folk de ikke kjenner så godt? For ingen lever ukompliserte liv.  Bare noen tanker fra meg. 

Anonymkode: 07fd4...b5c

[debatant]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2025 den 14.02):

Virker nesten sånn for meg at alle personlig kristne har det så bra; livet er forutsigbart, økonomien er grei og de har ikke noe stress i livet.

Jeg har min barnetro og vil gjerne bli personlig kristen, men har mistet piffen etter alvorlige helseproblemer, klarer ikke jobbe og min mann døde.

Jeg stresser med økonomien og finner ikke et sted å bo.

Min venninne er veldig religiøs og drar meg med på møter som gir meg nada, og jeg blir sittende å tenke på middag og se på bilder på veggene i bedehuset.

Har bedt mye om at ting må snu, slik at livet mitt blir bedre, men ingenting skjer, og det blir bare mer stress.

Akkurat nå har jeg lyst å drite en lang en i Gud, Jesus og hele gjengen der oppe.

En prest fortalte meg en gang at han mistet troen på Gud da konen døde, og det ene barnet holdt på å stryke med i en ulykke.

Han forstod ikke hvorfor han og hans familie skulle bli rammet så hardt, så han kuttet sin tro ut for en periode.

 

Anonymkode: 9d5e8...087

Ingen kristne har alt på stell. En av de gruppene Jesus var tøffest mot var fariseerne. De øyetjenerne  som egentlig var hyklere og løgnere. De sa en ting og gjorde noe annet. Ja Jesus døde for vår synd, og om vi bekjenner vår synd til Han, vil Han gi oss Hans fred tilbake. Min erfaring er at de færreste Kristne lever i overflod. Men Jesus gir oss det vi trenger allikevel. Og har lovet oss nettopp det.

Jesus ser alt i et evighets perspektiv. Så mye av det vi ser gir ikke mening nå. Men alt virker til det gode for de som elsker Han, og er kalt etter Hans forsett.

Mvh