Leve som singel? Eller beholde min drømmemann?

[AnonymBruker]

Lang historie kort. Omsorgssvikt, mobbing. Null kontakt med foreldrene mine av gode grunner. De forguder mine søsken,men aldri likt meg. Jeg ble mobbet og det taklet de ikke. Totalt umodne emosjonelle narsissister. Så ble jeg voksen. Endte opp en mann som misbrukte barna mine ( pedofil) og skam slo meg, etter han ble jeg sammen med en som drev terror og psykisk vold.  Det har jo naturligvis resultert i at jeg er veldig syk. Utav normal med hus,bil,faktisk høy IQ, men uføretrygdet. Fast inventar på DPS. De eldste barna måtte flytte ut da de ble 17 og 18. De minste har jeg annenhver langhelg, men avhengig av hjelp fra både søstrene og kjæresten. Bruker en del sobril da jeg får så mye traume og angst reaksjoner at jeg vil dø. Livet mitt er begrenset. Går i butikken. Strikker. Tar meg av hunden og katten min. ( klarer ta meg godt av dem),men sliter ta meg av 4 barn, heldigvis flyttet 2 ut. Først beredskap hjem så til egen leilighet hun på.20,den på 17 hos fanilie.

 

Dagene består klare gå til fysioterapi, dps og botox behandling mot selvfølgelig migrene og fibro grunnet et liv med helvetes fortid. 

 

Har da altså i alder 40 år funnet det jeg aldri trodde jeg skulle finne. En mann som ser meg, støtter meg, respekterer meg, prioriterer meg, døren alltid åpen for meg..... Vært med i terapi, støttet mine barn en rolle som egentlig ikke er hans...

Jeg er flink økonomisk.  Eier stort hus,bil, flink spare osv så klarer meg praktisk meget bra tross uføretrygdet. 

Nå er det slik at siden menn har sviktet meg fra jeg var liten (far) så en voldelig pedofil eks, så en psykisk vold eks så er jeg rimelig skadet av menn. Hater de på en måte,men elsker min fantastiske kjæreste over alt på denne jord...

MEN jeg kan ikke bo med noen, blir gal av andres rot, jeg er ikke frisk nok gifte seg...vil ikke bo med flere barn tross kjæreste har kun 1 barn,men når jeg ikke klarte la 2 av de snart voksne barna mine bo hjemme sier det seg at jeg kan ikke bo med kjæresten og en ekstra unge.

Har nok med datter 6 og sønn 8 år som bor her i langhelger.

Ellers er jeg både pen,smart,orden i økonomi som sagt,  fungerer topp på praktiske ting og klarer meget godt ta med av de 2 "barna' mine som bor her en nydelig hund og en lat katt. Men mennesker sliter jeg med...

 

Min psykolog sier jo at jeg må velge selv...bare å være med en mann er en traume selv om min nåværende er virkelig drømmemannen og jeg vil dø av tanken på å miste han... 

Mem samvittigheten..... han har sagt vi har all tid i verden forlove oss,bo sammen..eneste han håper av hele sitt hjerte er at jeg skal bli bedre. Han vil ikke forlate meg. Han sier jeg er hans ALT og livs kjærlighet  ( noe min usikker tilknytning ikke tror på selvfølgelig)

 

Hva bør jeg gjøre 

1. Bli singel og slippe bekymre meg over at jeg ikke er god nok for han og ikke minst konstant være redd bli forlatt noe som tærer på helsen min...😭😭

 

2. Beholde mitt livs kjærlighet,  det vil jeg jo!! Men ikke har jeg sex lyst heller, ikke klarer jeg gi noe særlig....av noe. 

 

 

Er det håp...starter traume terapi i oktober, men har lite tro på.det med mine enorme traumer fra fortiden der mennesker har sparket meg gang på.gang..

 

Finnes det håp🥹

Anonymkode: 85bff...488

[AnonymBruker]

Ingen🥺 jaja tenkte meg det.

Anonymkode: 85bff...488

[exictence]

Jeg føler at du bør lufte tankene til din kjæreste. Det har du kanskje gjort? Si ifra at du har bekymring om å bli forlatt, at du føler at du ikke kan tilby.

Jeg tror det er godt for deg å holde fast på denne kjæresten når han er så kjærlig og god. Men si at du vil velge å bo alene alltid, da du har det best med det. Vær åpen med ham. Da har du det på det rene, og kan ha god samvittighet på å ha sagt ifra. 

I din alder er det flere som velger å være særboere. Bla jeg. Jeg er noe eldre enn deg, og har og funnet meg en fantastisk kjæreste. Men jeg har det så godt med å bo alene, ha det som jeg vil, at sånn ønsker jeg å ha det fremover. Det har jeg sagt i fra om. Han synes det er helt greit. 

Jeg føler jeg har det midt i blinket nå med å bo for meg selv, likevel ha en kjæreste jeg er veldig glad i. Vi er ofte sammen, og det føles trygt å vite at jeg har ham.

[AnonymBruker]

exictence skrev (5 minutter siden):

Jeg føler at du bør lufte tankene til din kjæreste. Det har du kanskje gjort? Si ifra at du har bekymring om å bli forlatt, at du føler at du ikke kan tilby.

Jeg tror det er godt for deg å holde fast på denne kjæresten når han er så kjærlig og god. Men si at du vil velge å bo alene alltid, da du har det best med det. Vær åpen med ham. Da har du det på det rene, og kan ha god samvittighet på å ha sagt ifra. 

I din alder er det flere som velger å være særboere. Bla jeg. Jeg er noe eldre enn deg, og har og funnet meg en fantastisk kjæreste. Men jeg har det så godt med å bo alene, ha det som jeg vil, at sånn ønsker jeg å ha det fremover. Det har jeg sagt i fra om. Han synes det er helt greit. 

Jeg føler jeg har det midt i blinket nå med å bo for meg selv, likevel ha en kjæreste jeg er veldig glad i. Vi er ofte sammen, og det føles trygt å vite at jeg har ham.

Har fortalt det. Snakket mye om det. Full forståelse fra hans siden.

Det er mer frykten av å bli forlatt...ført bak lyset..utroskap..svik...det som "dreper" meg. Min usikker tilknytning. 

Takk for at du orket svare meg.

Ts

Anonymkode: 85bff...488

[exictence]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Har fortalt det. Snakket mye om det. Full forståelse fra hans siden.

Det er mer frykten av å bli forlatt...ført bak lyset..utroskap..svik...det som "dreper" meg. Min usikker tilknytning. 

Takk for at du orket svare meg.

Ts

Anonymkode: 85bff...488

Så godt at han gir deg full forståelse. 

Men om du ikke velger å være med ham mer, tror du ikke at du også da vil bære på uro?  Jeg mener at jeg ville tro at det veier opp å være sammen med en kjæreste som er god og forståelsesfull tross alt. Selv om livet byr på vanskeligheter også.

Innimellom har jeg en del uro og angst i meg. Det har jeg også nå med kjæresten. Men likevel kjente jeg enda mer på det før jeg ble kjæreste med ham. I lengden har han gitt meg mer og mer trygghet.

Det vil jeg håpe og tro skjer for deg også.

Endret lørdag kl. 17:59 av exictence

[AnonymBruker]

Man må jo ikke flytte sammen.

Jeg har funnet ut at å bo alene passer meg best, og har da partner(e) med matchende mål. 

Ergo kan jeg ikke bli sammen med noen som "har all verdens tid til å flytte sammen", for vi vil kun bli sammen på ferie..

Ikke lett å leve med traumer ts, og det tar lang tid å finne ut hva som passer for en selv. ❤️

Anonymkode: 9415a...32c