Kan jeg gi opp 40+ år langt vennskap?

[AnonymBruker]

Jeg har en barndomsvenninne som jeg har kjent i over 40 år. Vi har sklidd litt fra hverandre siste ca. 15 årene pga lang avstand og hektisk hverdag, men vi (mest jeg) holder kontakten og hun sier alltid at hun setter pris på at jeg tar ansvar for vennskapet. Når vi treffes eller snakker på telefonen er vi like nære som alltid.  
 
Jeg støttet henne mye da hun og mannen hadde samlivsproblemer da barna hennes var små, og jeg passet barna hennes mye frem til skolestart og de flyttet lenger unna. 
 
Hun støttet meg da jeg opplevde noe vondt i oppveksten, men som voksne føler jeg at hun ikke har hatt tid til å støtte meg om jeg har trengt en venninne.  
Hun kommer aldri på besøk til meg, jeg må alltid til henne selv om det rent praktisk er enklere for henne å reise hit. Hun er i nabobyen (20 min unna meg) flere ganger i året, men tar aldri kontakt for å planlegge så jeg kan møte henne der.  
 I 2019 lå jeg på sykehuset i flere uker, og hun sendte snap av at hun var på shopping i samme by, men kom ikke på besøk til meg selv om jeg spurte flere ganger. Jeg ble ganske skuffet over at hun kun prioriterte shopping hele dagen og ikke hadde tid til 15–20 min besøk på sykehuset.
Så etter det har jeg egentlig vært ganske skuffet over henne, og tatt mindre kontakt.  
 
Men så kom det en mulighet gjennom jobb der jeg plutselig kunne få billetter til et event for noe som et av barna hennes (19 år) har en stor interesse for. Han bruker mye tid på det, og ønsker å bli proff i det. Mot en jobbtjeneste fikk jeg fire billetter med backstage pass. Jeg sendte billettene til ham men fikk ikke noe svar så jeg trodde at jeg hadde feil nummer, så jeg sendte dem til venninnen min. Fikk tommel opp.  
Nå er det gått en uke siden eventet men jeg har ikke hørt noe, ikke fått tilsendt bilde av smilende tenåringer eller fått noen som helst takk.  
 
Jeg er så irritert over å ikke få noe som helst takk. Dette er bare én av gangene hvor jeg føler at vennskapet er ensidig. Føles som siste dråpen. 
Er jeg hårsår? Er jeg dum om jeg lar vennskapet fade ut ved å ikke kontakte henne igjen? Vi har kjent hverandre gjennom barndommen og alt vi har opplevd i livet, så det føles helt feil å gi opp vennskapet. Men jeg er lei av å bli skuffet.

Anonymkode: 82a5d...539

[cecily]

Jeg hadde blitt enormt skuffet over alt dette selv. Det er kanskje ikke sikkert at sønnen hennes kunne delta, eller faktisk hadde fikset billetter selv - eller har du mer info her? Uansett, så er tommel opp totalt utilstrekkelig som takk for en så flott tanke, gave og omtenksomhet. Jeg skjønner godt du er skuffet, og tror ikke dette kommer i kategorien hårsår å bli skuffet av.

[AnonymBruker]

Har du pratet med henne om dette?

Jeg blir så satt ut av at folk på KG helt ser ut til å ha glemt at det finnes noe som heter kommunikasjon...

Anonymkode: 691b9...696

[Rødvinsfilosofen]

Å takke for ting er noe man må læres opp til.

Det kommer ikke «helt av seg selv».

 

Mange stiller seg helt uforstående til at de skal måtte takke for gaver til konfirmasjon, bryllup, og andre ting.

Mange tenker at det holder med å si takk når man mottar gaven.

 

Dette er kanskje litt kjønnet òg? Takkekort er gjerne initiert av mødre/koner. 

 

Emojier har både forenklet kommunikasjonen - men òg gjort den vanskeligere. 

Noen vil tenke at et smilefjes og tommel opp  🙂👍

holder som OK/takk/fint.

Mens andre vil tolke det som nedlatende, eller som passiv-aggressivt.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har du pratet med henne om dette?

Jeg blir så satt ut av at folk på KG helt ser ut til å ha glemt at det finnes noe som heter kommunikasjon...

Anonymkode: 691b9...696

Nei, denne gangen har jeg valgt å ikke ta initiativ til å snakke om det. Jeg er lei av å alltid måtte være den som gjør det. Av å alltid være den som tilgir. Av å ta 100% ansvar for vennskapet.  
 
Hvordan synes du jeg burde snakket med henne om dette? Har du noen råd til hva jeg burde gjøre? 

Anonymkode: 82a5d...539

[AnonymBruker]

cecily skrev (17 timer siden):

Jeg hadde blitt enormt skuffet over alt dette selv. Det er kanskje ikke sikkert at sønnen hennes kunne delta, eller faktisk hadde fikset billetter selv - eller har du mer info her? Uansett, så er tommel opp totalt utilstrekkelig som takk for en så flott tanke, gave og omtenksomhet. Jeg skjønner godt du er skuffet, og tror ikke dette kommer i kategorien hårsår å bli skuffet av.

Da jeg spurte henne om dette var noe han ønsket billetter til, og om det var noe poeng i at jeg gjorde den jobbtjenesten for å få tak i billettene, svarte hun ja. Hvis de allerede hadde billetter så hadde hun vel sagt det? Vil vel egentlig tro at han da ville videresolgt sine billetter, ettersom billettene jeg fikk tak i var VIP-billetter.

Uansett, om de bare hadde sagt f.eks. «Takk for at du ordnet billetter men dessverre ble vi syke og kunne ikke gå.» så hadde jeg selvfølgelig ikke vært skuffet. 

Anonymkode: 82a5d...539

[AnonymBruker]

Det her høres ut som et veldig ensidig vennskap. Jeg hadde prioritert tiden min på andre

Og jeg hadde vært smålig nok til å sende en sms og spørre om billettene kommer i bruk, fordi du har en annen venninne hvis barn gjerne kunne tenkt seg dem.

Anonymkode: 195b4...faf

[Sandie]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Har du pratet med henne om dette?

Jeg blir så satt ut av at folk på KG helt ser ut til å ha glemt at det finnes noe som heter kommunikasjon...

Anonymkode: 691b9...696

Er dette egentlig så mye å prate om da?

Kommunikasjon går begge veier. Normale voksne mennesker klarer vel å takke , om det så bare er over sms? 

 

Jeg skjønner godt at du er skuffet TS. Det hadde jeg også vært, og jeg hadde ikke gjort noe for å fortsette et slikt vennskap.

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt veldig, veldig skuffet. Dette hadde jeg nok ikke brukt så mye tid på. 

Anonymkode: bb27e...675