Når yngre generasjoner forsøker å belære Gen X...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

At man er engasjert i noe, er ikke ensbetydende med at dette er sunt eller godt - det var også mange tyske ungdommer som var sterkt engasjert i saken de trodde på fram til krigen sluttet i 1945, med samme jødehat og samme fanatisme som man ser idag.

Anonymkode: 7be8e...1fb

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Og at man bruker en sak - i dette tilfellet Palestina - som grunn for hatet og fanatismen sin, er ingen unnskyldning; verdenshistorien har mange eksempler på hva blind fanatisme har ført til.

At influencere er overfladiske og dumme, er så sin sak, men interessen deres for mote eller sminke har mindre skadepotensial.

Anonymkode: 7be8e...1fb

Så du avskriver Thunbergs engasjement som hat og fanatisme, og sammenligner med jødehat og nazisme, mens du samtidig avskriver influensere som dumme og med lite skadepotensiale? Og unge er dumme som brød, mens eldre er kloke og vise og verdt å lytte til?
Her var det mye fordommer og svart/hvit-tenking... Det er vel nettopp sånne holdninger som gjør at eldre blir sett på som nedstøva dinosaurer som trenger å belæres. 

Anonymkode: 70363...6b6

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nei, vi har ikke sett alt før. Jeg var ung på 90-tallet og selv om jeg visste om at det fantes homofile og bifile, og så på det som helt uproblematisk, var det mye jeg ikke visste fordi det aldri var fokus på det da. Trans var et begrep som oftest ble brukt om transvestitter (menn i dameklær), og det var vel knapt noen som hadde hørt om ikke-binære. Mange var veldig åpne for skjeive mennesker, men det var også mange som anså det som ekkelt, feil og unormalt. Det var ikke alle som turdte komme ut på den tiden heller, fordi det var mange fordommer mot skjeive.
Å være androgyn og leke med kjønnsroller, som flere artister gjorde på 80-tallet er ikke det samme som å sette fokus på ulike kjønnsidentiteter. 

Vi "unge" genX'ere (og eldre millennials) vokste opp med Madonna og hennes åpne syn på legning og seksualitet, men selv om vi var mange som talte de skjeives sak på den tiden, var det også mange som kjempet imot og mente det var unaturlig og ekkelt. 
Sånn er det nå også. Selv om dagens unge er mer oppdaterte på trans og ikke-binære, finnes det også unge som mener det er unaturlig og ekkelt. Eller psykisk sykdom. Tidene endrer seg, men vi mennesker er ganske like på tvers av generasjoner.

Anonymkode: 70363...6b6

På 70-tallet var det bevegelse blant homofile, at de gikk med fløyte om de ble utsatt for overgerp/hatkrimminalitet. De kunne ikke rapportere vold, da det at de var homoflle i seg selv var straffbart. Veldig mange av dem som systematisk kjempet mot at homofile skal ha helt vanlige rettigheter fordi det er ekkelt og unaturlig, er selv homofile. Helt åpenbart, men også trist da de kjemper en kamp mot seg selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 

Så du avskriver Thunbergs engasjement som hat og fanatisme, og sammenligner med jødehat og nazisme, mens du samtidig avskriver influensere som dumme og med lite skadepotensiale? Og unge er dumme som brød, mens eldre er kloke og vise og verdt å lytte til?
Her var det mye fordommer og svart/hvit-tenking... Det er vel nettopp sånne holdninger som gjør at eldre blir sett på som nedstøva dinosaurer som trenger å belæres. 

Anonymkode: 70363...6b6

Alle som kjenner til litt psykologi, vet hvordan det er med enkelte mennesker - de trenger en drivkraft i livet sitt, og ha en større "sak" som de lidenskapelig vier seg til, enten det er ytterliggående religiøse sekter som Jehovas Vitner eller politikk.

"Engasjementet" du viser til, er ikke et utslag av naturlig, sunn og objektiv interesse for noe slik man ser hos en normal ungdom, men i denne kategorien; først var det klima, nå er det Palestina og uttallelser som mildt sagt kan kalles ekstreme; det er ikke jeg som sørger for svart-hvitt-tenkningen, men vedkommende som selv gjør dette.

Anonymkode: 7be8e...1fb

[AnonymBruker]

Babyboomere slipper dette da det er ingen som bryr seg om hva vi synes og mener 😅 Vi er blitt usynlige, selv om vi vokste opp med Berlinmuren, drapet på Kennedy, tvangssterilisering av samer og tatere, preppet for A-angrep, demonstrerte mot Nam, festet hardt, overlevde såvidt noen bad trips, og attpåtil kunne fikse viftereima med ei strømpebukse.

Anonymkode: f1a4b...42f

[Trolltunge]

På mange måter var vi mer fordomsfri. Vi hadde ikke mammapoliti, eller satt og fordømte hverandres valg og meninger på internett. Det var mer at hadde barna det bra la man seg ikke opp i ulike måter å gjøre ting på, og det var greit å være uenige om diverse ting. Nå er det skarpe fronter, harde meninger, hard fordømmelse av andres valg og livsstil, og å påføre hverandre skam om man ikke bukkenikkeneier til at man skal leve feilfritt etter diverse standarder, som til tider er så umenneskelige at folk går rundt og føler seg ikke gode nok og bryter sammen. Alt fra om og når man nyter alkohol, kosthold, bekledning, hva man har råd til og ikke er nå ting man fort forsømmes for, og føler redsel for å ikke gjøre godt nok, og skam. 

Fint at skjeve på ulike måter er mindre fordømt, men mindre fordømmelse er det absolutt ikke blitt. Bare flere benevnelser på ulikt egentlig. Et helt kartotek for ting vi puttet i samme begrep, og så var inneforstått med at man var individuelle ved siden av legning. 

PS! Det var helt greit å være skjev da jeg vokste opp også. Da jeg oppdaget at jeg er bifil var det ok å si det. Ingen steinet verken meg eller mine homofile venner. Det var vel heller litt spennende. 

Endret 27. september av Trolltunge

[Helene1982]

Trolltunge skrev (20 minutter siden):

På mange måter var vi mer fordomsfri. Vi hadde ikke mammapoliti, eller satt og fordømte hverandres valg og meninger på internett. Det var mer at hadde barna det bra la man seg ikke opp i ulike måter å gjøre ting på, og det var greit å være uenige om diverse ting. Nå er det skarpe fronter, harde meninger, hard fordømmelse av andres valg og livsstil, og å påføre hverandre skam om man ikke bukkenikkeneier til at man skal leve feilfritt etter diverse standarder, som til tider er så umenneskelige at folk går rundt og føler seg ikke gode nok og bryter sammen. Alt fra om og når man nyter alkohol, kosthold, bekledning, hva man har råd til og ikke er nå ting man fort forsømmes for, og føler redsel for å ikke gjøre godt nok, og skam. 

Fint at skjeve på ulike måter er mindre fordømt, men mindre fordømmelse er det absolutt ikke blitt. Bare flere benevnelser på ulikt egentlig. Et helt kartotek for ting vi puttet i samme begrep, og så var inneforstått med at man var individuelle ved siden av legning. 

PS! Det var helt greit å være skjev da jeg vokste opp også. Da jeg oppdaget at jeg er bifil var det ok å si det. Ingen steinet verken meg eller mine homofile venner. Det var vel heller litt spennende. 

Det er ikke det samme å si: Det er visst ikke lov å være homofob... som å være homofil. Det å være homofil er ikke en mening eller en livstil. Det er ikke noe som trenger å godkjennes av heterofile. 

[Trolltunge]

Helene1982 skrev (43 minutter siden):

Det er ikke det samme å si: Det er visst ikke lov å være homofob... som å være homofil. Det å være homofil er ikke en mening eller en livstil. Det er ikke noe som trenger å godkjennes av heterofile. 

Ja. Selvfølgelig. 

Skrev jeg noe du tolket motsatt?

[Helene1982]

Trolltunge skrev (2 minutter siden):

Ja. Selvfølgelig. 

Skrev jeg noe du tolket motsatt?

Absolutt ikke. Jeg siterte den eneste i tråden som ikke er anonym. Jeg er fan av deg - av typen -kjøp en bok eller kast en B. 

[Trolltunge]

Helene1982 skrev (2 minutter siden):

Absolutt ikke. Jeg siterte den eneste i tråden som ikke er anonym. Jeg er fan av deg - av typen -kjøp en bok eller kast en B. 

Litt for trøtt til å forstå hva B står for, men takk! 😂

Personlig er jeg mer bekymret for hvor mye fordommer, skamlegging og dømming mine barn skal leve med, og oppdra barn i. Jeg synes ikke verden har gått fremover til det bedre angående slikt. Det å være foreldre var ofte tøft nok uten så mye slikt. Nå synes jeg folk er ganske modige når de velger å få barn. Alt voktes og veies liksom, og det er så harde fordømmelser. Alt må være så riktig og uangripelig. Man må være sterk for å stå imot slikt. Min generasjon har hatt feilmargin, og tillatelse til å innrømme at å være foreldre ikke bestandig er fantastisk, men også slitsomt til ganske dritt innimellom. Vi har også hatt tillatelse til å være mer enn mamma eller pappa, selv når vi hadde barn. Det trengte ikke være det vår verden sirklet rundt konstant. Vi diskuterte ikke om det var greit å reise fra barna innimellom, og la andre få bygge en nær relasjon til dem også. Vi bare gjorde det. Med få unntak, og de kalte vi hønemor, og synes det ble litt for intenst og utviskende for å være et individ også. 

Kommer dog på en gruppe som vi i generasjon X først nå har fått øynene opp for. Jeg hørte aldri om aseksuelle da jeg vokste opp. Folk som ikke hadde sex ble ansett som altfor sjenerte, frigide, eller impotente. Det at aseksuelle kan stå frem som det, gå ut av skapet de også, er ganske nytt. Å være aseksuell annerkjennes nå, og kan åpnes opp om. Først nå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hvis du tror at androgyne og skeive artister på 80-tallet er det samme som LGBTQ+ i dag og at ingenting har forandret seg eller at verden har gått videre, trenget du kanskje den belæringen... Mvh annen fra GenX.

Anonymkode: da563...ee3

Ja, det samme tenkte jeg.

Verden i sin helhet har gått videre på femti år. Kanskje datidens (skeive) artister hadde hatt det litt bedre om det var mer åpent, slik som i dag..? 

Personlig husker jeg godt En del "kallenavn" bla Prince fikk på den tiden. Godt slike ord og uttrykk ikke er akseptert lenger.

Anonymkode: b82ee...929

[Helene1982]

Trolltunge skrev (8 minutter siden):

Litt for trøtt til å forstå hva B står for, men takk! 😂

Personlig er jeg mer bekymret for hvor mye fordommer, skamlegging og dømming mine barn skal leve med, og oppdra barn i. Jeg synes ikke verden har gått fremover til det bedre angående slikt. Det å være foreldre var ofte tøft nok uten så mye slikt. Nå synes jeg folk er ganske modige når de velger å få barn. Alt voktes og veies liksom, og det er så harde fordømmelser. Alt må være så riktig og uangripelig. Man må være sterk for å stå imot slikt. Min generasjon har hatt feilmargin, og tillatelse til å innrømme at å være foreldre ikke bestandig er fantastisk, men også slitsomt til ganske dritt innimellom. Vi har også hatt tillatelse til å være mer enn mamma eller pappa, selv når vi hadde barn. Det trengte ikke være det vår verden sirklet rundt konstant. Vi diskuterte ikke om det var greit å reise fra barna innimellom, og la andre få bygge en nær relasjon til dem også. Vi bare gjorde det. Med få unntak, og de kalte vi hønemor, og synes det ble litt for intenst og utviskende for å være et individ også. 

Kommer dog på en gruppe som vi i generasjon X først nå har fått øynene opp for. Jeg hørte aldri om aseksuelle da jeg vokste opp. Folk som ikke hadde sex ble ansett som altfor sjenerte, frigide, eller impotente. Det at aseksuelle kan stå frem som det, gå ut av skapet de også, er ganske nytt. Å være aseksuell annerkjennes nå, og kan åpnes opp om. Først nå. 

For barn og unge i dag, må de være tilgjengelige 24/7. Det betyr at  de som mobbes. mobbes 24/7. Voksne er ekstremt gamle i forhold til ungdom, men det er noe trist som skjer når rettigheter som ble kjempet for på 70-tallet revurderes. 

[Trolltunge]

Helene1982 skrev (1 minutt siden):

For barn og unge i dag, må de være tilgjengelige 24/7. Det betyr at  de som mobbes. mobbes 24/7. Voksne er ekstremt gamle i forhold til ungdom, men det er noe trist som skjer når rettigheter som ble kjempet for på 70-tallet revurderes. 

Litt usikker på hva du mener her. At man må vokte barna fra mobbing 24/7, eller at foreldrene mobber barna?

Det eksisterte mobbing tidligere også. Jeg er glad for større fokus på det. Jeg har selv hatt et barn som ble mobbet så fælt at vi måtte flytte. Jeg tenker likevel at man ikke må skape så trange og steile rammer for foreldre at det å ha barn blir noe man stadig føler angst angående. Ikke angående at barna har det bra, men at noen kan finne på å kritisere deg for noe, og at man ikke strekker til. Så må man selvfølgelig ta tak i det om et barn opplever mobbing. Uansett hva det koster og hvor upraktisk for deg selv, er min mening. Et barn skal ikke måtte leve i et miljø der det opplever mobbing. Selv om foreldrene må flytte fra gården som har vært i familien i ti generasjoner, eller det koster mye å flytte, er mye jobb med det, eller foreldrene får lang reisevei til jobb, eller må bytte jobb. 

Må si jeg forundrer meg veldig over dette med at foreldrene nå er så ekstremt opptatt av å gjøre alt riktig, men når det virkelig gjelder er det plutselig dyrt, vanskelig og umulig å ta skikkelig tak i det, ved å få barnet bort fra mobbing. Slik var de fleste i min generasjon og den før også, så akkurat der ser jeg ingen forskjell. Mye snakk om mobbing, folk er veldig opptatt av å gjøre alt angående barna på måter ingen kan kritisere, men skremmende få er faktisk villige til å få barnet bort fra mobbing om det skjer, og det ikke lar seg fikse i nærmiljøet. 

Det var dyrt, trist, mye stress og fælt ja, det kan jeg bekrefte, men slikt (å gjøre det nødvendige når det faktisk er nødvendig) er viktigere enn å aldri la ungene være en natt uten deg, med trygge besteforeldre eller lignende, eller at barna aldri har sett deg med et vinglass i hendene. 

Men mulig jeg misforsto deg. 

 

[Helene1982]

Trolltunge skrev (6 minutter siden):

Litt usikker på hva du mener her. At man må vokte barna fra mobbing 24/7, eller at foreldrene mobber barna?

Det eksisterte mobbing tidligere også. Jeg er glad for større fokus på det. Jeg har selv hatt et barn som ble mobbet så fælt at vi måtte flytte. Jeg tenker likevel at man ikke må skape så trange og steile rammer for foreldre at det å ha barn blir noe man stadig føler angst angående. Ikke angående at barna har det bra, men at noen kan finne på å kritisere deg for noe, og at man ikke strekker til. Så må man selvfølgelig ta tak i det om et barn opplever mobbing. Uansett hva det koster og hvor upraktisk for deg selv, er min mening. Et barn skal ikke måtte leve i et miljø der det opplever mobbing. Selv om foreldrene må flytte fra gården som har vært i familien i ti generasjoner, eller det koster mye å flytte, er mye jobb med det, eller foreldrene får lang reisevei til jobb, eller må bytte jobb. 

Må si jeg forundrer meg veldig over dette med at foreldrene nå er så ekstremt opptatt av å gjøre alt riktig, men når det virkelig gjelder er det plutselig dyrt, vanskelig og umulig å ta skikkelig tak i det, ved å få barnet bort fra mobbing. Slik var de fleste i min generasjon og den før også, så akkurat der ser jeg ingen forskjell. Mye snakk om mobbing, folk er veldig opptatt av å gjøre alt angående barna på måter ingen kan kritisere, men skremmende få er faktisk villige til å få barnet bort fra mobbing om det skjer, og det ikke lar seg fikse i nærmiljøet. 

Det var dyrt, trist, mye stress og fælt ja, det kan jeg bekrefte, men slikt (å gjøre det nødvendige når det faktisk er nødvendig) er viktigere enn å aldri la ungene være en natt uten deg, med trygge besteforeldre eller lignende, eller at barna aldri har sett deg med et vinglass i hendene. 

Men mulig jeg misforsto deg. 

 

Jeg tror ikke barn er født onde, men at de er farget av oppvekst og miljø. Og noen kan ikke fikses på kort sikt. konsekvensene for et barn som mobber andre bør være at de må flyttes. De trenger sannsynligvis hjelp, men de har ikke rett til å bli. Sikkerhet for samfunnet burde alltid være viktigst. 

[AnonymBruker]

Sånn ble mange homofile behandlet på 1980-tallet. 
https://m.youtube.com/watch?v=88sARuFu-tc&list=RD88sARuFu-tc&start_radio=1&pp=ygUaYnJvbnNraSBiZWF0IHNtYWxsdG93biBib3mgBwE%3D

Og vet dere hva? Utrolig nok blir homofile behandlet likedan i dag 40 år etter om de går hånd i hånd på Tøyen og Grønland i Oslo.
Åja LGBTQ-bevegelsen har oppnådd store fremskritt i dag. Men under overflaten vaker det farer som bare kommer til å bli mer fremtredende i årene som kommer. Våre nye landsmenn 1,  2. og 3. generasjons innvandrere med muslimsk bakgrunn. De skal diktere og legge føringer i fremtiden hvordan vi skal ha det i Norge i disse spørsmålene i fremtiden. 

Anonymkode: b61ff...254

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Sånn ble mange homofile behandlet på 1980-tallet. 
https://m.youtube.com/watch?v=88sARuFu-tc&list=RD88sARuFu-tc&start_radio=1&pp=ygUaYnJvbnNraSBiZWF0IHNtYWxsdG93biBib3mgBwE%3D

Og vet dere hva? Utrolig nok blir homofile behandlet likedan i dag 40 år etter om de går hånd i hånd på Tøyen og Grønland i Oslo.
Åja LGBTQ-bevegelsen har oppnådd store fremskritt i dag. Men under overflaten vaker det farer som bare kommer til å bli mer fremtredende i årene som kommer. Våre nye landsmenn 1,  2. og 3. generasjons innvandrere med muslimsk bakgrunn. De skal diktere og legge føringer i fremtiden hvordan vi skal ha det i Norge i disse spørsmålene i fremtiden. 

Anonymkode: b61ff...254

Jeg mener at alle trossmfunn som skal få statstøtte, må være inkluderende. Og Om skattebetalerne skal betale for drift av trossamfunn, må de følge norges lover. Dette gjelder både kristne og islam. 

[Trolltunge]

Helene1982 skrev (8 timer siden):

Jeg mener at alle trossmfunn som skal få statstøtte, må være inkluderende. Og Om skattebetalerne skal betale for drift av trossamfunn, må de følge norges lover. Dette gjelder både kristne og islam. 

Jeg synes ikke trossamfunn skal få statsstøtte, med mindre de er både inkluderende og samfunnsnyttige. Som Bymisjonen. Folk har klart og klarer å tro uten penger fra samfunnet. I stor grad sponser vi faktisk miljøer som står på siden av samfunnsverdier, og også er grobunn for fordømmelse og ekstremisme. Vi sponser også at barn må leve opp ekskludert fra samfunnet, i trossamfunn som fordømmer å delta i det som for de fleste er normal del av livet. 

[Helene1982]

Trolltunge skrev (6 minutter siden):

Jeg synes ikke trossamfunn skal få statsstøtte, med mindre de er både inkluderende og samfunnsnyttige. Som Bymisjonen. Folk har klart og klarer å tro uten penger fra samfunnet. I stor grad sponser vi faktisk miljøer som står på siden av samfunnsverdier, og også er grobunn for fordømmelse og ekstremisme. Vi sponser også at barn må leve opp ekskludert fra samfunnet, i trossamfunn som fordømmer å delta i det som for de fleste er normal del av livet. 

Jeg er enig med deg. Jeg er skeptisk til å få eldre til å gi penger. Og jeg er mot alt av religiøst pensum som er rettet mot barn

[Trolltunge]

Helene1982 skrev (9 timer siden):

Jeg tror ikke barn er født onde, men at de er farget av oppvekst og miljø. Og noen kan ikke fikses på kort sikt. konsekvensene for et barn som mobber andre bør være at de må flyttes. De trenger sannsynligvis hjelp, men de har ikke rett til å bli. Sikkerhet for samfunnet burde alltid være viktigst. 

Ideelt sett ja, men ofte er jo hele klassen, eller mange på skolen involvert i mobbing, så det er ikke slik, og er også vanskelig å gjennomføre ofte. 

Foreldre må uansett ta tak, så store tak som nødvendig er, når et av deres barn lever i en uholdbar situasjon. 

For vår del fikk dette en lykkelig slutt. Vi fikk barnet ut av situasjonen, over til et godt miljø. Skolen vi flyktet fra derimot... der var det et mobbemiljø de ikke klarte å håndtere, med mange barn involvert, så da vi flyttet gikk mobbing bare over til å ramme et annet barn, og så enda ett, da familien til første det gikk over på fulgte vårt eksempel og flyttet bort. 

Ja det var både dyrt og tøft å måtte flytte, med mange konsekvenser, men nødvendig. Foreldre som står i slik situasjon kan ofte ikke fikse miljøet, men ansvaret man har da er ovenfor eget barn. Jeg blir ganske målløs når foreldre nå er så utrolig opptatt av å være foreldre først og fremst, men når folk står i en slik situasjon, hvor et barn virkelig blir skadet, så er det plutselig alle andre hensyn som veier tyngst ofte. For mye som må ofres for å få barnet ut av det liksom. Ingenting er for mye for det! Seriøst, ingenting! 

[Helene1982]

Trolltunge skrev (7 minutter siden):

Ideelt sett ja, men ofte er jo hele klassen, eller mange på skolen involvert i mobbing, så det er ikke slik, og er også vanskelig å gjennomføre ofte. 

Foreldre må uansett ta tak, så store tak som nødvendig er, når et av deres barn lever i en uholdbar situasjon. 

For vår del fikk dette en lykkelig slutt. Vi fikk barnet ut av situasjonen, over til et godt miljø. Skolen vi flyktet fra derimot... der var det et mobbemiljø de ikke klarte å håndtere, med mange barn involvert, så da vi flyttet gikk mobbing bare over til å ramme et annet barn, og så enda ett, da familien til første det gikk over på fulgte vårt eksempel og flyttet bort. 

Ja det var både dyrt og tøft å måtte flytte, med mange konsekvenser, men nødvendig. Foreldre som står i slik situasjon kan ofte ikke fikse miljøet, men ansvaret man har da er ovenfor eget barn. Jeg blir ganske målløs når foreldre nå er så utrolig opptatt av å være foreldre først og fremst, men når folk står i en slik situasjon, hvor et barn virkelig blir skadet, så er det plutselig alle andre hensyn som veier tyngst ofte. For mye som må ofres for å få barnet ut av det liksom. Ingenting er for mye for det! Seriøst, ingenting! 

Men blir du ikke veldig sur for at dere må flytte og endre deres liv? man kunne  flyttet mobberen.

[Trolltunge]

Helene1982 skrev (57 minutter siden):

Men blir du ikke veldig sur for at dere må flytte og endre deres liv? man kunne  flyttet mobberen.

Det var ikke en mobber. Det var mange, og uklare glidende skiller mellom dem som aktivt mobbet og dem som aksepterte/bare deltok litt liksom. 

Ja jeg var og er forbanna på skolen. De var feige og utilstrekkelige i å ta tak. La også skyld på mitt barn for situasjonen. Barnet ble selvfølgelig både sinna og lei seg, og prøvde å forsvare seg. Da var barnet vanskelig. Hvem blir sitt beste i en slik situasjon? 

Da jeg prøvde å forklare og forsvare det var jeg også så vanskelig at de meldte meg til barnevernet, og det ble opprettet en ansvarsgruppe, der jeg fikk inntrykk av at skolen tenkte og trodde at det skulle få meg til å innse at barnet og min innstilling var problemet. Det slo heftig tilbake på skolen. DE fikk det glatte lag av barnevernet. "Dere skylder denne moren en stor unnskyldning." husker jeg blant annet at barnevernsrepresentanten slo i bordet med. Det fikk jeg ikke, og det hjalp lite. Skoleledelsen var for feige og tafatte. Jeg ga dem opp. 

Jeg fikk aldri et vondt ord om at mitt barn var vanskelig, og problemet, på ny skole. Tvert imot. Barnet blomstret opp og ord som veldig lydhør og ivrig, lærevillig, hjelpsom mot alle, en sosial ressurs i å være svært inkluderende og omtenksom, og lignende fulgte resten av grunnskolen. Jeg som mor ble heller ikke kritisert, men det var et nært og godt samarbeid. Da barnet gikk videre til vgs fikk vi et nydelig personlig brev om hvilken glede det hadde vært å se barnet utvikle seg fra å ha ingen tro på seg selv til en ungdom med stor og god omgangskrets, med glød og med en spennende og god fremtid foran seg. Det var de sikker på, og svært rørt og takknemlig over at de hadde fått bidra angående denne utviklingen. 

Ja jeg er forbanna, men mest fortvilet og sjokkert over at tre barn (iallefall) ble mobbet til å miste troen på seg selv fordi det var en slik tafatt skoleledelse. Om de fikk bukt med dette destruktive miljøet videre vet jeg ikke. Neppe, slik innsatsvilje var. 

Jeg ble rådet mot å flytte, fordi det skulle være slik at skolen tok tak og fikk tingene under kontroll, men jeg kunne ikke ofre mitt barn over lengre tid enn det som allerede hadde gått, og satse på at skolen med tiden tok tilbakemeldinger på så stort alvor at de til slutt fikk kontroll over miljøet. Jeg hadde jo ingen tillit til skoleledelsen lenger. Hvilket viste seg lurt, siden mobbing altså fortsatte der da vi flyttet. Minst to barn til, det jeg vet. 

Man kan jo bare lure på hva skolen da unnskyldte dette med. De barna var også problemet? Eller deres foreldre? Jeg kjenner de foreldrene, fra årevis med lagsport. De var gode engasjerte foreldre, med egentlig greie barn. (Selv om de ikke våget å stå opp mot mobbingen da det rammet mitt barn.) De var også blant de foreldre som var feige da det var mitt barn som ble mobbet, men jeg føler ingen glede over at de kom i samme situasjon som de ikke tok alvorlig nok da vi var i den situasjonen, og tenkte "Ikke mitt barn! Mitt barn deltar nok ikke i dette!". Det er bare ufattelig trist at (minst) tre barn måtte lide for feigheten. 

Jo jeg er vel rasende, fremdeles, under en enorm glede over at mitt barn kom ut av dette, og blomstret opp igjen. Jeg vektlegger den gleden, men dette er minner som fremdeles får det til å gløde innvendig. Jeg vurderte en stund å anmelde skolen, da jeg med ny skole i ryggen hadde støtte i å vise til at verken barnet eller jeg var problemet, og at to andre barn videre ble offer for det samme miljøet, for å virkelig få frem hvilken dårlig innsats de hadde gjort og gjorde, men barnet mitt ville bare være ferdig med det, så det slapp de. Det er overordnet dumt, men mitt ansvar er først og fremst mitt barn. 

Man kan ikke ofre sine egne barn på idealistiske ideer om hvordan ting burde være. 

Endret 27. september av Trolltunge