Skal jeg gå nå, eller holde ut skoleåret? Lagt opp livet mitt feil, og er psykisk utslitt

[AnonymBruker]

Vært sammen med samboer i 2 år. Levde i et avstandsforhold første 1,5 året, og har bodd sammen siden i våres. Vi er i tidlig 20-åra.

Jeg har aldri blitt behandlet så fint av et menneske før. Samboeren min er den ærligste og snilleste mannen jeg vet, men han har slitt psykisk siden november - og vi har mistet det vi var oppi hans depresjon.

Jeg har lagt opp livet mitt til at vi skal bygge et liv sammen. Jeg har flyttet til hans hjemby, fått meg jobb og studieplass her og lagt andre drømmer på hylla (som f.eks drømmestudiet) for at vi skulle kunne være sammen, samtidig som at han skulle få ha det så stabilt som mulig oppi depresjonen hans.

Nå er det ingen følelser igjen. Vi har prøvd og prøvd og prøvd siden november. 

Jeg går med klump i magen hver eneste dag. Jeg har det ikke bra. Trives verken på studie eller på jobb, og angrer på at jeg flyttet hit. Hos samboer får jeg trygghet - men det er det eneste. Ingen fysisk kontakt, kun overfladiske samtaler (foruten om når vi snakker om situasjonen vår) , vi prøver å finne på ting - men han har det ikke noe hyggelig i mitt selskap lengre - han er bare tom. 

Jeg går et årsstudium nå. Føler det er patetisk å ikke gjøre det ferdig, når jeg har investert så mye i det. Både penger på skolebøker, timesvis med arbeid og ikke minst hele dette året. Samtidig blir jeg helt kvalm av tanken på å leve med klump i magen helt til juni. 

Burde vi prøve frem til juni, og se at det kanskje går bra - eller burde jeg gå nå, før jeg også blir deprimert?

Jeg skulle så ønske vi fant ut av det. Vi har prøvd så ufattelig hard og lenge. Jeg savner sånn de vi var. Nå kjenner ikke jeg verken meg eller han igjen lenger. 

Jeg vil bare gå en dag uten å gråte.

 

Anonymkode: 37399...80c

[AnonymBruker]

Hva med å flytte hjem og heller jobbe? Da sparer du penger 

Anonymkode: 85d9a...292

[AnonymBruker]

Du bør helt klart gå nå. Det kan bli vanskelig å gå i juni, det kan være andre ting som spiller inn, du kan bli uventet gravid eller moren hans kan ligge for døden da. Og så bare fortsetter du forholdet og får et miserable liv. 

Anonymkode: c80dc...d9b

[AnonymBruker]

Jeg ville ha flyttet ut, og funnet et annet sted å bo frem til juni.

Anonymkode: 2cd2f...dd6

[AnonymBruker]

Som andre sier, du kan jo fullføre skoleåret, men avslutte forholdet. Men - vil du studere dette? Hvis ikke ville jeg avsluttet studier når jeg fant en jobb her eller der, jobbet og tjent penger, skaffet referanser og tenkt på cv’en og så startet drømmestudiet neste høst. Forsøkt å avslutte studielån om du har det. Det blir et sykt dyrt år om ikke du kan bake året inn i videre utdannelse så det er poengløst… 

Anonymkode: c9991...882

[AnonymBruker]

Dere har vært sammen så kort, at jeg hadde bare avsluttet og flyttet. 
 

En ting er om dere hadde vært sammen i 15.pr og hadde to barn.. da bør man liksom prøve litt mer, oppsøke hjelp etc. men i din situasjon hadde jeg takket for meg.

Anonymkode: 336fa...db0

[AnonymBruker]

Ingen vits å vente på noe du vet er over. 

Best for dere begge at du bryter fortest mulig 😊

Anonymkode: 4a50c...6ba

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg har flyttet til hans hjemby, fått meg jobb og studieplass her og lagt andre drømmer på hylla (som f.eks drømmestudiet)

Aldri gi opp dine drømmer for en mann. Avslutt forholdet, finn tilbake til deg selv. 

Anonymkode: 1fe25...8ec

[Sophie-Ann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vært sammen med samboer i 2 år. Levde i et avstandsforhold første 1,5 året, og har bodd sammen siden i våres. Vi er i tidlig 20-åra.

Jeg har aldri blitt behandlet så fint av et menneske før. Samboeren min er den ærligste og snilleste mannen jeg vet, men han har slitt psykisk siden november - og vi har mistet det vi var oppi hans depresjon.

Jeg har lagt opp livet mitt til at vi skal bygge et liv sammen. Jeg har flyttet til hans hjemby, fått meg jobb og studieplass her og lagt andre drømmer på hylla (som f.eks drømmestudiet) for at vi skulle kunne være sammen, samtidig som at han skulle få ha det så stabilt som mulig oppi depresjonen hans.

Nå er det ingen følelser igjen. Vi har prøvd og prøvd og prøvd siden november. 

Jeg går med klump i magen hver eneste dag. Jeg har det ikke bra. Trives verken på studie eller på jobb, og angrer på at jeg flyttet hit. Hos samboer får jeg trygghet - men det er det eneste. Ingen fysisk kontakt, kun overfladiske samtaler (foruten om når vi snakker om situasjonen vår) , vi prøver å finne på ting - men han har det ikke noe hyggelig i mitt selskap lengre - han er bare tom. 

Jeg går et årsstudium nå. Føler det er patetisk å ikke gjøre det ferdig, når jeg har investert så mye i det. Både penger på skolebøker, timesvis med arbeid og ikke minst hele dette året. Samtidig blir jeg helt kvalm av tanken på å leve med klump i magen helt til juni. 

Burde vi prøve frem til juni, og se at det kanskje går bra - eller burde jeg gå nå, før jeg også blir deprimert?

Jeg skulle så ønske vi fant ut av det. Vi har prøvd så ufattelig hard og lenge. Jeg savner sånn de vi var. Nå kjenner ikke jeg verken meg eller han igjen lenger. 

Jeg vil bare gå en dag uten å gråte.

 

Anonymkode: 37399...80c

Det er ikke din jobb å gjøre andre mennesker lykkelig. Tenk på deg selv og gjør drømmene dine til virkelighet. Du kommer til å angre bittert hvis du ikke gjør det. Lykke til! ♥️

[monican94]

Hva gjør han for å bli bedre?

siden du bare har gått et par mnd på studiet er det jo ikke krise å slutte, kan du bruke det du hår nå på no vis i drømmestudiet ?  om ikke er det jo ingen krise å slutte å heller få jobbet så mye som mulig i år og ta drømmestudiet neste år. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

 

Aldri gi opp dine drømmer for en mann. Avslutt forholdet, finn tilbake til deg selv. 

Anonymkode: 1fe25...8ec

Viktig. 

Du er for ung til å ta valg ut fra en mann du ikke har følelser for. En del gjør det når de er gift og har tre barn under 10 år, huslån og masse historie sammen. Da må man ta hensyn til så mye mer. Du er nå i en situasjon hvor du faktisk kan ta et valg helt og holdent ut fra hva du selv ønsker. Jeg mener ikke at det er lett, men jeg tror det er sunt❤️

Anonymkode: 8d10a...d0d

[AnonymBruker]

Tenker at du bør avslutte årsstudiet, med mindre det er et studie du må ha i den kommende jobben i fremtida. Ekstremt dumt å studere for å studere. 
 

Trasig at kjærligheten tok slutt❤️‍🩹, men det er dessverre sånt som skjer.

Anonymkode: c8c4f...b8d

[AnonymBruker]

Har en kamerat som sto i det samme som deg. Han endte opp med å gå, etter nesten å ha mistet seg selv på veien. Nå har han akkurat et slikt liv han ønsket seg, med en annen. Barn, aktivt liv, de bor der de begge vil bo med stort nettverk rundt seg. Det hadde han nok aldri fått i det tidligere forholdet. 

Folk forandrer seg til det bedre og til det verre, og her virker det som at det eneste som holder deg igjen er en følelse av forpliktelse? Det er ikke nok i lengden. Til slutt står du igjen med bare vonde følelser og bitterhet. Det er ikke bra for noen av dere, heller ikke partneren din. Hvis du går nå kan det være dytten som skal til for at han blir bedre også. Noen forhold ender opp med at man drar hverandre ned.

Du lever bare en gang, og det høres ikke ut som at livet ditt brukes på noe greit akkurat nå.

Anonymkode: 74fa8...337

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vært sammen med samboer i 2 år. Levde i et avstandsforhold første 1,5 året, og har bodd sammen siden i våres. Vi er i tidlig 20-åra.

Jeg har aldri blitt behandlet så fint av et menneske før. Samboeren min er den ærligste og snilleste mannen jeg vet, men han har slitt psykisk siden november - og vi har mistet det vi var oppi hans depresjon.

Jeg har lagt opp livet mitt til at vi skal bygge et liv sammen. Jeg har flyttet til hans hjemby, fått meg jobb og studieplass her og lagt andre drømmer på hylla (som f.eks drømmestudiet) for at vi skulle kunne være sammen, samtidig som at han skulle få ha det så stabilt som mulig oppi depresjonen hans.

Nå er det ingen følelser igjen. Vi har prøvd og prøvd og prøvd siden november. 

Jeg går med klump i magen hver eneste dag. Jeg har det ikke bra. Trives verken på studie eller på jobb, og angrer på at jeg flyttet hit. Hos samboer får jeg trygghet - men det er det eneste. Ingen fysisk kontakt, kun overfladiske samtaler (foruten om når vi snakker om situasjonen vår) , vi prøver å finne på ting - men han har det ikke noe hyggelig i mitt selskap lengre - han er bare tom. 

Jeg går et årsstudium nå. Føler det er patetisk å ikke gjøre det ferdig, når jeg har investert så mye i det. Både penger på skolebøker, timesvis med arbeid og ikke minst hele dette året. Samtidig blir jeg helt kvalm av tanken på å leve med klump i magen helt til juni. 

Burde vi prøve frem til juni, og se at det kanskje går bra - eller burde jeg gå nå, før jeg også blir deprimert?

Jeg skulle så ønske vi fant ut av det. Vi har prøvd så ufattelig hard og lenge. Jeg savner sånn de vi var. Nå kjenner ikke jeg verken meg eller han igjen lenger. 

Jeg vil bare gå en dag uten å gråte.

 

Anonymkode: 37399...80c

 Alle valg man tar i livet blir ikke rett, men det fine er at man kan alltid endre kursen, så lenge man tar ansvaret selv. Du er alt for ung til å være i den situasjonen du re i nå. Du har mange fine år framfor deg med nye bekjentskaper og fine folk. Bruk denne tiden godt!

Anonymkode: 745af...2a2

[AnonymBruker]

Jeg tenker at tabben du gjorde, ts, var å anta at et forhold skal innebære tap av livskvalitet.

Dersom forholdet hadde vært «liv laga» ville det tålt bedre at du prioriterte drømmestudiet enn at du lot det være. Dersom partneren din virkelig elsket deg ville han aldri drømt om å foreslå at du skulle droppe noe du beskriver som en drøm. Tvert imot ville han sloss med nebb og klør for at du skulle nedprioritere han til fordel for drømmen din. Fordi det er minimumskravet - den absolutte nedre grense - av hva man gjør difor noen man er glad i.

En person som aktivt ønsker at noen skal gi opp drømmer er ikke en god partner. Og psykisk sykdom er en årsak, men aldri en grunn, til å oppføre seg ugreit.

Hvem enn som har lært deg å ikke bryte opp umiddelbart når forhold innebærer tap? Ta en alvorsprat med vedkommende. Men først avslutter du forholdet. 

Anonymkode: 8a96d...219

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vært sammen med samboer i 2 år. Levde i et avstandsforhold første 1,5 året, og har bodd sammen siden i våres. Vi er i tidlig 20-åra.

Jeg har aldri blitt behandlet så fint av et menneske før. Samboeren min er den ærligste og snilleste mannen jeg vet, men han har slitt psykisk siden november - og vi har mistet det vi var oppi hans depresjon.

Jeg har lagt opp livet mitt til at vi skal bygge et liv sammen. Jeg har flyttet til hans hjemby, fått meg jobb og studieplass her og lagt andre drømmer på hylla (som f.eks drømmestudiet) for at vi skulle kunne være sammen, samtidig som at han skulle få ha det så stabilt som mulig oppi depresjonen hans.

Nå er det ingen følelser igjen. Vi har prøvd og prøvd og prøvd siden november. 

Jeg går med klump i magen hver eneste dag. Jeg har det ikke bra. Trives verken på studie eller på jobb, og angrer på at jeg flyttet hit. Hos samboer får jeg trygghet - men det er det eneste. Ingen fysisk kontakt, kun overfladiske samtaler (foruten om når vi snakker om situasjonen vår) , vi prøver å finne på ting - men han har det ikke noe hyggelig i mitt selskap lengre - han er bare tom. 

Jeg går et årsstudium nå. Føler det er patetisk å ikke gjøre det ferdig, når jeg har investert så mye i det. Både penger på skolebøker, timesvis med arbeid og ikke minst hele dette året. Samtidig blir jeg helt kvalm av tanken på å leve med klump i magen helt til juni. 

Burde vi prøve frem til juni, og se at det kanskje går bra - eller burde jeg gå nå, før jeg også blir deprimert?

Jeg skulle så ønske vi fant ut av det. Vi har prøvd så ufattelig hard og lenge. Jeg savner sånn de vi var. Nå kjenner ikke jeg verken meg eller han igjen lenger. 

Jeg vil bare gå en dag uten å gråte.

 

Anonymkode: 37399...80c

Nei. Kom deg vekk fort som faen for dette tar livet av deg. Og å holde på slik over lengre tid gjør noe med deg permanent. Ikke kast bort tiden din. Du er ung og har håp og drømmer og muligheter. Nå må du velge deg. Du vet hva de sier på fly? Ta på din egen maske først. 

Anonymkode: c0b68...bcb

[AnonymBruker]

Håper du forstår hvor absurd dette er for oss utenforstående som leser. Ta det til deg og ta ansvar for ditt eget liv. Det er ditt liv, ikke hans. 

Du har altså ofret hele ditt gamle liv, flyttet avgårde til hans hjemsted og ordnet deg jobb og skole der. For hva? For at han skal slippe å gjøre en dritt, han orker ikke engang å være en kjæreste for deg? Hva ofrer han for at dere skulle få være sammen, annet enn å rydde litt plass for flyttelasset ditt? 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du bør helt klart gå nå. Det kan bli vanskelig å gå i juni, det kan være andre ting som spiller inn, du kan bli uventet gravid eller moren hans kan ligge for døden da.

Veldig godt poeng. Drøyer du dette ts så vil det bare bli enda verre. Hvorfor skal du bære rundt på dette daukjøttet når det kun fører til ulemper for deg? Han må også ta ansvar for sitt eget liv og skaffe seg hjelp. 

Anonymkode: abf90...258