Mannen er forelsket i en annen

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært gift i 20 år og her en dag kunne han fortelle meg at han har forelsket seg i ei anna. Jeg fikk litt sjokk for det var virkelig uventet men jeg hadde skjønt at det var noe for det var tydelig noe som hadde plaget han siste tiden. Han ville egentlig ikke si noe helt enda men han ville likevel legge alle kortene på bordet sånn at han kunne få lette på trykket ❤️. Jeg syns ærlig han er tøff som i det hele tatt fortalte det. Han sa han ville fortsette å være gift med meg fordi han er glad i meg og det vi har sammen er dypt, trygt, nært og godt. Men han likevel hadde lyst å møte henne, bruke tid med henne og være en venn. Jeg fikk ikke summet meg helt og følte meg helt omtåket men fikk stammet fram at jeg syns ikke det hørtes ut så en god idé for da pleier han disse følelsene for henne og sår tvil hos meg om hva han egentlig ønsker. Han skjønte det og skulle ikke møte henne utenom der hvor de samarbeider om andre ting. 

Vi har gått gjennom mye vondt opp gjennom årene. Både sammen og mellom oss. Vi har barn sammen (er ikke små lengre, voksne 😳). Men vi har styrket oss sammen og jeg trodde vi hadde ett sterkt og solid ekteskap men når dette kom opp så ble jeg så i tvil. Jo kanskje vi har det siden han tørr å være åpen om det og det skal han ha for, virkelig. Men samtidig så klarer jeg ikke la være å tenke på at han kan jo ikke ha det bra i ekteskapet om han tillater seg å forelske seg i en annen. Jeg har ikke en gang streifet tanken på andre menn fordi han er den jeg har valgt og da heller ikke hatt behov for se og føle for noen andre. Men for han, da mangler han vell noe? Vi har sex så det er ikke det det står på og jeg stiller alltid opp for han om det er noe å gir han alt han trenger. Men lurer likevel på hva har jeg gjort galt så har "drevet" han til andre? Han kan være veldig egoistisk. Han prioriterer hobby og hans interesser framfor familie og vi kommer som en god nr 2. Mye går på hans interesser, hans tanker og følelser, hans planer, hans ditt og hans datt men jeg har egentlig bare vent meg til å lytte, vise interesse og å være der for han. Og det er noe jeg har ønsket selv fordi jeg elsker han, bryr meg om han og vil han skal ha det bra. Men han glemmer å spørre hvordan dagen min har vært, hvordan det går med meg osv. Han er veldig opptatt av å prate om seg selv og sitt.

Han blir godt likt av alle, han er veldig pliktoppfyllende og snill. Men for noen år siden forandret han seg totalt og jeg kjenner han liksom ikke igjen. Ja vi forandrer oss jo fra vi var 20+ til 40 + men trodde ikke det var så store forandringer at man nesten ikke kjenner igjen hverandre.. Jeg kommer ikke til å forlate han, for meg blir det helt feil, jeg tok ett valg i gode og onde dager fordi jeg elsker han men jeg sitter liksom bare å venter på ett samlivsbrudd. Og det føles mer ut som han er med meg fordi han er pliktig, pga sexen og han liker å føle seg begjæret og ikke på grunn av at han elsker meg 💔

Jeg tror ikke hun andre vet om hva han føler men  tenk om hun visste og også gjorde noe med disse følelsene. Hva hadde han valgt da liksom? Meg eller henne? Jeg har spurt han noen spm, ikke hva han hadde valgt om følelsene var gjensidig men om de har ligget sammen (det var da jeg fårsto at hun ikke vet dette altså om hans følelser, jeg velger å tro på han), om han har kjent på disse følelsene lenge å sånn. Så nå tørr jeg liksom ikke spørre han mer om ting for jeg føler jeg trør det nedover hodet på han. Å jeg blir litt redd av og til for han kan være bestemt og litt sta og hva han mener om ting... Høres ikke ut som ett godt forhold kanskje men jo vi har det fint også. Og ihvertfall viss jeg gjør som han sier 😂 uff da, beskytter meg selv litt med humor 😅 men det er likevel ikke så langt fra sannheten...

Ja så nå sitter jeg her da og hysjer på meg selv hver gang jeg kjenner tårene presser på og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette og søker vell egentlig etter råd eller kanskje mer, hva hadde dere gjort i den slik situasjon? 

Og han er en bra mann. Han er tålmodig og snill. Han sier sjelden noe fint til meg men forventer stadig skryt og oppmerksomhet selv. Han gir meg blomster og klem da. Selv om klemmene kommer når han selv har behov for det og ikke fordi jeg trenger det. Men han trenger jo ikke blomster😂 så han har sin lille fine sære måte å vise omsorg på. 

Jeg føler meg litt tom.. Vet ikke mer hva jeg skal skrive ( som om det ikke var langt nok det jeg allerede har rabblet ned 😂) men kanskje noen har noen kloke ord å lytte til. ❤️ Kanskje noen har opplevd det samme. Eller bare gir meg en liten hold ut, dette ordner seg ❤️ takk. 

Anonymkode: 60b51...88d

[AnonymBruker]

Var jeg deg ville jeg ha takket for ærligheten, men sagt at det er et problem at han har tenkt å omgås henne videre, og at dere bør i parterapi.

Det virker som om dette forholdet er ensidig, du elsker, han elsker oppmerksomheten og at du elsker ham. Han virker ikke særlig interessert i deg som person, dine tanker, dine følelser. Og da er det heller ikke lange veien til forelskelse og utroskap.

Anonymkode: f8958...b0b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg og mannen har vært gift i 20 år og her en dag kunne han fortelle meg at han har forelsket seg i ei anna. Jeg fikk litt sjokk for det var virkelig uventet men jeg hadde skjønt at det var noe for det var tydelig noe som hadde plaget han siste tiden. Han ville egentlig ikke si noe helt enda men han ville likevel legge alle kortene på bordet sånn at han kunne få lette på trykket ❤️. Jeg syns ærlig han er tøff som i det hele tatt fortalte det. Han sa han ville fortsette å være gift med meg fordi han er glad i meg og det vi har sammen er dypt, trygt, nært og godt. Men han likevel hadde lyst å møte henne, bruke tid med henne og være en venn. Jeg fikk ikke summet meg helt og følte meg helt omtåket men fikk stammet fram at jeg syns ikke det hørtes ut så en god idé for da pleier han disse følelsene for henne og sår tvil hos meg om hva han egentlig ønsker. Han skjønte det og skulle ikke møte henne utenom der hvor de samarbeider om andre ting. 

Vi har gått gjennom mye vondt opp gjennom årene. Både sammen og mellom oss. Vi har barn sammen (er ikke små lengre, voksne 😳). Men vi har styrket oss sammen og jeg trodde vi hadde ett sterkt og solid ekteskap men når dette kom opp så ble jeg så i tvil. Jo kanskje vi har det siden han tørr å være åpen om det og det skal han ha for, virkelig. Men samtidig så klarer jeg ikke la være å tenke på at han kan jo ikke ha det bra i ekteskapet om han tillater seg å forelske seg i en annen. Jeg har ikke en gang streifet tanken på andre menn fordi han er den jeg har valgt og da heller ikke hatt behov for se og føle for noen andre. Men for han, da mangler han vell noe? Vi har sex så det er ikke det det står på og jeg stiller alltid opp for han om det er noe å gir han alt han trenger. Men lurer likevel på hva har jeg gjort galt så har "drevet" han til andre? Han kan være veldig egoistisk. Han prioriterer hobby og hans interesser framfor familie og vi kommer som en god nr 2. Mye går på hans interesser, hans tanker og følelser, hans planer, hans ditt og hans datt men jeg har egentlig bare vent meg til å lytte, vise interesse og å være der for han. Og det er noe jeg har ønsket selv fordi jeg elsker han, bryr meg om han og vil han skal ha det bra. Men han glemmer å spørre hvordan dagen min har vært, hvordan det går med meg osv. Han er veldig opptatt av å prate om seg selv og sitt.

Han blir godt likt av alle, han er veldig pliktoppfyllende og snill. Men for noen år siden forandret han seg totalt og jeg kjenner han liksom ikke igjen. Ja vi forandrer oss jo fra vi var 20+ til 40 + men trodde ikke det var så store forandringer at man nesten ikke kjenner igjen hverandre.. Jeg kommer ikke til å forlate han, for meg blir det helt feil, jeg tok ett valg i gode og onde dager fordi jeg elsker han men jeg sitter liksom bare å venter på ett samlivsbrudd. Og det føles mer ut som han er med meg fordi han er pliktig, pga sexen og han liker å føle seg begjæret og ikke på grunn av at han elsker meg 💔

Jeg tror ikke hun andre vet om hva han føler men  tenk om hun visste og også gjorde noe med disse følelsene. Hva hadde han valgt da liksom? Meg eller henne? Jeg har spurt han noen spm, ikke hva han hadde valgt om følelsene var gjensidig men om de har ligget sammen (det var da jeg fårsto at hun ikke vet dette altså om hans følelser, jeg velger å tro på han), om han har kjent på disse følelsene lenge å sånn. Så nå tørr jeg liksom ikke spørre han mer om ting for jeg føler jeg trør det nedover hodet på han. Å jeg blir litt redd av og til for han kan være bestemt og litt sta og hva han mener om ting... Høres ikke ut som ett godt forhold kanskje men jo vi har det fint også. Og ihvertfall viss jeg gjør som han sier 😂 uff da, beskytter meg selv litt med humor 😅 men det er likevel ikke så langt fra sannheten...

Ja så nå sitter jeg her da og hysjer på meg selv hver gang jeg kjenner tårene presser på og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette og søker vell egentlig etter råd eller kanskje mer, hva hadde dere gjort i den slik situasjon? 

Og han er en bra mann. Han er tålmodig og snill. Han sier sjelden noe fint til meg men forventer stadig skryt og oppmerksomhet selv. Han gir meg blomster og klem da. Selv om klemmene kommer når han selv har behov for det og ikke fordi jeg trenger det. Men han trenger jo ikke blomster😂 så han har sin lille fine sære måte å vise omsorg på. 

Jeg føler meg litt tom.. Vet ikke mer hva jeg skal skrive ( som om det ikke var langt nok det jeg allerede har rabblet ned 😂) men kanskje noen har noen kloke ord å lytte til. ❤️ Kanskje noen har opplevd det samme. Eller bare gir meg en liten hold ut, dette ordner seg ❤️ takk. 

Anonymkode: 60b51...88d

Jeg opplevde nesten det samme som deg. Men her hadde de følelser for hverandre begge to. De hadde ikke vært fysisk intime. Men jeg ble så såret at jeg ville ut av forholdet. Jeg klarte ikke tanken på at han var forelsket i en annen. Tenkte han på henne når vi var sammen? Når vi hadde sex? Jeg sa det var best at han flyttet ut så kunne han gjøre akkurat hva han ville, med akkurat hvem han ville. Jeg gjorde dette både for meg og han. Hvis vi skulle ha noe sjanse så måtte han føle på følelsen av å miste meg, bare da ville han klare å finne ut av hva han ville og bare da kunne jeg føle på sikkerheten av at han faktisk elsket meg. Jeg sa ikke dette til han. Jeg bare sa at jeg føler meg verdiløs i forholdet og som en reserve for den han egentlig vil ha, og sånn ønsker jeg ikke å leve. Etter 2 uker borte, var det ikke måte på hvor mye han angret og ville fortsette ekteskapet. Jeg sa nei, og sendte inn papirer for separasjon (jeg ville at han virkelig skulle føle at han hadde mistet meg, at jeg ikke var så enkel å få tilbake) Han avbrøt kontakten med den damen, var visst ikke forelsket når det kom til stykket, for alt han tenkte på var meg når han ikke fikk bo hjemme. Tok 14 mnd før vi flyttet sammen igjen, og jeg er så glad for at jeg gjorde det slik. Nå har vi det bedre enn noengang, han viser meg hver dag hvor mye han elsker meg og takker meg ofte for at jeg tok han tilbake. Det er ikke lett, det skjønner jeg. Det er heller ikke likt for alle, men ville bare dele hvordan jeg gjorde det. Jeg var nødt til å gjøre det slik, eller hadde selvfølelsen min tatt helt knekken på meg.

Anonymkode: cd562...cd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg opplevde nesten det samme som deg. Men her hadde de følelser for hverandre begge to. De hadde ikke vært fysisk intime. Men jeg ble så såret at jeg ville ut av forholdet. Jeg klarte ikke tanken på at han var forelsket i en annen. Tenkte han på henne når vi var sammen? Når vi hadde sex? Jeg sa det var best at han flyttet ut så kunne han gjøre akkurat hva han ville, med akkurat hvem han ville. Jeg gjorde dette både for meg og han. Hvis vi skulle ha noe sjanse så måtte han føle på følelsen av å miste meg, bare da ville han klare å finne ut av hva han ville og bare da kunne jeg føle på sikkerheten av at han faktisk elsket meg. Jeg sa ikke dette til han. Jeg bare sa at jeg føler meg verdiløs i forholdet og som en reserve for den han egentlig vil ha, og sånn ønsker jeg ikke å leve. Etter 2 uker borte, var det ikke måte på hvor mye han angret og ville fortsette ekteskapet. Jeg sa nei, og sendte inn papirer for separasjon (jeg ville at han virkelig skulle føle at han hadde mistet meg, at jeg ikke var så enkel å få tilbake) Han avbrøt kontakten med den damen, var visst ikke forelsket når det kom til stykket, for alt han tenkte på var meg når han ikke fikk bo hjemme. Tok 14 mnd før vi flyttet sammen igjen, og jeg er så glad for at jeg gjorde det slik. Nå har vi det bedre enn noengang, han viser meg hver dag hvor mye han elsker meg og takker meg ofte for at jeg tok han tilbake. Det er ikke lett, det skjønner jeg. Det er heller ikke likt for alle, men ville bare dele hvordan jeg gjorde det. Jeg var nødt til å gjøre det slik, eller hadde selvfølelsen min tatt helt knekken på meg.

Anonymkode: cd562...cd0

Glemte å si at vi hadde vært gift i 25 år når han forelsket seg, nå er vi på 29 året.

Anonymkode: cd562...cd0

[Fremmed fugl]

Du skriver at han er en snill mann, men akkurat nå er han hverken snill med deg eller hun andre. 

Hvorfor han ikke er snill med hun andre, han leker "venn" med henne for å kunne være nært uten å risikere at hun skyver han bort fordi hun ikke er interessert i å være mer enn venner. Så falskt vennskap. Så hvis disse følelsene blir gjensidige, så er det han tilbyr henne å være hans nummer to etter deg. 

Hvorfor han ikke snill med deg, det trengs vel ingen forklaring. 

Det er til akkurat dette som separasjon finnes. Deres barn er voksne. Flytt ut, si at du gir han seks uker, disse ukene er med null kontakt mellom dere. Men at du vil at dere tar en god samtale om seks uker å bestemmer om dere skal fortsette som ektefeller eller gå videre til samlivsbrudd. 

Du må ikke finne på å la han tro at det er greit med hans forslag. Det kommer ødelegge deg. 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke han høres særlig snill ut 😅 Han høres ut som en stor egoist som tror han kan få i pose og sekk. Eneste grunnen til at du tror han er snill er fordi han ikke er voldelig. 

Anonymkode: f78b3...6d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Og han er en bra mann. Han er tålmodig og snill. Han sier sjelden noe fint til meg men forventer stadig skryt og oppmerksomhet selv. Han gir meg blomster og klem da. Selv om klemmene kommer når han selv har behov for det og ikke fordi jeg trenger det. Men han trenger jo ikke blomster😂 så han har sin lille fine sære måte å vise omsorg på. 

Dette var litt rart. Her sier du mot deg selv. Er han en bra mann fordi han sjelden sier noe fint til deg, men forventer skryt og oppmerksomhet? Er han snill fordi han gir deg klem bare når han vil ha en selv?

Sorry, men her har du lagt lista for lavt. Sett deg selv først nå, tenk over hva du vil, og så får han tilpasse seg det. 

Anonymkode: 9faf6...24a

[AnonymBruker]

Dette burde han faktisk holdt for seg selv! 

Det eneste som kom ut av dette var at du ble lei deg, usikker og engstelig. 

Hvis planen hans er å bli i ekteskapet, hvorfor er det da så viktig for han å fortelle deg at han har fått følelser for en annen?

Det virker som at han liker boosten det gir han å vite at du er redd for å miste han. Da føler han seg mer verdt.

Men det er jo dessverre på bekostning av dine følelser. 

Så for meg høres han ikke ut som en god mann som bryr seg om dine følelser. 

Anonymkode: 0d33c...c9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg opplevde nesten det samme som deg. Men her hadde de følelser for hverandre begge to. De hadde ikke vært fysisk intime. Men jeg ble så såret at jeg ville ut av forholdet. Jeg klarte ikke tanken på at han var forelsket i en annen. Tenkte han på henne når vi var sammen? Når vi hadde sex? Jeg sa det var best at han flyttet ut så kunne han gjøre akkurat hva han ville, med akkurat hvem han ville. Jeg gjorde dette både for meg og han. Hvis vi skulle ha noe sjanse så måtte han føle på følelsen av å miste meg, bare da ville han klare å finne ut av hva han ville og bare da kunne jeg føle på sikkerheten av at han faktisk elsket meg. Jeg sa ikke dette til han. Jeg bare sa at jeg føler meg verdiløs i forholdet og som en reserve for den han egentlig vil ha, og sånn ønsker jeg ikke å leve. Etter 2 uker borte, var det ikke måte på hvor mye han angret og ville fortsette ekteskapet. Jeg sa nei, og sendte inn papirer for separasjon (jeg ville at han virkelig skulle føle at han hadde mistet meg, at jeg ikke var så enkel å få tilbake) Han avbrøt kontakten med den damen, var visst ikke forelsket når det kom til stykket, for alt han tenkte på var meg når han ikke fikk bo hjemme. Tok 14 mnd før vi flyttet sammen igjen, og jeg er så glad for at jeg gjorde det slik. Nå har vi det bedre enn noengang, han viser meg hver dag hvor mye han elsker meg og takker meg ofte for at jeg tok han tilbake. Det er ikke lett, det skjønner jeg. Det er heller ikke likt for alle, men ville bare dele hvordan jeg gjorde det. Jeg var nødt til å gjøre det slik, eller hadde selvfølelsen min tatt helt knekken på meg.

Anonymkode: cd562...cd0

Hvis forholdet er å redde, så er dette eneste løsning. De er nødt til å vite hva de mister. De er nødt til å måtte kjempe for tilliten igjen. De er nødt til å forstå at de ikke kan få i pose og sekk.

Å sitte og vente på at det skal skje noe mer med dem, blir å vente på at han skal være utro eller gå. Her har dere fått en mulighet til å redde forholdet, ved at han faktisk er ærlig. Følg AB sitt råd, vær sterk, og vis ham hva han i så fall mister om han nærer følelsene for denne andre kvinnen. 

Anonymkode: 58dc9...bc4

[AnonymBruker]

Hvis han er forelsket har han allerde latt det gå alt for langt. I prinsippet ber han om åpent forhold for å pleie kjærligheten med henne. Jeg hadde gått fra han.

Anonymkode: 2c978...fb5

[AnonymBruker]

Han har ingen respekt for deg. For du har ikke selvrespekt.

Anonymkode: c0bbb...9b0

[Macro]

Han var jo ikke ærlig med deg for å ta hensyn til deg, han var ærlig fordi han håpet du ville gi velsignelse til at han utforsket følelsene for henne. "Snill mann" var det siste jeg tenkte på her.

[AnonymBruker]

Å gå på en ''forelskelses-smell'' er tilgivelig. 

Når man har gått på den ''smellen'', så er å gi næring og dyrke de tankene og omgås med vedkommende, der hvor man ødelegger tilliten til den man er i et forhold med.

Anonymkode: 61972...42c

[AnonymBruker]

Jeg har vært der din mann er, og etter erfaring så kan man rett og slett ikke for at man blir forelsket. Der og da var jeg villig til å gi slipp på ALT for denne mannen. Vi hadde tre barn i tillegg. 
men jeg gjorde som han, og fortalte mannen. Han hadde nok også skjønt dette, grunna endret adferd. 
mannen ble knust, snakket ikke med meg og flyttet på eget rom i tre dager. For meg ble dette en stor vekker! Vi klarte å komme oss igjennom det, han krevde at jeg var helt ærlig, og svarte på alle spørsmål. Selv om de var mange og gjentagende. 
 

det endte godt for oss, og forholdet ble styrket i ettertid. Jeg har aldri sett på en annen mann etter dette, og skyr alle situasjoner det man kan komme i fare for å bli fristet. Jeg ser i ettertid at dette var galskap, og at de følelsene jeg hadde - som var reelle da - nå virker helt idiotiske. Når jeg innimellom ser denne mannen, skjønner jeg ikke hva jeg tenkte på. 

Jeg var heller ikke fysisk utro, men var mye meldingsaktivitet og emosjonelt utroskap. Mannen fikk fortalt om disse meldingene, men han fikk aldri se dem. Da tror jeg ikke det hadde vært håp. Jeg elsker mannen min dypt, og fikk en stormende forelskelsesfølelse for han i perioden etter. 
 

usikker hva du bør gjøre, men dere må snakke sammen og du må stille krav til han. Det kan ordne seg, men akkurat nå er han fanget i noe sinnsykt som han kanskje ikke klarer å kontrollere akkurat nå.

Anonymkode: 19f15...a4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jeg synes ikke han høres særlig snill ut 😅 Han høres ut som en stor egoist som tror han kan få i pose og sekk. Eneste grunnen til at du tror han er snill er fordi han ikke er voldelig. 

Anonymkode: f78b3...6d5

Dette! Jeg ser ikke denne snillheten. Selv når han forteller deg så er det for å lette SINE følelser og samvittighet. I et langt forhold så har de fleste sett på andre, dagdrømt, ja til og med kjent på forelskelse. Men vi sier jo ingenting fordi det er ikke nyttig for forholdet, i de fleste tilfeller vil det vare ryste relasjonen og ødelegge mye. Jeg trenger bare 10 sekunder på å konstruere opp et relativt realistisk scenario på hvordan det vil være om jeg skilles og satser på noen andre. Det er ekstremt lite rosenrødt. Jeg hadde ikke gått fra det jeg har, den historien, alt vi eier sammen, familiene våre, for en FORelskelse. En dyp innderlig kjærlighet? Selvfølgelig hadde jeg satset på det, men come on! For å få en dyp inderlig kjærlighet for noen så må du bruke mer tid enn jeg ihvertfall har til rådighet. Da er man allerede utro pp et eller annet plan.

Fyren virker egoistisk, umoden og leker med ilden rett foran deg mens han samtidig ber deg om å "se på" (at han sier han ønsker å tilbringe tid med henne... det sier alt om egoet hans og den manglende respekten for deg).

Du er alt for raus med ham mtp hvor mye han nå tråkker på deg. 

Hadde krevd at han gikk i terapi  at vi gikk i parterapi og at han ikke treffer denne kvinnen noen steder. Er det på jobb så må han bytte jobb. Han har selv rotet seg opp i dette og må gi en enorm innsats for å vise at han kan stoles på, at han satser på DEG og at du har en grunn til å bruke resten av livet sammen med ham. 

Anonymkode: 59f84...0cf

[AnonymBruker]

Man oppsøker ikke dem man er forelsket i når man er i et parforhold. Det er oppskriften på idioti..

Man tar avstand, jobber seg gjennom det og tilbringer ihvertfall ikke tid sammen. 

Jeg aner ugler i mosen...

 

Anonymkode: bdaa3...b4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg og mannen har vært gift i 20 år og her en dag kunne han fortelle meg at han har forelsket seg i ei anna. Jeg fikk litt sjokk for det var virkelig uventet men jeg hadde skjønt at det var noe for det var tydelig noe som hadde plaget han siste tiden. Han ville egentlig ikke si noe helt enda men han ville likevel legge alle kortene på bordet sånn at han kunne få lette på trykket ❤️. Jeg syns ærlig han er tøff som i det hele tatt fortalte det. Han sa han ville fortsette å være gift med meg fordi han er glad i meg og det vi har sammen er dypt, trygt, nært og godt. Men han likevel hadde lyst å møte henne, bruke tid med henne og være en venn. Jeg fikk ikke summet meg helt og følte meg helt omtåket men fikk stammet fram at jeg syns ikke det hørtes ut så en god idé for da pleier han disse følelsene for henne og sår tvil hos meg om hva han egentlig ønsker. Han skjønte det og skulle ikke møte henne utenom der hvor de samarbeider om andre ting. 

Vi har gått gjennom mye vondt opp gjennom årene. Både sammen og mellom oss. Vi har barn sammen (er ikke små lengre, voksne 😳). Men vi har styrket oss sammen og jeg trodde vi hadde ett sterkt og solid ekteskap men når dette kom opp så ble jeg så i tvil. Jo kanskje vi har det siden han tørr å være åpen om det og det skal han ha for, virkelig. Men samtidig så klarer jeg ikke la være å tenke på at han kan jo ikke ha det bra i ekteskapet om han tillater seg å forelske seg i en annen. Jeg har ikke en gang streifet tanken på andre menn fordi han er den jeg har valgt og da heller ikke hatt behov for se og føle for noen andre. Men for han, da mangler han vell noe? Vi har sex så det er ikke det det står på og jeg stiller alltid opp for han om det er noe å gir han alt han trenger. Men lurer likevel på hva har jeg gjort galt så har "drevet" han til andre? Han kan være veldig egoistisk. Han prioriterer hobby og hans interesser framfor familie og vi kommer som en god nr 2. Mye går på hans interesser, hans tanker og følelser, hans planer, hans ditt og hans datt men jeg har egentlig bare vent meg til å lytte, vise interesse og å være der for han. Og det er noe jeg har ønsket selv fordi jeg elsker han, bryr meg om han og vil han skal ha det bra. Men han glemmer å spørre hvordan dagen min har vært, hvordan det går med meg osv. Han er veldig opptatt av å prate om seg selv og sitt.

Han blir godt likt av alle, han er veldig pliktoppfyllende og snill. Men for noen år siden forandret han seg totalt og jeg kjenner han liksom ikke igjen. Ja vi forandrer oss jo fra vi var 20+ til 40 + men trodde ikke det var så store forandringer at man nesten ikke kjenner igjen hverandre.. Jeg kommer ikke til å forlate han, for meg blir det helt feil, jeg tok ett valg i gode og onde dager fordi jeg elsker han men jeg sitter liksom bare å venter på ett samlivsbrudd. Og det føles mer ut som han er med meg fordi han er pliktig, pga sexen og han liker å føle seg begjæret og ikke på grunn av at han elsker meg 💔

Jeg tror ikke hun andre vet om hva han føler men  tenk om hun visste og også gjorde noe med disse følelsene. Hva hadde han valgt da liksom? Meg eller henne? Jeg har spurt han noen spm, ikke hva han hadde valgt om følelsene var gjensidig men om de har ligget sammen (det var da jeg fårsto at hun ikke vet dette altså om hans følelser, jeg velger å tro på han), om han har kjent på disse følelsene lenge å sånn. Så nå tørr jeg liksom ikke spørre han mer om ting for jeg føler jeg trør det nedover hodet på han. Å jeg blir litt redd av og til for han kan være bestemt og litt sta og hva han mener om ting... Høres ikke ut som ett godt forhold kanskje men jo vi har det fint også. Og ihvertfall viss jeg gjør som han sier 😂 uff da, beskytter meg selv litt med humor 😅 men det er likevel ikke så langt fra sannheten...

Ja så nå sitter jeg her da og hysjer på meg selv hver gang jeg kjenner tårene presser på og vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette og søker vell egentlig etter råd eller kanskje mer, hva hadde dere gjort i den slik situasjon? 

Og han er en bra mann. Han er tålmodig og snill. Han sier sjelden noe fint til meg men forventer stadig skryt og oppmerksomhet selv. Han gir meg blomster og klem da. Selv om klemmene kommer når han selv har behov for det og ikke fordi jeg trenger det. Men han trenger jo ikke blomster😂 så han har sin lille fine sære måte å vise omsorg på. 

Jeg føler meg litt tom.. Vet ikke mer hva jeg skal skrive ( som om det ikke var langt nok det jeg allerede har rabblet ned 😂) men kanskje noen har noen kloke ord å lytte til. ❤️ Kanskje noen har opplevd det samme. Eller bare gir meg en liten hold ut, dette ordner seg ❤️ takk. 

Anonymkode: 60b51...88d

Bra at han er ærlig og åpen og at dere kan snakke om disse følelsene.

Jeg er selv en gift mann og har vært gift med min kone i snart 30 år. Jeg har også ved flere anledninger fått følelser for andre kvinner. Det er kvinner jeg har truffet gjennom arbeid eller i andre sammenhenger som jeg liker veldig godt, og som er bekjentskaper jeg kunne ønske å utforske videre, men jeg lar selvsagt dette være så lenge jeg har min kjære kone.

Følelsene er der og de er vanskelig å hindre. Det viktige er å ikke gå videre med det, men la følelser være følelser og alltid gå hjem igjen til sin partner. Uansett vet man hva man har, men om man forlater noe er det ingen garanti for at man finner noe bedre. Det tror jeg mange har brent seg på.

Anonymkode: ce76c...2a4

[AnonymBruker]

Bra han er ærlig, men at han ønsker å møte henne og utforske det nærmere setter jo en strek over den ærligheten. Det er den beste måten å nære en forelskelse på.

Han vil ha fripass av deg til å få i både pose og sekk. Han skal ha kone, men sjekke hva nyforelskelsen er for noe. Det hadde jeg ikke akseptert. Han hadde ikke fått bo hjemme mens han ville utforske noe sånt, men måtte flyttet for seg selv mens han forsket på sin egen fremtid (og min…). Og jeg hadde vært tydelig på at jeg såfall selv hadde gått i en tenkeboks, og vurdert om han var noe jeg hadde lyst å ha med meg videre i livet.

Ja, det er en risiko for at man da blir «den masete utrivelige hjemme» mens denne nye er hyggelig og mottagelig og dermed mer fristende å søke til. Men hvis du bare lar han holde på, har han jo ingen holdepunkter for å respektere deg, ingen grenser. Han kan stadig skyve på de og du vet aldri når han tenker at «jaja, hun kimser sikkert av utroskap også». Han må skjønne at dette er alvorlig, at ha setter alt dere har på spill og må stå ansvarlig for en potensiell drastisk livsendring. Han må skjønne hva han mister.

Anonymkode: e6f9b...64d

[AnonymBruker]

Jeg blei oppriktig lei meg da jeg leste innlegget ditt. Jeg leser om en kvinne som har lagt selvrespekten sin på hylla for lenge siden og som kun lever SITT liv for at en annen skal ha det behagelig og godt. Jeg leser at du også har det bra i forholdet i perioder så lenge du gjør slik han sier. Jeg tror du har havnet inn i et mønster hvor du ser det utrygge som trygt. Dette oppstår når man har blitt neglisjert så lenge at man ikke husker annet. Du sier at mannen din blir godt likt av alle, er pliktoppfyllende og snill, men det vi leser i innlegget ditt er alt annet enn en snill mann. Jeg tror du har et forvrengt bilde av ordet "snill". Er han snill fordi han sier slemme ting på en høflig måte? Er han snill fordi han ikke skriker og roper til deg? Er han snill fordi han ikke slår? Hvorfor er han snill?

Du sier at du ikke ønsker å gå siden du har sagt "i gode og onde dager" og da har jeg rett og slett ikke noen råd til deg dessverre. 

Ingen fortjener å leve slik du gjør. 

Jeg har forresten et tips: Forsøk å jobb med kjærligheten til deg selv! Hva tenker du selv at du fortjener? Hvorfor unner du ikke deg selv bedre enn dette? Hva slags forhold ønsker DU deg?

Anonymkode: 587e4...771

[AnonymBruker]

Vet du hva, TS, jeg synes denne forelskelsen hans er det minste problemet her. Det er jo helt naturlig at ting går opp og ned i et langt forhold og at man møter mennesker man tiltrekkes av.

Det er alt det andre som er mye værre. Det virker jo som han behandler deg dårlig og tar deg for gitt. Han er ikke interessert i deg, skriver du, og har aldri vært det. Han gjør det han har lyst på og driter i familien, både deg og barna. Han har svært dårig dømmekreft som synes det er en kjempeidé å treffe forelskelsen mer, og han syntes i tillegg det var kjempelurt å fortelle deg om det? Hva var poenget liksom? Å gjøre deg sjalu? Usikker? Lei deg? Vil han at det er du som skal si at ekteskapet er over? Selv om forelskelse er normalt og spennende, bør respekten for den man er sammen med gjøre at man ikke oppsøker det og ikke agerer på det. Mna trenger heller ikke fortelle det om man ikke ønsker å bli kastet ut hjemmefra. Det er gedigent tillitsbrudd, og de aller fleste normale folk skjønner dette og bruker det ikke som trynefaktor.

Du fortjener bedre enn dette. Lev resten av livet for deg selv, TS. Du har store barn, du kan gjøre akkurat hva du selv vil 🙂 De store barna dine har nok merket dette for lenge siden. Vil du ut av ekteskapet går du ut av ekteskapet. Du har halve livet igjen å leve og nå er du jo faktisk ferdig med den stressende delen.

Anonymkode: fde68...688