For sent for barn?

[AnonymBruker]

Jeg fylte nettopp 44 år, gift, ingen barn. Opplevd mange utallige spontane aborter og etter hvert ga vi opp om å prøve mer. Noe har skjedd med meg i det siste året, vi har mer sex enn vi hadde da vi var unge, føler meg annerledes på en måte jeg aldri har følt meg før. Tenker også mer på barn og det å kanskje prøve. Venninna mi er på lik alder som meg og fødte i fjor, ingen komplikasjoner, ingenting. 

Ja, jeg vet at jo høyere alder er det vanskelig å bli gravid, komplikasjoner osv.. Jeg går årlig til gynekolog og det er alltid det samme, masse egg men usikker på kvalitet. Både meg og mannen er ellers friske.

Hva tenker dere? Men vær så snill vær litt ok med svarene, da dette er virkelig ett sårt tema for meg.

Anonymkode: 88091...67b

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok innstilt meg på at det er for sent, men når det er sagt, så hadde det jo vært kjempegøy med en positiv overraskelse? Så er jo bare å ta folat og droppe prevensjon? ❤️ Lykke til!

Anonymkode: f833e...433

[AnonymBruker]

Personlig så hadde jeg ikke prøvd å få barn når jeg var 44. Da 45 ved en event fødsel. Ikke med tanke på at barnet kan være sykt.

Rett og slett med tanke på barnet, og jeg syns det er fryktelig egoistisk å få barn så sent (å få barn i seg selv er jo egoistisk, men når man er 45 år, tenker jeg at det toget har gått). 
 

Å få en nyfødt som 45.åring er en ting, men å ha tenåring som 60-åring.. 

Ja, man kan være sprek som 60.åring, men man er over 60. Skulle kjøre og hente på fest nattestid , følge opp på cup, skole etc.. det er ikke bare en walk in the park. 

Anonymkode: 2ad29...abc

[AnonymBruker]

Min personlige mening er at det er for sent, men jeg fikk barn tidlig og kjenner kun fordelene ved det. Jeg kan likevel forstå at det er mange fordeler ved å få barn sent. Antagelig har du livet på stell, er godt etablert, lever et stabilt liv med god økonomi. Dersom du ikke har dette på plass, ville jeg definitivt ikke valgt å satt barn til verden så sent i livet. 
 

får du barn nå vil det ha overnevnte faktorer som fordeler. Du vil antagelig være bedre rustet til å hjelpe barnet økonomisk med utdannelse og bolig, men bakdeler kan være ensomhet som ung voksen. Ingen vet hvor lenge dere lever, ei heller hva fremtiden bringer helsemessig. Antagelig vil barnet bli enebarn, og stå alene som ung voksen med byrden av ansvaret med å ivareta aldrende foreldre. Det er et ensomt og tungt ansvar, og jeg snakker ikke bare om når dere blir så gamle at dere trenger hjelpe til fysisk helse, men den tiden fra alderdommen merkes og man trenger hjelp til de små tingene man ellers ikke tenker over at er nødvendig. Å være ung voksen, kanskje uten foreldre kan være vanskelig også i høytider. 
 

en erfaring jeg har fra arbeidslivet er også at de eldste foreldrene ikke alltid henger helt med, er like oppdaterte og like engasjerte i barnas liv og spesielt utfordringer fordi de ikke har samme forutsetninger for å forstå. De henger seg opp i ting, systemet og sosiokultur som ikke er dagsaktuell, og derfor kan det være vanskelig for de å hensiktsmessig tilrettelegge for deres barn. Dette var stigmatiserende og gjelder slett ikke for alle, men jeg har sett flere tilfeller av dette. 

Anonymkode: cad40...1d4

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke noe i veien for det  Jeg ville droppet beskyttelse og prøvd. Enten så går det, eller så går det ikke. Da kan du jo ta stilling til om det er noe du vil ha hjelp til. 

Det er sikkert tungt med tenåring i 60 årene, men du er i allefall ikke i overgangsalderen. Og her er det vel snakk om ett barn på to voksne. Det er veldig overkommelig. Det er vel ikke noe å tenke på hvis du har lyst. Dropp prevansjon og se hva som skjer! Så får du heller få noen flere tester mht sykdom og oppfølging om du blir gravid. Det er klart at nattevåk blir tyngre, men igjen - dere er to, og det er jo slett ikke sikkert at man får en utrolig baby. Min første sov og sov. Jeg har aldri vært så uthvilt i mitt liv. Det var pupp, så sovnet vi, og så var det pupp på natten, og vi sov til 10;30 om morgenen. Mine foreldre var sjokkert da jeg var på besøk.  

Anonymkode: 9e81b...941

[AnonymBruker]

Personlig ville jeg ikke fått barn så sent av hensyn til barnet! Når barnet er 10 år er du 55 og på alder med de fleste andre besteforeldre til klassekameratene. I tillegg er det stor risiko for sykdom og komplikasjoner ved et svangerskap så sent! 
 

Ser også på mine egne foreldre og svigerforeldre (som nå er 57-62 år gamle) at de blir veldig sliten av å passe barnebarn (6-9 år) i helgene og trenger noen dager på å hente seg inn igjen. Med et eget barn får man ikke mulighet til å hente seg inn igjen, det er en 24/7 jobb 

Anonymkode: 04312...73c

[Sen ve ben]

Jeg synes at man skal respektere de som ønsker å få barn litt senere i livet like mye som alle andre. Det er så mange ulike grunner til at noen får barn i førtiårene at her skal man ikke bare slenge ut fordommer uten å tenke seg om. Hvis legen mener at helsen er god nok, og man ønsker å få barn, synes jeg at det er helt fint - ikke at jeg har noe med det å gjøre.

En kvinne i min omgangskrets ble gravid som 47-åring. Hun hadde en kronisk fysisk sykdom, men legen vurderte svangerskapet som trygt. I dette tilfellet ble kvinnen faktisk i bedre form under graviditeten fordi hormonene lettet symptomene hennes. - Og hun hadde MANGE bekymringer rundt dette svangerskapet. Fødselen gikk også fint, og de (hun og mannen) fikk et fantastisk barn som har vært til stor glede for så mange personer. Foreldrene har virkelig stilt opp for barnet, barnet har det bra, er frisk, og er elsket av sine foreldre. Det må være bra nok.

[AnonymBruker]

Tja... en ting er jo å lykkes med befruktningen og å gå gravid i 9 mnd...
Noe annet er jobben du har de neste 18 årene...
Jeg er 43, barna er 7 og 9, og sammen med 100% jobb synes jeg rett og slett totalen er ganske slitsom. Tanken på å starte med en baby nå og hatt de mest fysisk krevende årene i denne alderen mot 50, nei det er ingen god tanke. Men kommer kanskje an på hvor mye hjelp du/dere kan få osv. Men besteforeldre kan man nesten utelukke i den alderen, de blir ofte alt for utslitte...et evt godt nettverk av tanter og onkler kan jo hjelpe på muligens. For selv om man tror det blir mindre slitsomt bare barna blir eldre, så blir man også eldre sev, og det blir egentlig bare slitsomt på en annen måte. Selv de rundt meg med tenåringer sier akkurat det samme, at de trodde det skulle bli lettere, men så blir det mest annerledes. Så jeg tenker man må gå for å ha overskudd og energi til de flytter hjemmefra for å si det rett ut. Og i løpet av den tiden skal man selv eldes 20 år...

Samtidig er bonusen at du holder deg veldig aktiv i viktige år av livet ditt, så de som får barn sent lever gjerne lenger. De er nok rett og slett i bedre form inn i alderdommen fordi de ikke har sittet stille de siste 20 årene. Masse hverdagsaktivitet er en positiv ting. Men man kan bli ganske sliten.

Så jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Hadde det vært eksistensiell krise uten å prøve hadde jeg nok gjort det. Det blir fine mennesker med eldre foreldre også, og jeg synes ikke det er så dårlg gjort mot et barn, om alternativet er å ikke finnes. De fleste vil nok sette pris på å ha blitt født, selv om foreldrene dør fra dem tidlig osv.

Skjønner du har mye å tenke over  Vanskelig valg - det forstår jeg godt.

Anonymkode: df805...850

[AnonymBruker]

Jeg synes det.

Ville heller vendt blikket mot fremtiden og sett for meg alle mulighetene man har som barnløs.

Anonymkode: b8c3a...38f

[AnonymBruker]

For meg er det for sent. Svangerskapet vil for mange på den alderen bli tøft, det er større risiko for at barnet får vansker og mamma vil være godt oppi årene etterhvert som barnet vokser til. Det er sårt for mange barn jeg kjenner å ha gamle foreldre. 

Jeg ville heller tatt til meg et fosterbarn. jeg lover, du kan bli superglad i et fosterbarn. Det kan være så givende og fint. Og barnet er kanskje ikke så lite når barnet flytter til deg, så du er i "passende alder", hvis man kan si det slik uten at jeg mener noe vondt. 

Men du velger ditt liv! Det viktigste er jo kjærlighet og stabilitet for barnet. Lykke til i valget ditt. 

Anonymkode: 7a0c2...a55

[AnonymBruker]

Nei, bare nei!

Anonymkode: 2fcf2...f09

[AnonymBruker]

Har du blitt utredet med tanke på spontanabortene du har hatt? 

Ellers er det nok nå eller aldri med tanke på egne barn. Jeg ville forsøkt hvis dere er ved god helse. Lykke til!

Anonymkode: bc957...784

[AnonymBruker]

Det er jo ikke så mye å analysere.

Som du sier handler det ikke om antall egg, men kvaliteten.

Jeg personlig hadde ikke prøvd lenge etter fylte 45, det handler jo om barnets beste og. 
 

Jeg har ektefelle som ikke hadde gamle foreldre, men faren døde som 50åring og mor har ikke vært kognitivt/sosialt/helsemessig oppegående  siden tja….60 årene og er nå som 70 fullstendig bortreist i langtkommen demens. Hun husker ham ikke igjen, og har ikke kunnet føre en ordinær samtale på sikkert 10 år. 
 

Enebarn og ingen familie han har kontakt med, så han er helt alene igjen på sin side.

 

Så ja. 

 

Anonymkode: 31971...888

[AnonymBruker]

Man er ikke for gammel for barn før man ikke lengre er fruktbar. Det er naturen som bestemmer når du er for gammel.

Anonymkode: 5be9a...773

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Personlig ville jeg ikke fått barn så sent av hensyn til barnet! Når barnet er 10 år er du 55 og på alder med de fleste andre besteforeldre til klassekameratene. I tillegg er det stor risiko for sykdom og komplikasjoner ved et svangerskap så sent! 
 

Ser også på mine egne foreldre og svigerforeldre (som nå er 57-62 år gamle) at de blir veldig sliten av å passe barnebarn (6-9 år) i helgene og trenger noen dager på å hente seg inn igjen. Med et eget barn får man ikke mulighet til å hente seg inn igjen, det er en 24/7 jobb 

Anonymkode: 04312...73c

Ikke enig. Veldig, veldig mange får barn når de f.eks. er 39. Det er fem år som skiller 39 og alderen til TS. Jeg tror ikke en 10-åring merker så forskjell på om en mor er 50 eller 55. (Eller en venn sin mor er det). 

Anonymkode: 05cad...347

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ikke enig. Veldig, veldig mange får barn når de f.eks. er 39. Det er fem år som skiller 39 og alderen til TS. Jeg tror ikke en 10-åring merker så forskjell på om en mor er 50 eller 55. (Eller en venn sin mor er det). 

Anonymkode: 05cad...347

Enig med deg. Tror hvor man er fra har mye å si for hvordan man svarer i slike tråder, dvs. er gjennomsnittsalder på førstegangsfødende (og foreldre generelt) nokså mye høyere i Oslo-området (Oslo vest, Bærum øst osv.) enn det den er i distriktene. 

Anonymkode: 296af...729

[AnonymBruker]

Jeg ville gitt det 1-1,5 år, er dere ikke gravide da så ville jeg nok skrinlagt det. Jeg har flere i familien som har fått barn etter 40, ene var vel 44-45, det har jo gått fint (litt usikker på om det er eggdonasjon inne i bildet der). Er det ev. noen medisiner dere kan få for å maksimere muligheten (jeg har blitt lett gravid selv så vet lite om hva som finnes der ute)? Har også flere venner med enebarn, uten at det virker som de lider under det (men det er tungt når foreldrene blir gamle, er selv enebarn hos min ene forelder, som nå er dement).

Dere har hatt mange år til å realisere dere selv, så om dere er forberedt på å legge om livsstilen totalt de neste 10-15 årene så tenker jeg kjør på. Jeg ville nok dratt til Sverige og tatt en utvidet screening så tidlig det er forsvarlig (inbiller meg at de tester for flere ting tidligere der sammenlignet med NIPT i Norge).

Anonymkode: 47e39...02b

[Uanonym bruker]

Jeg synes ikke det er for sent. 

Sjansen for å få et sykt barn er større enn hvis man er yngre, men det er ikke det samme som at sjansen for sykt barn er stor! Det er snakk om et par prosentpoengs større sjanse. Sjansen for å få et friskt barn er fortsatt overveldende stor (over 95 %).

[AnonymBruker]

Jeg tenker at siden du ikke har noen barn fra før, så er det ok å prøve. Hvis barnet skulle vise seg å være sykt, så har du i hvertfall bare det barnet å konsentrere deg om.

Jeg forstår virkelig ikke de som har flere barn fra før, og så velger å få barn i 40-årene. Som en i konas barselgruppe. Hun var 45 år, hadde to friske barn fra før, men valgte å få et barn til. Og det barnet fikk jo selvsagt Downs Syndrom...

Anonymkode: 809e0...875

[AnonymBruker]

En ting er om du har overskudd nå til et barn, men du bør også tenke på om du har overskudd til et sykt barn som trenger ekstra omsorg resten av livet. Både når du er 45 og barnet er nyfødt, men også når du er 65 og det er 20, osv. For sjansen for at den vil ha en utfordring er så mye større at jeg skjønner ikke at noen våger å ta sjansen.

Anonymkode: c9135...df5