Føler meg ikke sett

[AnonymBruker]

Jeg prøver å kommunisere på en fornuftig måte med samboeren min, men føler han ikke gjør noe for å gjøre kommunikasjonen bedre selv. Senest her nå så sa han noe som fikk meg til å føle at han mente jeg hadde gjort noe for å ødelegge for han. Jeg merker at jeg svarer på en sur måte, fordi jeg føler meg anklaget for noe jeg ikke har gjort, og tar meg i at det kanskje ikke var det han mente. Jeg sa da at «Når du sier det på den måten tolket jeg det som at du mente jeg hadde gjort det» jeg rakk ikke å legge til «men det var kanskje ikke det du mente?» før han blir sånn «det går jo ikke Ann å si noen ting rundt deg lenger» som er en sleng kommentar han kan komme med støtt og stadig, bare fordi jeg prøver å si at hans måte å kommunisere på er litt krass.. Er jeg helt idiot og næringen når jeg blir frustrert av dette? Hadde det ikke vært mer vanlig å si, «åja, det var ikke sånn jeg mente det, jeg bare spurte sånn og sånn, fordi jeg ikke visste» eller noe sånt. Ihvertfall hvis man liker den andre personen da..?

Anonymkode: a34e1...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Senest her nå så sa han noe som fikk meg til å føle at han mente jeg hadde gjort noe for å ødelegge for han.

Jeg merker at jeg svarer på en sur måte, fordi jeg føler meg anklaget for noe jeg ikke har gjort, og tar meg i at det kanskje ikke var det han mente.

Jeg sa da at «Når du sier det på den måten tolket jeg det som at du mente jeg hadde gjort det» jeg rakk ikke å legge til «men det var kanskje ikke det du mente?» før han blir sånn «det går jo ikke Ann å si noen ting rundt deg lenger» 

Anonymkode: a34e1...e1a

Skjønner han godt.

Spør heller hva han mente. Ikke legg føringer i spørsmålsstillingen din.

Anonymkode: fe10e...253

[AnonymBruker]

Huff,høres ut som en emosjonelt utilgjengelig type. Prøver ikke en gang å forstå deg, det koster for mye krefter hos han. Følelsene dine indikerer jo at noe er galt her, hvis han ga deg trygghet ville du ikke sittet igjen med slik forvirring og vonde følelser

Anonymkode: 8f334...7f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Skjønner han godt.

Spør heller hva han mente. Ikke legg føringer i spørsmålsstillingen din.

Anonymkode: fe10e...253

Hmm. Jeg har faktisk hørt på en del podkaster om kommunikasjon i parforhold og da snakker de om at man skal formidle hva du føler, hvordan det «lander hos deg» for at partner skal forstå at slik kan misforståelser oppstå og kanskje prøve å lære å ordlegge seg annerledes. Fordi man kanskje ikke er klar over at måten man sier ditt eller datt på kan lande på denne måten, men hvis man sier ifra så kan man gjøre noe med det. Jeg kan selvfølgelig bare spørre «hva mente du med det?» men jeg føler ikke man kommer noe lengderetning å prøve å bli flinkere til å kommunisere med hverandre. Med mindre det er bare jeg som skal jobbe med meg selv og måten jeg oppfatter ting på? Eller skal han kanskje også jobbe litt med måten han sier ting på, så jeg kan ha det bedre inni meg også..? 
 

TS

Anonymkode: a34e1...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Huff,høres ut som en emosjonelt utilgjengelig type. Prøver ikke en gang å forstå deg, det koster for mye krefter hos han. Følelsene dine indikerer jo at noe er galt her, hvis han ga deg trygghet ville du ikke sittet igjen med slik forvirring og vonde følelser

Anonymkode: 8f334...7f6

Ja, det er akkurat det jeg føler.. takk for at du satte ord på det❤️

TS

Anonymkode: a34e1...e1a

[AnonymBruker]

Dere har nok komt inn i en dårlig spiral. Dere tolker hverandre ulikt og dermed krasjer kommunikasjon mellom dere. 

Hadde sånn kommunikasjon med eksen. Og selv om jeg hadde lært i terapi å bruke JEG når vi snakket, så forstod han likevel ikke en dritt, han følte at jeg kritiserte han uansett. 

Ekteskapet kunne kanskje vært reddet om han også gikk i terapi og fikk input fra andre,men det trengte jo ikke han. Han visste jo best selv.

Er i et nytt forhold og vi er bestemt enige om at dårlig stemning skal vi ikke ha. Derfor snakker vi med en gang noe skurrer og da skal vi snakke til det er ferdig. Da er det rett fram hvordan vi subjektivt opplever ting og hvordan vi kan løse det. Vi skal alltid avslutte med å bli "venner" igjen.

I tillegg har jeg lært at det er ikke alt vi eller jeg trenger å ta opp eller krangle om, av og til må man svelge noen kameler. Altså velge sine kamper med omhu.

Anonymkode: 6f59c...08d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg prøver å kommunisere på en fornuftig måte med samboeren min, men føler han ikke gjør noe for å gjøre kommunikasjonen bedre selv. Senest her nå så sa han noe som fikk meg til å føle at han mente jeg hadde gjort noe for å ødelegge for han. Jeg merker at jeg svarer på en sur måte, fordi jeg føler meg anklaget for noe jeg ikke har gjort, og tar meg i at det kanskje ikke var det han mente. Jeg sa da at «Når du sier det på den måten tolket jeg det som at du mente jeg hadde gjort det» jeg rakk ikke å legge til «men det var kanskje ikke det du mente?» før han blir sånn «det går jo ikke Ann å si noen ting rundt deg lenger» som er en sleng kommentar han kan komme med støtt og stadig, bare fordi jeg prøver å si at hans måte å kommunisere på er litt krass.. Er jeg helt idiot og næringen når jeg blir frustrert av dette? Hadde det ikke vært mer vanlig å si, «åja, det var ikke sånn jeg mente det, jeg bare spurte sånn og sånn, fordi jeg ikke visste» eller noe sånt. Ihvertfall hvis man liker den andre personen da..?

Anonymkode: a34e1...e1a

Synes du høres masete og dramatisk ut, hilsen kvinne 50.

Ta nå og gjør noe annet et par dager enn å lese om kommunikasjon og prøve på noe som ikke fungerer - SELV OM du føler deg superflink (og prøver å klandre han bla bla bla) så kan det likevel være deg som er too much. 

Anonymkode: c0aa7...6e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Derfor snakker vi med en gang noe skurrer og da skal vi snakke til det er ferdig.

Man er ikke nødt til å prate om alt hele tiden. Det å holde tåta av og til er et utmerket og undervurdert verktøy. 

Anonymkode: c0aa7...6e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Synes du høres masete og dramatisk ut, hilsen kvinne 50.

Ta nå og gjør noe annet et par dager enn å lese om kommunikasjon og prøve på noe som ikke fungerer - SELV OM du føler deg superflink (og prøver å klandre han bla bla bla) så kan det likevel være deg som er too much. 

Anonymkode: c0aa7...6e6

Okey. Jeg blir møtt med slike kommentarer fra han, og får beskjed om at jeg lager trøbbel når jeg bare prøver å si ifra om hvordan jeg har det. Jeg er fortsatt her, jeg jobber fortsatt med oss. Men hvis han fortsetter å avfeie meg gir jeg jo opp og da kommer ikke min kjærlighet til å vare. Jeg prøver å fortelle han hva det han sier får meg til å føle, hvordan det er ødeleggende for forholdet vårt at han ikke lytter og tar hensyn. Men selvfølgelig, jeg kan jo bare droppe å si noe også kan vi skli lenger og lenger unna hverandre til vi enten sitter på hver vår tue med hvert vårt opplegg, eller går fra hverandre fordi kjærligheten ble borte. Jeg kommer ikke til å ha lyst til å dele resten av livet med en som ikke skjønner meg og kan kommunisere med meg. Det er ikke så uvanlig at din generasjon synes kvinner som vil si ifra om hva de føler er «masete og dramatisk», patriarket har trent deg godt.

TS

Anonymkode: a34e1...e1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Okey. Jeg blir møtt med slike kommentarer fra han, og får beskjed om at jeg lager trøbbel når jeg bare prøver å si ifra om hvordan jeg har det. Jeg er fortsatt her, jeg jobber fortsatt med oss. Men hvis han fortsetter å avfeie meg gir jeg jo opp og da kommer ikke min kjærlighet til å vare. Jeg prøver å fortelle han hva det han sier får meg til å føle, hvordan det er ødeleggende for forholdet vårt at han ikke lytter og tar hensyn. Men selvfølgelig, jeg kan jo bare droppe å si noe også kan vi skli lenger og lenger unna hverandre til vi enten sitter på hver vår tue med hvert vårt opplegg, eller går fra hverandre fordi kjærligheten ble borte. Jeg kommer ikke til å ha lyst til å dele resten av livet med en som ikke skjønner meg og kan kommunisere med meg. Det er ikke så uvanlig at din generasjon synes kvinner som vil si ifra om hva de føler er «masete og dramatisk», patriarket har trent deg godt.

TS

Anonymkode: a34e1...e1a

 ja, jøss, patriarkatet har trent meg og alle de andre 1800-tallets kvinner. Lykke til med å stå på barrikadene. Kan anbefale deg å bli sammen med en annen dame, de har litt høyere toleranse for evig prat. 

Anonymkode: c0aa7...6e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eller skal han kanskje også jobbe litt med måten han sier ting på, så jeg kan ha det bedre inni meg også..? 
 

TS

Anonymkode: a34e1...e1a

Det bør han.

Men la han forklare hva han mente før føleriet ditt tar overhånd. Deretter kan dere ta praten.

Anonymkode: fe10e...253

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det bør han.

Men la han forklare hva han mente før føleriet ditt tar overhånd. Deretter kan dere ta praten.

Anonymkode: fe10e...253

Det er jo akkurat det det stopper. Fordi jeg tolket noe som negativt ladet så vil han ikke snakke noe mer med meg. Jeg tar meg i å bli irritert, istedenfor å slenge en kommentar tilbake sier jeg «for meg så hørtes den kommentaren ut som du mente X og Y.» «stemmer det eller misforstår jeg deg da?» «Å herregud. Det går jo ikke Ann å si noe til deg» også går han. Da er det ikke vits for meg å si noe mer, jeg har prøvd. Da har han stengt døren. Det som er også er at han kan ha en tendens til å klandre meg for ting. Tro at jeg slår kjepper i hjulene hans med vilje. Det er sikkert derfor jeg er sånn på hugget når det høres ut som han anklager meg for noe. Men samma det. Jeg merker jeg orker ikke den fyren her mer snart uansett. 
 

TS

Anonymkode: a34e1...e1a

[AnonymBruker]

Ta en sitt-ned prat der du først og fremst sier at dere er et lag, og at du har lagt merke til at det ofte blir små uenigheter, og at det tærer på følelsen av at dere er et lag. Om dere sammen kan finne løsninger på hvordan dere kan oppklare uenigheter uten at noen av dere trigger den andres sårbarheter. 

Anonymkode: 704f3...c93

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste som er autist. Ikke bare er han litt annerledes enn "vanlige" folk, men han er full av trøbbel fra barndommen. Mye som gjør kommunikasjon og følelser veldig vanskelig for han. Men fordi han faktisk vil få til forholdet med meg, så jobber han alltid aktivt for å kommunisere med meg og til meg, selv om det ikke alltid faller helt riktig.

Det må være noe typen din vil. Han må ville kommunisere med deg og vite at det er trygt. Jeg skjønte at det måtte føles trygt for min kjæreste å åpne seg, så jeg jobbet masse med å nesten overdrive ros (feks. "Jeg ser hvor mye du prøver, og jeg virkelig elsker det" med eksempler på ting han gjør og sier som man kanskje ikke ville gitt ros for vanligvis). Fordi vi begge gjør bevisst innsats på hver vår kant så blir det enklere. Men - Han MÅ ville det selv.

Jeg tror det som hjalp mest med å motivere min var å gi jordnære eksempler på hvorfor jeg kunne bli lei meg og hvordan, og hva som kunne blitt sagt eller gjort annerledes. Og spørsmål om hva jeg kunne gjøre annerledes for han.

Anonymkode: f5d16...5b8

[AnonymBruker]

Jeg hadde et sånt forhold med eksen.

Det var umulig å prate med han. Han tok alt som kritikk og gikk til fullt angrep.

Den siden kom frem etter vi fikk barn. Han forsuret alt med konstant negativ energi.

Dagen vi ble separert var en gledens dag. Både jeg og ungen blomstret.

Møtte verdens fineste mann og er i dag forlovet og har kjøpt hus sammen. Jeg har også to bonusbarn jeg forguder.

Vi er bestevenner. Vi kan prate om alt. Og vi lytter når den andre har noe å si.

Vi krangler ikke. Joda, opphetede diskusjoner etc kan skje. Men en "krangel" føles ikke vondt og ubehagelig. Mer som en "release" der vi begge kan ventilere litt uten at vi får hverandre til å føle oss dårlig.

Jeg tror fordelen med oss var at vi møttes i 40 årene. Vi visste hva vi ønsket i et forhold. Og hva vi forventet av kommunikasjon.

Vi var på bølgelengde fra første "Hallo" i chat på nettdating. Vi møttes uken etter og resten er historie ❤️

Anonymkode: d518e...3e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er jo akkurat det det stopper. Fordi jeg tolket noe som negativt ladet så vil han ikke snakke noe mer med meg. Jeg tar meg i å bli irritert, istedenfor å slenge en kommentar tilbake sier jeg «for meg så hørtes den kommentaren ut som du mente X og Y.» «stemmer det eller misforstår jeg deg da?» «Å herregud. Det går jo ikke Ann å si noe til deg» også går han. Da er det ikke vits for meg å si noe mer, jeg har prøvd. Da har han stengt døren. Det som er også er at han kan ha en tendens til å klandre meg for ting. Tro at jeg slår kjepper i hjulene hans med vilje. Det er sikkert derfor jeg er sånn på hugget når det høres ut som han anklager meg for noe. Men samma det. Jeg merker jeg orker ikke den fyren her mer snart uansett. 
 

TS

Anonymkode: a34e1...e1a

Enten er det en ubevisst forsvarsmekanisme han har utviklet ila oppveksten, eller så er det en bevisst taktikk for å få gjøre eller si hva han vil(vri det om til at du er den hårsåre er en velkjent hersketeknikk). Begge deler skyldes nok mye det samme(frykt for skammen/skyldfølelsen for å ha gjort eller sagt noe galt), men noen ganger bare merker man forskjellen.

 

Og ja, jeg tror også at det nok er derfor du blir så på hugget. Og det er ganske forståelig, med tanke på at han ofte legger skylden eller fokuset på deg uavhengig av hvem som opprinnelig har såret hvem. Da er det fort gjort å bli på hugget eller ekstra defensiv.

 

Min var også litt slik, spesielt dette med å klandre meg for ting når noe gikk galt/ikke etter hans tenkte(men ikke alltid uttalte) plan. Forsov han seg til jobb, var det min feil fordi jeg ikke vekket ham tidsnok. Vekket jeg ham for tidlig(han jobbet skift med dag- og kveldsvakter) var det galt siden han hadde lagt seg altfor seint og hadde sovet altfor lite. Vekket jeg ham for seint av nettopp den grunn at han trengte søvnen, var det også galt fordi han hadde ikke fått begynne dagen så tidlig som han helst ville. Om jeg glemte å handle noe for ham, var jeg egoistisk. Om jeg ikke gjorde ting etter hans timeplan og tempo, var jeg lat og egosistisk. Etter noen år sa jeg til slutt fra(i fredstid) om at "for å redde forholdet, slutter jeg heretter å vekke deg til den tiden du sier du vil stå opp. Jeg er nemlig møkklei av å få skylda for at du har sovet for lite, når det er du selv som legger deg altfor seint. Og jeg vet aldri på forhånd om du kommer til å bli sur på meg eller ikke, nesten uansett hvilken måte jeg vekker deg på. Og jeg kjenner at over tid gjør det noe med interessen min for forholdet." Etter det begynte han å ta mer ansvar for sin egen søvn, i den grad han klarte. (Han har søvnproblemer, så jeg forstår jo at problemet med for lite søvn ville vedvare. Men bare det å ikke få kjeft lenger, for at jeg har gjort akkurat som han ville, hjalp veldig mye. Han klarer å gi uttrykk for frustrasjonen uten å klandre meg for det. Og da klarer jeg mye lettere å romme at han er litt gretten eller frustrert. Det tror jeg gjør godt for ham også, at det er trygt å ventilere skuffelsen uten at jeg tar det ille opp.)

 

I andre situasjoner har det fungert å gjøre ham oppmerksom på hvor dumt det høres ut, ved å bruke hans egne ord selv, eller f.eks. å påpeke at jeg kunne sagt det samme om ting han liker godt men som jeg ikke liker. Han liker ikke havregrøt, det gjør jeg. Han elsker svisker og sviskekompott, jeg takler det ikke. Han kaller havregrøt for "hestemat". Jeg påpekte at jeg kan begynne å snakke slik om ting han liker, som jeg ikke liker. Hva om jeg omtalt sviskekompott som brekningsmiddel, for eksempel? Og ved neste anledning jeg skulle lage meg havregrøt, sa jeg at "jeg skal lage meg en porsjon hestemat". Da ble det slutt på å fnyse og komme med nedsettende bemerkninger om ting han ikke liker.

 

Det med å kalle meg egoist når ting ikke blir som han har sett for seg eller når jeg har glemt ting(og han dermed føler seg ignorert/ikke viktig nok for meg) har dabbet gradvis av med årene, heldigvis. Spesielt når det gjelder ting han har endt opp med å glemme selv. 🤭 

 

Forresten; du sier at du tar deg i å slenge en kommentar tilbake, og i stedet forteller hvordan det hørtes ut, og spør om det var ment slik eller om du misforstod. Hva skjer hvis du neste gang gir etter for irritasjonen og slenger en kommentar tilbake? Hvordan reagerer han da? Evt hvordan tror du han vil reagere? Min var lenge litt "allergisk" mot den måten å snakke på som du gjør her, går rett i angrepsmodus og kaller det "følerier og kvinnfolkdrama". Av og til tar han faktisk ting lettere til seg hvis jeg snakker hans språk. Eller gir svar på tiltale, gir tilbake med samme mynt, alt ettersom. Ref eksempelet med hestemat/havregrøt.

(Nå går vi forresten i parterapi hos familievernkontoret, og bare etter fire møter er tonen blitt bedre mellom oss. Det tok oss noen år å komme hit da, det å gå til familievernkontoret i seg selv måtte modnes hos begge to. Men det vil jeg anbefale å prøve. Om han ikke vil bli med, så prøv om det kan være til hjelp å gå alene. Da vi bestilte time, hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg skulle dit, for jeg vet at jeg trenger hjelp til å kommunisere bedre. Jeg sa at det er fint hvis han blir med siden det er ham jeg kommuniserer mest med i hverdagen. Og hvis han ikke vil, er det greit, da drar jeg alene.)

Anonymkode: 58c59...a1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg prøver å kommunisere på en fornuftig måte med samboeren min, men føler han ikke gjør noe for å gjøre kommunikasjonen bedre selv. Senest her nå så sa han noe som fikk meg til å føle at han mente jeg hadde gjort noe for å ødelegge for han. Jeg merker at jeg svarer på en sur måte, fordi jeg føler meg anklaget for noe jeg ikke har gjort, og tar meg i at det kanskje ikke var det han mente. Jeg sa da at «Når du sier det på den måten tolket jeg det som at du mente jeg hadde gjort det» jeg rakk ikke å legge til «men det var kanskje ikke det du mente?» før han blir sånn «det går jo ikke Ann å si noen ting rundt deg lenger» som er en sleng kommentar han kan komme med støtt og stadig, bare fordi jeg prøver å si at hans måte å kommunisere på er litt krass.. Er jeg helt idiot og næringen når jeg blir frustrert av dette? Hadde det ikke vært mer vanlig å si, «åja, det var ikke sånn jeg mente det, jeg bare spurte sånn og sånn, fordi jeg ikke visste» eller noe sånt. Ihvertfall hvis man liker den andre personen da..?

Anonymkode: a34e1...e1a

Har du prøvd å krangle med deg selv og en annen samtidig, nei? Slutt da med å anta det han sier!

Anonymkode: b118d...141