Menn som ikke klarer å akseptere avvisning

[AnonymBruker]

En på jobb viste interesse for meg. Han var veldig på og vi gikk tur en gang utenom jobb. Etter dette syns jeg det ble litt mye. Han fortalte litt om planer han hadde lyst til å gjøre sammen med meg (turer, reiser osv), sendte meldinger og vi jobbet sammen innimellom. Det ble litt kvelende for min del. En gang vi jobbet sammen gikk han etter meg hele tiden på jobb og følte dette ble veldig uprofesjonelt og ubehagelig. I tillegg til at jeg ikke ville at mine kolleger/jobb skulle bli innblandet i det. Det ble for mye for meg. Og jeg regner med at folk tar hint og ikke presser seg på, men det gjorde han. Sa til han at han kunne følge etter noen andre snart, på en køddete måte. I ettertid når jeg møtte han på jobb, gikk han forbi meg surt og hilste ikke. Vi er begge voksne mennesker og føler egentlig jeg dodge a bullet. Hadde han ikke vært så på å kvelende og tatt det litt rolig, kanskje vi kunne blitt bedre kjent. Men dette ble rett og slett rart, gikk for fort frem og vi jobber sammen oppå det hele. Ville egentlig bare dele en erfaring og få det ut. Gjerne kom med tanker eller om du har opplevd lignende

Anonymkode: 37c30...f24

[AnonymBruker]

Derfor vil jeg aldri flørte med noen på jobb

Anonymkode: a4d89...303

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Derfor vil jeg aldri flørte med noen på jobb

Anonymkode: a4d89...303

Er du kvinne eller mann? 
 

I seg selv, burde det ikke være noe problem. Men måten menn reagerer på er jo hele problemet. Ikke bare på jobb, men generelt 

Anonymkode: 37c30...f24

[Holar]

Hva med å bare si det?

Folk flest er ikke tankelesere.

 

[AnonymBruker]

Holar skrev (7 minutter siden):

Hva med å bare si det?

Folk flest er ikke tankelesere.

 

Jeg var ikke sikker på om han faktisk var interessert (men jeg antok det), fordi han aldri sa det med ord. Men viste det kun gjennom handling. Når det gjelder turene han snakket om, prøvde jeg å finne ut av hva han ville eller mente, og sa jeg drar kun på tur med venninner. Så sier han, men vi er jo bare venner med et lurt smil. Jeg er heller ikke tankeleser. 

Anonymkode: 37c30...f24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Er du kvinne eller mann? 
 

I seg selv, burde det ikke være noe problem. Men måten menn reagerer på er jo hele problemet. Ikke bare på jobb, men generelt 

Anonymkode: 37c30...f24

Jo, det blir som regel alltid problematisk.

Enten for en av de to involverte, eller for omgivelsene grunnet drama eller merkelig adferd på arbeidsplassen.

Naboer og kolleger bør forbli upult, for det er virkelig å skite i eget rede.

Mye bedre å ta det andre steder, så slike umodne menn ikke påvirker deg videre i hverdagen..

Men da lærte du det på en meget udramatisk måte. Man lærer så lenge man lever😊

Anonymkode: 38cf0...a7e

[AnonymBruker]

En del menn er helt evneveike på området ja. Har opplevd flere ganger at menn ikke tar et nei og det at man faktisk er i et forhold som nok til å la være å prøve seg, men går inn for å overbevise meg om at bare jeg blir kjent med dem, kommer jeg til å like dem bedre enn han jeg faktisk er sammen med. Det er jo så off at man nesten synes synd på dem.

Anonymkode: 08ac8...765

[Stjertmeis]

Har opplevd en som tok helt av etter en date. Daten var skikkelig fin, tur i skjærgården, piknik og is i solskinn, og så delte vi et lite kyss. Kjemien og stemningen var veldig bra, og jeg ville absolutt treffe han igjen, og kjente sommerfuglene i magen. Han bodde i en annen by, vi møttes mens jeg var på et lengre jobbopphold i byen hans, så det ville i så fall bli en stund til.

Men han vart så intens. Han dukka opp på hjemstedet mitt (20 mil unna byen han bor) da jeg var hjemme på ferie - for å overraske meg. Da jeg skulle reise hjem igjen, 30 mil til byen jeg bodde i (motsatt retning av hans by), dukket han overraskende opp på stedet vi stoppet for å ta en pause. Hadde snappet litt nå og da, så han visste hvilket dag jeg skulle reise, og ca hvor jeg kom til å ta en lengre pause. 

Senere sendte han anonyme blomster og bamser på døra. Jeg aner ikke hvordan han visste hvor jeg bodde. Og så dukket han opp i byen og ville treffes. Jeg traff han for å tydelig si at dette ikke ble noe av, og trodde virkelig at han forstod.

Men så, en uke seinere fikk jeg en la g melding om at NÅ hadde han gjort så vi likevel kunne være sammen. Han hadde bedt sjefen sin om intern overflytting til en avdeling i byen min, med begrunnelse om at han skulle flytte sammen med kjæresten sin! 🤯

Det hele var fryktelig, og jeg var helt eksplisitt med ham om at jeg ikke var interessert, men likevel ga han ikke opp. Jeg blokkerte ham på sosiale medier, men han sendte fremdeles blomster, brev osv. Det fadet gradvis ut over en periode på et par tre år. I mellomtiden vart han observert på hjemstedet mitt og jeg fikk vite at han så på en tomt rett i nærheten av mine foreldres hus. Det ble heldigvis ikke noe av. 

[AnonymBruker]

Stjertmeis skrev (19 minutter siden):

Har opplevd en som tok helt av etter en date. Daten var skikkelig fin, tur i skjærgården, piknik og is i solskinn, og så delte vi et lite kyss. Kjemien og stemningen var veldig bra, og jeg ville absolutt treffe han igjen, og kjente sommerfuglene i magen. Han bodde i en annen by, vi møttes mens jeg var på et lengre jobbopphold i byen hans, så det ville i så fall bli en stund til.

Men han vart så intens. Han dukka opp på hjemstedet mitt (20 mil unna byen han bor) da jeg var hjemme på ferie - for å overraske meg. Da jeg skulle reise hjem igjen, 30 mil til byen jeg bodde i (motsatt retning av hans by), dukket han overraskende opp på stedet vi stoppet for å ta en pause. Hadde snappet litt nå og da, så han visste hvilket dag jeg skulle reise, og ca hvor jeg kom til å ta en lengre pause. 

Senere sendte han anonyme blomster og bamser på døra. Jeg aner ikke hvordan han visste hvor jeg bodde. Og så dukket han opp i byen og ville treffes. Jeg traff han for å tydelig si at dette ikke ble noe av, og trodde virkelig at han forstod.

Men så, en uke seinere fikk jeg en la g melding om at NÅ hadde han gjort så vi likevel kunne være sammen. Han hadde bedt sjefen sin om intern overflytting til en avdeling i byen min, med begrunnelse om at han skulle flytte sammen med kjæresten sin! 🤯

Det hele var fryktelig, og jeg var helt eksplisitt med ham om at jeg ikke var interessert, men likevel ga han ikke opp. Jeg blokkerte ham på sosiale medier, men han sendte fremdeles blomster, brev osv. Det fadet gradvis ut over en periode på et par tre år. I mellomtiden vart han observert på hjemstedet mitt og jeg fikk vite at han så på en tomt rett i nærheten av mine foreldres hus. Det ble heldigvis ikke noe av. 

Dette er jo helt forrykt. Merket du absolutt ingenting av disse fanatiske tendensene på den ene daten?

Anonymkode: 7ba27...3e8

[umAxa]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Men dette ble rett og slett rart, gikk for fort frem og vi jobber sammen oppå det hele. Ville egentlig bare dele en erfaring og få det ut. Gjerne kom med tanker eller om du har opplevd lignende

Min umiddelbare tanke er at man skal ikke pisse der man spiser, eller noe sånt.  Så sånn sett er det greit å holde arbeidsplassen ryddig for romantisk drama. Har selv sett at folk skifter jobb pga av slike årsaker.

Min andre tanke er at menn må klare og akseptere avvisning. Det er slik menn vokser og bør bli en bedre mann: Noe med seg selv var ikke attraktiv nok, så møt seg selv i speilet og finn ut hva det er - og fiks det.
I det store bildet vil det lede til et bedre samfunn.

Siste tanke er at det er naturlig å bli tiltrukket av noen der man befinner seg. Før arbeidslivet var det på skolegården, og da er det helt greit å bli kjærester og den slags. Plutselig blir man 20 og befinner seg i arbeidslivet, og da er det ikke greit?  Eller kanskje? Kanskje ikke? 
 

[Stjertmeis]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Dette er jo helt forrykt. Merket du absolutt ingenting av disse fanatiske tendensene på den ene daten?

Anonymkode: 7ba27...3e8

Overhodet ikke. Han var kanskje noe mer romantisk anlagt enn jeg foretrekker (jeg liker ikke romantikk) og virka å være i kontakt med følelsene sine. Men på daten  var det ingen røde flagg eller noe som tilsa den galskapen som kom senere.

Men han vart gradvis mer og mer "på" på meldinger, der han uttrykte at han likte meg og satte pris på meg, men likevel ikke i et omfang der jeg synes det vart altfor mye. Tenkte mest at han bare var mer forelska enn jeg var. På telefonsamtaler var han helt normal, og vi alminnelige fine samtaler der vi kunne snakke om det meste. 

 I ettertid skjønner jeg at det antageligvis var mer det som skjedde i hodet hans i tiden i mellom samtaler og meldinger, og hvordan han i hodet sitt hausa opp ønsket om et forhold og ideen om meg. 

Da han dukka opp åå hjemstedet mitt første gangen synes jeg det var rart og litt flaut, men både familie og venner mente jo at det var en enorm gest, og at det viste en mann som var uredd og turte å vise interesse og ikke spilte spill. Fordi jeg er så lite romantisk anlagt selv, så var det så flere rundt meg som sa at jeg heller burde endre eget tankesett og være glad for at jeg hadde funnet en så kjekk og fin mann som turte å vise at han var forelska. 

Jeg tror min feil lå akkurat der; nemlig at etterhvert som oppmerksomheten gradvis økte, og de røde flaggene kom, så avskreiv jeg de som min egen "avstumpethet"/aversjon mot romantikk , og ikke at HAN gikk over mine grenser. 

Så da jeg kom dit at jeg ga tydelig beskjed første gang, var han vel allerede så hekta at det var for seint. 

[AnonymBruker]

Stjertmeis skrev (5 minutter siden):

Overhodet ikke. Han var kanskje noe mer romantisk anlagt enn jeg foretrekker (jeg liker ikke romantikk) og virka å være i kontakt med følelsene sine. Men på daten  var det ingen røde flagg eller noe som tilsa den galskapen som kom senere.

Men han vart gradvis mer og mer "på" på meldinger, der han uttrykte at han likte meg og satte pris på meg, men likevel ikke i et omfang der jeg synes det vart altfor mye. Tenkte mest at han bare var mer forelska enn jeg var. På telefonsamtaler var han helt normal, og vi alminnelige fine samtaler der vi kunne snakke om det meste. 

 I ettertid skjønner jeg at det antageligvis var mer det som skjedde i hodet hans i tiden i mellom samtaler og meldinger, og hvordan han i hodet sitt hausa opp ønsket om et forhold og ideen om meg. 

Da han dukka opp åå hjemstedet mitt første gangen synes jeg det var rart og litt flaut, men både familie og venner mente jo at det var en enorm gest, og at det viste en mann som var uredd og turte å vise interesse og ikke spilte spill. Fordi jeg er så lite romantisk anlagt selv, så var det så flere rundt meg som sa at jeg heller burde endre eget tankesett og være glad for at jeg hadde funnet en så kjekk og fin mann som turte å vise at han var forelska. 

Jeg tror min feil lå akkurat der; nemlig at etterhvert som oppmerksomheten gradvis økte, og de røde flaggene kom, så avskreiv jeg de som min egen "avstumpethet"/aversjon mot romantikk , og ikke at HAN gikk over mine grenser. 

Så da jeg kom dit at jeg ga tydelig beskjed første gang, var han vel allerede så hekta at det var for seint. 

Hah. Jeg kan 100% relatere til aversjonen mot romantikk - i klassisk forstand. Gester som blomster, bamser og overdreven oppmerksomhet er turn-off for meg også. Muligens fordi jeg opplever det som tilgjort og på grensen til kalkulert. Illfall når det kommer i den formen du beskriver. Good riddance.

Anonymkode: 7ba27...3e8

[AnonymBruker]

Har dessverre ingen råd. En trøst er likevel at det at han bare blir sur er milevis bedre enn alle som blir aggressive når de opplever å bli avvist. Det er en vanlig grunn til at menn skader og dreper kvinner. 

Menn sier at kvinner er emosjonelle fordi vi gråter. Emosjonelle menn dreper, eller slår, eller bokser hull i veggen. 

Anonymkode: e3811...840