Føler jeg bærer på en hemmelighet. Hva kan det komme av? (overgrep)

[AnonymBruker]

For omtrent ett og et halvt år siden opplevde jeg et overgrep. Jeg fortalte dette til psykologen min på den tiden fordi hun merket at noe hadde forandret seg med meg. Jeg sa helt i starten at jeg ikke ønsket å snakke om det, annet enn å nevne hendelsen. Men da jeg tok det opp senere, sa hun: “Jeg trodde du ikke ville snakke om det,” og snakket videre om andre ting. Opplevelsen ble ikke fulgt opp, og det ble bagatellisert – jeg fikk også følelsen av at psykologen syntes det var ubehagelig å høre om. Jeg ble utskrevet tidlig, uten å få den hjelpen jeg trengte.

Samtidig som jeg gikk til dps. fortalte jeg det til en sjelesørger som jeg stoler mye på. Vi har snakket mye om det, og det har føltes veldig trygt. Det har vært veldig godt for meg. Det føltes godt å snakke om det der, da min behandler ikke møtte meg.

Nå er jeg i en situasjon der jeg ønsker å få traumebehandling, men noe i meg sier at dette er en hemmelighet. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det – kanskje fordi jeg bærer på mye skam og føler meg ekkel, eller fordi jeg ikke følte meg møtt av DPS da jeg begynte å fortelle om det.

Noe i meg sier at dette er en hemmelighet, selv om ingen har sagt at det skal være hemmelig. Hva kan det komme av?

Anonymkode: 7e789...da1

[AnonymBruker]

Det har garantert med skamfølelsen å gjøre. Veldig, veldig vanlig når det gjelder overgrep.

Anonymkode: 153ea...a11

[AnonymBruker]

Du sa jo du ikke ville snakke om det. Om du var til behandling for helt andre ting i utgangspunktet, skjønner jeg at behandler ikke fokuserte på det. Godt mulig hen ikke merket at du hadde behov for det. Eller ville avvente med å bringe det på banen til annen behandling var ferdig. 

 

Anonymkode: 1b5e5...c12