Hvordan takle limboen? Kjæresten er borte hel tiden, vennene forsvinner

[AnonymBruker]

Jeg skriver dette fordi jeg kjenner på en dyp forvirring for tiden, og det føles som om jeg ikke helt passer inn noe sted.. som partner eller singel. Jeg er i et nytt forhold, men kjæresten min jobber borte 60 % av tiden og er bare hjemme én helg. Jeg savner det nære, hverdagslige samværet – det å kunne ha en kosehelg sammen, dra på hyttetur, dere vet! Helgene er så lange og ensomme. Jeg er 37, utrolig klar for et hjem, og starte familie i horisonten. Stress tærer nok litt på. 

Flere av mine tidligere single venninner har på en måte trukket seg unna etter at jeg fikk kjæreste. (Tror de syns det er sårt?), de har avlyst alle planer jeg har prøvd å lage de siste månedene. De andre er gift med barn og klarer ikke få tid til meg eller telefoner. Nå er jeg verken singel og "fri" eller i et tradisjonelt samboerforhold – jeg er i limb og har ingen tilknytning men altfor mye ensom tid. Så rart at det å få forhold skulle føles så komplisert? 

Jeg har altfor mye tid alene, og for første gang på lenge begynner jeg å lure om jeg gjør framtiden vanskelig for meg selv? 

Men jeg vet også at hvis jeg skulle gå fra forholdet, ville jeg gått inn i en ganske mørk dal, å bli helt helt alene i min alder ønsker jeg ikke. Han er verdens fineste sjel. 

– Har du vært i noe lignende?
– Hvordan har du klart å takle følelsen av å være alene, selv om du teknisk sett ikke er det?
– Går det an å endre hvordan man tenker og føler i en sånn situasjon, eller er det et tegn på at noe faktisk ikke fungerer?

Jeg ønsker ikke å klage, men å forstå. 

Anonymkode: 22a9a...fe6

[AnonymBruker]

Jeg har et par venninner som har vært i forhold med menn som jobbet så mye borte, og der innså heldigvis mennene selv at den måten de jobbet på ikke var forenelig med å få og ha familie, så de valgte å bytte å jobb.

Ønsker du virkelig å få barn med en mann som er borte så ekstremt mye av tiden, og knapt har noen helger med familien sin i så fall? Hvordan tror du det vil påvirke ev. småbarnsperioden hvor du blir stående med det aller meste det meste av tiden? Hvordan tror du forholdet vil tåle det? Vil du ha det godt i et slikt forhold?

Hvis du skal trives i et slikt forhold må du være veldig selvstendig og virkelig trives i eget selskap og ha mye energi for å takle hverdagen alene med barn (når du egentlig har en partner, bare at han ikke er der det meste av tiden). Vil du trives med å gå rundt og savne ham mer enn halvparten av livet fremover?

Skal det fungere tror jeg du må skaffe deg et sterkt nettverk og egne interesser helt uavhengig av ham. Du må skape deg et selvstendig liv hvor du står trygt og sterkt helt uavhengig av ham. Da kan du kanskje takle at han er så mye borte og du så mye alene. Hvis du ikke gjør dette, så tror jeg du kommer til å angre bittert på at du ikke gikk tidligere, fordi du kastet bort muligheter til å finne en mann som ønsket å dele langt større del av hverdagen med deg. 

Et alternativ er selvfølgelig at han bytter jobb. Om han er villig til det for å beholde deg og forholdet, og for å være tilstede med egne, fremtidige barn... det må du nesten spørre ham om. Som sagt, jeg har to venninner med så oppegående, fine menn at de selv innså at jobbene de da hadde ikke ville fungere med det å ha familie. 

 

Anonymkode: 05755...237