Psykisk syk venninne som er slitsom å være rundt

[AnonymBruker]

Har en venninne som de siste årene har blitt fryktelig slitsom å være rundt. Vanligvis ville jeg tatt det opp eller kuttet kontakt, men jeg vet hun har slitt mye i samme periode. Hun snakker konstant om seg og sitt, og blir helt ensporet. Hun er utbrent av småbarnslivet, og snakker mye om hvordan hun prøver å få hverdagen til å gå opp. Jeg har ikke barn om blir sliten av at 90% av samtalen handler om småbarnslivet. Jeg prøver å endre tema men da blir hun stresset: «nei guuuuud alt man skal tenke på, det er ikke rart vi blir utbrente når det er sååååå mye vi må forholde oss til!». Dette er svaret på ethvert annet tema enn det som pågår i hennes liv: samfunnsøkonomi, aksjer og fond, kosthold, trening, helse eller nyhetsbildet. Hun har egentlig en god del andre interesser enn småbarnslivet, men med en gang samtalen toucher innom noe som ikke er i kjernen av hennes interesser virker det som hun får angst. Hvis jeg påpeker at dette er ting jeg synes er kjekt så holder hun plutselig en lang tirade om at det finnes viktigere ting i verden og trekker frem politiske saker hun er opptatt av. I neste øyeblikk kan hun snakke ekstremt inngående om et helt trivielt tema selv, f.eks. baking av brød. 

Hun stiller inngående spørsmål om økonomi (hun jobber redusert og bekymrer seg mye for penger), og tar det ille opp når andre setter grenser. «Hæææ hvorfor skal økonomi være så hemmelig, jeg synes det er spennende å snakke om sånt!». Ok, men jeg vil ikke dele hva som er mitt matbudsjett eller hvor mye jeg bruker på klær, fordi da vet jeg at det kommer en lang belærende tirade om at hun ikke ser poenget i å bruke mye penger på klær og heller vil bruke mye penger på mat. Jeg har ikke barn så jeg trenger ikke prioritere på samme måte som henne. 
 

Jeg blir fryktelig sliten av at alt skal handle om henne. Hvor mye skal man tåle fra venner når man vet de sliter med sine ting og også får behandling fra profesjonelle.

Anonymkode: 41077...f15

[AnonymBruker]

Jeg tror du må være tydelig med henne. Si det du sier her at det må få handle om temaene du liker også. 

Eller si fra konkret når hun kritiserer dine grenser, si hvordan det oppleves for deg. 

Anonymkode: ecd06...ae2

[AnonymBruker]

Du har holdt ut i flere år. Dersom vennskapet ikke gir deg noe, kan du sette på pause til hun har tatt hånd om problemene sine. Jeg ville vært med henne litt sjeldnere/snakket med henne sjeldnere på telefonen.

Anonymkode: 384f1...dca

[AnonymBruker]

Hun trenger profesjonell hjelp. Du kan gjerne være en støtte for henne, men disse tingene her trenger hun hjelp til. Du kommer til å bli helt utbrent selv hvis du skal fortsette å være mottaker for så mye negativitet. Jeg har satt soleklare grenser for alle i mitt liv, når jeg er tilstede driver vi ikke med sutring og klaging. Min psyke henger også i en syltynn tråd og jeg klarer ikke andres negativitet i tillegg til det som foregår inni mitt eget hode.

Anonymkode: 7532e...834

[AnonymBruker]

Du skal ikke tåle noe. Altså det er lov å sette grenser selv om andre er psykisk syke. Noen ganger så er det hva en trenger for å reflekterer litt bedre over egen adferd. Man må ta hensyn til andre selv om man er psykisk syk. Ville sendt en melding eller tatt det i tlf/ansikt, forklart situasjonen for hun. Vær helt ærlig men også myk. 

Anonymkode: e4311...865

[AnonymBruker]

Det høres jo ikke ut som at dette har med psykdom å gjøre, men at dere har forskjellige interesser og har vokst fra hverandre. Jeg mener det må være ok å fase ut kontakten, eventuelt treffes veldig sjeldent.

Anonymkode: 0d670...a3b

[AnonymBruker]

På hvilken måte er hun psykisk syk? At hun er utbrent og at du synes hun er irriterende er ikke det samme som å være psykisk syk.

 

Anonymkode: bce49...e15

[AnonymBruker]

Ts: det jeg frykter er at en konfrontasjon bare skal gjøre henne enda mer lei seg. Hun sier selv hun er fryktelig opptatt av å være snill og hensynsfull med alle, samtidig som hun i praksis blir veldig overkjørende. 

Hun har gått fast til psykolog i to år og har blitt henvist videre til dps. Jeg kan ikke si noe om diagnoser her, men mye forskjellig har blitt mistenkt, og det gir mening. 

Jeg har mange venner i småbarnsfasen og har ikke hatt samme problem i de vennskapene. Vi bytter på å prate om egne liv, nyhetsbildet, jobb, hobbyer og interesser. Hvis de forteller om småbarnslivet synes jeg også det kan være underholdende og helt i orden å høre på. Enkelte barnefrie får jo helt mark bare av å høre om barn men jeg har relativt stor toleranse. Det er bare med denne ene venninnen det tar helt av. Hun kan begynne å fable om å selge alt hun eier og flytte i et strandhus. Før hun fem sekunder senere snakker om at hun trenger enda et juleservise…

Anonymkode: 41077...f15

[AnonymBruker]

Ts igjen: et konkret eksempel var da jeg spurte en tredje venninne om oppskrift på en kake. Hun rekker ikke komme til orde før den «psyke» venninnen kommer med en lang tirade om at det er så mye press på å lage mat fra bunnen, før hun sier til meg: «det må da være ok med en Toro-kake liksom? Trenger du virkelig å stresse med å lage fra bunnen av! Du mååå virkelig ikke det altså! Kvinner stresser for mye med sånt!» Jeg rakk ikke å svare hun holdt en lang tirade om alt mulig som var stress i samfunnet. Jeg mener det må være forskjell på at en småbarnsmor tar med en Toro-kake til en dugnad (som selvsagt er helt ok!) og at jeg som har tid og overskudd, har LYST å teste ut en ny oppskrift. Den nyansen virker det ikke som hun ser. 

Anonymkode: 41077...f15

[AnonymBruker]

Vel, jeg synes at vennskap betyr å støtte hverandre, å snakke om problemer osv. For mange er det ikke slik. Bare drikke kaffe og snakke om været liksom. Sliter man med noe, skal man kuttes ut. 
Trist. 

Anonymkode: 69343...60e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vel, jeg synes at vennskap betyr å støtte hverandre, å snakke om problemer osv. For mange er det ikke slik. Bare drikke kaffe og snakke om været liksom. Sliter man med noe, skal man kuttes ut. 
Trist. 

Anonymkode: 69343...60e

Hvis man har overskudd til det ja. Men det skal ikke gå på bekostning av egen velferd.

Anonymkode: 7532e...834

[AnonymBruker]

Hun er bare ikke til å omgås for øyeblikket, dessverre. Direkte, vennlig og tydelig kommunikasjon og grenser ivaretar deg selv bedre. Men dette er ikke et gjensidig vennskap for øyeblikket.

Anonymkode: 021e3...0cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vel, jeg synes at vennskap betyr å støtte hverandre, å snakke om problemer osv. For mange er det ikke slik. Bare drikke kaffe og snakke om været liksom. Sliter man med noe, skal man kuttes ut. 
Trist. 

Anonymkode: 69343...60e

Når ting går på repeat og alle har sine problemer å jobbe med kan det fort bli litt slitsomt. Større problemer må tas tak i på andre måter.

Anonymkode: 0c67e...9ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vel, jeg synes at vennskap betyr å støtte hverandre, å snakke om problemer osv. For mange er det ikke slik. Bare drikke kaffe og snakke om været liksom. Sliter man med noe, skal man kuttes ut. 
Trist. 

Anonymkode: 69343...60e

En måte å støtte og trøste hverandre på kan være å tilbringe tid sammen uten å prate om problemene, men forsøke å gjøre noe hyggelig. Det er ikke alltid at problemer kan prates ihjel. Særlig ikke problemer som faktisk følges opp profesjonelt.

Anonymkode: 41077...f15

[AnonymBruker]

Jeg har også en sånn venninne. 99% av samtaleemnene er om hvor vanskelig og stressende det er å være mor. Trodde ikke hun skulle bli en så stressa mor, og hun har en mann som stiller opp og foreldre som bidrar veldig mye. Jeg har heller ikke barn, og gjett om jeg får høre det at jeg ikke vet hvor stressende det er. Hun setter en rekke krav når jeg kommer på besøk, og det er for stressende for henne å besøke meg. Jeg prøver å legge godviljen til, men det får da være grenser. 

Anonymkode: bdfe1...325

[AnonymBruker]

Det er jo ikke så mye å tenke over; bare la vennskapet ligge i dvale en stund, og se om det er noe igjen når hun er ute av verste småbarnsbobla. Dere virker ikke som dere har så mye forståelse eller interesse for hverandres liv for tiden. Ikke uvanlig at småbarnsforeldre mister litt kontakt med folk i den mest intense fasen.

Anonymkode: be82f...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vel, jeg synes at vennskap betyr å støtte hverandre, å snakke om problemer osv. For mange er det ikke slik. Bare drikke kaffe og snakke om været liksom. Sliter man med noe, skal man kuttes ut. 
Trist. 

Anonymkode: 69343...60e

Ja, og sånn skal det jo være, så lenge det er gjensidig. Altså at begge, ( kanskje ikke hver gang, men over tid) synes dette er givende og spennende eller veksler på å være den som gir støtte.

Å være den som aldri kommer til orde, aldri får snakke om noe man interesserer seg for, alltid blir avfeid. Det går jo ikke i lengden, da blir man bare bitter

Anonymkode: f362e...21b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det er jo ikke så mye å tenke over; bare la vennskapet ligge i dvale en stund, og se om det er noe igjen når hun er ute av verste småbarnsbobla. Dere virker ikke som dere har så mye forståelse eller interesse for hverandres liv for tiden. Ikke uvanlig at småbarnsforeldre mister litt kontakt med folk i den mest intense fasen.

Anonymkode: be82f...39d

Hva gjør at det ikke virker som jeg har forståelse eller interesse for hennes liv? Er det slik du har oppfattet det jeg skriver? I så fall er det trist at jeg oppfattes sånn for det er ikke intensjonen.
Jeg har brukt myyye tid på å lytte til henne prate om hennes hverdag og utfordringer. Utfordringen kommer når vi, en sjelden gang, endrer samtaletema. Et ferskt eksempel: jeg linket en avisartikkel om beredskap, fordi jeg synes tema er interessant, og hun sendte flere avsnitt om hvor triggende sånne nyhetssaker var for henne: «enda en ting jeg må tenke på liksom! Beredskapslager for hele familien!». 

Anonymkode: 41077...f15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva gjør at det ikke virker som jeg har forståelse eller interesse for hennes liv? Er det slik du har oppfattet det jeg skriver? I så fall er det trist at jeg oppfattes sånn for det er ikke intensjonen.
Jeg har brukt myyye tid på å lytte til henne prate om hennes hverdag og utfordringer. Utfordringen kommer når vi, en sjelden gang, endrer samtaletema. Et ferskt eksempel: jeg linket en avisartikkel om beredskap, fordi jeg synes tema er interessant, og hun sendte flere avsnitt om hvor triggende sånne nyhetssaker var for henne: «enda en ting jeg må tenke på liksom! Beredskapslager for hele familien!». 

Anonymkode: 41077...f15

Ikke har* 

Anonymkode: 41077...f15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Det er jo ikke så mye å tenke over; bare la vennskapet ligge i dvale en stund, og se om det er noe igjen når hun er ute av verste småbarnsbobla. Dere virker ikke som dere har så mye forståelse eller interesse for hverandres liv for tiden. Ikke uvanlig at småbarnsforeldre mister litt kontakt med folk i den mest intense fasen.

Anonymkode: be82f...39d

Dette er det klokeste svaret i tråden så langt.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hva gjør at det ikke virker som jeg har forståelse eller interesse for hennes liv? Er det slik du har oppfattet det jeg skriver? I så fall er det trist at jeg oppfattes sånn for det er ikke intensjonen.
Jeg har brukt myyye tid på å lytte til henne prate om hennes hverdag og utfordringer. Utfordringen kommer når vi, en sjelden gang, endrer samtaletema. Et ferskt eksempel: jeg linket en avisartikkel om beredskap, fordi jeg synes tema er interessant, og hun sendte flere avsnitt om hvor triggende sånne nyhetssaker var for henne: «enda en ting jeg må tenke på liksom! Beredskapslager for hele familien!». 

Anonymkode: 41077...f15

TS: Jeg oppfattet det på samme måte som brukeren du siterer. 

For å være helt direkte virker det ikke som at du forstår hverken livssituasjonen hennes eller den mentale tilstanden hennes. Hun høres ut som at hun er utbrent eller deprimert.

Du har behov for å fremheve at hun er «psykisk syk» og at «mye forskjellig har blitt mistenkt». Kanskje for å rettferdiggjøre at du vil kutte ut vennskapet?

Jeg tviler ikke på at dette også er slitsomt for deg, fordi du ikke klarer å sette deg inn i hennes situasjon. Hun tråkker over dine grenser, og du er kanskje ikke den vennen hun trenger akkurat nå. 

Synes ikke at du bør ta noe «oppgjør» slik noen foreslår. Dersom hun merker at du tar mindre kontakt og spør direkte, ville jeg heller sagt noe om ulike livssituasjoner og at det er vanskelig å relatere til det hun snakker om.

Å «ta et oppgjør» gjør sannsynligvis mer skade enn nytte for venninnen din. Dessuten kan det være at vennskapet fungerer bedre dersom dere tar det opp igjen på et senere tidspunkt.

Anonymkode: 86ad0...905