Umulig å gå fra mannen fordi han er sønderknust og har så mye håp om at det skal ordne seg

[AnonymBruker]

Jeg føler meg fanget i ekteskapet. Har sagt at jeg tror det er over, men har lovet ham å tenke godt gjennom om jeg ikke kan gi det en siste sjanse. Vi har prøvd masse oppgjennom åra, og jeg har virkelig gitt det mange sjanser. Jeg kjenner nå at jeg har ikke mer å gi, jeg vil ut. 
 

Men mannen har «nå skjønt hva som står på spill», og har skjerpet seg veldig veldig mye, men er vettskremt for å miste meg/det vi har/hadde. Er den snilleste mest oppmerksomme rundt meg og ungene. Men han er kjemperedd for fremtiden, og forteller meg det ofte. Han ser ut som et skadeskutt dyr når han ser på meg, jeg kan virkelig se frykten i øya på han. Jeg på min side kjenner bare at det er altfor sent og at jeg er 10 mil lenger frem i prosessen og mentalt ute av forholdet.

Men fordi han er så redd og trist så føles det jo helt forferdelig av meg å kjenne at jeg ikke har mer å gi, og at jeg faktisk må si det til han heller enn å la han gå og håpe. 

Men det føles helt umulig! Jeg føler meg så slem og alt føles så ufølsomt. Hvordan har andre i samme situasjon gjort det??

Anonymkode: 03e49...fa7

[snillOnkel]

Han har det jo ikke heller bra i dagens situasjon. Her forstår det er noe galt, og venter vel på dødsstøtet. 
Anbefaler at du river av plasteret. 

[AnonymBruker]

Han har det jo virkelig ikke bra slik situasjonen er nå, og det er jo heller ikke rettferdig ovenfor han å bli når du mentalt allerede har forlatt han. Siden han sannsynligvis er en type som syns det er skummelt med det ukjente, og heller holder seg til det kjente og trygge til tross for at det er vondt for han, må du bare ta ansvaret og gå, så lenge du vet at det ikke er sjanse for at de følelsene du en gang hadde for han kommer tilbake. Dette er bare seigpining.

Anonymkode: afcdd...e6b

[AnonymBruker]

Du blir jo nå på feil grunnlag. Du ønsker jo ikke å være i forholdet, og han er ikke seg selv slik han er nå. Derfor blir det som det blir. 

 

Anonymkode: 8ea62...994

[AnonymBruker]

Jeg gikk. Vi hadde også slitt de siste årene og jeg har virkelig prøvd i flere år å tenke at det blir bedre. Det ble ikke bedre. Mannen tryglet og ba. Sa at han ikke hadde skjønt at det var såååå ille. Han var villig til å gjøre alt sa han. Hadde hørt den der før, så nå ga jeg meg ikke. Vondt ja, men nødvendig. 

Anonymkode: 308a9...993

[AnonymBruker]

Det er ikke meningen at det skal være så vanskelig, og du har bare ett liv. 

Mannen også, og han og fortjener noen som elsker han ubetinget tilbake, ikke en hverdag han må kjempe for å beholde.

Det snilleste er å avslutte, men å avslutte på en måte som gjør at han ikke mister fotfeste fullstendig. Hjelp han med det praktiske, bruk litt tid, hvis du kan og ønsker, men avslutt.

Anonymkode: 9ef3b...465

[test1e]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Hvordan har andre i samme situasjon gjort det??

Noen ganger er det å rive av plasteret i en fei. Tipper at innerst inne veit du at det er finito

Jeg pakket koffert og bager med klær å flyttet ut for en periode. Ba min ex pakke sakene (da vi bodde i min leilighet) Vi ble enig i å dele alt, så jeg ba henne ta det hun mente var fair, og jeg kranglet ikke på noe. 

Mange år siden nå, men smarteste jeg har gjort, og er nå godt gift 

Endret 20. september av test1e

[AnonymBruker]

Ikke føl deg slem og ufølsom - jeg er jo ut fra innlegget ditt at du har helt enormt med empati ❣️

Men det er lett å drukne i den empatien, når man står i et vanskelig brudd.

Noen ganger, må man også ha empati for den andre - de forstår ikke enda, at det beste er å bryte

Anonymkode: cb18c...a61

[AnonymBruker]

Han får det nok bedre når han slipper å være i lilbo. Slipp ham fri.

Anonymkode: 1e31b...d67

[AnonymBruker]

Det er et mareritt å gå rundt på nåde slik han gjør. Jeg tror ikke egentlig at du gjør han noen tjeneste med å bli.

Anonymkode: 13427...b51

[AnonymBruker]

Slutt å dyrk dramaet. Få fingeren ut. 

Anonymkode: fa445...b79

[AnonymBruker]

Jeg gikk. Men, var i samme situasjon i flere år. Første gangen så hadde vi slitt, lovnader om at det ble bedre, han ble sønderknust, lovde å skjerpe seg. Men det varte bare en liten stund. Til slutt flyttet jeg ut. Men, jeg var så dum at jeg ble sammen med han igjen.. For han viste virkelig en ny side av seg. Så flyttet vi sammen igjen. Gikk faktisk bra i ett års tid, men til slutt fikk jeg nok. Han hoppet rett inn i ett nytt forhold. Det varte i ett år, så møtte han en ny dame like fort igjen.. Ble slutt. Å nå prøve han seg innstendig på å komme inn i varmen igjen. Min teori er at han rett å slett ikke hadde følelser for meg, men rett å slett er livredd for å være alene. 

Anonymkode: fe4d9...f0c

[AnonymBruker]

Hva er grunnen din til å gå? 

Anonymkode: 64cba...754

[test1e]

Og husk, om du egentlig har bestemt deg, er all tid som går nå tapt tid

 

[Tvist]

Der er helt forferdelig å ha det slik mannen din har det nå. Mye bedre å avslutte det. Det blir fælt for ham, men da kan han ta den smerten og så bygge seg opp igjen, i stedet for å være livredd for det som uansett kommer.

[AnonymBruker]

Jeg måtte innta en ISKALD holdning for å klare å gjennomføre bruddet. For han gråt, skulle skjerpe seg, gjøre alt for at jeg ikke skulle forlate han. Jeg sa til han: vil du faktisk være sammen med noen som ikke vil ha deg ? Som ikke ønsker å leve sammen med deg lenger ? Som ikke tenner på deg lenger ? Ja, vi kan få det til likevel, du har kun en midtlivskrise, påstod han.

Men jeg bestilte en meklings-time, informerte han om hva det innebar og da mente han at det hadde rablet for meg. Da endret oppførselen hans, ble mye sinne og påstod jeg måtte innlegges på psykiatrisk. 

Jeg mistet enda mer respekt for han og da var egentlig veien kort til skilsmisse. 

Men jeg måtte altså være iskald, distansere meg fra hans følelser og bare tenke på meg selv. Ble veldig egoistisk. Mange tenkte nok at jeg var stygg mot han, men det var en måte å komme meg ut av dette. 

Barna forteller at han fortsatt sliter med bruddet 5 år etter, har selvmordstanker og er generelt bare veldig misfornøyd med livet. Men jeg har ingen dårlig samvittighet for bruddet. Han hadde ørten muligheter i løpet av forholdet til å gjøre noe med ting. Men han dreit på draget.

Anonymkode: 0cc9f...506

[AnonymBruker]

Var i samme situasjon og fikk så vondt av han. Men likevel så unnet jeg han også mer, en som ønsket å være i forholdet og følte det gjensidig. Det var ikke meg lenger. Jeg fikk nesten mer vondt av barna enn han, selv om de var små så visste jeg det ville forandre hele livet deres og sliter enda med dårlig samvittighet for det i dag da det har vært veldig utfordrende. Han tok seg veldig sammen men jeg minnet han på at det likevel var slutt, og at han måtte starte sorgprosessen.

Han gikk helt i kjelleren og hadde kjærlighetssorg i 1-2 år. Jeg følte konstant at jeg måtte være der for han men hadde veldig klare grenser og ga avslag på alle forslag han hadde som vedrørte reunion mellom oss.
Den dag i dag har vi hver vår samboer og er lykkelige begge to. Jeg gjorde alt jeg kunne for det forholdet, hadde ikke mer i meg. Drit tøft men du må bare stå på ditt. Sjanser har han jo fått, at han ikke ser verdien i det før det er for sent er synd men nå er jo saken slik. 

Anonymkode: f0a12...9be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg måtte innta en ISKALD holdning for å klare å gjennomføre bruddet. For han gråt, skulle skjerpe seg, gjøre alt for at jeg ikke skulle forlate han. Jeg sa til han: vil du faktisk være sammen med noen som ikke vil ha deg ? Som ikke ønsker å leve sammen med deg lenger ? Som ikke tenner på deg lenger ? Ja, vi kan få det til likevel, du har kun en midtlivskrise, påstod han.

Men jeg bestilte en meklings-time, informerte han om hva det innebar og da mente han at det hadde rablet for meg. Da endret oppførselen hans, ble mye sinne og påstod jeg måtte innlegges på psykiatrisk. 

Jeg mistet enda mer respekt for han og da var egentlig veien kort til skilsmisse. 

Men jeg måtte altså være iskald, distansere meg fra hans følelser og bare tenke på meg selv. Ble veldig egoistisk. Mange tenkte nok at jeg var stygg mot han, men det var en måte å komme meg ut av dette. 

Barna forteller at han fortsatt sliter med bruddet 5 år etter, har selvmordstanker og er generelt bare veldig misfornøyd med livet. Men jeg har ingen dårlig samvittighet for bruddet. Han hadde ørten muligheter i løpet av forholdet til å gjøre noe med ting. Men han dreit på draget.

Anonymkode: 0cc9f...506

Kjenner meg igjen. 
 

Men så trist at barna forteller dette. Forteller han til de at han sliter med selvmordstanker? 

Anonymkode: f0a12...9be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg føler meg fanget i ekteskapet. Har sagt at jeg tror det er over, men har lovet ham å tenke godt gjennom om jeg ikke kan gi det en siste sjanse. Vi har prøvd masse oppgjennom åra, og jeg har virkelig gitt det mange sjanser. Jeg kjenner nå at jeg har ikke mer å gi, jeg vil ut. 
 

Men mannen har «nå skjønt hva som står på spill», og har skjerpet seg veldig veldig mye, men er vettskremt for å miste meg/det vi har/hadde. Er den snilleste mest oppmerksomme rundt meg og ungene. Men han er kjemperedd for fremtiden, og forteller meg det ofte. Han ser ut som et skadeskutt dyr når han ser på meg, jeg kan virkelig se frykten i øya på han. Jeg på min side kjenner bare at det er altfor sent og at jeg er 10 mil lenger frem i prosessen og mentalt ute av forholdet.

Men fordi han er så redd og trist så føles det jo helt forferdelig av meg å kjenne at jeg ikke har mer å gi, og at jeg faktisk må si det til han heller enn å la han gå og håpe. 

Men det føles helt umulig! Jeg føler meg så slem og alt føles så ufølsomt. Hvordan har andre i samme situasjon gjort det??

Anonymkode: 03e49...fa7

Giftet dere i kirka, å ga løftet foran Gud om å holde sammen i onde og gode dager til døden skiller dere ad?

Anonymkode: 04e14...7da

[AnonymBruker]

Jeg var på andre siden. Mannen ønsket å dra. Jeg var i en dyp depresjon som jeg ikke så selv. Gjorde det vanskelig for alle rundt meg. Jeg ønsket live med han så inderlig. Jeg tvang han til parterapi. Jeg gikk til terapi selv for å hjelpe meg selv. Den tiden var jeg så sliten. Jeg var redd for å si hva jeg følte. Jeg var redd for at no drar han. No flytter han. Man blir sliten av å gå på eggeskall også. Så jeg tenker. Er dette noe du virkelig vil så gå. Du tar livet av han sakte men sikkert. 

Anonymkode: dbeae...3d1