Fikk du sykemelding da du fikk påvist en kronisk diagnose?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Aldri hatt behov for å sitte hjemme pga ADHD.

Anonymkode: 724f7...7d4

Les hovedinnlegget én gang til. Jeg tenker ikke på ADHD. 
Ts

Anonymkode: 5052d...d64

[AnonymBruker]

Er man dårlig og ikke kan jobbe, får man sykemelding selv uten noen spesifikk diagnose.

Mens mange med kroniske diagnoser kan jobbe i mange, mange år likevel.

Det er altså ingen automatikk her, nei.

Anonymkode: ce8b8...032

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det blir det samme som det du lurer på, men da jeg fikk diagnosen "eggstokkene dine kommer til å daue når som helst så du må gjøre fertilitetspreservering før det er for sent", så gikk jeg helt i kjelleren. 2 år gikk med til ivf, og underveis begynte jeg å merke på kroppen at hormonene ikke fungerte som det skulle lengre. Var ung, så å plutselig befinne meg i overgangsalderen var beintøft. Hormoner all over the place. Pluss tanken på at jeg kanskje aldri kom til å få barn. Tungt.

Ba ikke om sykemelding, forutenom de gangene jeg måtte reise og ha behandling. Men etterhvert ble behandlingen så mentalt utmattende at jeg ikke fungerte i jobben lengre. Pushet meg for hardt, og det endte i totalkollaps. I retrospekt tror jeg nok at både jeg og samfunnet hadde hatt det bedre av at jeg fikk 50% sykemelding mens det hele foregikk, og fram til jeg fant medisiner som gjorde at jeg fikk det bedre.

Det blir jo veldig individuelt, men du skal ikke skamme deg over å be om sykemelding dersom du ikke klarer å jobbe ts. Det gagner ingen å jobbe utover sine grenser, da kommer du bare til å bli enda sykere.

Anonymkode: fd278...638

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke at det skal være noen automatikk i det. Man blir jo ikke automatisk dårligere i det man får diagnosen så hvis man ikke har trengt sykemelding før så trenger man det ikke etter heller. 

Anonymkode: 20727...ab2

[SPOCA]

Rødstrupa skrev (4 timer siden):

Ok, det høres ikke greit ut…

Det finnes mange kroniske sykdommer. Jeg har flere, og mange av oss lærer seg å leve relativt gode liv til tross for sykdom.

Tre av mine kroniske sykdommer er epilepsi, astma og hidradenitis suppurativa (svettekjertelbetennelse). Det finnes mennesker som blir ufør av alle disse sykdommene, men det kan slå veldig ulikt ut for oss alle. Min astma er heldigvis relativt mild med god medisinering, så jeg merker lite til den i hverdagen. Epilepsien var veldig vanskelig i starten etter diagnosen (jeg fikk den for ikke mange år siden), og jeg hadde en stund mange anfall. Det førte til at jeg var en del borte fra jobb. Nå er jeg nesten helt stabil, har ikke hatt anfall på ca 8 mnd. I hverdagen er jeg altså ganske god form. 

Det verste for min del nå er svettekjertelbetennelsen. Jeg går med konstant infenksjon i kroppen. Ikke mye, men crp'en er alltid forhøyet. Det gjør at jeg lettere får andre sykdommer, som forkjølelser og andre ting. Dette medførte nylig til at jeg måtte ha operasjon grunnet stor infeksjon i underlivet. Fryktelig vondt, sykehusinnleggelse, og ja, sykemelding i 1 uke etterpå. 

Generelt er derimot livet mitt ganske godt. Jeg lever med ganske mye smerte. Grunnet svettekjertelbetennelsen (jeg får kuler på størrelse med golfballer i armhulene), presses det en del på nerver og skaper arrvev/fistler i armhuler. Jeg kan derfor til tider ha problemer med å bruke armer og hendene. Som lærer er ikke det så fryktelig gunstig. Jeg sliter også med vondt i skuldre, fordi nervesmertene strekker og "stråler" både på under- og oversiden av armhulene. I tillegg har jeg fått en del kuler i underlivet.

Jeg frykter at jeg med tiden kanskje får så mye at jeg kanskje blir ufør. Det vil jeg helst ikke. Enkelte som er hardt rammet blir det, og jeg prøver alt jeg kan å motarbeide dette. Jeg er derfor med i et forskningsprosjekt og tar en medisin man prøver ut. Og det har gitt meg nytt liv, MEN det koster litt. Mye sliten, en del bivirkninger, mange smerter. Men, færre infeksjoner. 

Så jeg tar valget: legge meg ned og gi opp, eller leve med smerter i grunn konstant. Det er kjipt, men har ikke så mye valg. Jeg prøver å fokusere på de gode tingene i livet, som ikke en sykemelding kan hjelpe meg med. Det er kun i svært smertefulle perioder hvor jeg f.eks ikke klarer å gå/stå/bevege meg grunnet byller og kuler jeg får sykemelding. Da er det høyst nødvendig fordi det også er fare for infeksjon. 

Endret fredag kl. 21:01 av SPOCA

[AnonymBruker]

Nei, ikke for noen av dem, jeg har flere ulike.. Ingen gav sykemelding i kraft av diagnosen. 

Migrenen som utviklet seg til å bli kronisk og viste seg vanskelig å behandle i en lang periode var kanskje det vanskeligste..
Sjøgrens 
Reumatisme 
Astma og allergi (enkelte typer mat, pollen, midd / husstøv, dyr og noen mennesker 😝 )
og medfødt scoliose
- ingen gir sykemelding på grunn av diagnosen.
 

Anonymkode: b9b2f...10d

[AnonymBruker]

Nektet først sykemelding, jobbet videre på pur f. - jeg greide jo å komme meg utav sengen, så da gredde jeg å jobbe også!! mentaliteten slo inn så det dundret. Jeg er jo en hardbarket tøffing serru. 

Og det gikk i rundt 9 måneder det. - endte opp ufør. 

Skulle hørt på legen gitt. 

Anonymkode: d41d7...eef

[Rødvinsfilosofen]

Er ikke uvanlig at folk får gradert sykemelding?

Ved graviditet, migrene, pasienter som står i operasjonskø, osv? 🙂

Noen kan omplasseres andre steder hos samme arbeldsgiver, uten problem. 

[SPOCA]

Rødvinsfilosofen skrev (1 minutt siden):

Er ikke uvanlig at folk får gradert sykemelding?

Ved graviditet, migrene, pasienter som står i operasjonskø, osv? 🙂

Noen kan omplasseres andre steder hos samme arbeldsgiver, uten problem. 

Joda, men jeg synes det er veldig vanskelig i min jobb. Enten er man liksom på, eller så er man av. Og jeg elsker jobben min for mye også. Dessuten vil jeg ikke være en byrde for de rundt, spesielt mine kolleger, og jeg presser meg nok litt for hardt i perioder. I tillegg er jeg nok litt for dårlig til å vedkjenne meg hvor store smertene er, så når jeg først får enorme smerter, så blir det veldig vanskelig å gå gradert. Enten er smertene enorme, eller så kjenner jeg på en måte ikke at de er der (man venner seg til mye når det blir en vane).

I tillegg er det også en vanskelig balansegang: de få gangene jeg får enorme smerter eller en stor infeksjon, så går det ikke an å kombinere med gradert sykemelding. F.eks sist, for et par uker siden, så var infeksjonen så alvorlig at jeg nesten fikk blodforgiftning. Det gikk forferdelig fort, fra omtrent en dag til en annen. En dag gikk jeg på jobb og følte meg "normal", neste dag var det rett til sykehusinnleggelse. 

Det er en utfordring, rett og slett. Ikke lett å si hvordan man skal klare å balansere det på en god måte heller, synes jeg.

[Myrmica]

Det var da en veldig rar formulering på spørsmålet? Man får jo ikke sykmelding bare fordi man får en diagnose. 
Men om det stilles en diagnose er det jo nærliggende å tro at det skyldes at man har vært syk eller plaget, og så har lege eller spesialist funnet ut hvorfor, og satt en diagnose. Og da kan man jo være sykmeldt fra symptomene dukket opp (eller ble alvorlige) om det man sliter med er såpass alvorlig at man utredes.

Jeg ble syk for noen år siden, og ble sykmeldt. Etter en del sykehusbesøk og utredninger fikk jeg en diagnose på en kronisk sykdom, og det ble klart at jeg ikke kunne gå tilbake til jobben jeg hadde. Men da hadde jeg jo vært sykmeldt noen måneder alt. 
Jeg hev meg rundt og søkte på jobber jeg kunne utføre. Det tok 10-11 måneder fra jeg først ble syk, til jeg hadde landet en ny jobb. Det var ikke noe «pur f» over det, jeg vil jo helst jobbe, jeg bare kunne ikke fortsette der jeg var. 

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke, men var alt sykmeldt pga diagnosen ble gitt da jeg var innlagt på sykehus. Men den ble ikke utviddet. Utskrivelse og tilbake på jobb.

Anonymkode: cd483...182

[Rødvinsfilosofen]

SPOCA skrev (33 minutter siden):

Det finnes mange kroniske sykdommer. Jeg har flere, og mange av oss lærer seg å leve relativt gode liv til tross for sykdom.

Tre av mine kroniske sykdommer er epilepsi, astma og hidradenitis suppurativa (svettekjertelbetennelse). Det finnes mennesker som blir ufør av alle disse sykdommene, men det kan slå veldig ulikt ut for oss alle. Min astma er heldigvis relativt mild med god medisinering, så jeg merker lite til den i hverdagen. Epilepsien var veldig vanskelig i starten etter diagnosen (jeg fikk den for ikke mange år siden), og jeg hadde en stund mange anfall. Det førte til at jeg var en del borte fra jobb. Nå er jeg nesten helt stabil, har ikke hatt anfall på ca 8 mnd. I hverdagen er jeg altså ganske god form. 

Det verste for min del nå er svettekjertelbetennelsen. Jeg går med konstant infenksjon i kroppen. Ikke mye, men crp'en er alltid forhøyet. Det gjør at jeg lettere får andre sykdommer, som forkjølelser og andre ting. Dette medførte nylig til at jeg måtte ha operasjon grunnet stor infeksjon i underlivet. Fryktelig vondt, sykehusinnleggelse, og ja, sykemelding i 1 uke etterpå. 

Generelt er derimot livet mitt ganske godt. Jeg lever med ganske mye smerte. Grunnet svettekjertelbetennelsen (jeg får kuler på størrelse med golfballer i armhulene), presses det en del på nerver og skaper arrvev/fistler i armhuler. Jeg kan derfor til tider ha problemer med å bruke armer og hendene. Som lærer er ikke det så fryktelig gunstig. Jeg sliter også med vondt i skuldre, fordi nervesmertene strekker og "stråler" både på under- og oversiden av armhulene. I tillegg har jeg fått en del kuler i underlivet.

Jeg frykter at jeg med tiden kanskje får så mye at jeg kanskje blir ufør. Det vil jeg helst ikke. Enkelte som er hardt rammet blir det, og jeg prøver alt jeg kan å motarbeide dette. Jeg er derfor med i et forskningsprosjekt og tar en medisin man prøver ut. Og det har gitt meg nytt liv, MEN det koster litt. Mye sliten, en del bivirkninger, mange smerter. Men, færre infeksjoner. 

Så jeg tar valget: legge meg ned og gi opp, eller leve med smerter i grunn konstant. Det er kjipt, men har ikke så mye valg. Jeg prøver å fokusere på de gode tingene i livet, som ikke en sykemelding kan hjelpe meg med. Det er kun i svært smertefulle perioder hvor jeg f.eks ikke klarer å gå/stå/bevege meg grunnet byller og kuler jeg får sykemelding. Da er det høyst nødvendig fordi det også er fare for infeksjon. 

Kan høres ut som at du bør sykemeldes fullt, finne ut av hva som forårsaker infeksjonene, og forsøke å ta vare på helsen din.

Være seg trening, fysioterapi, psykologisk oppfølging, osv.

[SPOCA]

Rødvinsfilosofen skrev (Akkurat nå):

Kan høres ut som at du bør sykemeldes fullt, finne ut av hva som forårsaker infeksjonene, og forsøke å ta vare på helsen din.

Være seg trening, fysioterapi, psykologisk oppfølging, osv.

Det har jeg allerede skrevet. Jeg har en autoimmun sykdom som er hovedårsaken. Trening, fysioterapi osv kan lette symptomer, men jeg vil aldri bli frisk, dessverre. En autoimmun sykdom betyr at kroppen angriper seg selv. Det er en tilstand hvor kroppens eget immunsystem begynner å angripe kroppens egne celler og vev, som om de var fremmede inntrengere. 

Man kan gjøre veldig mye selv, men noen ting må man avfinne seg med. Enn så lenge prøver jeg å leve det livet jeg kan, uten sykemelding. 

[AnonymBruker]

Nei, min autismediagnose gjorde vell egentlig ingen forskjell i livet mitt. Alt fortsatte som før. Selvsagt ble jeg ikke sykmeldt.

Anonymkode: 524af...7f6

[Grüner]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Fikk du sykemelding da du fikk påvist en kronisk diagnose? Eller jobbet du videre på jobben på pur f? Jeg tenker ikke på vanlige diagnoser her, a la ADHD, autisme og lignende, men heller ikke kreft og veldig alvorlige diagnoser, men på diagnoser som likevel velter om på hele livet ditt. 

Anonymkode: 5052d...d64

En kronisk diagnose er ikke ensbetydende med sykemelding. Det er veldig mange kronisk syke som likevel står i jobb. Jobbe videre på pur f? Skal du bare bli hjemme og drite i jobben fordi du har fått en diagnose da mener du? Det er ikke diagnosen i seg selv som avgjør om du kan stå i jobb, men om du er arbeidsfør: folk med samme diagnose kan være både i full jobb og uføre. 

[veronica<3]

Tråden er ryddet for latterliggjøring.

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

Jeg har blitt sykemeldt når jeg har vært for syk til å jobbe. 

Anonymkode: 6cd88...7b3

[AnonymBruker]

Nei, absolutt ikke. Men har hatt sykemeldibg i forbindelse med sykehus/behandling.

Ved kronisk diagnose må man jo tilpasse seg. Jeg måtte skifte jobb en gang, fordi jobben ikke var forenelig med sykdommen. Deg er jo min jobb å tilpasse meg min kropp, ikke legens jobb å sykemelde meg.

Anonymkode: d25a5...cba

[AnonymBruker]

Jeg har selv en god del kroniske diagnoser, inkludert fra barndommen. Jeg har også familie som har fått litt forskjellig. En lever med kreft og jobbet til det var naturlig å gå av. Annen jobber med Parkinson. Kraftig redusert, men har fortsatt masse å bidra med av kompetanse innen sitt felt. Skal etter planen jobbe til naturlig avgang, men det kan jo selvsagt endre seg. 

Anonymkode: 06e9f...c9a

[AnonymBruker]

Selvfølgelig ikke selv om jeg har flere diagnoser.

Anonymkode: cdbbd...c53