Jeg er så bitter etter samlivsbrudd, bare jeg som tenker sånn?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva tenker du din eks burdet gjort annerledes? Hadde han forutsetninger for å bygge seg opp et liv alene (sosialt, økonomisk, emosjonelt, fysisk osv)? 

Anonymkode: 69749...20e

Det ansvaret er jo ingen andre enn ens selvs, uansett hvor vanskelig det er. Man må ikke velge bitterheten, eller la det gå utover barna. 

Anonymkode: a44fa...7dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fint perspektiv. Jeg bærer disse følelsene på vegne av barna, ikke meg selv. Det er de langsiktige konsekvensene for de som gnager på meg. Ser for meg hvor mye lettere alt hadde vært for de om de hadde sluppet å forholde seg til to familier på hver sin kant…

Anonymkode: 69749...20e

Det er klart man bærer mye på vegne av barna, det tror jeg de som har ønsket skilsmisse også gjør. Men det gagner hverken deg eller barna å gå å bære på dette for lenge eller for mye. Igjen, hvis jeg skulle satt meg ned og kjent på alt på vegne av barna hadde jeg virkelig hatt det vondt konstant. Det gjør meg jo ikke til en bedre mor det heller. Man må prøve å stake ut en ny vei, med de realitetene som er, og ha god tro på at livet kan bli bra igjen også for barna. De skal selvfølgelig få ha sine følelser rundt dette, for det vil komme situasjoner og øyeblikk som er tøffe. Men bitterhet rundt dette har en tendens til å skinne gjennom, så det å ha tatt den jobben med å bearbeide ting tror jeg er veldig viktig for å kunne støtte barna best mulig. 

Og så er det klart at denne prosessen skjer jo ikke over natta. Man er forbanna, sår, lei seg, man grubler og tenker og bekymrer seg for barna. Men blir man der for lenge, så tror jeg det setter seg og det er så ødeleggende for den korte tiden man tross alt har hjemmeboende barn, den tiden som er deres barndom. 

Anonymkode: a44fa...7dd

[BobbySocks]

Det hjelper vel ikke med en bitter mor i tillegg, så jeg hadde faktisk bare droppet hele bitterheten. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg sliter med å akseptere konsekvensene av at min mann valgte å bryte ekteskapet. Vi hadde problemer med kommunikasjon og nærhet i lang tid, men hav var ikke villig til å jobbe med det. Han var også utro mot meg, og mange ville nok sagt bra du ble kvitt han - du fortjener bedre.

Problemet er at konsekvensene av samlivsbruddet er så voldsomme, og spesielt for barna. Jeg ser med skrekk og gru på hvor komplisert og vanskelig de har og får det, som hadde vært unngått i en kjernefamilie. Jeg tenker spesielt på all tiden de går glipp av med familie, stresser med flytting frem og tilbake (rotløshet), den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Syntes så mange syntes skilsmisse er så flott og befriende, men jeg hater det! Er det bare jeg som tenker sånn?

Anonymkode: 69749...20e

Du har all grunn til å være bitter. Din exmann er en drittsekk som kun tenker på seg selv. 

Anonymkode: 5e26f...8ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har all grunn til å være bitter. Din exmann er en drittsekk som kun tenker på seg selv. 

Anonymkode: 5e26f...8ce

Men hva hjelper bitterheten på? Får ungene det bedre av at mor er bitter tror du?

Anonymkode: afa66...488

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette er veldig beskrivende. Jeg vil gjerne være den lykkelig forelderen på hyttetur, men sannheten er at jeg ikke er det (selv om jeg later som). Hvordan komme seg dit? Jeg har det bra når barna har det bra, og det har de ikke nå…

Det har gått snart to år siden bruddet, og 1,5 år siden separasjonen.

Anonymkode: 69749...20e

Jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt, jeg var bitter i tre år etter et brudd, og det var "bare" en kjæreste, ingen barn involvert.

Så: bitterhet er ikke lett å slippe. Det var i min erfaring den seigeste følelsen av alle som kom med kjærlighetssorgen, som tok lengst tid før den slapp taket. Jeg kan fremdeles bli bitter iblant på det der bruddet, all tiden og tårene jeg kastet bort. 

Men en ting jeg merker litt i noen av innleggene dine, som jeg er klar over blir litt banalt å påpeke altså men det virker som du går og gnager på dette og bærer på dette på vegne av barna, det er bekymringer for dem som gjør at du ikke har det noe bra med deg selv nå. 

Tror du det er en nyttig følelse for barna dine, at du gnager på deres vegne? Barn plukker jo opp mer enn man tror også. I stedet for å tenke at barna må ha det bra for at du skal ha det bra, så tenk på det motsatt - for at barna skal ha det bra, må de føle at DU har det bra. 

Det kan være at all bekymringen, gnagingen og omtanken du har om barna dine, ikke gjør det så mye bedre for dem alltid. 

Skilsmisse påvirker selvsagt også barn negativt. Men det er ikke sikkert at de går rundt og gnager sånn i dag på det som skal skje i morgen, med boligkjøp og whatnot. Det er jo en foreldres byrde å tenke på disse tingene, på barnas fremtid og forutsetninger, økonomisk og ellers. Likevel - HVA godt får du ut av  å gnage på det, i dag? Ingenting. Det hjelper ingenting. Og i all fall IKKE barna dine. Det er ikke sikkert de tenker på det engang. Fokuser på nuet og gjør det beste ut av det. Jobb med å ha det bra med deg selv, sånn at barna dine kan få ha det bra. Det verste med skilsmisse for barn er jo som oftest ikke å miste et hus, men å se foreldrene ha det dritt.  

Anonymkode: cbb0d...e9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg sliter med å akseptere konsekvensene av at min mann valgte å bryte ekteskapet. Vi hadde problemer med kommunikasjon og nærhet i lang tid, men hav var ikke villig til å jobbe med det. Han var også utro mot meg, og mange ville nok sagt bra du ble kvitt han - du fortjener bedre.

Problemet er at konsekvensene av samlivsbruddet er så voldsomme, og spesielt for barna. Jeg ser med skrekk og gru på hvor komplisert og vanskelig de har og får det, som hadde vært unngått i en kjernefamilie. Jeg tenker spesielt på all tiden de går glipp av med familie, stresser med flytting frem og tilbake (rotløshet), den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Syntes så mange syntes skilsmisse er så flott og befriende, men jeg hater det! Er det bare jeg som tenker sånn?

Anonymkode: 69749...20e

Bare vent! Du kommer til å føle det annerledes om en stund. Har sett det gang på gang når det gjelder kvinner. Det ligger mest sannsynlig ett bedre liv der for deg i fremtiden🥰 garantert. 

Anonymkode: 4fcd9...7cf

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg sliter med å akseptere konsekvensene av at min mann valgte å bryte ekteskapet. Vi hadde problemer med kommunikasjon og nærhet i lang tid, men hav var ikke villig til å jobbe med det. Han var også utro mot meg, og mange ville nok sagt bra du ble kvitt han - du fortjener bedre.

Problemet er at konsekvensene av samlivsbruddet er så voldsomme, og spesielt for barna. Jeg ser med skrekk og gru på hvor komplisert og vanskelig de har og får det, som hadde vært unngått i en kjernefamilie. Jeg tenker spesielt på all tiden de går glipp av med familie, stresser med flytting frem og tilbake (rotløshet), den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Syntes så mange syntes skilsmisse er så flott og befriende, men jeg hater det! Er det bare jeg som tenker sånn?

Anonymkode: 69749...20e

Uff!

Tror mange kan kjenne det slik. 
 

Vet om flere som opplever det som blodig urettferdig at de plutselig bare skal være sammen med barna sine 50% av tiden, ikke kan ta det som en selvfølge at man skal feire bursdager, jul, nyttår og 17.mai sammen, «bare fordi» mannen var utro.

I dag er det nesten vanligere at foreldre er skilt, og gjerne har nye partnere med barn, enn at man har to foreldre som lever sammen.

Så barna dine vil på ingen måte «være alene» om å ha det slik.

Tror du må prøve å gjøre det beste ut av livssituasjonen din, og prøve å unngå å bli helt oppspist av bitterhet. 

[AnonymBruker]

Vi giftet oss for ung og etter barnet kom innså vi(spesielt jeg) at vi vokste i totalt forskjellige retninger.

Jeg ville gå, men han ønsket å kjempe. Så vi prøvde, men det hjalp lite når han ikke var villig til å gjøre om ord til handling.

Skilte meg som 40 åring og det er det beste som har skjedd meg.

Joda, en er plutselig alene om alt(jeg har full daglig omsorg og foreldreansvar), og jeg kysset drømmen om hus og hage farvel.

Vi klarte oss fint, men luksus ble det selvsagt lite av. Men vi var begge lykkeligere enn med eksen.

Møtte faktisk drømmemannen 7 mnd etter seperasjonen.

I dag eier vi hus sammen og jeg har fått to nydelige bonusbarn.

Det er aldri for sent å starte på nytt.

Anonymkode: 8772e...6a4

[AnonymBruker]

Hei TS. Trist å høre at du har opplevd en vond skilsmisse. Jeg vil bare spørre om noe. Hadde du det bedre i forholdet enn du har nå? Og har du troa på at dere kunne fått det bedre om dere prøvde? 

Anonymkode: 5e2eb...cfe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

(...) den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Anonymkode: 69749...20e

Hvis dere hadde økonomien til alt dette (uthevet) før skilsmissen, må dere da ha sittet godt i det og tjent pent? Sistnevnte har vel ikke endret seg, så hvorfor er økonomien plutselig rasert? Dere kan vel flytte til noe mindre og billigere og gå ned et par trinn i levestandard uten at det blir helt krise og matutleveringskø. Vær løsningsorientert i stedet for å dyrke bitterheten.  

Anonymkode: 4fcba...db9

[AnonymBruker]

Bitterhet er ikke beskrivende nok på hva jeg føler, raseri, sorg, livet er helt ødelagt og fremtiden er ikke lys i hvert fall. 
Så føler virkelig med deg. 

Anonymkode: a43d5...ea8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg sliter med å akseptere konsekvensene av at min mann valgte å bryte ekteskapet. Vi hadde problemer med kommunikasjon og nærhet i lang tid, men hav var ikke villig til å jobbe med det. Han var også utro mot meg, og mange ville nok sagt bra du ble kvitt han - du fortjener bedre.

Problemet er at konsekvensene av samlivsbruddet er så voldsomme, og spesielt for barna. Jeg ser med skrekk og gru på hvor komplisert og vanskelig de har og får det, som hadde vært unngått i en kjernefamilie. Jeg tenker spesielt på all tiden de går glipp av med familie, stresser med flytting frem og tilbake (rotløshet), den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Syntes så mange syntes skilsmisse er så flott og befriende, men jeg hater det! Er det bare jeg som tenker sånn?

Anonymkode: 69749...20e

I eit samlivsbrudd er det vel sjelden noen vinnere, men bare tapere ?

Kan ikkje forestille meg hvordan det ville vert å vokse opp med foreldre med delt omsorg, og barna skal vere en skal "kasteball " mellom foreldrene.  Samlivsbrudd har også sine økonomiske konsekvenser, og kan ta mange år å bygge seg oppatt økonomisk. 

Spørsmålet er imidlertid kva er alternativet ?  Kan ein  fortsatt dele hus, men ikkje seng og soverom, og  gi hverandre frihet til å leve utan at livet skal føles "fengslende". ?

Hvor mye ofrer /gir  ein  egentlig av seg selv når ein inngår ekteskap / samboerskap ?

Bør ein  gi aksept for utroskap når ein ikkje får innfridd sitt sexbehov hjemme. ? 

Sex er noe ein gir av seg selv som ein ikkje gir til alle og enhver, og ein er i sin fulle rett å bestemme over egen kropp selv om ein lever saman med partner.  

Anonymkode: 0d8a1...b02

[AnonymBruker]

Utdanning i Norge er faktisk gratis. Også på universitetet.

Jeg er skilt, og verken jeg eller min eks kan hjelpe de inn på boligmarkedet. Men mine barn forventer ikke det.

De har jobber og forsørger seg selv mens de studerer. 

Jeg støtter de med å komme med gode råd i tunge stunder, og lager felles middag/frokost når det passer for alle, helst flere ganger i måneden.

Vi samarbeider godt om barna - og da har barna det godt.

Legg bort bitterheten din. Fokuser på hva som vil gjøre livet godt for barna og deg selv. Ikke fokuser på det materielle. I det lange løp betyr materielle ting veldig lite.

Anonymkode: 5c9a7...841

[KaffekoppQueen]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg sliter med å akseptere konsekvensene av at min mann valgte å bryte ekteskapet. Vi hadde problemer med kommunikasjon og nærhet i lang tid, men hav var ikke villig til å jobbe med det. Han var også utro mot meg, og mange ville nok sagt bra du ble kvitt han - du fortjener bedre.

Problemet er at konsekvensene av samlivsbruddet er så voldsomme, og spesielt for barna. Jeg ser med skrekk og gru på hvor komplisert og vanskelig de har og får det, som hadde vært unngått i en kjernefamilie. Jeg tenker spesielt på all tiden de går glipp av med familie, stresser med flytting frem og tilbake (rotløshet), den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Syntes så mange syntes skilsmisse er så flott og befriende, men jeg hater det! Er det bare jeg som tenker sånn?

Anonymkode: 69749...20e

Føler det du sier 100 %

[AnonymBruker]

Jeg står midt i det samme. Føler livet har gått fra å "ha alt" til å starte helt på nytt. Eksmannen min gjør i tillegg livet surt for meg fordi elskerinnen/nå kjæresten hans blander seg i hvordan vi gjør det med barna. Samværsavtalen var nettopp opp til vurdering, og det er tydelig at hun bestemmer. Jeg hater at det mennesket får tid med mine barn, og påvirker han til å endre ting vi var enige om, som nå har gitt meg enda mindre tid med barna mine.

Ellers føler jeg ALT det du beskriver. Og så mye mye mer..

Anonymkode: 3bd2c...4bb

[AnonymBruker]

Lett å være bitter når alt er nytt, og du ikke ønsket dette. Men samtidig handler det om c. Cc 

Er det sant at faktisk alle rundt har god nok råd til ferieturer og å hjelpe barn med å kjøpe bolig? Eller er det noe du føler på fordi det økonomiske er tungt nå? 

Hvis barna snart er ferdig på ungdomstrinnet, er det vel ikke mange år framover de bor hjemme. Snart skal de tjene egne penger. Du selv vil snart slippe forsørgeransvaret, og kan tom endre jobb, utdanning ol om dy ønsker. 

Jeg er selv skilt, og måtte se i øynene at framtidas ikke ble som jeg hadde trodd. Det økonomiske ble mye tyngre. Jeg mistet boligen og mye annet. Men det jeg begynte å si til meg selv, i min sorg og bitterhet, var: Han var ansvarlig for det som skjedde i og rett etter bruddet. Mens alt som skjedde etterpå, det er mitt liv og mitt ansvar. Etterhvert begynte jeg å tro på det, og se nye muligheter. Og tom oppdage noen fordeler. 

Anonymkode: 06ef6...200

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.9.2025 den 7.58):

Jeg sliter med å akseptere konsekvensene av at min mann valgte å bryte ekteskapet. Vi hadde problemer med kommunikasjon og nærhet i lang tid, men hav var ikke villig til å jobbe med det. Han var også utro mot meg, og mange ville nok sagt bra du ble kvitt han - du fortjener bedre.

Problemet er at konsekvensene av samlivsbruddet er så voldsomme, og spesielt for barna. Jeg ser med skrekk og gru på hvor komplisert og vanskelig de har og får det, som hadde vært unngått i en kjernefamilie. Jeg tenker spesielt på all tiden de går glipp av med familie, stresser med flytting frem og tilbake (rotløshet), den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Syntes så mange syntes skilsmisse er så flott og befriende, men jeg hater det! Er det bare jeg som tenker sånn?

Anonymkode: 69749...20e

Du har rett til å føle akkurat det du gjør! Håper det går bedre etter hvert!

Anonymkode: 2f8d4...e33