Jeg er så bitter etter samlivsbrudd, bare jeg som tenker sånn?

[AnonymBruker]

Jeg sliter med å akseptere konsekvensene av at min mann valgte å bryte ekteskapet. Vi hadde problemer med kommunikasjon og nærhet i lang tid, men hav var ikke villig til å jobbe med det. Han var også utro mot meg, og mange ville nok sagt bra du ble kvitt han - du fortjener bedre.

Problemet er at konsekvensene av samlivsbruddet er så voldsomme, og spesielt for barna. Jeg ser med skrekk og gru på hvor komplisert og vanskelig de har og får det, som hadde vært unngått i en kjernefamilie. Jeg tenker spesielt på all tiden de går glipp av med familie, stresser med flytting frem og tilbake (rotløshet), den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Syntes så mange syntes skilsmisse er så flott og befriende, men jeg hater det! Er det bare jeg som tenker sånn?

Anonymkode: 69749...20e

[AnonymBruker]

Jeg fikk bedre økonomi etter skilsmissen fordi jeg slapp at rotet til eksmannen; han hadde kredittkortgjeld og spilt bort en masse penger bak ryggen min. Jeg har nå stålkontroll på økonomien og kommer aldri til å slippe noen mann inn der, det er helt sikkert. 

Jeg forstår at skilsmisse må være tøft når man ikke ønsket det selv. Er det noe dere kan endre for å gjøre det enklere for dem? Ha en samværsordning med ett primært hjem (det gjorde vi), eller f.eks. bytte fra en uke hvert sted til to, så de rekker å falle til ro mellom hvert skift? 

Jeg er ikke bitter etter skilsmissen, men jeg var jo enig i at vi skulle skilles, og det var ikke utroskap på noen side. Det må ha vært steintøft å stå i. Jeg er sjeleglad for at vi ble skilt, og det går veldig fint med barna som dengang var 10 og 8; nå er de 19 og 17 og har blitt noen greie, flinke ungdommer som trives godt i livene sine. 

Skilsmisse er en stor sorg for barn, men man blir ikke noe dårligere menneske av å oppleve sorg. Hvis dere som foreldre klarer å samarbeide og snakke pent om hverandre, og du klarer å fjerne fokus på mer overflatiske ting som dyre ferier osv, kan det gå veldig bra. Det viktigste er å ha engasjerte, snille foreldre som setter barna først, penger kommer langt ned på prioriteringslisten (såfremt man har til det nødvendige, selvfølgelig). 

Anonymkode: b9b37...5e3

[AnonymBruker]

Jeg har en lang liste over ting jeg kunne vært bitter over etter min skilsmisse, både for meg selv og for barna våre, jeg kunne marinert i bitterhet resten av min levetid, garantert.. men, her er mitt beste tips til deg: ikke dyrk det! 

Vi har ett eneste liv, tenk på det. Vi kan ikke få tiden tilbake, eller gjøre om. Jeg måtte se det sånn, at jeg har et aktivt ansvar for mitt eget liv og mine barns liv og må gjøre det beste ut av det og ting kan alltid bli bedre enn man tror, også økonomisk. Å være  bitter gjør deg fort passiv og man blir fanget av omstendighetene heller enn å gjøre noe for å få det bedre. 

Anonymkode: a44fa...7dd

[Carrot]

Så du TS mener man skal akeptere å være ulykkelig i et forhold med dårlig kommunikasjon, konflikter og avstand til partneren som er ment å være ens nermeste fordi det gir materielle goder for barna? Hva lærer du barna dine da? 

[AnonymBruker]

Følelsene etter et brudd er nok ulikt avhengig om man er den som forlater sin partner eller den som blir forlatt. 

jeg hadde også mye jeg kunne vært bitter for etter å ha gått ut av et partnerskap, men jeg valgte å fokusere på det positive, det jeg var i posisjon til å endre/forbedre, nye muligheter og hva som var best for barna. Nå var det jeg som valgte å bryte, derfor var det kanskje enklere for meg. Min tidligere partner valgte definitivt å dyrke bitterheten, raseriet og sorgen, hvilket gikk utover barna. Dårlig valg…

Anonymkode: a8a5c...eb6

[AnonymBruker]

Carrot skrev (12 minutter siden):

Så du TS mener man skal akeptere å være ulykkelig i et forhold med dårlig kommunikasjon, konflikter og avstand til partneren som er ment å være ens nermeste fordi det gir materielle goder for barna? Hva lærer du barna dine da? 

Absolutt ikke. Men jeg mener man skal gjøre et helhjerta forsøk på å jobbe seg gjennom utfordringene før man velger å gå (eller gå til noen andre bak ryggen til partneren sin). I vårt tilfelle brukte han nesten to år på å være utro, nekte for det - og samtidig nekte å jobbe med forholdet (et hver forsøk fra meg ble møtt med passiv stillhet eller sinne). 

Jeg mener også at voksne mennesker som har tatt et valg om å stifte familie har et felles ansvar for denne (og hverandre) livet ut. Ikke at man trenger å være gift eller leve sammen som kjærester for evig, men en familie tar vare på hverandre i gode og onde dager - og så lenge barna er barn må de voksne stå sammen for hverandre. Barna har det ikke bra dersom mor eller far strever alene. 

Anonymkode: 69749...20e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Følelsene etter et brudd er nok ulikt avhengig om man er den som forlater sin partner eller den som blir forlatt. 

jeg hadde også mye jeg kunne vært bitter for etter å ha gått ut av et partnerskap, men jeg valgte å fokusere på det positive, det jeg var i posisjon til å endre/forbedre, nye muligheter og hva som var best for barna. Nå var det jeg som valgte å bryte, derfor var det kanskje enklere for meg. Min tidligere partner valgte definitivt å dyrke bitterheten, raseriet og sorgen, hvilket gikk utover barna. Dårlig valg…

Anonymkode: a8a5c...eb6

Hva tenker du din eks burdet gjort annerledes? Hadde han forutsetninger for å bygge seg opp et liv alene (sosialt, økonomisk, emosjonelt, fysisk osv)? 

Anonymkode: 69749...20e

[AnonymBruker]

Økonomiske konsekvenser er jo en av årsakene til at noen står i dårlige ekteskap så altfor lenge - og er dypt ulykkelige. 

Det er klart det er bittert, med barna, økonomien, fremtiden som man mister. Og når man står midt i det, så er bitterhten nok ofte større enn lettelsen. Dette er jo også en normal fase i kjærlighettsorg. Du har vært gjennom - og skal nok fremdeles gjennom - alle følelsene i verden. 

Få synes vel at skilsmisse er utelukkende flott og befriende og positivt. Men man kan få den følelsen etterhvert, når man har kommet på den andre siden av det. Da tror jeg den vil veie tyngre enn materialisme. Og at ungene får det bedre med lykkelige foreldre på hver sin hyttetur, enn to foreldre med isfront og elendig ekteskap sammen på sydentur.

Og selv de som er helt over det og kjempefornøyde med å være skilt, kan nok av og til få et stikk av at det er synd man ikke har det store huset sammen, eller er besteforeldre sammen og har storfamilien samlet til jul. Man hadde jo en drøm og et livsprosjekt som ikke ble fullført helt ut. Den følelsen kan være der, men den vil ikke spise deg opp. 

Anonymkode: cbb0d...e9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg har en lang liste over ting jeg kunne vært bitter over etter min skilsmisse, både for meg selv og for barna våre, jeg kunne marinert i bitterhet resten av min levetid, garantert.. men, her er mitt beste tips til deg: ikke dyrk det! 

Vi har ett eneste liv, tenk på det. Vi kan ikke få tiden tilbake, eller gjøre om. Jeg måtte se det sånn, at jeg har et aktivt ansvar for mitt eget liv og mine barns liv og må gjøre det beste ut av det og ting kan alltid bli bedre enn man tror, også økonomisk. Å være  bitter gjør deg fort passiv og man blir fanget av omstendighetene heller enn å gjøre noe for å få det bedre. 

Anonymkode: a44fa...7dd

Fint perspektiv. Jeg bærer disse følelsene på vegne av barna, ikke meg selv. Det er de langsiktige konsekvensene for de som gnager på meg. Ser for meg hvor mye lettere alt hadde vært for de om de hadde sluppet å forholde seg til to familier på hver sin kant…

Anonymkode: 69749...20e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg sliter med å akseptere konsekvensene av at min mann valgte å bryte ekteskapet. Vi hadde problemer med kommunikasjon og nærhet i lang tid, men hav var ikke villig til å jobbe med det. Han var også utro mot meg, og mange ville nok sagt bra du ble kvitt han - du fortjener bedre.

Problemet er at konsekvensene av samlivsbruddet er så voldsomme, og spesielt for barna. Jeg ser med skrekk og gru på hvor komplisert og vanskelig de har og får det, som hadde vært unngått i en kjernefamilie. Jeg tenker spesielt på all tiden de går glipp av med familie, stresser med flytting frem og tilbake (rotløshet), den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Syntes så mange syntes skilsmisse er så flott og befriende, men jeg hater det! Er det bare jeg som tenker sånn?

Anonymkode: 69749...20e

Dette er slik jeg opplever det også. Ikke hør på alle disse folka som kommer med tåpelig råd og meninger. Du har beskrevet en skilmisse slik dewn er for de aller aller fleste. Det er slett ikke flott og befriende for noen, og aller minst barna. Det får store konsekvenser på samfunnsnivå, uansett hvor mye disse "lykkelige skilte" tyter for å rettferdiggjøre egen elendighet. 

Anonymkode: 3260b...9c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Økonomiske konsekvenser er jo en av årsakene til at noen står i dårlige ekteskap så altfor lenge - og er dypt ulykkelige. 

Det er klart det er bittert, med barna, økonomien, fremtiden som man mister. Og når man står midt i det, så er bitterhten nok ofte større enn lettelsen. Dette er jo også en normal fase i kjærlighettsorg. Du har vært gjennom - og skal nok fremdeles gjennom - alle følelsene i verden. 

Få synes vel at skilsmisse er utelukkende flott og befriende og positivt. Men man kan få den følelsen etterhvert, når man har kommet på den andre siden av det. Da tror jeg den vil veie tyngre enn materialisme. Og at ungene får det bedre med lykkelige foreldre på hver sin hyttetur, enn to foreldre med isfront og elendig ekteskap sammen på sydentur.

Og selv de som er helt over det og kjempefornøyde med å være skilt, kan nok av og til få et stikk av at det er synd man ikke har det store huset sammen, eller er besteforeldre sammen og har storfamilien samlet til jul. Man hadde jo en drøm og et livsprosjekt som ikke ble fullført helt ut. Den følelsen kan være der, men den vil ikke spise deg opp. 

Anonymkode: cbb0d...e9c

Dette er veldig beskrivende. Jeg vil gjerne være den lykkelig forelderen på hyttetur, men sannheten er at jeg ikke er det (selv om jeg later som). Hvordan komme seg dit? Jeg har det bra når barna har det bra, og det har de ikke nå…

Det har gått snart to år siden bruddet, og 1,5 år siden separasjonen.

Anonymkode: 69749...20e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Absolutt ikke. Men jeg mener man skal gjøre et helhjerta forsøk på å jobbe seg gjennom utfordringene før man velger å gå (eller gå til noen andre bak ryggen til partneren sin). I vårt tilfelle brukte han nesten to år på å være utro, nekte for det - og samtidig nekte å jobbe med forholdet (et hver forsøk fra meg ble møtt med passiv stillhet eller sinne). 

Jeg mener også at voksne mennesker som har tatt et valg om å stifte familie har et felles ansvar for denne (og hverandre) livet ut. Ikke at man trenger å være gift eller leve sammen som kjærester for evig, men en familie tar vare på hverandre i gode og onde dager - og så lenge barna er barn må de voksne stå sammen for hverandre. Barna har det ikke bra dersom mor eller far strever alene. 

Anonymkode: 69749...20e

Dette var jo hans måte å komme seg ut av forholdet på, han hadde åpenbart null interesse for å få det til å fungere. Det beste hadde jo vært et ryddig brudd, men han er tydeligvis en barnslig og feig liten dritt. Som min far ville sagt; du kan ikke forvente mer der det ikke er mer.

Anonymkode: f69ad...168

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Absolutt ikke. Men jeg mener man skal gjøre et helhjerta forsøk på å jobbe seg gjennom utfordringene før man velger å gå (eller gå til noen andre bak ryggen til partneren sin). I vårt tilfelle brukte han nesten to år på å være utro, nekte for det - og samtidig nekte å jobbe med forholdet (et hver forsøk fra meg ble møtt med passiv stillhet eller sinne). 

Jeg mener også at voksne mennesker som har tatt et valg om å stifte familie har et felles ansvar for denne (og hverandre) livet ut. Ikke at man trenger å være gift eller leve sammen som kjærester for evig, men en familie tar vare på hverandre i gode og onde dager - og så lenge barna er barn må de voksne stå sammen for hverandre. Barna har det ikke bra dersom mor eller far strever alene. 

Anonymkode: 69749...20e

Forholdet hadde vel trolig solide mangler før han var utro. Hvor var interessen deres da for å fikse forholdet?

Dessuten må man alltid planlegge og stille seg slik at man klarer å håndtere økonomien sin alene. Dersom man feks bare har råd til å være alene med 2 barn så får man ikke 4 med en partner.

Anonymkode: 015e9...c76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Absolutt ikke. Men jeg mener man skal gjøre et helhjerta forsøk på å jobbe seg gjennom utfordringene før man velger å gå (eller gå til noen andre bak ryggen til partneren sin). I vårt tilfelle brukte han nesten to år på å være utro, nekte for det - og samtidig nekte å jobbe med forholdet (et hver forsøk fra meg ble møtt med passiv stillhet eller sinne). 

Jeg mener også at voksne mennesker som har tatt et valg om å stifte familie har et felles ansvar for denne (og hverandre) livet ut. Ikke at man trenger å være gift eller leve sammen som kjærester for evig, men en familie tar vare på hverandre i gode og onde dager - og så lenge barna er barn må de voksne stå sammen for hverandre. Barna har det ikke bra dersom mor eller far strever alene. 

Anonymkode: 69749...20e

Man kan vel ta vare på barna fra hver sin kant. Jeg bare elsker livet mitt etter at jeg ble skilt. Må stå på for å ha råd til alt jeg vil ha, men det går helt fint. Den eldste har kjøpt seg leilighet med hjelp fra meg og den yngste kommer også til å få litt hjelp når det blir hans tur. 

Du trenger bare tid til å fordøye det hele, og så blir det gradvis mye bedre! 
Ønsker deg alt godt og lykke til❤️

Det meste vi bekymrer oss for kommer aldri til å skje 😁

K48

Anonymkode: ec08d...8e2

[Carrot]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Absolutt ikke. Men jeg mener man skal gjøre et helhjerta forsøk på å jobbe seg gjennom utfordringene før man velger å gå (eller gå til noen andre bak ryggen til partneren sin). I vårt tilfelle brukte han nesten to år på å være utro, nekte for det - og samtidig nekte å jobbe med forholdet (et hver forsøk fra meg ble møtt med passiv stillhet eller sinne). 

Jeg mener også at voksne mennesker som har tatt et valg om å stifte familie har et felles ansvar for denne (og hverandre) livet ut. Ikke at man trenger å være gift eller leve sammen som kjærester for evig, men en familie tar vare på hverandre i gode og onde dager - og så lenge barna er barn må de voksne stå sammen for hverandre. Barna har det ikke bra dersom mor eller far strever alene. 

Anonymkode: 69749...20e

jeg er lei for at du ble bedratt TS, og at du føler han ikke var "all in" de siste årene slik du følte du var men nå er det som det er, og da tenker jeg som en annen skrev at å ikke dvele ved det og bli bitter er din beste fremtid og den er et valg. 
Du skrev at dere slet i lang tid, kanskje lengre enn de to årene han var invistert et annet sted - veien tilbake fra det er ikke alltd kun basert på valg, noen ganger må man følge hjertet for egen del også. Han burde selvsagt IKKE latt det gå to år der du kanskje trodde dere jobbet mot et felles og bedre mål mens han ikke gjorde det osv, men NÅ er situasjonen som den er og den kan du gjøre det beste utav. Man må ikke ha materielle goder for å ha en god oppvekst men man må ha det godt innvendig så jobb med å få det godt innvending, både for deg selv og for barna dine ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Dette er veldig beskrivende. Jeg vil gjerne være den lykkelig forelderen på hyttetur, men sannheten er at jeg ikke er det (selv om jeg later som). Hvordan komme seg dit? Jeg har det bra når barna har det bra, og det har de ikke nå…

Det har gått snart to år siden bruddet, og 1,5 år siden separasjonen.

Anonymkode: 69749...20e

Det tok 2 år før jeg kom meg ut av det. Jeg var yngre enn deg. Jeg var 30 år med barn, utro mann som i tillegg hadde fått gjeld , og det viste seg at alt dette nok skjedde delvis grunnet at han hadde blitt bipolar!! Så da kunne han ikke ha barna en periode. Der stod jeg; 30 år gammel med barn, gjeld- måtte i leid leilighet, ta meg av barna alene osv... 

Det eneste positive var at jeg var ung. Jeg troppet opp på arbeidsplassen jeg visste ville gi meg masse lønn, og solgte meg inn. Jeg var så ung, og barna så små at det var liksom naturlig at jeg fant en ny mann. Så jeg kunne bygge meg opp igjen. Jeg både kunne og måtte endre alt for å ta tak i problemene som lå der. Men da var det kanskje greit at jeg var 30, og ikke 40. 

Så ungene har ikke manglet noe som ungdommer, eller som unge voksne. Jeg kan hjelpe dem med bolig, og selv om jeg ikke kunne spare en periode, så kan jeg enda gjøre det. Fremtiden er ikke hugget i stein. Du skaper den. Det er vel svaret mitt. Det er vanskeligere når du er alene, men samtidig lettere. Du bruker ikke masse energi på en mann som delvis ikke fungerer og drar energien din ut, bekymringer rundt det. Du kan faktisk bruke det på å konsentrere deg om hvordan du vil ha det, og skape det selv. Du og barna kan ha det kjempefint sammen. Mine barn har veldig gode minner fra den tiden. Vi skapte et hjem sammen. 

Trenger du mer penger? Tjen mer penger! Snu tankegangen til at det som var før, ikke definerer deg nå. Du er fortsatt i sorg, på egne og barnas vegne. Jeg var også der en periode, men så måtte jeg bare akseptere hvor jeg var. Det var skummelt, det var veldig rart, men jeg kunne faktisk ikke lene meg på andre enn meg selv. Og det er ganske så mestringsfølelse når du skjønner at du bestemmer din og barnas sin framtid. Jeg er jo delvis glad for at jeg måtte ha barna mine, for jeg var ikke klar for å være uten dem. Jeg kunne styre alt. På godt og vondt...for det gjør jo alt vanskeligere også. 

Så du vil nok komme over dette. Og det var jo ikke slik at DU hadde et valg. Du har prøvd å holde sammen, og du har prøvd å skåne barna dine. Du har bare valgt en mann som ikke var ansvarlig nok. Snakk med barna, sørg for å fokusere på at dere faktisk skal ha det bra, og hvordan dere kan få det bra. Rett energien din dit...

 

Anonymkode: 9e724...67e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg sliter med å akseptere konsekvensene av at min mann valgte å bryte ekteskapet. Vi hadde problemer med kommunikasjon og nærhet i lang tid, men hav var ikke villig til å jobbe med det. Han var også utro mot meg, og mange ville nok sagt bra du ble kvitt han - du fortjener bedre.

Problemet er at konsekvensene av samlivsbruddet er så voldsomme, og spesielt for barna. Jeg ser med skrekk og gru på hvor komplisert og vanskelig de har og får det, som hadde vært unngått i en kjernefamilie. Jeg tenker spesielt på all tiden de går glipp av med familie, stresser med flytting frem og tilbake (rotløshet), den raserte økonomien som kommer til å følge de livet ut. Vi kommer for eksempel ikke til å ha mulighet til å hjelpe de med utdanning og bolig, noe som ville vært en selvfølge om vil holdt sammen. Gjennom barndom og ungdomstid vil de ikke få reise på utenlandsturer og andre kostbare opplevelser, slik de ser vennene gjør.

Barna er store (slutten av grunnskolen), og vi er i 40-årene. Å etablere seg med ny familie er uaktuelt, så økonomien kommer til å være krevende resten av barndommen deres - på grunn av de store boutgiftene med to husstander. 

Syntes så mange syntes skilsmisse er så flott og befriende, men jeg hater det! Er det bare jeg som tenker sånn?

Anonymkode: 69749...20e

Selvfølgelig er du ikke den eneste, de fleste er bitre en periode. Spesielt når mannen har vært utro. Kan tenke meg du føler deg utnyttet, og forbanna på en fyr som bare gav blanke og stakk. Allikevel så er du jo heldig. Prøv å tenk slik. Du slipper å bruke resten av livet på en utro dust. Du vil komme dit en dag der du er takknemlig.  ☺️ 

Anonymkode: 7aee6...ae4

[test1e]

Min erfaring er at ved samlivbrudd/skilsmisse er det alltid en taper, og det svir ekstra om tidligere partner finner seg en ny raskt etter brudd, kanskje stifter ny familie 

Men, vi er vår egen lykkes smed, og da å sitte med bitterhet å tenke på hva som kunne ha blitt fører ingensteds hen... 

Min livsfilosofi er "se alltid fremover, aldri bakover" 

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke blander inn ny partner, blir det nok godt både for deg og ungene på sikt ❤️ Men det er klart det er sorg over tapt familieliv.

Anonymkode: b1281...3ee

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg tror de fleste føler mye av det samme som du gjør.

jeg er bitter over et samlivsbrudd i 20 årene, han jeg var sammen med som student i 7 år. tenk at jeg brukte så mange år på et mann som ikke så for seg en fremtid med meg, og ikke ville innrømme det heller mens det sto på. Hadde jeg møtt en annen enn ham så hadde jeg kanskje etablert meg mye før og fått til mange ting jeg drømte om..

I dag er jeg gift med en annen og har barn og jeg må helt ærlig si at det skulle myye til før jeg hadde skilt meg. Jeg liker at vi er to, jeg liker tryggheten og det at familien er vårt fellesprosjekt.

Så jeg forstår deg godt.

Samtidig er det nå en gang sånn livet er blitt for deg. mannen din høres jo sånn sett ikke ut som en du bør savne, etter det du forteller om ham. Og hva er det som gjør at barna dine sliter sånn? 

For meg høres det nesten ut som at du lener deg for mye på deres "problemer". er du sikker på at de ikke kjenner din smerte og sliter på grunn av den? 

Jeg tror du økonomisk vil komme deg på fote igjen, kan du finne løsninger for å tjene mer? Er det helt umulig å bruke tiden når barna er hos far til å jobbe litt ekstra? Finen deg en ekstra inntekt?

Er det ingen arv i vente for deg eller eksen din? Kan du leie ut et rom i boligen, bytte bolig med noen i ferien eller finne en annen løsning for å få råd til mer?

Barna dine vil jo nå ha både din og eksen sine leiligheter som de en gang arver og egentlig kan jeg ikke helt forstå at det blir så mye mindre enn den opprinnelige boligen dere hadde.

Det er klart at en hverdag som enslig mor er mer krevende enn å være to, du står jo alene om bekymringer og om å ordne opp i ting, og det tror jeg alle forstår at er tungt.

Husk at vi i Norge er utrolig heldige, og kanskje er vi litt bortskjemte også. Det er ikke alle land hvor utdanning er gratis og tilgjengelig for alle. Jeg fikk selv lite økonomisk hjelp av foreldre, de var dog interesserte i det jeg drev med som egentlig er viktigere. Likevel har jeg aldri manglet noe økonomisk, selv om jeg jo ser at de av mine venner som "fikk" leilighet eller hytte har mer i verdier i dag. jeg har hatt det bra jeg. jeg fikk studielån og jobbet under studiene, var i syden flere ganger som student bla så jeg klarte meg helt ok. Fikk kjøpt meg egen leilighet som 31 åring, ja det kunne jeg selvsagt gjort i starten av 20 årene, men nå var det sånn det ble for meg. Og faktisk veldig mange andre av minne venner kjøpte seg og bolig når de var rundt 30 år. Det er helt utrolig bortskjemt å forvente at foreldrene skal ordne med bolig til voksne barn.

Jeg forstår at du vil gi barna dine det beste ts, men du trenger ikke å sponse dem som voksne for å være en god forelder

Anonymkode: c996c...e6c