Spiritisme

[Gjest Gjest]

Datteren min på 9 skulle egentlig være hjemme alene en time i ettermiddag mens vi dro på butikken. Men da vi skulle dra ble hun helt hysterisk, gråt og sa at hun måtte fortelle meg noe, men hun torde nesten ikke snakke om det. Fikk til slutt ut av henne at hun ikke torde være hjemme alene mer, for et par gutter i klassen hadde fortalt forskjellige ting, som f eks at sa man en setning 7 ganger, så kom det en dame i speilet. En jente hadde også fortalt henne noe, enda hun sa at hun skulle stoppe, for hun ble redd.

Jeg fortalte at mange syntes det var spennende å prøve sånt, men at det ikke var sant at de hadde sett noe, selv om de påstod det. Jeg sa at jeg selv og vennene mine hadde prøvd sånt, for vi lurte på om det var sant, men det skjedde ALDRI noe, det var bare tull. Jeg sa at guttene løy, og lurte på om hun trodde jeg løy, - eller om hun trodde på guttene. Jo, hun trodde vel egentlig på meg,- men helt overbevist ble hun visst ikke. Så,- jeg kurer på hva jeg skal si for å få henne til å glemme dette, og ikke være redd mer.

Noen tips?

Og så tenker jeg på om jeg skal si fra til læreren om hun kan formidle til foreldrene hva barna deres snakker om, og at de skremmer andre.

Synes dere jeg bør si fra?

[Gjest Bjørnsdatter]

Vet ikke om det er så konstruktivt det jeg har tenkt å fortelle deg, men dette med sånne skumle ting i speilet og bak døra og inni skapet og overalt er helt normalt. Alle unger driver med sånt. Husker det var bøker med skumle historier beregnet på barn på biblioteket, som i hvert fall skremte meg så grundig at jeg fortsatt omtrent må låse inn hansker og votter, og jeg hater dukker intenst. Er redd for speil når lyset er av også. Og dører må jeg alltid lukke igjen før jeg legger meg.

Noen er mer mottagelige for sånt enn andre, noen blir ikke litt mørkredde en gang, mens andre blir sånn som meg hvor skrekken henger i selv som voksne og ellers rasjonelle mennesker.

Jeg synes du skal prøve å prate mer med henne, men ikke regn med at hun tenker rasjonelt. Det er frykt det er snakk om, og det er ikke alltid rasjonelt. Hun vet jo bedre hun også, men fantasien løper lett løpsk likevel.

[Gjest LoisLane]

Jeg synes du skal si fra til læreren. Flere andre kan være redde også! Det kan være sunt å få sånt fram i lyset og snakke ordentlig om det.

Jeg synes sånt er skummelt ennå, jeg...

[Gjest Gjest]

Uff, jeg skjønner godt at datteren din er redd jeg. Sånne ting har alltid skremt meg, og jeg er ikke fortrolig med det nå som voksen heller.

Synes godt du kan ta en prat med læreren om det sånn at det kan formidles til de andre foreldrene. Det kan jo hende at det er flere barn som går rundt å er vettaskremte, og som kanskje ikke tør å ta det opp med foreldrene siden det virker både skummelt og litt "ulovlig".

Har selv barn på 9 år, og som fra h*n var 5 år fortalte meg at h*n hadde en mann bak ryggen. H*n kunne ikke se mannen, men h*n kunne kjenne at han var der. H*n sa at det var en mann, og at h*n var redd. Det var ingen forskjell på når på døgnet denne mannen var der.

Jeg må innrømme at jeg skvatt første gang h*n nevnte det, men mannen er fortsatt bak ryggen på h*n. H*n er ikke like redd lenger, men jeg har med jevne mellomrom vært nødt til å gå tett bak ryggen på h*n for da kjenner h*n ikke mannen.

Til å begynne med så trodde jeg at det var en fantasifigur, sånn som mange barn har, og jeg lot h*n snakke om det uten å avfeie det, men nå er h*n 9 år og mannen er der fortsatt. Vet ikke lenger hva jeg skal tro.

[Gjest Gjesta]

Jeg ser fremdeles aldri i speil når det er passe mørkt i et rom, fordi jeg ble vettaskremt en gang. Og jeg var fjorten år eller noe.......

Men hvis du er av den litt tøffere typen, gjør et forsøk sammen med datteren din. Se i et speil sammen med henne og s iden samme setningen sju ganger. Så får hun se ved selvsyn at det (forhåpentligvis) ikke skjer noe

[Gjest Gjest]

Til å begynne med så trodde jeg at det var en fantasifigur, sånn som mange barn har, og jeg lot h*n snakke om det uten å avfeie det, men nå er h*n 9 år og mannen er der fortsatt. Vet ikke lenger hva jeg skal tro.

←

Jeg ville tatt ham med til en healer dersom det var et av mine barn. Men det er viktig å undersøke litt slik at du vet det er en seriøs person.

Var på et foredrag i fjor høst holdt av en ung healer på 24 år. Leste en ukebladartikkel om ham like før foredraget og det var grunnen til at jeg var litt nysgjerrig på akkurat denne karen.

Han fikk sine synske evner som tolvåring da hans far døde. Moren tok ham med til psykiater da han begynte å se ting og fortelle henne om det. Han var mye redd før han forsto og fikk forklart hva som foregikk av Margit Sandemo faktisk. Han bodde med henne en sommer.

Dersom din sønn's problem ikke er et fantasifoster kan han få hjelp.

Trådstarter. Samme type historier som du forteller her verserte også da jeg vokste opp. Har du ingen sånne historier fra egen oppvekst? Datteren min elsker grøssere. Jeg nekter å leie den type filmer. Jeg misliker det sterkt. Men hun ser dem likevel hjemme hos venninner på dagtid. Det er en vanskelig oppgave å forsøke å beskytte ungene mot alt.

[Freyja]

Jeg har lest mange skumle bøker og sett skumle filmer og hørt spøkelseshistorier opp gjennom oppveksten - og jeg har tatt skade av det. Jeg klarer ikke speil når lyset er av. Jeg må trekke for alle gardiner hvis det er mørkt ute. Dører inn til andre rom enn det jeg befinner meg i må være lukket, hvis ikke må det være lys på i alle rommene. Jeg må sove med ansiktet ut mot rommet, og hvis sengen står midt på gulvet, må jeg sove på ryggen - for da har jeg mest oversikt.

Jeg vet at alt bare er i fantasien, men jeg er virkelig redd. Jeg prøver å gjøre noe med det, men det henger sånn i etter altfor tidlig eksponering for skumle saker da jeg var liten. Når jeg er alene hjemme må jeg takle det, og jeg er derfor veldig glad for at jeg bor i en leilighet hvor det er veldig lytt inn til de andre leilighetene - det er alltid noen hjemme i en av dem, og jeg kan såvidt høre at noen er der. Da er jeg ikke helt alene, og blir ikke like redd. I tillegg må jeg ha katten min inne om kvelden hvis jeg er alene, så lenge hun er rolig, klarer jeg å overbevise meg selv om at alt er i orden.

Det er egentlig ganske hemmende, men tingen er at jeg er ikke redd ute. Jeg kan fint gå i butikken etter at det har blitt mørkt, og jeg er bare redd når jeg låser døra/låser meg inn i leiligheten, og når jeg er i leiligheten.

Min kjære brant seg på dette et par ganger helt tidlig i forholdet, før han visste hvor redd jeg faktisk er, og han skremte meg så jeg begynte å gråte og hyperventilere. Og da snakker jeg ikke om alvorlige ting. Bare foreksempel å gå utenfor vinduene i stua, uten at jeg visste at det var ham - ingen går der vanligvis, det er ut til en hage vi disponerer.

Så jeg synes du skal snakke med læreren, trådstarter, prøve å få til en dialog med andre foreldre - gjøre det til et tema. Og gripe tak i frykten hos datteren din, og virkelig gå inn for å overbevise henne om at alt er i hennes fantasi. Hvordan er jeg ikke helt sikker på - men jeg har slitt mye med det, det blir bedre og bedre fordi jeg lærer meg å takle frykten, men det er ikke gøy å liksom skulle være voksen, og fremdeles måtte slå på lyset i skapet om kvelden for å forsikre seg om at det ikke er noe der...

[Gjest Gjest]

Ser at barna fortsatt driver med det samme som vi gjorde som barn? Vi skremte vannet av hverandre med spøkelseshistorier, spiritisme og gud hvet hva. Det var uimotståelig spennende med slike ting, samtidig som man ble livredd. Jeg sov med lyset på i mange år på grunn av sånt, men syntes alikevel det var spennende... Mamma gjorde selvsagt så godt hun kunne med å forklare at sånt ikke fantes...

Veldig naturlig at unger er opptatt av sånt, men du får hjelpe henne så godt du kan med å forklare at dette bare er oppspinn. Stå foran speilet med henne og prøv å ufarligjør historiene. Forklar at mange "skumle" ting kan ha helt naturlige årsaker. Det trøstet meg når fantasien spant som mest, da kunne jeg tenke på hva mamma hadde forklart meg.

[Gjest Gjest]

Jeg ville tatt ham med til en healer dersom det var et av mine barn. Men det er viktig å undersøke litt slik at du vet det er en seriøs person.

Var på et foredrag i fjor høst holdt av en ung healer på 24 år. Leste en ukebladartikkel om ham like før foredraget og det var grunnen til at jeg var litt nysgjerrig på akkurat denne karen.

Han fikk sine synske evner som tolvåring da hans far døde. Moren tok ham med til psykiater da han begynte å se ting og fortelle henne om det. Han var mye redd før han forsto og fikk forklart hva som foregikk av Margit Sandemo faktisk. Han bodde med henne en sommer.

Dersom din sønn's problem ikke er et fantasifoster kan han få hjelp.

Trådstarter. Samme type historier som du forteller her verserte også da jeg vokste opp. Har du ingen sånne historier fra egen oppvekst? Datteren min elsker grøssere. Jeg nekter å leie den type filmer. Jeg misliker det sterkt. Men hun ser dem likevel hjemme hos venninner på dagtid. Det er en vanskelig oppgave å forsøke å beskytte ungene mot alt.

←

Jeg “kjenner” han her

Litt sær skrue, og ikke en som passer for alle akkurat

Men jeg mange som har fått god hjelp av han, og han er oppriktig i det han gjør

[Elle Melle]

Hvis dere har lyst til å roe henne på samme nivå som hun ble skremt på, går det jo an å si at de gode kreftene i verden er sterkere enn de onde og si noen ord sammen om at det gode må komme og passe på dere og huset deres eller noe lignende. (Eller be konkret til Gud hvis dere er sånn vanlig "barnetrokristne" som kan synes at slikt er ok.)

Hvis det bare blir "å fyre oppunder" en åndelighet dere ikke tror på uansett og ikke ønsker å formidle til henne, er det vel best å forklare at dere mener bestemt at slikt bare er vås og tull fra ende til annen. Men at det likevel er viktig å ikke tulle med "slemme krefter" fordi man kan komme til å skremme seg selv og andre og at det er mye viktigere å fokusere på det som er godt i verden og mellom mennesker som tar vare på hverandre.

Å tulle med slikt er dumt enten man tror på det eller ikke, nettop fordi noen blir så bekymret i etterkant.

Kanskje det er greit å forklare henne mer hva det går ut på, litt historisk, religion og slikt? Kunnskap gir ofte mer innsikt og mer trygghet, da vet hun hvorfor hun ikke trenger å bli skremt og vet mer enn de som skremmer henne.