Tenker mer på å gå i fra mannen min

[AnonymBruker]

Jeg har ingen planer nå, men i det siste har tanken dukket opp hyppigere... Og det gjør vondt.

Jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre det nå, for vi har små barn, men jeg tenker så mye mer på det nå enn for bare et halvår siden.

Det er ikke lenge siden jeg gikk igjennom noe med mannen min som satte et støkk i meg, og tankene har kommet etter dette. 

Jeg føler litt nå at jeg blir på grunn av familien og ikke for min egen del, og jeg finner meg selv stadig i dype tanker om når og hvordan jeg eventuelt kan gå i fra ham i fremtiden.

Han er en trofast og stabil mann, han er snill med meg og barna, men han har noen skjelett i skapet, om jeg kan si det slik.

Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal takle denne vonde følelsen. Vi har 17 år bak oss og jeg har aldri før vurdert tanken på å gå engang.

Dere som er i langvarige forhold... Hvor mye tåler dere? Hvor mye må man regne med å tåle når man skal leve et helt liv sammen?

Anonymkode: cecc9...5c6

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke man skal tåle så mye mer av konkrete hendelser i et langvarig forhold. Dukker det opp noen nye "røde flagg" etter flere år, typ politisk ukorrekte holdninger jeg er uenig i osv, så kan jeg overse det. Det ville jeg ikke oversett i et ferskt forhold. Utroskap, kriminell atferd, økonomisk utroskap, dobbeltliv osv er ting jeg ikke ville godtatt uansett varighet på forholdet. 

Anonymkode: c4a61...0c7

[AnonymBruker]

Balansegang mellom ungenes beste og sitt eget beste. Eneste som er sikkert er at folk her vil gi deg råd om å gå, fordi de selv tok et egoistisk valg. Mens forskningen viser at barn med skilte foreldre har det dårligere enn andre barn. 

Så utgangspunktet må være slik du tenker; stå i det til ungenes beste. Men det går selvsagt en grense med psykisk/fysisk vold eller noen som er direkte ondsinnet, da er man bare nødt til å dra uansett. Derfor vanskelig å gi deg et konret råd så lenge vi ikke helt vet hva det handler om. 

Anonymkode: de6b0...20b

[Pilleville]

Det spørs på størrelsen på skjelettene og kor mangen de er.

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har vært gift i 16 år. Vi har ikke hatt sex på over 10 år men vi har fungert sammen for det. Han har ikke forlatt meg pga sexen og har heller ikke vært utro. Det siste året har lysten kommet over meg og vi har sex ofte, noe han er halvt for og jeg likeså. Vi har det bedre sammen enn noen gang. Jeg vet ikke hvordan det hadde gått om det var andre veien, at han ikke ville ha sex og jeg ville. 

Anonymkode: 7e86a...8ef

[Carrot]

for meg mener jeg man kan komme gjennom det meste og gå styrket ut av det om man legger hjertet i innsatsen, men det går på en måte en grense ved manglende respekt for seg selv, for partneren og for forholdet og alt som ligger i det. Det kan være seg at man bevisst holder ting skjult man vet den andre blir såret over eller direkte handlinger i form av oppførsel. Vold for eksempel er for meg et "hard pass", både fysisk og psykisk. Hvordan man er mot hverandre, og seg selv rett og slett.
Og så har jeg klokketro på åpen, ærlig og undrende dialog, ikke konfronterende samtaler typ når du gjør sånn så vil jeg gjøre slik om det gir mening? 

Jeg har ingen tro på at man kan gå gjennom et langt liv uten å møte utfordringer man tror man ikke kommer gjennom sammen i det de oppstår, men så om man viser tolmodighetmed seg selv, den andre og forholdet og gir det en mulighet tror jeg man kan komme gjennom ganske mye og okomme ut på den andre siden, ikke slik det var men som noe nytt og sterkere. 

Men det viktigste tror jeg er å kjenne seg selv og ikke la seg farge eller påvirke av andres eller ytre forventninger til hva kjærlighet er og skal være for ens egen del. 

desverre tror jeg også at når du først har tenkt tanken på et brudd har du kommet så langt at det å snu er veldig vanskelig fordi du har startet prosessen med å løsrive deg fra "oss" og se fremtiden som "deg"

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har ingen planer nå, men i det siste har tanken dukket opp hyppigere... Og det gjør vondt.

Jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre det nå, for vi har små barn, men jeg tenker så mye mer på det nå enn for bare et halvår siden.

Det er ikke lenge siden jeg gikk igjennom noe med mannen min som satte et støkk i meg, og tankene har kommet etter dette. 

Jeg føler litt nå at jeg blir på grunn av familien og ikke for min egen del, og jeg finner meg selv stadig i dype tanker om når og hvordan jeg eventuelt kan gå i fra ham i fremtiden.

Han er en trofast og stabil mann, han er snill med meg og barna, men han har noen skjelett i skapet, om jeg kan si det slik.

Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal takle denne vonde følelsen. Vi har 17 år bak oss og jeg har aldri før vurdert tanken på å gå engang.

Dere som er i langvarige forhold... Hvor mye tåler dere? Hvor mye må man regne med å tåle når man skal leve et helt liv sammen?

Anonymkode: cecc9...5c6

Det er veldig vanskelig å si. Nå vet jeg ikke helt hva du sikter til, men for å snakke om meg; 

Jeg har vurdert det enkelte ganger med mannen min. Jeg har vel mer trøstet meg med at hvis dette ikke går seg til, og jeg får en god følelse av samhold og trygghet, så kan jeg gå. For vår del så handler det om en mann som har et ego, og som tenker veldig strategisk rundt seg selv, og for all del- også forholdet vårt. Han passer på at han får det HAN trenger. Jeg er vel mer slik som passer på at alle får det de trenger, og i lengden kan dette bli ganske så bittert. For jeg kan ikke styre det helt selv, og jeg ser det faktisk ikke alltid, før jeg får tid å summe meg. Og da kan jeg bli overkjørt, og ende opp med å bare passe skuta, mens han kjører sitt løp. Jeg unner han det, men jeg unner også meg selv å kunne prioritere meg selv. 

Jeg har vel da etterhvert tenkt at; ok- barna er snart store, og jeg må bare se. Jeg tror jo at mannen min delvis skjønner litt hvordan jeg tenker. Ikke at vi noen gang har snakket om det, men det ligger vel en slags forståelse mellom oss siden vi kjenner hverandre så godt. 

Samtidig så merker jeg vel at ikke bare meg, men mannen og, blir veldig mye rundere og roligere ettersom årene går. Ting som kanskje var veldig viktig for han før, er ikke så viktig nå. Så det blir spennende å se når barna nå har flyttet ut på hvordan vi greier det. Hvordan VI alene - uten barn- bare oss, hvor greit vi kan få det. 

Det er noen sår. Og perioder der jeg følte meg veldig alene. Men det er også perioder som bygger forholdet. Der vi stod sammen og han ga alt. Så jeg tenker vel at det er normalt å gå gjennom noen kriser og tenke litt slik. Så kan tid gå, ting skje og man føler annerledes. 

 

Anonymkode: e19a4...afa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har ingen planer nå, men i det siste har tanken dukket opp hyppigere... Og det gjør vondt.

Jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre det nå, for vi har små barn, men jeg tenker så mye mer på det nå enn for bare et halvår siden.

Det er ikke lenge siden jeg gikk igjennom noe med mannen min som satte et støkk i meg, og tankene har kommet etter dette. 

Jeg føler litt nå at jeg blir på grunn av familien og ikke for min egen del, og jeg finner meg selv stadig i dype tanker om når og hvordan jeg eventuelt kan gå i fra ham i fremtiden.

Han er en trofast og stabil mann, han er snill med meg og barna, men han har noen skjelett i skapet, om jeg kan si det slik.

Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal takle denne vonde følelsen. Vi har 17 år bak oss og jeg har aldri før vurdert tanken på å gå engang.

Dere som er i langvarige forhold... Hvor mye tåler dere? Hvor mye må man regne med å tåle når man skal leve et helt liv sammen?

Anonymkode: cecc9...5c6

Ikke direkte svar på det du spør om, men jeg visste at jeg måtte gå da jeg innså at jeg ikke ville bli gammel med han. Når barna var i tenårene, og vi fikk mer tid sammen som par, innså jeg at vi faktisk var helt ulike både på tankegang, holdninger og humor. Dette ble mer framtredende jo eldre vi ble og det var ulikheter som jeg ikke kunne akseptere lenger eller leve med. I tillegg kunne vi ikke prate sammen, vi "forstod" ikke hverandre. Og jeg setter pris på en god samtale, men å leve resten av livet med en du ikke kan prate med, det orket jeg ikke. Så vi ble skilt.

Anonymkode: 178ec...052

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen for at dere åpner dere og forteller, det er godt å lese.

Jeg har alltid tenkt slik at det aldri vil bli et alternativ for meg å gå. Han ville aldri vært voldelig, og eventuelt utroskap kan de fleste forvente å gå igjennom i løpet av et helt liv sammen, slik jeg har hørt.

Så jeg tenkte jeg kunne tåle alt han hadde å by på, men dette føles som det er for mye. Jeg beklager at jeg ikke kan utdype, men det blir for spesifikt og utleverende. 

Mitt håp er at dette kommer til å gå over. Vi har en veldig åpen og intim kommunikasjon, men akkurat mine tanker om å gå fra ham sparer jeg ham for da jeg tror de er mer til skade enn nytte.

Jeg lurer også på om noen timer hos parterapeut kunne ha hjulpet. En tredjepart til å hjelpe å komme seg igjennom dette akkurat nå. 

Samtidig er jeg redd for å møte på en terapeut som ikke er god, og som gjør vondt verre. 

Jeg er redd for å bli overtalt til at det beste er å gå. 

Anonymkode: cecc9...5c6

[mommyaka]

Du er ikke alene...vi har vært sammen i 21 år og2 barn. Han er stabil,flink til mye og god far. Men jeg har igjennom disse siste 10 årene ikke har 2 barn..men 3...ofte må jeg ha samtaler med han...han tar det til seg..men glemmer det alt fra noen uker til måneder... så er vi tilbake til start. Jeg er mentalt sliten, er ikke tiltrukket til han lenger...og jeg prøver å få de gode følelsene tilbake.. men de blir ofte tatt fort tilbake når ting blir glemt.

Men jeg har ikke råd å gå fra han...går på aap og jeg vil heller ikke at mine barn skal bli skilsmisse barn.

Jeg vet ikke om jeg hadde blitt lykkeligere singel...nå er jeg ofte følelser at jeg er alene i forhold...men det er også godt å ha hans støtte.

[AnonymBruker]

Om han gjør deg ulykkelig.

Gå.

Anonymkode: 92179...b49

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Jeg har ingen planer nå, men i det siste har tanken dukket opp hyppigere... Og det gjør vondt.

Jeg vet jeg ikke kommer til å gjøre det nå, for vi har små barn, men jeg tenker så mye mer på det nå enn for bare et halvår siden.

Det er ikke lenge siden jeg gikk igjennom noe med mannen min som satte et støkk i meg, og tankene har kommet etter dette. 

Jeg føler litt nå at jeg blir på grunn av familien og ikke for min egen del, og jeg finner meg selv stadig i dype tanker om når og hvordan jeg eventuelt kan gå i fra ham i fremtiden.

Han er en trofast og stabil mann, han er snill med meg og barna, men han har noen skjelett i skapet, om jeg kan si det slik.

Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal takle denne vonde følelsen. Vi har 17 år bak oss og jeg har aldri før vurdert tanken på å gå engang.

Dere som er i langvarige forhold... Hvor mye tåler dere? Hvor mye må man regne med å tåle når man skal leve et helt liv sammen?

Anonymkode: cecc9...5c6

Har du barn med en trygg, snill og stabil mann, så mener jeg du bør bli ved teltet (med mindre du rett og slett har mistet all respekt eller avskyr han). Leser mellom linjene at forholdet har gått over i en roligere og kjedeligere fase. Det er normalt, ikke tenk tanken engang at du vil finne en forelskelse som varer livet ut. 

Alle har skjelett i skapene, større eller mindre. Hvis du finner det umulig å leve med skjelettene din mann har i skapet, så må du jo ut av forholdet. Men da bør det være ting du VET du ikke kan og vil leve med. Parterapi er en ide.

Endret 19. september av Tubaluba

[AnonymBruker]

Er du selv perfekt og plettfri etter 17 år?

Vet ikke hvilke skjeletter du snakker om, men nå er du er at du må enten velge å løse problemet med forholdet eller gi næring til tanken om å gå fra han.

Anonymkode: 9787b...f90