Relasjon som tærer på psyken

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en relasjon i livet som har satt seg skikkelig i kroppen. Det er ikke snakk om roping eller store krangler, men små ting hele tiden. Jeg sier ifra, blir kalt sur. Jeg setter grenser, de blir ignorert eller gjort narr av. Jeg trekker meg litt unna, det tolkes som at jeg straffer.

Det er som å alltid gå med skuldrene hevet. Jeg har måttet lese stemninger, prøve å gjette hva andre trenger uten at det sies. Jeg har kjent meg liten, feil, og aldri helt trygg. Og jeg har gått hjem fra møter med en klump i magen, uten å helt forstå hvorfor.

Jeg har forsøkt dialog mange ganger. Hver gang jeg prøver å sette grenser for hvordan jeg blir behandlet, blir det kalt misforståelser. Eller så legges all vekt på «gode» intensjoner, selv når handlingene viser noe helt annet.
Da jeg valgte å skjerme meg og heller bruke energi på relasjoner som føles gjensidige og gode, ble det tolket som en straff. Som om det å trekke seg tilbake for å ta vare på seg selv egentlig handlet om å nekte andre tilgang på deres premisser.

Kun med relasjonen her har jeg kjent på at man nesten ikke kan tro på virkelighetsoppfatningen sin, fordi når man tar opp gang på gang blir det kalt misforståelser, at man tolker feil eller at det var godt ment.

Samtidig blir alt snudd som om jeg er problemet, og at jeg burde forstått x y z behov til vedkommende, som om jeg burde være tankeleser istedenfor å handle ut ifra spørsmål. 
 

Noen andre med lignende erfaring i en relasjon? Kan man i det hele tatt redde en sånn relasjon? 

Anonymkode: 49895...52d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har hatt en relasjon i livet som har satt seg skikkelig i kroppen. Det er ikke snakk om roping eller store krangler, men små ting hele tiden. Jeg sier ifra, blir kalt sur. Jeg setter grenser, de blir ignorert eller gjort narr av. Jeg trekker meg litt unna, det tolkes som at jeg straffer.

Det er som å alltid gå med skuldrene hevet. Jeg har måttet lese stemninger, prøve å gjette hva andre trenger uten at det sies. Jeg har kjent meg liten, feil, og aldri helt trygg. Og jeg har gått hjem fra møter med en klump i magen, uten å helt forstå hvorfor.

Jeg har forsøkt dialog mange ganger. Hver gang jeg prøver å sette grenser for hvordan jeg blir behandlet, blir det kalt misforståelser. Eller så legges all vekt på «gode» intensjoner, selv når handlingene viser noe helt annet.
Da jeg valgte å skjerme meg og heller bruke energi på relasjoner som føles gjensidige og gode, ble det tolket som en straff. Som om det å trekke seg tilbake for å ta vare på seg selv egentlig handlet om å nekte andre tilgang på deres premisser.

Kun med relasjonen her har jeg kjent på at man nesten ikke kan tro på virkelighetsoppfatningen sin, fordi når man tar opp gang på gang blir det kalt misforståelser, at man tolker feil eller at det var godt ment.

Samtidig blir alt snudd som om jeg er problemet, og at jeg burde forstått x y z behov til vedkommende, som om jeg burde være tankeleser istedenfor å handle ut ifra spørsmål. 
 

Noen andre med lignende erfaring i en relasjon? Kan man i det hele tatt redde en sånn relasjon? 

Anonymkode: 49895...52d

Har erfaring med lignende relasjoner fra før og det er enkelte som bare ikke er «helt god», så det er best å kutte mest mulig ut kontakten. Eller alltid ha med deg en buffer person hvis du må være med vedkommende av og til. 
 

Noen får aldri nok selvinnsikt til å gjøre endringer i måten de er mot andre 

Anonymkode: 53921...3ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har hatt en relasjon i livet som har satt seg skikkelig i kroppen. Det er ikke snakk om roping eller store krangler, men små ting hele tiden. Jeg sier ifra, blir kalt sur. Jeg setter grenser, de blir ignorert eller gjort narr av. Jeg trekker meg litt unna, det tolkes som at jeg straffer.

Det er som å alltid gå med skuldrene hevet. Jeg har måttet lese stemninger, prøve å gjette hva andre trenger uten at det sies. Jeg har kjent meg liten, feil, og aldri helt trygg. Og jeg har gått hjem fra møter med en klump i magen, uten å helt forstå hvorfor.

Jeg har forsøkt dialog mange ganger. Hver gang jeg prøver å sette grenser for hvordan jeg blir behandlet, blir det kalt misforståelser. Eller så legges all vekt på «gode» intensjoner, selv når handlingene viser noe helt annet.
Da jeg valgte å skjerme meg og heller bruke energi på relasjoner som føles gjensidige og gode, ble det tolket som en straff. Som om det å trekke seg tilbake for å ta vare på seg selv egentlig handlet om å nekte andre tilgang på deres premisser.

Kun med relasjonen her har jeg kjent på at man nesten ikke kan tro på virkelighetsoppfatningen sin, fordi når man tar opp gang på gang blir det kalt misforståelser, at man tolker feil eller at det var godt ment.

Samtidig blir alt snudd som om jeg er problemet, og at jeg burde forstått x y z behov til vedkommende, som om jeg burde være tankeleser istedenfor å handle ut ifra spørsmål. 
 

Noen andre med lignende erfaring i en relasjon? Kan man i det hele tatt redde en sånn relasjon? 

Anonymkode: 49895...52d

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. 

Anonymkode: 9102c...b9d

[AnonymBruker]

Relasjoner som får på ens egen psyke skal alltid kuttes. Bruk tiden på mennesker som gjør deg godt.

Anonymkode: 2f5de...294

[AnonymBruker]

Det forsto jeg ingenting av. 

Anonymkode: ee6f2...ec6

[AnonymBruker]

Tvist and turn people. 

Anonymkode: f3e8a...d04