Når mor 50+ syter om at VI svikter henne

[AnonymBruker]

Selv om aldri barnevernet var inne i bildet så hadde vi barna en vanskelig barndom. Med mye flytting, nye menn inn i hus stadig vekk, en mor som titt og ofte fikk psykiske sammenbrudd og trengte alenetid, alltid var det henne som hadde det ille og som trengte mest trøst og fokus. For oss barna var det våre tanter og onkler som ble redningen. Mens mamma bedrev selvrealisering som hun kalte det, fant "den store kjærligheten" stadig vekk før det like fort ble slutt. 

Hun føk i tottene på våre tanter og onkler stadig vekk fordi de satte grenser for oss og snakket for oss. Ba henne skjerpe seg og tenke på oss barna. Etter det har hun vært på krigsstien med oss alle. Spesielt etter vi barna ble 18 og kunne bestemme mer selv.

Selv om jeg har prøvd å få et bedre forhold til henne så går det kun en liten periode før hun skaper drama igjen. De siste årene har jeg blitt mamma selv og jeg kjenner det er så vanskelig for meg å la min mor slippe til når det kommer til barna mine. Mannen min sine foreldre er gull verdt, de er interesserte og omsorgsfulle uten å være pågående. Hjelpsomme og stiller opp når vi spør. Min mor er totalt omvendt. 

Problemet er at hun går jo rundt å forteller alle hvor fæle vi er. At vi er grusomme utakknemlige barn som ikke inviterer henne til jul. De gangene vi har invitert henne så lager hun dårlig stemning, begynner å grine etc som går utover barna. Ikke bare mine barn men også mine nevøer og nieser har enkelte av de sagt rett ut at de er redd bestemor fordi hun er så ustabil og kan bryte ut i gråt for ingenting, og av årsaker de ikke forstår. Hun blir irritert/sur for småting som gjør at barna i familien orker nesten ikke være der i det hele tatt. 

Tilbake til det med at hun forteller folk om at det er vi som er problemet. Virker som det er der første hun gjør når hun blir kjent med nye mennesker og får nye menn inn i livet. Flere ganger har jeg fått mld fra for meg ukjente mennesker som sier det er stygt av oss å ikke inkludere min mor i påskefeiringen, 17.mai etc. "Hvordan kan dere gjøre dette mot deres mor?" Ja til og med på Internett klager moren min på oss og mottar trøst. Og jeg kjenner meg virkelig maktesløs. 

Er det noen som kjenner seg igjen og har noen gode råd? Har mange ganger blitt fortalt at jeg må beskytte meg selv og min familie, dvs skape en avstand som er sunn for meg. Men da blir hun jo bare verre, og den dårlige samvittigheten gnager på meg.

Anonymkode: 544c4...232

[AnonymBruker]

Du har brukt livet på å ta hensyn til henne, nå kan du heller konsentrere deg om barna dine. 

Folk skjønner vel at hun er den gærne her. Så ikke tenk på det.

Reduser kontakt til det minimumme. Om ikke annet enn for barnas del. Moren din er så egosentrisk at hun ikke engang tenker på om barna savner henne.

Anonymkode: d77a4...59a

[AnonymBruker]

Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort, men jeg ville slettet meldingene fra fremmede som mener noe om hvilke forpliktelser du har overfor din mor og blokkert avsenderen. Friske mennesker gjør ikke slikt, og du skylder dem ingen forklaringer. Jeg har en tidligere relasjon som holdt på på samme vis, og det som gjentar seg er at alle nye bekjentskaper trekker seg unna etter en stund fordi de forstår at vedkommende er manipulerende, krevende og forventer støtte selv der det er helt urimelig.

Jeg får selv dårlig samvittighet altfor lett, og det er vanskelig å sette grenser for andre. Det som hjelper meg litt er å forsøke å se det fra utsiden, stille meg selv spørsmål og forsøke å snakke til meg selv som jeg ville snakket til en god venn. Er dette bra for meg? Skal jeg leve livet mitt slik andre forventer? Det som er helt sikkert er at noen mener noe om deg uansett. Gjør du det ene blir noen skuffet, gjør du det andre blir noen skuffet - du kan ikke please alle uansett, og jeg håper du både klarer å ta vare på deg selv oppi dette og at du har noen å snakke med om det som er snille og støttende mot deg. 

Anonymkode: 252e7...fd1

[AnonymBruker]

Skjønner at dette har vært, og fortsatt er vanskelig for dere. 
Det høres ut som om moren din har en udiagnostisert lidelse? 
ADHD, personlighetsforstyrrelse eller tilsvarende. 
Jeg anbefaler deg å snakke med en psykolog om hvordan forholde deg til moren din og situasjonen generelt.

Anonymkode: 16193...db0

[exictence]

Må være en vanskelig situasjon og forholde deg til. Spesielt vanskelig er det fordi hun er din mor og det er så nært bånd. Da er det vanskelig å ta avstand til følelser. Men det er det jeg forsøker å gjøre. Så når mor sier sårende slemme ting om eller  til meg, prøver jeg å ikke respondere på følelser som vekkes i meg der og da, men prøver å respondere som en profesjonell til en pasient, faktisk.

Det er synd at det å være sånn, men sånn er det.

[DesmondMiles]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Problemet er at hun går jo rundt å forteller alle hvor fæle vi er. At vi er grusomme utakknemlige barn som ikke inviterer henne til jul.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tilbake til det med at hun forteller folk om at det er vi som er problemet. Virker som det er der første hun gjør når hun blir kjent med nye mennesker og får nye menn inn i livet. Flere ganger har jeg fått mld fra for meg ukjente mennesker som sier det er stygt av oss å ikke inkludere min mor i påskefeiringen, 17.mai etc. "Hvordan kan dere gjøre dette mot deres mor?" Ja til og med på Internett klager moren min på oss og mottar trøst. Og jeg kjenner meg virkelig maktesløs.

Ærlig talt, hvorfor skal du bry deg om hva fremmede tenker om deg? Om folk er så dumme at de tror på en gammal kjerring som slarver om barna sine så fort hun blir kjent med dem, så er dette heller ikke mennesker du trenger å bry deg om meningen til.

Bare kutt hun ut. Hun kommer aldri til å gi deg eller barna dine noe av verdi her i livet. Hun er jo åpenbart rablende gal slik hun holder. Sett grenser for dem, slik dine onkler og tanter gjorde for deg og søsknene. Hun har ingen rett til å være i livet ditt bare fordi hun er moren din.